Retten til å få barn

[Lunalille]

Kanskje en rar tittel, men dette er noe som opptar meg om dagen siden jeg har et stort ønske om barn selv.

Jeg har siden jeg var liten lidd under stor omsorgssvikt fra mine foreldre. Mishandling, 0 kjærlighet, ingen som passet på meg, hadde aldri rene klær. Rett og slett det man kan kalle en forjævelig barndom!

Men, jeg har klart meg utrolig bra!

Idag er jeg 23 år, har fast jobb, bil, 2 katter og leier leilighet.

Selvfølgelig har jeg fått traumer etter oppveksten, og går til psykolig for dette.

Jeg tar ansvar for livet mitt, og vil gjerne gjøre det jeg kan for å få det bra

Disse traumene utarter seg i depresjoner, at jeg tar ting veldig lett til meg, jeg er skeptisk til folk og er veldig skvetten.

Jeg fungerer som en helt normal person i dagliglivet.

Også kommer det til den delen av livet som handler om å stifte familie, få barn.

Jeg har et veldig høyt ønske om å få et barn.

Jeg har økonomien til det, og jeg føler selv at jeg har det som skal til for at et barn skal føle seg elsket og ha et fullverdig godt liv.

Jeg er singel, men det er fordi jeg overhodet ikke har noe ønske om å gå inn i et forhold med en mann. Jeg har rett og slett store problemer med å få følelser for menn.

Når det gjelder barneønske så har jeg funnet en løsning på det.

Jeg har en mannlig venn, en mann som er singel, har fast jobb og bare er god og snill. Han ønsker seg barn, og vi har funnet ut at vi faktisk vil ha barn sammen, selv om vi kanskje ikke nødvendigvis kommer til å bo sammen.

Jeg liker han veldig godt sånn, og vi har allerede prøvd en gang i en eggløsningsperiode.

Også har jeg ei venninne, som faktisk kaller meg egoistisk som prøver å få barn. At jeg ikke kommer til å klare det, at jeg ikke skjønner hvor mye jobb det er +++ masse argumenter. Hun sier at hun håper jeg ikke blir gravid, at hun ikke kommer til å støtte meg. Hva slags venninne er hun som sier sånn?

Det sårer meg faktisk veldig når hun er sånn

Jeg har også andre gode venner som støtter meg fullt ut og som sier jeg kommer til å bli en kjempegod mor.

Jeg er veldig flink med barn! Barn liker meg fort, og det er jo positivt.

Er jeg så utrolig egoistisk som vil ha barn? Har jeg ikke rett til å få barn fordi jeg ikke har den "perfekte" a4 familie?

Beklager om det ble veldig rotete skrevet, men måtte bare få det ut!

[Gjest Gjest]

Det er ingen menneskretett å få barn!!!. men har du og din venn ett ønske om å få barn sammen,uten å vere kjærester. vil barnet ha god kontakt med både far og mor. dere kan få ordnet samver fra dag 1. men du kan ikke sette barn til verden for å bøte på din egen triste barndom,dette er ikke rett for barnet.

[AnonymBruker]

Jeg syns du har funnet en bra løsning. Barnet får både en mor og far som bryr seg og er til stede, det er MYE mer enn de som drar til Danmark og bare kjøper sæd tilbyr barna sine. Syns det høres gjennomtenkt ut, selv om du er ganske ung da. Men det virker jo som at du har bestemt deg så da er det vel bare å kjøre på

Anonym poster: 1e86a7e5871652c290f85755163581fd

[Gjest Gjest]

Det er ingen menneskretett å få barn!!!. men har du og din venn ett ønske om å få barn sammen,uten å vere kjærester. vil barnet ha god kontakt med både far og mor. dere kan få ordnet samver fra dag 1. men du kan ikke sette barn til verden for å bøte på din egen triste barndom,dette er ikke rett for barnet.

Jo, det er faktisk en menneskerett å få barn, dog på vanlig måte.

[Gjest Gjest]

Jo, det er faktisk en menneskerett å få barn, dog på vanlig måte.

nei det er ikke det,og bør heller aldri bli det!

[makkapakka]

Hadde jeg vært deg, som fortsatt er litt ung, hadde jeg ventet og sett om jeg hadde klart å få til et forhold som kanskje ville holde. Du har hatt en grusom barndom med omsorgssvikt, du kommer nok helt sikkert til å ta deg godt av dette barnet du får, men du tenker ikke på lidelsen det er for et barn som ikke har mor og far under samme tak, en familie. Uansett hvor godt dere ordner dere med samvær, barnet vil alltid spørre hvorfor.

[AnonymBruker]

Nei, det er ingen menneskerett å få barn.

Ingen har rett på å få det. Det er ikke noe man har krav på å få kun fordi "alle" andre har det.

En god venninne bør kunne si slike ting til deg rett ut, man bør kunne krangle, og så være venner igjen etter en stund.

Hvorfor vil du ha et barn, egentlig? Er det for å ha et barn å dulle med, prøve å gjøre opp for de dumme tingene som dine foreldre gjorde mot deg?

Anonym poster: 82aaf2a53df7510448013ff8dd54c02c

[Gjest BettyBoop]

jeg ser ikke problemet, all den tid ungen får to foreldre som vil stille opp selv om de ikke er kjærester. Er så mange par som får barn sammen og gjør det slutt idag, at det er helt vanlig at unger har foreldre som ikke bor sammen. Ser ikke hva forskjellen blir i denne situasjonen. Eneste forskjellen er at de er venner og at det ikke blir sur og muggen stemning som det gjerne kan bli etter samlivsbrudd

[Gjest BettyBoop]

Hadde jeg vært deg, som fortsatt er litt ung, hadde jeg ventet og sett om jeg hadde klart å få til et forhold som kanskje ville holde. Du har hatt en grusom barndom med omsorgssvikt, du kommer nok helt sikkert til å ta deg godt av dette barnet du får, men du tenker ikke på lidelsen det er for et barn som ikke har mor og far under samme tak, en familie. Uansett hvor godt dere ordner dere med samvær, barnet vil alltid spørre hvorfor.

det er maaaaaange barn i norge som ikke har foreldre som lever sammen. Det er nesten blitt regelen mer enn unntaket

[makkapakka]

det er maaaaaange barn i norge som ikke har foreldre som lever sammen. Det er nesten blitt regelen mer enn unntaket

ja men det var vel ikke meningen i utgangspunktet!

[AnonymBruker]

det er maaaaaange barn i norge som ikke har foreldre som lever sammen. Det er nesten blitt regelen mer enn unntaket

Ja, men det betyr ikke at det er positivt? (Dersom man sammenligner det med den "gammeldagse" kjernefamilien med at det er et par som faktisk bor sammen, og som er glade i hverandre). Og nei, jeg skjønner at virkeligheten ikke er slik for mange. Men alt for mange gir alt for lett opp.

Anonym poster: 82aaf2a53df7510448013ff8dd54c02c

[Gjest Gjest]

nei det er ikke det,og bør heller aldri bli det!

Jo, det er en menneskerett å få barn. Reproductive right heter det, og er en av menneskerettighetene.

[Gjest BettyBoop]

Ja, men det betyr ikke at det er positivt? (Dersom man sammenligner det med den "gammeldagse" kjernefamilien med at det er et par som faktisk bor sammen, og som er glade i hverandre). Og nei, jeg skjønner at virkeligheten ikke er slik for mange. Men alt for mange gir alt for lett opp.

Anonym poster: 82aaf2a53df7510448013ff8dd54c02c

sier ikke det, jeg bare sier at jeg tror ikke barna nødvendigvis lider noen nød av det. Og folk kommer ikke til å slutte med å skilles eller gjøre det slutt. Endret 14. januar 2013 av BettyBoop

[AnonymBruker]

Jeg synes dette er en fryktelig dårlig idé. Jeg anbefaler at du tilbringer litt tid med google.com og finner alle studiene om barn som lever i to hjem. Det er ikke bare når det er uvennskap mellom mor og far at det er vanskelig for barna. Flytting frem og tilbake er også en stor påkjenning, og det sliter ut små barn som burde slippe slik ustabilitet. Jeg skjønner at du har et ønske om å få barn, det er veldig normalt i din alder, men gjør barnet (og i og for seg også deg selv) en tjeneste og vent til du eventuelt er i et stabilt forhold med en annen person. Dette er ikke et ønskelig liv for et barn, selv om du sannsynligvis ville bli en god mor.

Anonym poster: 37a8fc8b1b9cdb523b431d32f77d869a

[Gjest BettyBoop]

Jeg synes dette er en fryktelig dårlig idé. Jeg anbefaler at du tilbringer litt tid med google.com og finner alle studiene om barn som lever i to hjem. Det er ikke bare når det er uvennskap mellom mor og far at det er vanskelig for barna. Flytting frem og tilbake er også en stor påkjenning, og det sliter ut små barn som burde slippe slik ustabilitet. Jeg skjønner at du har et ønske om å få barn, det er veldig normalt i din alder, men gjør barnet (og i og for seg også deg selv) en tjeneste og vent til du eventuelt er i et stabilt forhold med en annen person. Dette er ikke et ønskelig liv for et barn, selv om du sannsynligvis ville bli en god mor.

Anonym poster: 37a8fc8b1b9cdb523b431d32f77d869a

gjerlder de studiene samtlige barn som lever i to hjem? Ogf hva er problemet dersom ts og han fyren bor i kort avstand fra hverandre?

[AnonymBruker]

Nei, du er ikke egoistisk som ønsker barn og ikke er det nødvendigvis noe feil med familievarianten du velger. Mitt problem med dette er at du kanskje ikke har lagt dine egen traumer bak deg, at du ikke er ferdig med å bearbeide livet ditt og sliter med depresjoner! For det ER tøft å få barn, det kommer til å kreve av deg og partneren i all fremtid. Da synes jeg man skylder seg selv, partneren og barnet å være så frisk som mulig. For husk, det kommer ikke med en returordning eller garantier. Mannen du velger som far vil også bli en stor del av ditt liv på et helt annet plan enn nå, der du klar for det?

Anonym poster: b951533e3f5f0b5f441fef47963d4c04

[Gjest Gjest]

jeg ser ikke problemet, all den tid ungen får to foreldre som vil stille opp selv om de ikke er kjærester. Er så mange par som får barn sammen og gjør det slutt idag, at det er helt vanlig at unger har foreldre som ikke bor sammen. Ser ikke hva forskjellen blir i denne situasjonen. Eneste forskjellen er at de er venner og at det ikke blir sur og muggen stemning som det gjerne kan bli etter samlivsbrudd

Godt sagt, kjære.

[AnonymBruker]

gjerlder de studiene samtlige barn som lever i to hjem? Ogf hva er problemet dersom ts og han fyren bor i kort avstand fra hverandre?

De har selvfølgelig ikke spurt hver enkelt, men det skal være representative utvalg ja. Hvis de bor svært nærme hverandre (les: samme gate/maks fem minutter å gå) og har konkrete planer om å gjøre dette resten av livet, er jeg villig til å se denne ordningen som grei.

Anonym poster: 37a8fc8b1b9cdb523b431d32f77d869a

[AnonymBruker]

Det er ingen menneskerett å få barn! Det er ikke dermed sagt at du ikke vil bli en god mor, men det høres ærlig talt ut som om du ikke helt har bearbeidet barndomsopplevelsene dine, og det er jo også en av grunnene til at du ikke kan/vil ha et nært forhold til en mann. Under sånne omstendigheter synes jeg ikke det er riktig å få barn. Du er ennå veldig ung, så du bør bruke tid på å sortere din egen fortid først, arbeide med det som har med nærhet til andre å gjøre, og først etterpå tenke på å få barn.

Og ja, barn vil nå helst bo sammen med mamma OG pappa.

Anonym poster: e5f8fc0739568e2fd5d5a1d0ade4ce33

[Lunalille]

Takk for tilbakemeldinger

Jeg er fullt klar over at det ikke er en perfekt situasjon å ha 2 hjem og forholde seg til. Men er man flink til å tilrettelegge for barnets skyld, så burde jo det gå bra.

Jeg har såpass mange venner med små barn, både de som skriker hele natta og de som sover godt gjennom hele natta. Jeg veit at man aldri kan forutsi hvordan et liv med et barn blir. Det eneste som er sikkert er at det er en utfordring som fører masse glede med seg

Ja, jeg er ung. Men jeg kan vel tørre å påstå at jeg har langt mer livserfaring enn de fleste andre på min alder, og modenhet deretter.

Jeg har tenkt godt igjennom dette. Veid ting opp mot hverandre, og konklusjonen min er at jeg har lyst på et barn.

Et barn jeg kan ta vare på, kose på, dulle med og være ordentlig snill og god mot

Et barn gir så mye glede i livet, og jeg vet med sikkerhet at jeg virkelig ville fått det godt med meg selv med et barn i hus Da er liksom livet komplett føler jeg!

Dessuten så har jeg lagt festlivet bak meg. Jeg trives så godt med å ha rolige kvelder i helgene, bare kose meg hjemme. Føler vel at tiden er inne