Life as a cupcake

[Cupcake92]

Jeg er så sint idag. Og nå fant jeg dagbøker her inne. Så nå skal jeg også starte, om ikke annet for å skrive ut mitt sinne. For jeg føler at jeg nesten eksploderer. Selvom ting ikke er så ille nå. De har vært mye verre. Men man bli vel litt svakere psykisk etter en operasjon også, for jeg er sliten i hodet og overalt nå. Og kjære søster, hvis du stalker meg her inne også, og i det hele tatt tenker på å ringe mamma for å fortelle hvor forferdelig slem jeg er (for vi er jo fortsatt 5 år), ikke gidd. Jeg orker ikke den barnslige tingen der. Finn noe annet å gjøre. Bare slutt.

Jeg tror bare jeg er sliten av alt idag. Måtte flytte hjem igjen for en liten periode etter brudd med en jævla drittsekk av en mann, som utnyttet meg på mitt svakeste. Den jævla narkodritten der (men jeg vet jo selvfølgelig ikke hva jeg snakker om når det kommer til drugs). Jeg håper han bcuebnlekfbkblfmmflmf. Jeg tør ikke engang si det.

Jeg er sliten av at pappa er syk. Av at jeg har mistet faren min. Det føles ut som om han er 5 år i hodet etter hjerneslaget. Og jeg blir så trist og lei av å se mamma sliten. Av å se pappa forsvinne inn i angsten og depresjonen, fordi han har mistet mye av seg selv.

Jeg er lei av alle mine "perfekte" eldre søsken som alltid skal hakke på meg. Fordi de vet jo best. Jeg er jo bare en liten jente på 20 som ikke skjønner noen ting.

Jeg er lei av kjæresten til broren min (jeg virkelig digger broren min), som ikke tåler trynet mitt. Og det har hun ikke gjort det siste året. Føles ut som om hun ikke tåler at jeg har vokst opp, og faktisk ikke er så stygg som jeg var da jeg var liten. At hun alltid skal si stygge ting til meg, og at jeg ikke tør å si noe, fordi jeg er så glad i broren min,

Jeg er lei av mennesker som alltid skal slenge dritt uten grunn. Bare fordi de mener at jeg ikke et gammel nok til å skjønne noen verdens ting. Jeg er dritt lei av alt. Akkurat nå.

Vanligvis er jeg veldig mye gladere, og jeg høres ut som en sutrete 3-åring. Men akkurat nå fikk jeg nok. Og jeg liker å skrive, så da kan jeg jo faktisk skrive om mitt liv her. Og hva jeg skal fremover.

[Cupcake92]

Jeg trenger å reise!

Føler meg så lei av det meste akkurat nå, så jeg vil bare reise vekk. Helst alene. Som jeg har gjort før. Ble så lei av alt at jeg dro til England og ble der i 6 måneder. Jeg vet man sier at man ikke skal rømme fra problemer, men det løste så mye for meg. Oppleve noe nytt, klare ting alene.

Jeg har lyst til å backpacke. Se hele verden. Oppleve nye kulturer. Jeg vil bare langt vekk. Føler at jeg blir så trist av å se ut av vinduet her. Ja, jeg høres ut som en bortskjemt drittunge. Men det må være lov å være lei. Jeg prøver hele tiden, men faller bare ned igjen. Også reiser jeg meg. Så detter jeg igjen. Sånn er det hele tiden. Selvom jeg har kommet en lang vei fra sykehusinnleggelser og det drittet der, så føler jeg fortsatt på de dagene hvor jeg ikke har lyst mer.

Og det skremmer meg at jeg i det hele tatt har tenkt den tanken når jeg har det fint. For da vil jeg bare leve. Men hver gang jeg detter ned, så ser jeg egentlig ikke vitsen mer. Føles som en evig sirkel. Og jeg er jo egentlig ikke ensom, jeg har alt jeg trenger. Men jeg klarer bare ikke styre over de følelsene. Over å ha feilet. Som jeg gjør ganske ofte. Jeg hater å ha fokus på meg. Da blir det for mye. Bedre å bry seg om andre mennesker, fordi det gjør meg glad. Føle at jeg kan gjøre andre glade.

Og det er tungt å ikke tørre å si noe. Fordi mennesker forhåndsdømmer meg. Det har de alltid gjort, til det verste. Et blikk, og de hater meg. Og jeg klarer ikke skjønne hva jeg gjør galt. Folk som ikke engang kjenner meg misliker meg. Uten å ha snakket med meg! Aaaaaaaarrrggghhhh. Jeg er jo egentlig veldig snill.

Jeg er jo egentlig ikke trist idag. Jeg er bare tung. Fordi det er ting jeg nekter å innse. Sannheten sårer for mye.

Endret 9. desember 2012 av Cupcake92

[Cupcake92]

Jeg var en liten tur ute idag. Søndagsåpent senter er fint. Ihvertfall når man kjeder seg. Lette etter en ny kjole til jentejulebordet. Var forferdelig slitsomt å være ute, vondt i ryggen etter op. Og ble utrolig fort sliten. Men så godt det var å være ordentlig ute! (På en annen side er det litt skremmende å vite at det er så lite som skal til før kroppen nesten streiker). Og jeg fant verdens fineste kjole! Begynte nesten å gråte i butikken da jeg så meg i speilet (dramaqueen much?), har ikke følt meg så fin noengang tror jeg.

Uansett, da jeg satt og spiste så jeg en jente jeg gikk på ungdomsskole med. Ikke det at hun var venn med meg (jeg var en av de absolutt minst kule, så det å være venn med meg betydde sosialdød). Husker fortsatt hvordan de gjorde henne til dronning på ballet for å så le av henne, og at den kuleste gutten nektet høyt foran alle å danse med henne med et stort "ÆSJ". (Jeg var ikke der, av den grunnen at jeg ikke orket sånt dritt). Dagen etter snakket vi om det i klassen, og alle mobberne satt der så søte og smilte. De hadde jo aldri gjort noe galt? Og læreren trodde dem jo, de var jo så søte og snille.

Vet ikke helt hva poenget med den historien, annet enn å si hvor jævlige mennesker kan være. Har opplevd gang på gang å bli avvist av skolen. Fordi det et jo meg det er noe galt med. Jeg skulle jo bare tåle at de stjal leksene mine, lagde nettsider om meg, ba meg ta selvmord foran klassen. Det var jo bare gøy. Husker når jeg begynte å blø neseblod fordi de stjal tentamen min og leste den foran klassen (den skulle handle om noe dramatisk som du hadde opplevd). Læreren lo. Sier litt om hvor drittsekker folk kan være.

Og hvorfor forteller jeg dette? Fordi i samfunnet idag, så skal du være perfekt. Du skal ikke ha følelser (annet enn for de fattige barna på tv). Psykiske problemer er fortsatt et stort no-no, og det gjør at man blir plassert i bås. Vel, jeg nekter å være med på det mer. Jeg har gått igjennom så mye dritt. Men jeg er faen ikke noe svakere menneske enn andre. Jeg vil tro jeg er sterkere enn de fleste. Jeg er stolt av meg selv. Jeg er stolt, fordi jeg har vært så langt nede. Og jeg har kavet meg opp til toppen hver gang. Jeg er stolt av å ha overvunnet min sykdom, og kan idag kalle meg nesten 100% frisk. Det har vært en lang vei fra den jenten som lå på sykehus og ville dø.

Hvis det er noen som er svake, så er det de som ikke tør å innrømme at det er normalt å ha det vondt iblandt.

Endret 9. desember 2012 av Cupcake92

[Cupcake92]

Utrolig hvor mye bedre man føler seg etter å ha blåst ut sinne.

Men jeg har alltid mer å si når jeg er lei meg. Det er kanskje normalt.

Nå er jeg bare glad, og tror jeg kommer til å være det en lang stund fremover. Følte at det siste nå bare var ting jeg trengte å få ut, for de irriterte meg. Men nå føles ting fint igjen, og jeg gleder meg til å starte med ting.

Blandt annet gleder jeg meg til julebord med mine beste venninner. Det er sånt man trenger iblandt.

Og jeg har fått meg en fantastisk varmeflaske. Men en sauebamse på. Den er skikkelig myk, og jeg har derfor kalt han "Ullrik". Han er en fantastisk mann. Klager ikke på kalde føtter i det hele tatt. ^^

[Cupcake92]

Trodde jeg. Åh.

Jævla netter. Da kommer alle tankene.

Om hvordan den drittmannen bare utnyttet meg. Tok meg på mitt svakeste. Eldre og spennende. Masse erfaringer og forbudt, på en måte. Trodde han mente det han sa, om at han ville hjelpe meg. Nå i ettertid ser jeg at jeg prøvde å redde han. Og at alt han kom med var jug. Han bare dyttet meg lenger ned i dritten. Prøvde å få meg ut på den drittveien han selv hadde valgt. Og i noen måneder funket det. Jeg ble villig med på alt han ville. Og jeg var helt borte i han. Jeg husker ikke engang hva jeg har brukt de månedene på.

Jeg ser jo tilbake, og innser at jeg har vært dum og naiv. Jeg så det jo egentlig fra starten. Men jeg ble bare helt, i mangel på bedre ord, målbundet. Alt var så forbudt. Og han var så spennende. Jeg var så dum. Har ikke ord. Jeg er så sint på meg selv. Alt han har tatt fra meg. Alt jeg i de månedene ga opp for han. Det drittet jeg nå må ordne opp i,

Ser at det bare blir negativt her, men nå må det ut. Den jævelen fikk meg innlagt på sykehus. Jeg følte at jeg mistet så mye av meg. Og selv om jeg hater å innrømme dette, jeg er knust.

Akkurat nå er jeg bare forferdelig redd. Og selvom jeg vet at jeg har mange som bryr seg, fryktelig ensom.

Må innrømme at tårene renner imens jeg skriver dette. Jeg hater å si dette, og jeg vet at alt han sa til meg var løgn og dritt for å manipulere meg dit han ville ha meg. Men han betydde så mye. Jeg vil egentlig ikke innrømme det.

Endret 10. desember 2012 av Cupcake92

[Cordelia]

Heisan! Bare inn og kikker.

Håper du får skrivd ut all guffen her inne!

Ha en fortsatt God kveld/natt!

[Cupcake92]

Heisan! Bare inn og kikker.

Håper du får skrivd ut all guffen her inne!

Ha en fortsatt God kveld/natt!

Det får jeg. Åh, så godt det er å blåse ut sinne.

[Cupcake92]

Og siden det er min dagbok kan jeg jo skrive så mye jeg vil. Dette her et litt godt egentlig. Alle skulle hatt en sånn skrikeside. Innser nå at jeg er veldig glad at er som det er nå. Vil ikke tilbake for fem øre. Nå kan jeg sove godt. Herregud, Iblandt er jeg veldig rar. Som nå, når jeg på en måte snakker til meg selv.

[Cupcake92]

Så, nå har marerittene kommet tilbake. Jeg som var så glad for å huske drømmene mine igjen. Har ikke husket dem på utrolig lenge, og for meg var det frustrerende. Men så hadde jeg glemt at jeg som regel har mareritt, og våkner opp med bankende hjerte og hodepine. Så sitter de veldig lenge og minner meg på dritt jeg ikke vil huske på. For det er det marerittene er. Ting jeg prøver å fortrenge til vanlig.

Kanskje jeg bare burde prøve å snakke ut om drømmene. Men igjen, så er det ting jeg ikke vil at noen skal vite. Så da blir det vanskelig.

Men, jeg gidder ikke la det ødelegge dagen min. Idag skal jeg ha en fin dag. Jeg skal være glad. Begynner å føle meg frisk nok fra op til å gjøre ting. Føler at formen ikke blir bedre av å fly rundt hjemme i rosa bambi pysj (selvom den er veldig søt). Så, siden jeg faktisk klarer å bevege meg, så skal jeg sette på meg litt fine klær og fikse meg. Det får jo opp selvtilliten en del hakk, og da blir ting bedre.

Bare de jævla smertestillende som gjør magen min skikkelig oppblåst (for mye informasjon, i know). Den lille fine magen min er steinhard og rar. Gleder meg til å slutte på dem! Men, jeg får bare sette på noe litt oversized, så ser ingen det.

Er forøvrig veldig fornøyd med resten da. Sluttet å røyke for 2 måneder siden (på dagen faktisk!), etter å ha røyket av å på siden jeg var 16. Og da raste det siste "valpefettet" av. Det var kanskje på tide.

Inatt lå jeg og lurte på om det kanskje er dumt å utlevere så mye av seg selv. Selvom jeg er ganske anonym her. Fordi jeg vet at om man sliter med ting, så får man et rart blikk iblandt, og noen søker vekk. Men på en annen side så er jeg ikke flau over det i det hele tatt. Den frykten går vel mer på..... At noen skal tro jeg er svak? Tåpelig, i know.

[Cupcake92]

Innser at jeg har mye på hjertet idag egentlig.

Har ikke fått i meg mat enda, og idag føler jeg at det blir vanskelig å spise. Pleier å lage meg smoothie, siden jeg spiser lite for tiden. Men idag vil jeg ikke ha det. Jeg er bare kvalm, og vil ikke ha noe.

Skjønner ikke hvorfor jeg føler meg sånn. Muligens det at alt føles så tungt å komme seg til. Som det å begynne å bevege seg videre. Det føles som tusen ting som må gjøres. Selvom jeg har kommet så mye lenger enn jeg var for 2 måneder siden...

Det er noe med den tryggheten det kanskje. Selvom ting var et helvete, og jeg hatet det jeg satt i da. Så følte jeg meg trygg. Og tatt vare på, til en viss grad. Men nå, siden jeg tok et oppgjør og ga drittsekken beskjed om at et sånt liv ikke et aktuelt for meg (jeg vil ikke gå for mye inn på det, men et liv jeg ikke engang unner min verste fiende), så sitter jeg her alene. Og det er bra. Jeg ville det. Men jeg er så redd.

Så ja, vær så snill. Kom til meg og fortell hvor lite skadelig narkotika er. Og hvordan jeg ikke har peiling på hva jeg snakker om siden jeg er så ung. Det må jo virkelig bare være det at jeg ikke skjønner hva jeg selv har opplevd? Jeg blir så sint. De er akkurat som drittsekken.

Jeg har så mange planer, om hva jeg vil. Men jeg skjønner ikke helt hvor jeg skal starte. Jeg vil jobbe igjen. Jeg er ikke et menneske som er laget for å sitte inne hver dag. Jeg blir glad av å jobbe. Men akkurat , hvordan skal jeg komme meg dit? Jeg vet det jo, men det er så skummelt å gjøre alene.

Jeg tør ikke innrømme til noen, at jeg hadde så mange følelser for drittsekken. Jeg hatet han mot slutten. Fordi jeg selv så hva han gjorde mot meg. Hvordan jeg begynte å bli et menneske jeg ikke kjente igjen. Jeg virkelig hatet han. Nå er jeg bare... Tom?

Endret 10. desember 2012 av Cupcake92

[Cupcake92]

Tror forresten jeg skulle kalt dagboken min for "life as an angry cupcake"

Endret 10. desember 2012 av Cupcake92

[Cupcake92]

Herregud. For en sippeunge jeg er idag. Går rundt med tårer i øynene, som plopper ut nesten hele tiden.

Men nå skal jeg jeg passe nevøen min, for å få tankene vekk.

Ha en fin mandag!

[Cupcake92]

Åh, dette trengte jeg.

Hentet min fantastiske nevø i barnehagen, og han er verdens herligste.

Vi dro hjem, og han fortalte meg fint hvor alle ting var. Også at jeg vasket hender feil. Så da måtte det gjøres på nytt. Så lagde vi middag og så på julekongen (som jeg syntes var grusomt, ikke julete i det hele tatt).

Vi lo og koste oss. Og han er bedre i angry birds enn meg. Og han har ikke engang fylt 3.

Han sier så mye herlig. Jeg har ledd godt og ekte. Han var så sliten at han sovnet med en gang han la seg.

Så kom broren min hjem, og vi tok en ordentlig lang og god prat. Med tårer og latter. Og jeg dro med verdens beste følelse. Jeg har fått ut så mye, og jeg føler meg tom. På en god måte. Har ikke følt meg så lett og god på lenge. En dag må jeg skrive ned min nervøs gullkorn. Han sier så mye bra. Han gjør meg glad.

[Cupcake92]

Idag er alt fint.

Fikk drittsekken langt vekk fra hodet mitt. Så inatt hadde jeg bare en merkelig drøm om min første kjæreste (vi var sammen i 3 år og er fortsatt gode venner). Ler fortsatt av den drømmen altså.

Smoothiemaskinen min smeltet :o har bare brukt den 5 ganger.. Og idag luktet den plutselig brent. Så jeg tok den opp og så under, og der hadde alt smeltet. Får ta meg en tur til butikken hvor jeg kjøpte den... Smoothiemaskiner skal vel ikke smelte? :o jeg skjønner ingenting...

Endret 11. desember 2012 av Cupcake92

[Cupcake92]

Idag skal jeg prøve å lage noe jeg aldri har laget før til middag. Er jo så gøy å lage mat.

Så blir forrett og hovedrett. Håper det blir bra, for jeg har faktisk ikke peiling dette kan bli ekstremt spennende.

Er litt irritert, over at noen folk lyver hele tiden. Jeg er ikke glad i løgn. Hvorfor ikke være ærlig da?

Jeg skjønner jo at det iblandt kan være ubehagelig å si sannheten, men herregud. Jeg har alltid foretrukket å forholde meg til realiteten.

Vurderer å gi dette mennesket et skikkelig slag midt i trynet. Så håper jeg at den delen av hjernen som har sluttet å virke starter igjen. (Nei, jeg kommer ikke til å slå. Jeg har bare veldig, veldig lyst).

[Cupcake92]

Hva kan man si?

Det gikk sånn passe greit. Misforstå meg rett, maten ble veldig god. Lagde Bruschetta (som jeg ikke har spist enda....) og wok med kokosmelk. Med masse grønnsaker og cashewnøtter (min store svakhet).

Dessverre fikk jeg en lite hyggelig melding når jeg stod og lagde mat, som resulterte i et lite gråte anfall. Eller, et stort. Det er lite som skal til om dagen for å trigge sippecupcake. Trodde også at formen var litt bedre enn det den er, så ble nesten hysterisk når jeg merket at jeg fortsatt ikke er sterk nok i armene til å kutte ingefær. Den føyk rett i veggen. Eller, den traff vel ikke veggen.. Så svak er jeg nå. Men jeg ønsket at den traff veggen med et smell, og knuste i tusen biter. Jeg kan ihvertfall late som.

Syntes det er hardt om dagen. Og lurer mye på om jeg aldri kommer til å bli frisk fra dette. Samvittigheten min er helt grusom. Jeg vet jo at det er så mange mennesker som har det mye verre enn meg. Likevel har jeg det mange ganger så vondt at jeg ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg. Føles som om jeg detter ned igjen for hvert skritt jeg tar opp. Jeg vil bare legge meg ned, få det helt stille og mørkt. Bli borte til alt er fint igjen.

Edit: skrivefeil

Endret 11. desember 2012 av Cupcake92

[Cupcake92]

Jeg vil ikke mer jeg.

[Cupcake92]

Egentlig, det føltes så rart. Med bruddet og alt, at jeg bare taklet alt. Hele veien. Ordnet opp i alt jeg kunne. Uten veldig mye følelser. Tror det er reaksjonen på alle månedene i helvete som kommer nå. Det er jo egentlig ikke rart. En gang må de jo ut.

Plutselig bare sitter jeg her. Alene. Ikke noe mer å ordne. Jeg har gjort alt som kan gjøres. Jeg trenger ikke være sterk lenger. Og alt kommer rennende ut. Hyler og griner og snørrer om hverandre her. Er vel kanskje normalt. Jeg er så sint. Jeg er så lei meg. Jeg er så tom.

[Cupcake92]

Men, så får jeg legge ut en liten glad nyhet før jeg sovner og. Jeg er jo ikke bare sint og lei.

Fikk igjen blåst ut mye av det jeg er lei meg for. Og da føler jeg meg selvfølgelig mye bedre.

Har også ledd veldig godt av rare ting jeg har gjort

Nei, tror kanskje jeg skal prøve å være litt mer positiv fremover. Jeg visste jo at ting kom til å bli vondt noen ganger. Men, det blir nok bedre etterhvert. Jeg har jo mye som jeg gleder meg til. Jeg er jo veldig glad i livet mitt. Jeg bare blir så frustrert.

[Cupcake92]

Noen ganger lurer jeg på om det er jeg som er for negativ til ting. Selvom jeg innerst inne vet at det ikke er sånn. Jeg detter ned, uten å skjønne hvorfor og klatrer opp igjen. Ofte. Jeg vil jo ikke ha det sånn. Begynte jo å tenke at jeg var blitt frisk igjen. Men det er mulig det har noe med situasjonen å gjøre.

Den dårlige samvittigheten min er ødeleggende. Får dårlig samvittighet for nesten alt jeg gjør og sier. Selvom det egentlig ikke er noe stygt eller ille. Verste er vel når det gjelder pappa. Jeg vet jo at han er syk, og har fått en hjerneskade. Men den tålmodigheten min, den er grusom til tider. Jeg flyr opp for ingenting føler jeg. Men jeg er bare så lei meg for at han er sånn. At pappa er borte. Og at jeg ikke vet om han noengang kommer tilbake.

Men nå skal vi jo gi han en reise til hjemlandet sitt til jul. Siden han maser om hvor bra det er der hver dag. Så kanskje han ser at ting faktisk er bedre her enn der...