Retten til å få barn

[Gjest BettyBoop]

Det er egoistisk fordi hun tenker på sitt eget beste fremfor barnet. De som velger ks pga fødselsangst velger jo det de selv ønsker, ikke det som er best for barnet. De blir ikke ok bare fordi det også er farlig for henne. Det er fortsatt et valg tatt på bakgrunn av hva hun ønsker. Jeg sier ikke at man blir en dårlig mor for alltid av det, men akkurat den avgjørelsen er utvilsomt egoistisk, og jeg støtter det ikke.

Anonym poster: 37a8fc8b1b9cdb523b431d32f77d869a

Åja så man skal bli sitt barns slave og aldri tenke på hva som er best for en selv i noen situasjoner når man får barn? Dessuten ks går i de aller fleste tilfeller bra uansett.

[AnonymBruker]

Åja så man skal bli sitt barns slave og aldri tenke på hva som er best for en selv i noen situasjoner når man får barn? Dessuten ks går i de aller fleste tilfeller bra uansett.

Men man tenker jo ikke egentlig på hva som er best for seg selv heller, siden det er best for kroppen føde vaginalt. Man handler kun ut fra frykt og gjør på den måten seg selv en skikkelig bjørnetjeneste samtidig som man velger noe annet enn det beste for barnet. Det er altså kun tap det hele.

Anonym poster: 37a8fc8b1b9cdb523b431d32f77d869a

[AnonymBruker]

Dere er klar over at å tvinges til å føde når man har fødselsangst, kan føre til at man låser seg så i angsten at det blir fysisk umulig for kroppen å føde - og man dermed kan ende opp med et hastekeisersnitt eller et katastrofesnitt (om man er så heldig at jordmor/lege faktisk følger såpass med under fødselen at de oppdager at det kan stå om liv for barnet pga mor ikke evner å føde)?

Anonym poster: 83055868b6ffc8fc91a9998606692877

[Celtic Heart]

Dere er klar over at å tvinges til å føde når man har fødselsangst, kan føre til at man låser seg så i angsten at det blir fysisk umulig for kroppen å føde - og man dermed kan ende opp med et hastekeisersnitt eller et katastrofesnitt (om man er så heldig at jordmor/lege faktisk følger såpass med under fødselen at de oppdager at det kan stå om liv for barnet pga mor ikke evner å føde)?

Anonym poster: 83055868b6ffc8fc91a9998606692877

Det sier seg vel egentlig uten alt for mye forskning at blir man gravid så skal man etter hvert føde. Hvis man er redd for å føde burde man ikke bli gravid. Det er sjelden man blir tvunget til å bli gravid, ergo blir man ikke akkurat tvunget til å føde heller.

Man trenger heller ikke bli sitt barns slave, men å sette sitt barns vel og ve før ens eget handler ikke om slaveri. Hvis man ønsker det som er best for kun en selv hele tiden så bør man rett og slett ikke få barn.

[AnonymBruker]

Det beste for barnet, er å komme levende ut. Om mors angst for å føde (og den trenger ikke dukke opp før graviditeten er faktum eller til og med det er for sent med abort) er så stor at den potensielt kan sette barnet i livsfare, er keisersnitt det beste.

Heldigvis er det ikke du som skal vurdere dette - det er du helt klart ikke kompetent til.

Anonym poster: 83055868b6ffc8fc91a9998606692877

[Lunalille]

Oj, har visst kommet mange svar her! Kan skrive mer imorra, da det er så tungvindt å skrive med mobilen.

Jeg ser alles meninger her! Såklart, det vil jo være enklere for foreldrenes del om man er 2 i hus.

Jeg er ikke sikker på hvordan det praktiske løses.

Nå ser det ut til at jeg ble gravid på første forsøk, så da er det vel å begynne med planlegging

Babyen vil bo hos meg hele tiden sålenge den ammer. Far kan komme på besøk så ofte han vil!

Jeg jobber i samme by som far bor, så det beste vil da å få barnehageplass der. Da er det enkelt for oss begge å hente ungen i barnehage etter jobb

Når det gjelder fordeling så må vi ta den praten etterhvert! Vil jo være sikker på at gullkula mi sitter før jeg planlegger for mye

[Raven Emerald]

Såklart, det vil jo være enklere for foreldrenes del om man er 2 i hus.

Det viktigste er da at det er det som er enklest for barnet; det er ikke foreldrene som har to hjem de må flytte mellom...

Endret 20. januar 2013 av Raven Emerald

[Gjest jente8923]

Kanskje en rar tittel, men dette er noe som opptar meg om dagen siden jeg har et stort ønske om barn selv.

Jeg har siden jeg var liten lidd under stor omsorgssvikt fra mine foreldre. Mishandling, 0 kjærlighet, ingen som passet på meg, hadde aldri rene klær. Rett og slett det man kan kalle en forjævelig barndom!

Men, jeg har klart meg utrolig bra!

Idag er jeg 23 år, har fast jobb, bil, 2 katter og leier leilighet.

Selvfølgelig har jeg fått traumer etter oppveksten, og går til psykolig for dette.

Jeg tar ansvar for livet mitt, og vil gjerne gjøre det jeg kan for å få det bra

Disse traumene utarter seg i depresjoner, at jeg tar ting veldig lett til meg, jeg er skeptisk til folk og er veldig skvetten.

Jeg fungerer som en helt normal person i dagliglivet.

Også kommer det til den delen av livet som handler om å stifte familie, få barn.

Jeg har et veldig høyt ønske om å få et barn.

Jeg har økonomien til det, og jeg føler selv at jeg har det som skal til for at et barn skal føle seg elsket og ha et fullverdig godt liv.

Jeg er singel, men det er fordi jeg overhodet ikke har noe ønske om å gå inn i et forhold med en mann. Jeg har rett og slett store problemer med å få følelser for menn.

Når det gjelder barneønske så har jeg funnet en løsning på det.

Jeg har en mannlig venn, en mann som er singel, har fast jobb og bare er god og snill. Han ønsker seg barn, og vi har funnet ut at vi faktisk vil ha barn sammen, selv om vi kanskje ikke nødvendigvis kommer til å bo sammen.

Jeg liker han veldig godt sånn, og vi har allerede prøvd en gang i en eggløsningsperiode.

Også har jeg ei venninne, som faktisk kaller meg egoistisk som prøver å få barn. At jeg ikke kommer til å klare det, at jeg ikke skjønner hvor mye jobb det er +++ masse argumenter. Hun sier at hun håper jeg ikke blir gravid, at hun ikke kommer til å støtte meg. Hva slags venninne er hun som sier sånn?

Det sårer meg faktisk veldig når hun er sånn

Jeg har også andre gode venner som støtter meg fullt ut og som sier jeg kommer til å bli en kjempegod mor.

Jeg er veldig flink med barn! Barn liker meg fort, og det er jo positivt.

Er jeg så utrolig egoistisk som vil ha barn? Har jeg ikke rett til å få barn fordi jeg ikke har den "perfekte" a4 familie?

Beklager om det ble veldig rotete skrevet, men måtte bare få det ut!

Det er forferdelig å lese om barndommen din, men utrolig givende og rørende å lese om hvordan du har tatt tak i livet ditt og kommet deg videre. Du har etablert deg og lever etter beste evne. Du har tydelig tenkt og reflektert over livet og det syns jeg er utrolig bra.

Jeg er ikke enig i at det er en menneskerett å få barn, det er et privilegium. Men jeg har ingen motforestillinger mot at du velger å få barn "alene" ettersom det er så mange som ikke har tenkt over dette, får barn med første og beste for så å bli alene. Jeg syns ikke noe om at barn må flytte mellom hjem, da er det bedre at foreldrene flytter eller evt. at faren til dette barnet bor hos deg i perioder hvor du har barnefri.

Jeg ønsker deg lykke til!

Endret 20. januar 2013 av jente8923

[Gjest Gjest]

det er maaaaaange barn i norge som ikke har foreldre som lever sammen. Det er nesten blitt regelen mer enn unntaket

Nei. Det er langt vanligere å ha foreldre som bor sammen, enn å ha foreldre som bor i ulike hjem.

men det går jo til helvete i 50% av tilfellene.

Det gjør det aldeles ikke. Hvor har du fått noe så latterlig fra?

Nei, for det er stor fare for at de vil skilles, eller verre, at faren vil mishandle...

Igjen: Nei, det er det ikke.

Blant 1 åringer har 87,5% foreldre som bor sammen.

Blant 6 åringer har 79,7% foreldre som bor sammen.

Selv når de har blitt 17 har 62% foreldre som bor sammen.

Det er altså langt vanligere å ha foreldre som bor sammen, enn å ha foreldre som har flyttet fra hverandre.

Ta en titt på statistikken: http://www.ssb.no/em...1-04-28-01.html

[Gjest BettyBoop]

Men man tenker jo ikke egentlig på hva som er best for seg selv heller, siden det er best for kroppen føde vaginalt. Man handler kun ut fra frykt og gjør på den måten seg selv en skikkelig bjørnetjeneste samtidig som man velger noe annet enn det beste for barnet. Det er altså kun tap det hele.

Anonym poster: 37a8fc8b1b9cdb523b431d32f77d869a

fødselsangst er en ganske reell frykt. Det handler ikke om egoisme eller å være slem med barnet sitt