Retten til å få barn

[Lunalille]

Og for de som lurer.. Den eventuelle barnefaren bor 20 minutter unna i bil, så er ikke store distansen det er snakk om Jeg jobber i området han bor.

[Raven Emerald]

Men hvorfor vil du ikke vente til du er i et forhold? Hvorfor vil du ha barn nå, i så stor grad at du planlegger det slik at barnet får to hjem? Hvorfor er nå bedre enn senere?

[AnonymBruker]

Takk for tilbakemeldinger

Jeg er fullt klar over at det ikke er en perfekt situasjon å ha 2 hjem og forholde seg til. Men er man flink til å tilrettelegge for barnets skyld, så burde jo det gå bra.

Jeg har såpass mange venner med små barn, både de som skriker hele natta og de som sover godt gjennom hele natta. Jeg veit at man aldri kan forutsi hvordan et liv med et barn blir. Det eneste som er sikkert er at det er en utfordring som fører masse glede med seg

Ja, jeg er ung. Men jeg kan vel tørre å påstå at jeg har langt mer livserfaring enn de fleste andre på min alder, og modenhet deretter.

Jeg har tenkt godt igjennom dette. Veid ting opp mot hverandre, og konklusjonen min er at jeg har lyst på et barn.

Et barn jeg kan ta vare på, kose på, dulle med og være ordentlig snill og god mot

Et barn gir så mye glede i livet, og jeg vet med sikkerhet at jeg virkelig ville fått det godt med meg selv med et barn i hus Da er liksom livet komplett føler jeg!

Dessuten så har jeg lagt festlivet bak meg. Jeg trives så godt med å ha rolige kvelder i helgene, bare kose meg hjemme. Føler vel at tiden er inne

Det er en normal misforståelse at man er mer moden enn sine jevnaldrende fordi man har opplevd mye drit og er ferdig med festlivet. Det stemmer ikke nødvendigvis. Å ha måttet bli voksen for tidlig fører gjerne til at man er veslevoksen og dertil relativt umoden. Å få barn i din situasjon er i alle fall ingen moden avgjørelse.

Anonym poster: 37a8fc8b1b9cdb523b431d32f77d869a

[AnonymBruker]

Og for de som lurer.. Den eventuelle barnefaren bor 20 minutter unna i bil, så er ikke store distansen det er snakk om Jeg jobber i området han bor.

Det er stor distanse for et barn.

Anonym poster: 37a8fc8b1b9cdb523b431d32f77d869a

[AnonymBruker]

Jo, det er en menneskerett å få barn. Reproductive right heter det, og er en av menneskerettighetene.

For noe tull. Det er IKKE en menneskerettighet å få barn, det er bare en seiglivet myte (en av flere). Gå inn på wikipedia og sjekk ut selv. Hvordan i all verden skulle man gjennomført en slik "rettighet" i praksis?

Når du kommer med slike påstander må du komme med konkrete bevis, gjerne med link.

Forøvrig syntes jeg det er trist at det er så mange som ikke ønsker en normal familie for ungene sine med både mor og far. Og ts av alle burde vel ønske seg en god å normal oppvekst for ungen sin med begge foreldrene til stede.

Anonym poster: 59812645b96171913402b2dac52a1466

[Muscae]

TS: har du tenkt på hva som kan skje dersom barnefaren får seg dame, samboer, blir gift og får familie med den han elsker?

Hva om den nye dama ikke blir glad i barnet ditt? Hva om hun er en sånn som saboterer samarbeidet, og ikke vil ha med barnet ditt på ferie/feire jul/fryser ut barnet? Hva om barnet føler seg mindre elsket enn sine søsken, som er farens "ordentlige familie"? Hvordan vil barnet oppleve dette? Hvordan vil du oppleve dette, med din egen barndom i bagasjen? Hva om faren bestemmer seg for å flytte, enten pga jobb, kjæreste eller andre ting?

Selvsagt kan det gå veldig bra, men selv om du får barn med ham, kan du ikke bestemme hvordan han skal leve livet sitt om ti år.. Mye kan skje.

Hva om du ønsker flere barn, og da må velge en annen far til det andre barnet, fordi mannen er opptatt?

[AnonymBruker]

Takk for tilbakemeldinger

Jeg er fullt klar over at det ikke er en perfekt situasjon å ha 2 hjem og forholde seg til. Men er man flink til å tilrettelegge for barnets skyld, så burde jo det gå bra.

Jeg har såpass mange venner med små barn, både de som skriker hele natta og de som sover godt gjennom hele natta. Jeg veit at man aldri kan forutsi hvordan et liv med et barn blir. Det eneste som er sikkert er at det er en utfordring som fører masse glede med seg

Ja, jeg er ung. Men jeg kan vel tørre å påstå at jeg har langt mer livserfaring enn de fleste andre på min alder, og modenhet deretter.

Jeg har tenkt godt igjennom dette. Veid ting opp mot hverandre, og konklusjonen min er at jeg har lyst på et barn.

Et barn jeg kan ta vare på, kose på, dulle med og være ordentlig snill og god mot

Et barn gir så mye glede i livet, og jeg vet med sikkerhet at jeg virkelig ville fått det godt med meg selv med et barn i hus Da er liksom livet komplett føler jeg!

Dessuten så har jeg lagt festlivet bak meg. Jeg trives så godt med å ha rolige kvelder i helgene, bare kose meg hjemme. Føler vel at tiden er inne

Få deg en hund hvis du trenger å kose og dulle med et annet levende vesen! Seriøst, det gir ihvertfall en pekepinn på hvordan livet blir med noen som er totalt avhengig av deg. Uansett er det ikke et barns oppgave å gjøre at du skal få det godt med deg selv og føle at livet er komplett. Dette bør du faktisk føle før du får barn. Det er ikke godt for et barn å skulle være årsaken til at DU skal ha det bra.

Livserfaring er så mye og henger ikke nødvendigvis sammen med modenhet. Din er tydligvis så langt veldig tung og negativ, så hva med å vente til du har mer å by på?

Og har du virkelig tenkt på hvordan du og barnefar skal gjøre dette i praksis med fordeling etc? Eller skal han bare være pappa på papiret og fornøyd med det?

Anonym poster: b951533e3f5f0b5f441fef47963d4c04

[AnonymBruker]

Du bør vite at når du får barn kommer mange av minnene fra barndommen sterkere fram. Når du sier at du ønsker å få et barn med en du ikke er sammen med og det er på en slikt praktisk måte fordi du ikke vil ha et forhold med føleser, så kan det jo tyde på at du kanskje ikke er klar for å vise et barn kjærlighet heller? Ikke det at jeg sier det er feil å ha en slik ordning hvis begge er villige. Bare det at man bør være klar for å vise et barn omsorg og kjærlighet 24 timer i døgnet. Man bør først kunne elske seg selv, og eventuelt en partner, før en er moden nok til å elske et barn og gi alt av seg selv til det. Et barn kan være veldig krevende både fysisk, mentalt og emosjonelt.

Anonym poster: 74e6678c1df5ef7d4ddcad0456ab2372

[Gjest BettyBoop]

Godt sagt, kjære.

takk kjære

[Gjest BettyBoop]

Det er stor distanse for et barn.

Anonym poster: 37a8fc8b1b9cdb523b431d32f77d869a

er ikke alltid gåavstand til barnehagan heller. Unger må da kjøres hit og dit uansett hvor de skal.

[Gjest BettyBoop]

TS: har du tenkt på hva som kan skje dersom barnefaren får seg dame, samboer, blir gift og får familie med den han elsker?

Hva om den nye dama ikke blir glad i barnet ditt? Hva om hun er en sånn som saboterer samarbeidet, og ikke vil ha med barnet ditt på ferie/feire jul/fryser ut barnet? Hva om barnet føler seg mindre elsket enn sine søsken, som er farens "ordentlige familie"? Hvordan vil barnet oppleve dette? Hvordan vil du oppleve dette, med din egen barndom i bagasjen? Hva om faren bestemmer seg for å flytte, enten pga jobb, kjæreste eller andre ting?

Selvsagt kan det gå veldig bra, men selv om du får barn med ham, kan du ikke bestemme hvordan han skal leve livet sitt om ti år.. Mye kan skje.

Hva om du ønsker flere barn, og da må velge en annen far til det andre barnet, fordi mannen er opptatt?

dette kan skje etter et samlivsbrudd også, bare så det er sagt. og er han en god far så ditcher han ikke kiden til fordel for en dame som ikke liker at han unge med en annen, da finner han seg ei som ikke har noe imot å være stemor.

[AnonymBruker]

er ikke alltid gåavstand til barnehagan heller. Unger må da kjøres hit og dit uansett hvor de skal.

Nettopp. Det siste ungen trenger er enda en lang kjørevei. Mye kan skje ved samlivsbrudd, som du nevner i innlegg #31, men å starte med det utgangspunktet er jo ufattelig dumt. De fleste starter jo en familie i tro og håp på at de skal være nettopp en familie. Med to voksne under samme tak som jobber sammen for å gi barnet et best mulig liv.

Anonym poster: 37a8fc8b1b9cdb523b431d32f77d869a

[Gjest BettyBoop]

Nettopp. Det siste ungen trenger er enda en lang kjørevei. Mye kan skje ved samlivsbrudd, som du nevner i innlegg #31, men å starte med det utgangspunktet er jo ufattelig dumt. De fleste starter jo en familie i tro og håp på at de skal være nettopp en familie. Med to voksne under samme tak som jobber sammen for å gi barnet et best mulig liv.

Anonym poster: 37a8fc8b1b9cdb523b431d32f77d869a

men det går jo til helvete i 50% av tilfellene. og det er bedre for en unge å være vant med i begynnelsen at foreldrene ikke lever sammen da tror det jo at det er sånn det skal være. jeg tror helt ærlig at det er mer traumatisk for et barn å oppleve at foreldrene går fra hverandre og blir uvenner f.eks

[AnonymBruker]

men det går jo til helvete i 50% av tilfellene. og det er bedre for en unge å være vant med i begynnelsen at foreldrene ikke lever sammen da tror det jo at det er sånn det skal være. jeg tror helt ærlig at det er mer traumatisk for et barn å oppleve at foreldrene går fra hverandre og blir uvenner f.eks

Ja, det er mer traumatisk å oppleve at de går fra hverandre enn at de aldri var sammen, men det beste av alt er om de slipper begge deler. Man kan bli syk eller fattig eller gal også, uten at man derfor velger å få barn om man allerede er i den situasjonen. Poenget er at hvis man allerede har et dårlig utgangspunkt, burde man ikke lage barn. Barn burde lages når forholdene ligger til rette for det.

Anonym poster: 37a8fc8b1b9cdb523b431d32f77d869a

[Gjest BettyBoop]

Ja, det er mer traumatisk å oppleve at de går fra hverandre enn at de aldri var sammen, men det beste av alt er om de slipper begge deler. Man kan bli syk eller fattig eller gal også, uten at man derfor velger å få barn om man allerede er i den situasjonen. Poenget er at hvis man allerede har et dårlig utgangspunkt, burde man ikke lage barn. Barn burde lages når forholdene ligger til rette for det.

Anonym poster: 37a8fc8b1b9cdb523b431d32f77d869a

men det er det liten sjans for at de slipper uansett med den skillsmissestatistikken vi har

[AnonymBruker]

men det er det liten sjans for at de slipper uansett med den skillsmissestatistikken vi har

Med den skillsmissestatistikken vi har, er det akkurat like sannsynlig at det fungerer som at det ikke vil fungere. Det er faktisk fremdeles litt større statistisk sannsynlighet for at det går bra.

Anonym poster: 37a8fc8b1b9cdb523b431d32f77d869a

[Gjest Gjest]

Med andre ord, det beste og tryggeste for barn er å vokse opp med en singel mor.

[AnonymBruker]

Med andre ord, det beste og tryggeste for barn er å vokse opp med en singel mor.

Det beste og tryggeste for barn er å vokse opp med to lykkelige foreldre i samme hjem.

Anonym poster: 37a8fc8b1b9cdb523b431d32f77d869a

[Gjest Gjest]

Det beste og tryggeste for barn er å vokse opp med to lykkelige foreldre i samme hjem.

Anonym poster: 37a8fc8b1b9cdb523b431d32f77d869a

Nei, for det er stor fare for at de vil skilles, eller verre, at faren vil mishandle...

[Gjest Gjest]

Så lenge de som bor sammen er lykkelige, hvem det nu enn er...