Rask tid, langsom tid

[Tornerosa]

Føler meg virkelig shabby for tiden. Eier ikke klær å ha på meg (en løgn, men ingenting ser bra ut på... ), bad hair day every day, den gyldne ansiktsfargen jeg kom hjem med for to måneder siden har forlengst fadet og tilbake står en ujevn, nesten litt skjoldete gusten hudfarge, leppene er tørre og øynene trøtte... Føler meg småfeit. Sannsynligvis ikke i en sammenlignmedjevnaldrendegjennomsnittetmålestokk, men alt er relativt. Og jeg relaterer meg nå med meg før.

Og akkurat nå ble jeg faktisk så akutt sur og kei at jeg ikke gidder skrive mer. Blæ.

[Tornerosa]

Skal til frisøren klokka tolv. Fåglarna vet hva jeg skal ta meg til. En viss fare for at jeg ender opp med rødt hår og permanentkrøller, kjenner jeg.

Gårsdagen var... Jeg vet ikke, den var litt av hvert. Møtte 1 + 2 damer, alle tre helt wunderbare. Kontaktsamtale for min flinke, stille pike. Gradering med den samme - nå har hun én stolt, gul stripe i det hvite beltet sitt. Parkeringsbot, som jeg temmelig rasende har skrevet noen sannhetens ord om nå, spent på hvordan de reagerer. Opptil flere kroppslige behandlingstimer. Men kroppen funker greit nå, bortsett fra at jeg våknet med skallebank annenhver dag. Men det visste jeg jo; at det er hodet som er problemet.

Og så skal jentene til sin far, og så får jeg besøk. Jeg er redd jeg kommer til å være irritabel og småaggressiv. Å få besøk virket som en strålende idé for tre måneder siden, nå er jeg usikker. Den skjønneste person i verden, står ikke på det, men jeg har mest lyst til å gå i hi og slippe å være hyggelig. Trøsten får være at han er ganske god til å lage mat... Jeg får plassere listen ganske kjapt. Fortelle ham at jeg er litt mannevond og sliten og gretten, og at vi får ta dette meget piano. Han får greie seg litt selv innimellom, rett og slett. Kanskje kan jeg ta en arbeidsdag mandag. Ved stambordet. Ja, det tror jeg at jeg gjør.

Rødt hår og krøller, altså.

[Tornerosa]

Snart besøk. Dette går aldri bra... Føler meg komplett antisosial, asosial og usosial, dette kan gå rakt åt skogen. Men han skal føle seg velkommen, intet alternativ. Jeg får bare slenge ut alle kortene og si at hallo, her blir du Mannen i huset, ikke Gjesten.

[Tornerosa]

Jepp. Da er jeg alene igjen, dvs. mannen er ute av huset og ungene er tilbake. Back to normal.

Jeg har vært med på utveksling av kropp. Det ante meg egentlig at det ville gå i den retningen. Det var dessuten to år siden sist... Ganske så greit i gjerningsøyeblikkene, men føltes egentlig litt weird ellers. Greide ikke helt å bli enig med meg selv; det måtte liksom enten være denslags utfoldelse og ingenting annet, eller bare vennskapelig, fysisk kontakt. Ikke en kombinasjon, det føltes helt feil. Og jeg greide ikke egentlig bestemme meg for hva som var det mest ønskelige. Men det ble nå som det ble... Flott mann, da. På alle måter, egentlig.

Og nå sitter man atter her, da. Og venter på resten av påsken. Har ingen forventninger annet enn at jeg skal gjøre minst mulig. Lade opp til april og mai, det blir to heftige måneder. Har noen statuser å gjøre opp. Med mindre noen kan gi garantier om flere liv, har jeg noen statuser å gjøre opp.

El tiempo pasa, nos vamos poniendo viejos...

[Gjest Miss O'Hara]

Uffda. Sjelden jeg har hørt noe beskrevet mindre misunnelsesverdig. Håper det var bedre enn formidlet. Det kan jo være så fint

Håper du får en fin påskehelg - påsken må vel være en perfekt mulighet til å ha sånn ikke-tid som du gjerne vil ha med dem, jf sommerferier og sånt?

[Tornerosa]

Hehe, ok, jeg ser at min kjappe beskrivelse av sakene kanskje ikke yter verken opplevelsen(e) eller mannen rettferdighet. For hvis det var et "uffda" det hele fremprovoserte, bommet jeg nok litt.

Jeg prøvde bare å klønete oppsummere det faktum at det hele føltes litt snålt, mye fordi vi har kjent hverandre så lenge og aldri har... Nuvel. Vi ble kjent for 20 år siden, på den andre siden av jorden. Hvor jeg var novisen, barnet, kløna, han var den som hadde kontroll, oversikt og peiling. Omstendighetene gjorde at hele opplevelsen for oss begge nok ble ganske eventyrlig - vi husker begge våre møter der borte som veldig fine. Uskyldig, ungdommelig og overflatisk flørting, det var hva det var. Tror muligens vi kan ha kysset et par ganger, men det er også alt.

Vi så på noen bilder nå i helga, hvor vi sitter sånn aller uskyldigst med armene rundt hverandre, på stranda i juni, det er vinter, begge langhårede og i brune ullgensere og slengbukser. Den svære steinen som vi lener oss mot, er full av gult lav. Så latterlig unge, nesten komisk, så herlig uskyldige og forventningsfulle.

Og så har det rent vann i bekker og elver, han besøkte min dimensjon for første gang i 98, seks år etter at vi hadde blitt kjent og tre uker etter at jeg hadde møtt min eksmann. Dels for å besøke meg (vi hadde hatt noe brevkontakt), dels for å også reise lengre sør i europa og besøke kjente der. Etter noen måneder reiste han hjem igjen, og kom så tilbake til Norge. 2-3 ganger tror jeg han reiste tur/retur. En dame inne i bildet, selvfølgelig. Kanskje flere, jeg vet ikke, vi har ikke hatt nær kontakt alle disse årene. Til slutt ble han, og nå har han bodd i landet i elleve år. Vi har møttes 4-5 ganger alle disse årene, han har også besøkt oss fire i Oslo. Singel nå, men er pappa til en guttunge på fem. Og så møttes vi altså nå i jula, der borte.

Nå kommer visst hele historien, men her blir det slutt på detaljene!

Nuvel, greia er at det hele ble litt flaut på en måte. Ingen grunn til det, og sannsynligvis bare for meg. Bare en teit greie jeg fikk for meg. Alt det flaue forsvant ved leggetid, men dukket opp igjen ved frokostbordet... Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor. Jeg er ikke forelsket. Han er en venn som jeg har kjent lenge. Relasjonen vår har helt ulik "smak" der borte og her. Noe med maktforholdet. Nei, ikke makt. Men der er han den sterkeste, her blir det meg. Til en viss grad. Så lenge vi forholder oss kun til hverandre, viskes det ut litt. Men straks vi inngår i Verden, sitter det i ryggmargen.

Kanskje er jeg redd for at det hele skal havne ute av balanse, ute av... At ting skal bli så forandret at det ikke blir reparerbart. At vennskapet blir en litt annen greie. Og jeg vet ikke om jeg vil det.

Fyren er smart, kunnskapsrik, snill, oppmerksom, arbeidsom, morsom, seriøs, musikalsk, kunstnerisk og barnevennlig. Og flink til å lage mat. Og har definitivt en fysikk man klør litt i fingrene etter å sjekke ut...

Men jeg er ikke forelsket. Dessuten kjente jeg at jeg er fullstendig ute av trening når det gjelder å være sosial over flere dager. Jeg er blitt en eremitt, helt avhengig av meg selv og mine egne rutiner. Skikkelig sjarmerende.

Ungene er på vei til besteforeldre, om et døgn drar jeg etter. Tiden fram til da skal jeg bruke på å komme til hektene etter å ha tatt hensyn til og forholdt meg til en annen voksen i fire døgn.

Ja, dette kan bli perfekt ikke-tid, Miss. Fredag, lørdag, søndag og mandag. Jeg er bare fryktelig dårlig på det. Jeg trenger fire dager på å bli vant til tanken og takle det, og da er jo det hele over. Men absolutt, jeg skal konsentrere meg om å ikke være meg så bevisst alt som venter etter påske, og prøve å være i det berømte nuet.

Endret 27. mars 2013 av Tornerosa

[Tornerosa]

To-tre timer hver kveld, han med gitaren, musikkutdannet, vi sang og sang, de gamle, tradisjonelle sangene som også jeg kan, som jeg begynte å lære meg for tjue år siden og som jeg med jevne og ujevne mellomrom har fått påfyll av. Noen hadde jeg ikke hørt på tjue år og måtte lære dem på nytt, vi fant tekstene på nett og sang og sang og sang, noen ganger behov for akkorder, noen ganger måtte jeg si nei! nei! og ja, der er den! om hans gitarspill og akkordene, jeg kan sangene så godt, så godt. Og vi sang tostemt og det var vakkert og det var mindre vakkert, og vi lo og hadde det storartet.

Pajarillo verde var en av de første jeg lærte meg for tjue år siden, men jeg husket den litt annerledes, melodien har sannsynligvis forandret seg litt i hodet mitt siden dengang.

[Kosemose]

Men gjør det noe at du i noen situasjoner er den sterkeste? Et forhold der begge kan være den sterkeste i ulike kontekster høres egentlig veldig ok ut. Men - det koker kanskje ned til at hvis det var dette som var "det" så ville du sett det som en positiv ting og ikke som noe muligens negativt?

[Tornerosa]

Men gjør det noe at du i noen situasjoner er den sterkeste? Et forhold der begge kan være den sterkeste i ulike kontekster høres egentlig veldig ok ut. Men - det koker kanskje ned til at hvis det var dette som var "det" så ville du sett det som en positiv ting og ikke som noe muligens negativt?

Joda, det koker sikkert ned til det.

Men jeg er litt vàr på denslags, har jeg erfart. Har så altfor ofte opplevd å på sett og vis føle meg... Nei, ikke overlegen, det høres nesten kvalmt ut. Kanskje har jeg bare rett og slett møtt for mange med altfor lav selvtillit eller som har opptrådt litt...unnavikende. Jeg er da ikke SÅ skummel. Tenker da på de temmelig mange kaffedater man har prøvd seg på... Å bli snakket etter munnen er ikke veldig sjarmerende, for å si det sånn.

Ikke at min besøkende er slik, laaangt derifra, her handler det om helt andre ting. Det er forsåvidt ikke snakk om "situasjoner" heller, det er snakk om "hele tiden" - så lenge det er min kontekst vi er omgitt av.

Jeg var forresten gift med en annen variant. Ingen gelémann, men uansett fikk han meg til å føle at det var meg alt var avhengig av. Lovgivende og utøvende, først i ettertid kom han på banen, og da var det kun for å dømme... Nuvel, nok om det.

Jeg er i hvertfall ikke forelsket.

For det har jeg vært. Jeg husker godt hvordan det var å kjenne med hvert fiber i kroppen at jeg ikke ville at han skulle dra. Å bli stående å se etter bilen helt til den forsvant, med lyst til å grine. Selv om han skulle komme tilbake om to dager.

Jeg har sovet i hele dag. Det var som om kropp og hode visste at dette ville bli den siste dagen på veldig lenge at det ville herske ubetinget fred og ro. Selv om jeg resten av påsken ikke akkurat må stå opp klokka 07, finnes det krav og forventninger om at jeg ikke "sover bort dagen", beskjeftiger meg med, deltar og sysselsetter. Så i dag har jeg knapt sett dagslys, det er ikke tull. Jeg har vært våken i mange runder, gjerne i en time av gangen, men har sovnet igjen. Og igjen og igjen.

Og nå er jeg altså her, hos familien, med familien, i mitt barndomshjem. Klar for stillstand.

[Gjest Miss O'Hara]

Sitat fra Oprah, intet mindre Forelskelse er oppskrytt, forresten. Trygghet er bedre.

[Tornerosa]

Sitat fra Oprah, intet mindre Forelskelse er oppskrytt, forresten. Trygghet er bedre.

Intet mindre.

Men jeg vil ha begge deler. Og jfr. sitatet til Oprah - det er hva jeg skal få.

I dag elsker jeg Altinn, men hater GreenPark. Jeg elsker Dromedar, men hater Canal Digital.

Ikke så veldig happy for ståa på kontoen min, heller. Og det er atten dager igjen til lønning.

Og så misliker jeg kroppen min bittelittegranne. Nei, litt mye. Den har tatt av, for å si det sånn. Eller rettere - det har tatt av. Ikke den. Hadde det bare vært så vel.

Fikk ikke sove før rundt fire-fem i natt, og da våknet jeg x antall ganger etterpå. Av diverse mareritt. Det hender seg en gang hvert skuddår at jeg har en drøm hvor jeg våkner med gåsehud, og da mener jeg gåsehud. En gåsehud som gjør at huden føles helt ruglete, skikkelig "stå-hud". Frysninger. Utrolig ubehagelig. Husker ikke helt hva det dreide seg om i natt, men tror det hadde med en av foreldrene mine å gjøre. Ikke et ordinært mareritt man våkner av og "huff så ekkelt", men et slikt et hvor man våkner paralysert og trenger mange sekunder på å orientere seg og skjønne at man faktisk ligger i en seng. Ekkelt.

Er ikke helt venn med meg selv for tiden. Har mye å utsette på meg selv, virkelig. Joda, jeg gjør sikkert mye bra, men det er virkelig forbedringspotensiale. Bare så synd at jeg ikke har lyst, er ikke motivert. Hvorfor? Kanskje fordi forbedring ville betydd ekstra innsats/annerledes innsats, og jeg har ikke kapasitet. Ikke nå, ikke på lange tider.

Jeg lurer på om jeg skal lage meg en timeplan for hele april. Dag for dag for dag, alle tidspunkter, alt i én oversiktlig oversikt. Det kan enten føre til at jeg blir alldeles vettskremt og får hjertestans, eller at jeg blir roligere fordi jeg får god oversikt. Jeg HAR god oversikt, egentlig. For alt er notert. Men hvis jeg visualiserer det hele på ett sted, er det kanskje mulig å skvise inn litt mer. Av den sorten som fører til forbedring. Det som handler om kosthold, bevegelse og å sosialisere.

Det er hva jeg skal. Jeg skal detaljstyre livet mitt for hele april, jeg skal bli en slave av Planen, Planen skal være min overmann. Jeg er så uendelig trøtt av å være overkvinnen. Nå skal jeg lage en plan, og så lurer meg selv til å tro at det er Planen som har bestemt, Planen jeg må være tro mot. Den ufravikelige Planen.

[Tornerosa]

Tenk det, at jeg faktisk har penger nok til tre flybilletter tur/retur Chile. Og det er utenfor det som står på lønnskontoen, det som går inn og ut og inn og ut der. Jeg har med andre ord spart. Det meste av det litt plutselig og for meg overraskende, men det teller likevel!

Mulig jeg burde forutsett de skattepengene. Men når ikke engang futens egne folk greier forklare... For to år siden stod jeg i 45 minutter i skranken hos en behandler som skulle forklare meg hvorfor jeg fikk fryktelig mange tusenlapper i baksmell. Han forstod det heller ikke, men konkluderte med at "det ser jo forsåvidt riktig ut, så da så..." Jeg har endt opp med å forklare det hele med AAP - har snakket med flere som sier at tiden på AAP ga dem en real baksmell. Men ingen av dem hadde forstått hvorfor. Det ene året får jeg tilbake 30 000, det neste året får jeg like mye i baksmell - ingenting er egentlig forandret, bortsett fra at jeg ikke tok ut tre av ferieukene mine. Jaja, tilbakelagt kapittel, orker ikke tenke på det, blir bare irritert. Og irritert er ikke bra. Da vil jeg heller tenke på pengene jeg altså sparte i fjor, og får igjen i år! Skatterelaterte ting er ett av områdene jeg har bestemt meg for å ikke dypdykke i, det bare MÅ finnes noen slike områder. Og så lenge jeg i hvertfall ikke er dårligere informert enn gjennomsnittet, så lenge jeg henger med på det grunnleggende, lar jeg tingene gå sin gang. Følge med litt på renten, vurdere endringer i fall lønnsøkning - det får holde.

Husker forresten at jeg et år fikk igjen nesten 50 000, det var jo galskap. Deilig galskap. Vi ble da lignet sammen, han eksen og jeg, og tror det handlet mye om at han var i strøjobbsituasjon og at vi hadde stort huslån.

Så fikk jeg igjen alt fra fem til femten tusen, år etter år etter år. Det var greit slik. Så kom det en større slump for 3-4 år siden, mener det var rundt 30 000. Happy. Og så, vips, like mye i baksmell. Og så åtte tusen i baksmell. Og nå...

Nei, hvem kan skjønne...

Men jeg kom ikke hit for å skrive om eller tenke på penger! Eller jo, jeg kan godt tenke på de pengene som smetter seg inn på kontoen min i juni. Jeg lurer på om vi greier å spare dem. De trengs jo egentlig i hverdagen... Men jeg skal prøve, virkelig. Har sagt til ungene at nå finnes faktisk pengene til billetter, det spørs bare om vi greier å spare dem. Minsta grunnet tydeligvis på dette, for i går kveld spurte hun meg hvordan hun kunne spare mer penger. Lovet henne at jeg skal lage en jobbeliste hun kan velge fra, så kan de få seg noen tiere her og der for spesialoppdrag i heimen. Hun ble umiddelbart litt usikker på om det egentlig hadde noen hensikt, for "men de pengene er jo dine, mamma, og du må jo også spare..."

Jeg er faktisk i ferd med å overleve uken. Skal ikke ta gledene på forskudd, dog, for det er fortsatt nesten fire dager igjen. Men søndagen er i utgangspunktet en åpen, luftig dag, så den trenger jeg ikke telle. Med mindre det skjer ting på lørdagen som tilsier aktivitet også da... En teoretisk mulighet.

Uka etter ser ikke så fryktinngytende ut når jeg ser litt godt etter, mye fordi jeg da har bare én unge i mitt skjød. Tenk, bare én! Fortoner seg som Himmelen akkurat nå. Og så skal ungene til faren en halv uke. Den uka kulminerer forresten med en kraftanstrengelse jeg gruer vilt og hemningsløst til.

Og så braker det løs. Da blir det to uker med stor belastning.

Da er vi kommet til... Uke 19, som begynner med 6. mai. Ser man da bort fra at 17.-mai-artighetene nærmer seg, blir ting faktisk litt løsere i snippen fra den uka. Sett bort fra en del punkter med ganske mørk farge - ikke fæle greier, sannsynligvis greier som går helt fint, men greier jeg blir litt engstelig. Det er så mye som kan gå galt, så mye ansvar, så mye som må funke og som jeg er alene om.

Jeg er der jeg helst vil være. Men begynner å vurdere at jeg kanskje burde flytte litt på meg. Jeg konsumerer riktignok, men begynner å tenke at det er en viss fare for at jeg blir avkrevd husleie...

[Tornerosa]

Noe av det verste jeg vet er å komme for sent til en timeavtale. FV-kontoret klokka 10, trodde jeg. Underveis, i bussen, fikk jeg plutselig en følelse av at det kunne ha vært klokka 09. Og det var det, selvfølgelig. Det stod 09 i kalenderen min, aner ikke hvordan det kan ha blitt til 10 i hodet mitt. Og jeg har sett på avtalen i kalenderen minst femti ganger. Blir så satt ut av sånt, jeg tåler virkelig ingenting, ble stående på doen der og grine før jeg fikk samla meg. For jeg gikk innom, fem på ti gikk jeg innom, men min mann var gått ut, "han ventet på deg lenge" (jada!), om han kan ringe meg? "ja, hvis han rekker det, han har det jo travelt" (jada!), ettersom han har en ny avtale 10.30 kan jeg prøve å ringe like før da? "ja, men han har det ganske travelt" (jada!). "Han ventet lenge på deg, lenge" (jada!) Takk for den, liksom. Selvfølgelig er det idiotisk og beklagelig at jeg tuller på tiden slik, men hun var nesten litt ekkel. Forsåvidt milende, ikke sur, men likevel. Jeg blir shaky nok av å 1) utebli fra en avtale og 2) miste timen jeg hadde sett fram til, om hun ikke skal gni det inn.

Men det er sikkert meg. Jeg har nervene utenpå. I går kveld var jeg helt satt ut av at den blodferske 12-åringen min fra leirskolen kunne fortelle meg at hun hadde fått fisk, men så hadde snøret røket og fisken forsvant i dypet med kroken i leppa. Jeg så for meg en langsom og pinefull død for den stakkars fisken, og er fortsatt ikke helt meg selv.

I det hele tatt. Stedet jeg er på har gyngende grunn.

Har en sånn skremmende ensomhetsfølelse, "alene i verden", en følelse som ikke forsvinner av samvær med all verdens mennesker.

[Tornerosa]

No hay caso.

Etter alle disse årene - jeg greier virkelig ikke kvitte meg med denne følelsen av å være midlertidig, av å være i en parentes, av å være halvveis på en merkelig måte. Ikke halvveis som i mindreverdig, men jeg halter. Jeg har aldri hatt befatning med et slikt liv før, verken førstehånds eller andrehånds, jeg har inngått i en familieskute og det har alle andre jeg har kjent, også. Så langt øyet har rukket og litt til.

Jeg greier virkelig ikke å si "familien vår" når jeg snakker om min husholdning. For det er meg og ungene, jeg er "mor og barn". Ikke familie.

Og hvor ubehagelig blir vel ikke det, når det er alt man har kjent? Når det er "familie" som alltid har vært den ytre rammen, som har vært Rammen, når det å tenke utenfor den boksen blir en fremmed kunstform det føles umulig å bli fortrolig med?

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det.

Intellektuelt sett kan jeg tenke og tenke til jeg blir blå, være overbevist og enig med meg selv om at selvfølgelig, selvfølgelig er dette også en variant, en mulighet, en fullverdig, god versjon som veldig mange andre også har som utgangspunkt.

Men det hjelper ikke på følelsene, det hjelper ikke på cellene. Det må være nedfelt i mitt dna å føle det slik, her er overhodet ikke samsvar mellom tanker og følelser. Pokker, altså!

So what??, kan man jo spørre. Hvorfor må man føøøøle at man er en familie? Går det ikke an å styrte avgårde i et relativt happy liv uten den følelsen?

Sikkert. Men fra alle hold forventes det at man er en familie, opptrer som en, handler som en. "Frihet er", sier man i reklamen, "Frihet er å synke ned i sofaen med nok et glass rødvin, mens mannen lager maten". Bare ett av hundretusen eksempler. Til og med i reklamen skal man ha det. Egentlig litt snålt, når man vet hvor mange varianter det er av familien.

Men reklamen er bare et dumt eksempel. Økonomi. Skal du være en gjennomsnittlig familie hva angår aktiviteter, ferier og livsstandard generelt, krever det en familieøkonomi. Familie som i to voksne.

Og så kommer noe av det vanskeligste, som jeg har skrevet om før. For for "alle andre" er ikke jeg "den familien der", jeg er "Tornerosa og barna". Hvis ungene og jeg besøker en familie, f.eks. én av mine venninner, føler mannen seg overhodet ikke forpliktet til å sosialisere. Som oftest sitter han som aller høfligst og konverserer i noen minutter, så trekker han seg tilbake med sitt. Og ingen skal fortelle meg at det ville skjedd om jeg hadde med en mann. Dersom en av mine nærmeste venninner m/ mann og barn vurderer en tur ut i skauen en godværsdag, og vil invitere med seg en familie til, spør de selvfølgelig ikke meg/oss. De inviterer med seg et par med barn. Dersom de vil dra på påske- eller sommerferie sammen med noen, er ikke mannen spesielt interessert i å være vedheng når kona og venninna konverserer eller gjør hva-som-helst. Ergo er det ikke min "familie" de avtaler med og planlegger sammen med. Det er heller en komplett familie, hvor også testosteron er representert.

Det er så åpenbart, så veldig merkbart. Om ungene og jeg er på besøk hos en familie, også med barn, er det jeg som er på besøk hos min venninne. Jeg føler det ikke som om det er to "likeverdige" familier som treffes.

Jeg skjønner at folk flest ikke tenker over disse tingene. Og jeg akter ikke å foreslå, ønske meg med. Jeg har heller ikke lyst til å invitere med noen sammen med oss. Ikke på middag, ikke på skogstur, ikke på ferietur. Sånne ting som jeg egentlig elsker å gjøre sammen med andre, fordi det er så uendelig trist og tildels kjedelig å gjøre det alene. Men jeg gjør det ikke, fordi jeg selvfølgelig skjønner at det for mine venninners menn ikke er så interessant å være 3. hjul på vogna. Hvilket forøvrig også er en følelse jeg vil kunne få, i slike situasjoner.

Du skal altså oppføre deg som en familie hva angår samfunnets forventninger og tildels krav, men du blir ikke behandlet som en av enkeltpersoner.

Endret 9. april 2013 av Tornerosa

[Gjest Miss O'Hara]

I hear ya.

Kan skrive noen kilometer om å dele livet med en mann som ikke er far til ungen, også, og selv om det da oppfyller "to inntekter" og "par" konstellasjoner er det meeer enn nok å sørge over og MANGLE. Jeg lover. Når familien, Familien, er ødelagt, er den ødelagt. Det føler jeg til dags dato - men ikke fordi jeg vokste opp i den Rammen, for det gjorde jeg overhodet ikke, så jeg burde være kjent med den alternative rammen - men nettopp, som du sier, fordi de som klarer det, de som fortsatt er komplette og ikke vet om noe annet, oppfører seg slik de gjør. Ikke av vond vilje, men fordi det er sånn DE er, det som er normalt for dem.

Jeg tror ikke det kommer til å endre seg. Hva er det man sier, akseptere det du ikke kan endre?

Noen ganger er det bare ikke sånn at det går an, tror jeg... og så kommer alle de andre klisjeene, gjøre det beste ut av det, være takknemlig fordi det kunne vært verre og alt det der og det er jo sant alt sammen.

Lander som regel på at det er fint lite annet å gjøre enn å finne glede i alt man kan ha glede i, og fylle tomrommet med gjøremål for resten, så det ikke blir så altfor mye tid til å tenke eller kjenne. Normalen er det man har, okke som.

Men, I hear ya.

Endret 9. april 2013 av Miss O'Hara

[Ellevill]

Enig med O'Hara - familen er ødelagt okke som.

Og det er jaggu mye træl og tøys i de familiene der barna får "steforeldre". Jeg tror det er mye som skurrer hos mange, selv om selvfølgelig noen får det bra til også. Men på generellt grunnlag så er det et oppkomme av problemstillinger og frustrasjon.

Følelsene du har Tornerosa tror jeg alle som er alene med barn har. Greia er vel bare hva man fokuserer på og i hvilken grad det blir en sårhet som ligger i bunn eller et sår som overskygger alt annet. Og alvorlig talt.... Livet mitt er ikke i parentes selv om jeg ikke har en mann i mitt liv. På ingen måte. I morgen kan det hende jeg dør, ikke pokker om jeg skal nyte dagen i dag litt mindre fordi jeg ikke har en mann.

[Tornerosa]

Det er ikke meningen å syte og klage, altså. Skjønner om det kan oppfattes slik. Jeg VET jo at jeg er uendelig heldig på så uendelig mange måter. Det er bare denne følelsen jeg har, jeg prøver å identifisere den, sette ord på den. Kanskje jeg ikke burde gjøre det. Kanskje den forsvinner om jeg ignorerer den, ikke setter forstørrelsesglasset på den. Jeg vet ikke.

Miss, på samme måte som jeg før ikke kunne forestille meg hvordan det er å være putters alene om eget og to andres liv, så kan jeg ikke forestille meg hvordan det er å være en "ny" familie. Jeg prøver og tror jeg kan ane litt (jeg begynte å tenke slike tanker for to år siden, selv om jeg aldri kom i den situasjonen at det var slik det var i praksis, i hverdagen), jeg kan også ane konturene av potensielle problemstillinger, både i praksis og emosjonelt, men jeg har jo ikke prøvd det. Men jeg hører deg, og jeg tror deg. Helt klart. Samtidig kjenner jeg at jeg tror at dersom relasjonen er "rett" og personen er "rett" ift. unger og situasjon, så må det være bedre enn... Sånn. Til tross for utfordringene.

...så kommer alle de andre klisjeene, gjøre det beste ut av det, være takknemlig fordi det kunne vært verre og alt det der...

Ja, jeg har jo også alt det der innabords og både gud og fugler skal vite at det er sånn jeg holder på - i praksis, utad (alle andre steder enn her, kanskje ).

Jeg er så uendelig sliten av å "gjøre det beste ut av".

Ellevill, jeg mener jo ikke at livet mitt er en parentes. Du vil ALDRI høre meg si det høyt. Men jeg føler det sånn. Kanskje er jeg teit sammenskrudd, for jeg greier ikke lukke ørene for den følelsen. Den roper litt for høyt, selv om jeg prøver ikke å lytte... (merk at jeg skrev "ikke å lytte" og ikke "å ikke lytte", jeg har nettopp dypdykket i norsk rettksriving).

Og så kjennes det litt uriktig å kalle det "fordi jeg ikke har en mann i mitt liv". Jeg liker ikke formuleringen (ny formulering som gjør håret slikemykt!), det stemmer liksom ikke som overskrift. Det er mer dekkende å si "å være alene". Hehe. Det er jo det samme, forsåvidt. Men det er ikke tilstedeværelse/fravær av Mann som er fokuset, det er det å være alene.

Jeg ser det ikke helt makes sense, men jeg får ikke sagt det på rette viset...

[Gjest Miss O'Hara]

Til silkemykt hår ville jeg trodd det var formel, og ikke formulering?

Jeg er enig med deg, alene når man ikke vil det er ganske ensomt, men jeg vil nok fortsatt holde på at de gangene man føler seg ensom i parforholdet så er det påfallende trist... jeg var ikke halvparten så ensom alene som jeg i "utfordrende" perioder eller enkeltsituasjoner kan føle meg av og til nå (for eksempel om å være forelder - å være foreldre i hus med noen som ikke er den andre er himmelropende tomt!) Det er noe med å være tett på noen som gjør uoverkommelige forskjeller/distanse voldsomt påfallende - påtrengende, og da var aleneheten å foretrekke. Men det er bare min subjektive mening, og alt går uansett i bølgedaler.

I sum er jeg her jeg er. Regnestykket med poden inne i bildet (og det er han jo) går generelt i pluss.

Om jeg ikke hadde hatt barn?

Hm. Se det. Hvis, dersom, kanskje...

Her og nå er jeg, så godt jeg klarer det, hva skal man ellers gjøre?

Livet mitt er på noen måter bedre nå, ja, men mye av det handler om min egen alder og innstilling til det, og økonomien som blir mer stabil sånn jevnt og trutt (karriere), og barnet som langsomt blir mer uavhengig av meg - og dette ville skjedd også uten en mann der, og kanskje det ville vært lettere å finne en (rett) mann (tidligere/senere) om jeg var singel, lettere å leve i et samliv hvor det ikke er barn, det er nok ganske utvilsomt.

Nå har de jo til og med forsket på det; man blir ikke lykkeligere av å ha barn, tvert i mot. Snart er det kanskje lov å si det høyt også. Ville jeg vært uten? Nei, hadde jeg vært uten ville jeg sikkert tilbrakt timesvis på et forum og lurt på hva jeg gikk glipp av og tenkt på hvor heldige alle andre er som har barn og ikke jeg og hvorfor er ikke prøverør gratis og... og kjærligheten til ungen går på tvers av alt annet, uansett hvor tøft det er også. Summen av all misnøye er muligens konstant? Og relativ, i forhold til hvor man befinner seg i behovspyramiden?

Kommer til at jeg må glede meg over det som er å glede seg over og bli flinkere til å blåse i resten. Det tar rett og slett uhorvelig med energi (jeg ikke har) å kjenne på ting man mangler for å komplettere puslespillet. Jeg prøver å praktisere en ny form for puslespill, kall det "less is more", hvor hullene/de manglende bitene representerer historie og særpreg og identitet, ikke mangler. Lett? Nei, erru gæærn

Jeg mangler ikke noe nå, jeg mangler bare hele fortiden min og ungdommen min. Hvilket betyr at endringene jeg ønsker meg ligger tilbake i tid (og følgelig aldri kan bøtes på eller endres) mens andres ofte ligger her og nå eller fremover og dermed til en viss grad vil kunne påvirkes. Det er noe deilig med potensiale, med endring, med tiden som jobber i riktig retning, for det gjør den.

Om jeg hadde visst da jeg var 18 at det skulle gå sånn ca ganske bra med meg også (mange vil si kjempebra), kanskje jeg hadde vært smartere eller modigere, hvem vet. Eller ikke. Fåkke gjort no med det. Men potensiale i det som er, however sammenliknbart tynt, er digg likevel. Alternativet er ingen endring noensinne, og da kan man like gjerne legge seg i penalet med det samme etter min mening. Men så er jeg også endringsjunkie.

I morgen kan det hende jeg dør, ikke pokker om jeg skal nyte dagen i dag litt mindre fordi jeg ikke har en mann.

Nettopp - bytt ut en mann med hva enn som passer i setningen din, om historien min skulle ende i morgen, ikke pokker om denne dagen skulle fått noe mindre verdi eller potensiale fordi ting er som de er nå. Da ville jeg kastet meg over alt jeg - tross alt! - liker i dag og gjort mer av det, til siste åndedrag da tror jeg ikke jeg ville følt at jeg manglet noe som helst, og fortiden ville vært bare det; ikke noe som rører meg nå.

Endret 9. april 2013 av Miss O'Hara

[Tornerosa]

Til silkemykt hår ville jeg trodd det var formel, og ikke formulering?

Nettopp, det var liksom greia! Har du ikke sett reklamene? Nye formuleringer over en lav sko! Noen har hatt problemer med oversettingen fra engelsk, sannsynligvis. Vil du vite noe mer om reklamer? Bare spør. Jeg kan dem alle. *patetisk huleboer*

Ellers - setter stor pris på å lese tankene dine, jeg er der igjen i morgen (sannsynligvis ), akkurat nå rant det fullt med unger her.

[Kosemose]

Denne dagboken er full av kloke tanker om eksistensielle tema jeg blir svimmel av. Jeg har begynt å bli grunn og tenker oftere og oftere at ting ikke er så alvorlig og farlig og viktig. Jeg lever det ikke på noen som helst måte ut, men jeg tenker det. Vi lever i ca 80 år også dør vi, og da har vi hatt vår skjerv med lykke og motgang. Så spør jeg meg; hva er målet med mitt liv? Hva er verdifullt og hva er bortkastet? Hva vil jeg som gammel verdsette (nå syns jeg ikke det er noe mål i seg selv at jeg som gammel ikke skal angre på alt jeg ikke har gjort, jeg er så lei av at målet med livet ligger i framtiden. Kanskje er målet at vi skal ha det best mulig ut fra de forutsetninger vi har, hver enkelt dag? Kanskje vi (jeg) bruker for mye energi på å planlegge for en "lykkelig framtid"? ) kanskje vi bare skal komme oss igjennom disse 80 årene på en grei nok måte fordi det er noe annet som er målet? (Nirvana, himmelen, å bli gjenfødt som hunden til Sharon Osbourne?)

Uh, mye mer lyst til å tenke på det enn å stå opp, meen opp må man ...

Redigert for teit iPhone-feil. Etter 80 år DØR vi...

Endret 10. april 2013 av Kosemose