Jeg synes ikke det er rettferdig at jeg skal være med å betale maten til min samboers barn!

[AnonymBruker]

Det er når jeg leser sånne tråder at jeg tenker: Fantastisk å være singel!

Jeg ønsker meg ikke krangelen om hvem som sal betale hva. Jeg ville blitt trist om jeg skal sitte og telle kroner med noen. "Nei, du skal betale x-kroner i bensin fordi at jeg hentet ditt barn på skolen. Du skal også betale meg x-kroner fordi barnet ditt fordi vi stoppet på veien hjem og kjøpte drikke." Det er en sånn smålighet som jeg ikke orker.

Anonym poster: ec7704bf6a90df2fb2babb0f32b5a8a2

[Gjest Sobril]

Hvis de må ha et mye større og dyrere hus fordi ungene må ha mer plass ja. Den merkostnaden skal ikke han behøve å ta.

Anonym poster: a524632d02dc9c82f8ebc1bd05f35559

Da ser jeg for meg timesvis foran pc og kalkulator - ene og alene for å finne ut hva en tilsvarende mindre hytte med samme standard hadde kostet. "Da hadde jeg betalt sånn og du sånn. Skal vi se..."

Nei, pokker ta. Hadde heller bodd alene til jeg ble hundre enn å leve i et slikt forhold.

Når det er sagt har jeg i alle år betalt mest i forholdet og har vært stemor til en gutt jeg har kjøpt både mat og klær til nettopp fordi jeg så på oss som en familie så lenge vi bodde under samme tak.

[Gjest nena]

Så rart at du skal henge deg så opp i det. Om du er med på å betale litt mat til de, så gjør vel det ingenting. Med mindre du har dårlig råd, da skjønner jeg det selvfølgelig. Du skal ikke betale all maten deres, men å nekte å bidra helt - det høres egoistisk ut.

[AnonymBruker]

Hei ,som overskriften sier,er dette helt uakseptabelt for meg. Min samboer har to sønner som bor hjemme og som spiser mye.

De er ikke mine barn. Hun har de med en som vil betale minimalt for sine barn. Vi har vært samboere i 2,5 år og sønnene er 13 og 15 år. Jeg kom inn for ca tre år siden, altså ganske sent. Har ikke noe imot guttene, men vi har heller ikke noe nært forhold. Min samboer ønsker a vi skal dele 50/50 på matutgiftene,men det gjør jeg bare ikke. Jeg tjener mye mere enn henne, greit nok det,men maten og ting til guttene får hun betale selv.. Dette har gjor at min samboer er blitt veldig irritert,men jeg kommer ikke til å bruke mine penger på hennes barn.Jeg synes ikke det er riktig å klamre meg for det. Jeg har som sagt et greit forhold til guttene. Jeg hjelper de med diverse, kjører og henter av og til , men en plass går grensen. HUn kan de virkelig ikke forlange at jeg skal betale maten og litt av aktivieten til guttene? Jeg synes hun er meget urimelig . Hun har selv valgt å få guttene med sin ex, og har selv ansvaret for de. Jeg høres sikkert veldig gjerrig ut, men det er jeg faktisk ikke. Er egentlig en snill mann, som føler han blir presset her. Hva synes dere?

Anonym poster: d024e9d02fdac2c17a9b0041ae1b031d

8

Først og fremst er dere samboere og hennes problemer, burde vel også være dine problemer? Jeg syntes at du burde i det minste bidra med litt penger til barna hennes, men ikke 50 % av utgiftene. Kanskje 10-20%.

Anonym poster: 45d352e80df993247df4e6f3b84e1b31

[AnonymBruker]

Da ser jeg for meg timesvis foran pc og kalkulator - ene og alene for å finne ut hva en tilsvarende mindre hytte med samme standard hadde kostet. "Da hadde jeg betalt sånn og du sånn. Skal vi se..."

Nei, pokker ta. Hadde heller bodd alene til jeg ble hundre enn å leve i et slikt forhold.

Når det er sagt har jeg i alle år betalt mest i forholdet og har vært stemor til en gutt jeg har kjøpt både mat og klær til nettopp fordi jeg så på oss som en familie så lenge vi bodde under samme tak.

Ja, hvis man velger å gjøre det så vanskelig.....

Si at de finner en hytte hvor ts er villig til å betale halvparten, men moren syns ungene skal ha hvert sitt rom. Hun finner derfor en hytte som koster 4000 mer enn den første de fant. Da er det ikke mer enn rett og rimelig at hun betaler den merkostnaden.

Skal ungene i Legoland betaler hun sin og barnas billetter. Verre enn det er det ikke. Trenger ikke å sette seg med kalkulator av den grunn.

Anonym poster: a524632d02dc9c82f8ebc1bd05f35559

[Genesis]

Dama som flytta inn hos meg i fjor ble jeg nødt til å dumpe! Hun nektet plent å være med på å betale for mat og aktiviteter til mine tre bikkjer. Jeg prøvde selvfølgelig alle argumentene fremsatt i denne tråden, "vi er en familie nå", men hun nektet. Makan til idiot! Det var bare snakk om 2-3000 kroner i måneden, mulig å være så egoistisk? Flytter man inn hos annen har man plikt til å være med å betale alle utgifter den andre har pådratt seg, noe annet ville vært helt urimelig. Turn off med gjerrige damer!

[Gjest likeeverything]

Burde ikke dine penger, være hennes penger og vica versa? Jeg forstår godt at du er frustrert over å matte betale for hennes barn og dere har ikke et spesielt godt forhold, men alikevel syntes jeg at du skal bidra med litt penger, enten det er 1000 kr eller 500 kr hver måned, rett og slett fordi hun er dama di og fordi (jeg antar) du elsker henne.

[Gjest Sobril]

Vi har det nå slik at når han har studielån feks, så betaler jeg gjerne hele husleia til borettslaget akkurat den måneden dersom jeg har litt ekstra. Å sitte og gni på penger og snu på hvert jævla øre blir for smålig.

Vi er ett fellesskap = vi deler.

Nå har vi også kjøpt sammen og deler låneutgifter likt selvsagt. Jeg har ett barn og vi venter ett felles. Ungene skal aldri behøve og SE at vi gjør forskjell i det minste.

Endret 30. november 2012 av Sobril

[Bachata]

Dama som flytta inn hos meg i fjor ble jeg nødt til å dumpe! Hun nektet plent å være med på å betale for mat og aktiviteter til mine tre bikkjer. Jeg prøvde selvfølgelig alle argumentene fremsatt i denne tråden, "vi er en familie nå", men hun nektet. Makan til idiot! Det var bare snakk om 2-3000 kroner i måneden, mulig å være så egoistisk? Flytter man inn hos annen har man plikt til å være med å betale alle utgifter den andre har pådratt seg, noe annet ville vært helt urimelig. Turn off med gjerrige damer!

Hadde sambo hatt hund, så hadde vi kjøpt hundemat sammen med alt annet som ble kjøpt inn til huset, og utgiften hadde blitt delt 50/50 ja! Hadde jeg hatt problemer med en mann med 3 hunder, så fikk jeg la være å flytte sammen med en mann med 3 hunder da!

At jeg ikke nødvendigvis skal betale 50% for alt med hundene er så sin sak, der er jeg enig med TS også, at han ikke skal betale 50% av f.eks aktiviteter ungene gjør (altså ikke aktiviteter de gjør sammen, men aktiviteter unga gjør alene, som fotball/sykling eller annet) og jeg synes heller ikke han skal betale 50% av hennes utgifter til klær til unga etc. Men akkurat mat til husholdningen, synes jeg faktisk ville vært naturlig å dele.

[Steinar40]

Jeg syns at hvis TS hadde hatt litt sunt folkevett, så hadde han skjønt at harmoni og husfred er verdt en del penger.

[Gjest Gjest]

Jeg syns at hvis TS hadde hatt litt sunt folkevett, så hadde han skjønt at harmoni og husfred er verdt en del penger.

Denne her syns jeg igrunn sa det meste! Helt sant, enkelt og greit!

[Aloeman]

Hei ,som overskriften sier,er dette helt uakseptabelt for meg. Min samboer har to sønner som bor hjemme og som spiser mye.

De er ikke mine barn. Hun har de med en som vil betale minimalt for sine barn. Vi har vært samboere i 2,5 år og sønnene er 13 og 15 år. Jeg kom inn for ca tre år siden, altså ganske sent. Har ikke noe imot guttene, men vi har heller ikke noe nært forhold. Min samboer ønsker a vi skal dele 50/50 på matutgiftene,men det gjør jeg bare ikke. Jeg tjener mye mere enn henne, greit nok det,men maten og ting til guttene får hun betale selv.. Dette har gjor at min samboer er blitt veldig irritert,men jeg kommer ikke til å bruke mine penger på hennes barn.Jeg synes ikke det er riktig å klamre meg for det. Jeg har som sagt et greit forhold til guttene. Jeg hjelper de med diverse, kjører og henter av og til , men en plass går grensen. HUn kan de virkelig ikke forlange at jeg skal betale maten og litt av aktivieten til guttene? Jeg synes hun er meget urimelig . Hun har selv valgt å få guttene med sin ex, og har selv ansvaret for de. Jeg høres sikkert veldig gjerrig ut, men det er jeg faktisk ikke. Er egentlig en snill mann, som føler han blir presset her. Hva synes dere?

Anonym poster: d024e9d02fdac2c17a9b0041ae1b031d

Som nevnt så er dere en familie nå. Når man går inn i ett forhold må man akseptere hele pakken eller ingenting. Man kan ikke kun akseptere moren.

Den største utfordringen blir nok for deg å akseptere at barna også er en del av familien. Går ikke det vil ikke forholdet vare i det lange løp.

Du sier du "hjelper" dem. Man hjelper dem ikke man gjør ting som er naturlig for foreldre å gjøre. Og her er du en form for stefar enten de kaller deg for stefar / pappa ved navn. Her må du påta deg foreldrerollen med alt det måtte innebære. Også økonomisk.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

min samboer betaler heller ikke mat for mine barn,jeg spør om han kan hjelpe til litt avogtil .men det er jo mine barn.vis det kniper på så kjøper han litt. og når hans barn er her,da bidrar han med det som skal til. det handler om hvordan dere løser felles økonomien. min samboer betaler husleige til meg og vi har ikke felles økonomi. dette fungerer veldig fint for oss. og vi er raus med hverandres barn likevel.

nå er det jo snart jul,jeg kjøper dei store foreldre pakken til mine og han til sine,men vi passer på at det ikke blir stor forsjell når vi feirer sammen. så handler vi litt små nisse pakker til hverandres barn. dette også mest mulig rettferdig prisklasse for alle barna.

[Gjest Gjest]

Altså hvor er du TS ?? DU har jo selv valgt å bli sammen med denne dama, du må jo skjønne at du skal spytte inn i felleskassa, du er jo samboer ? hvordan gjør dere det med middag da, skal du kun betale din egen middag da, og samboeren din og hennes sønner skal betale kun for sin mat? dette høres litt dumt ut, ikke er du fattig heller, hvis du ikke er fornøyd med å ha henne som din samboer kan du vel flytte ut da ??

Jeg synes at du skal gi 50 prosent i felleskassen til mat, dere er jo tross alt en familie og BOR sammen, og er kjærester.

[AnonymBruker]

TS, du er GJERRIG!

Anonym poster: ec7704bf6a90df2fb2babb0f32b5a8a2

[Gjest kinkylita]

Hei ,som overskriften sier,er dette helt uakseptabelt for meg. Min samboer har to sønner som bor hjemme og som spiser mye.

De er ikke mine barn. Hun har de med en som vil betale minimalt for sine barn. Vi har vært samboere i 2,5 år og sønnene er 13 og 15 år. Jeg kom inn for ca tre år siden, altså ganske sent. Har ikke noe imot guttene, men vi har heller ikke noe nært forhold. Min samboer ønsker a vi skal dele 50/50 på matutgiftene,men det gjør jeg bare ikke. Jeg tjener mye mere enn henne, greit nok det,men maten og ting til guttene får hun betale selv.. Dette har gjor at min samboer er blitt veldig irritert,men jeg kommer ikke til å bruke mine penger på hennes barn.Jeg synes ikke det er riktig å klamre meg for det. Jeg har som sagt et greit forhold til guttene. Jeg hjelper de med diverse, kjører og henter av og til , men en plass går grensen. HUn kan de virkelig ikke forlange at jeg skal betale maten og litt av aktivieten til guttene? Jeg synes hun er meget urimelig . Hun har selv valgt å få guttene med sin ex, og har selv ansvaret for de. Jeg høres sikkert veldig gjerrig ut, men det er jeg faktisk ikke. Er egentlig en snill mann, som føler han blir presset her. Hva synes dere?

Du har vel også valgt henne som livspartner. Da får du ta hele pakken syns jeg. Du visste godt at hun hadde to sønner da dere ble sammen.

Anonym poster: d024e9d02fdac2c17a9b0041ae1b031d

[Gjest Gjest]

Takk og pris for at min samboer er som han er. Jeg har en gutt fra før som var 2 år da vi ble sammen. Nå er han 12 år. Samboeren min har aldri gjort forskjell på ungene. Han bruker sine penger på stesønnen, selv om jeg får barnebidrag. Her er det våre penger, ikke mine og dine. Han har til og med betalt biologiske faren kjøreutgifter for samvær. Akkurat det var jo en genistrek. Faren ble mye mer samarbeidsvillig etterpå og alle de tullete kranglene forsvant. Og aldri har vi hørt mere om at han vil ha betalt for kjøring:-) Han har kjøpt dyrt sportsutstyr og følger opp aktiviteter.

[ViljaH]

Som samboere synes jeg ikke det er noen regel faktisk. TS har rett til å si at han ikke vil ta over økonomisk ansvar for barna, når de har både mor og far. Hadde det vært min samboer, ville jeg stilt meg åpen overfor dette. Om TS mener alt skal deles likt, er det svært generøst. Om han ikke vil, hadde jeg akseptert det uten å bli sur. Fordi det er mine barn, og derfor mitt ansvar å forsørge dem selv.

Problemet her er vel egentlig det klassiske, TS har god lønn, moren har lav lønn, faren betaler for lite. Moren sliter med å få det til å gå rundt, og prøver å skru sammen en løsning som funker for henne. Litt i klassisk syil, menn skal forsørge, kvinner skal forsørges. Jeg er ikke enig i det.

Jeg er imidlertid åpen for at hvis du gifter deg med kvinnen, så påtar du deg mer ansvar for å dele byrder.

Vet du, i USA ved skilsmisse så vil typisk mor få barna, og far må betale barnebidrag (child support) og ektefellebidrag (allimony, hvis kvinnen er hjemmeværende eller tjener mye mindre). Hvis så kvinnen gifter seg med en annen mann, så slipper far ikke bare forsørgeransvar for sin eks, men også barnebidrag. Ny hane i kurven overtar alt ansvar for høne og kyllinger. Tenk på det du. (usikker på om det gjelder alle stater).

[Gjest Gjest]

Dersom TS og fruen har så øremerket økonomi at de vet hva matutgiftene er , så ser jeg ikke grunnen til at ts' s samboer ikke kan ta litt større % - del av matutgiftene.. Hun får jo bidrag og barnetrygd som skal gå til nettopp dette...

Dette er forøvrig et herlig eksempel på hvordan alenemødre er: de forventer at alle andre skal betale for sine avkom.. Parasitisk levevis...

Mange skriver at ts bør behandle dem som sine; men husk: dette er halvvoksne mennesker . Ts kommer for alltid bare til å være mors kjæreste.. Tror ts ville følt det andreledes om dette var små sjarmtroll som han fikk foreldrefølelse for. Inge kan eller skal forvente at en ny partner" adopterer " en voksen unge .. Disse barna er ingen del av ts/ samboers familie... De er rester fra et annet forhold...

Stor forskjell på hvordan et bonusbarn oppleves for den nye partneren avh av når i livet den kommer inn.

Min kjæreste har to barn: ett som var 16 når jeg møtte ham og ett som var 5.. Den da værende Femåringen er som barnet mitt på lik linge m mine, men 16 åringen har jeg omtrent ikke noe forhold til...

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke hvorfor du er samboer med henne egentlig?

Et samboerskap med en med barn er det samme som et samboerskap med hele familien, ikke bare den voksne. Du går faktisk inn som et Failiemedlem i en allerede etablert familie. HUN har valgt å få barn med exen - javel, men DU visste da godt om barna da DU valgte å bli en del av denne familien?

Og om dere nå hadde fått felles barn - skulle du da gjort forskjell på "deres" barn og "hennes" barn?

Det er nok du som høres ut som den umodne her. Flytter du inn, tar du på deg et ansvar. Det går ikke an å flytte inn i en familie og satse på å gjøre den til en halv familie. Det her skulle du tenkt over på forhånd, TS. Og kanskje valgt annerledes. For du virker ikke moden for oppgaven.

Jeg er ganske enig i denne, men forstår godt TS sin situasjon. Som steforelder har man ingen plikt til å dekke partners utgifter med særkullsbarn, men det er klart det blir vanskelig å få til et trivelig samliv med store økonomiske ulikheter slik det er skissert her. Synes samboeren til TS også virker ganske umoden når hun kan tro at en ny kjæreste vil få omsorgsfølelser overfor tenåringsbarn som allerede har to foreldre. Jeg hadde nok trukket meg stille tilbake fra denne relasjonen, her ligger det for store utfordringer i vente.