Jeg synes ikke det er rettferdig at jeg skal være med å betale maten til min samboers barn!

[challenger]

HENNES barn, HENNES ansvar! Hun får barnebidrag som skal dekke utgifter for guttene. Nei, det er ikke ditt ansvar TS. Synes enkelte her er ganske urimelige.. Greit nok at dere er en "familie" nå, men det er fortsatt hennes barn og ikke deine.

[Surriball]

Jeg blir sjokkert over hvor gnien TS er. En voksen mann som tjener godt krangler over en ussel 1000-lapp! Hadde vært et ferskt forhold, hadde jeg vært tilbøyelig til å være enig med TS, men etter tre år og etter at de har flytta sammen? Nei, da synes jeg han er urimelig.

Argumentet "har du satt barn til verden får du ta ansvar for dem selv" holder ikke vann. Jeg regner med at hun ikke planla skilsmissen med eksen da hun fikk dem! Dessuten har TS med viten og vilje gått inn i denne famili en, med det ansvaret det gir. I en familie deler man, og de voksne deler utgiftene.

Jeg syns dessuten at det er merkelig at folk har delt økonomi med mindre den ene er superdårlig med økonomien og kjører den i grøfta. Men det er en annen diskusjon.

[lille..trille]

Alltid skal noen komme med sjalukortet sitt. Helighet.

Hvis DU hadde to barn med en mann, og deretter flyttet til din søsters hjem, hadde du fått din søster til å dele matutgiftene på den måten? Nei, du hadde ikke det!

Hvis DU hadde to svære hunder (noen ser sikkert på hundene sine som kjærere enn sine barn) og du fikk ny kjæreste, hadde du tvunget kjæresten til å betale mat for disse hundene? Nei, du hadde ikke det.

Disse to barna har en mor, en far og en som er "kjæresten til mor". At han i det hele tatt gidder å bry seg om barna (kjøring, henting, prating osv) syns jeg er stort, men å betale mat for dem når de allerede har TO stk forsørgere blir bare tåpelig i mitt hode.

[lykkelige.meg]

Hei ,som overskriften sier,er dette helt uakseptabelt for meg. Min samboer har to sønner som bor hjemme og som spiser mye.

De er ikke mine barn. Hun har de med en som vil betale minimalt for sine barn. Vi har vært samboere i 2,5 år og sønnene er 13 og 15 år. Jeg kom inn for ca tre år siden, altså ganske sent. Har ikke noe imot guttene, men vi har heller ikke noe nært forhold. Min samboer ønsker a vi skal dele 50/50 på matutgiftene,men det gjør jeg bare ikke. Jeg tjener mye mere enn henne, greit nok det,men maten og ting til guttene får hun betale selv.. Dette har gjor at min samboer er blitt veldig irritert,men jeg kommer ikke til å bruke mine penger på hennes barn.Jeg synes ikke det er riktig å klamre meg for det. Jeg har som sagt et greit forhold til guttene. Jeg hjelper de med diverse, kjører og henter av og til , men en plass går grensen. HUn kan de virkelig ikke forlange at jeg skal betale maten og litt av aktivieten til guttene? Jeg synes hun er meget urimelig . Hun har selv valgt å få guttene med sin ex, og har selv ansvaret for de. Jeg høres sikkert veldig gjerrig ut, men det er jeg faktisk ikke. Er egentlig en snill mann, som føler han blir presset her. Hva synes dere?

Anonym poster: d024e9d02fdac2c17a9b0041ae1b031d

Og du har selv valgt å bli samboer med henne, og guttene!

[AnonymBruker]

Det her blir for dumt for meg ja. Er TS og samboeren et team, eller er han der bare for å få en leverandør av sex? Han visste jo hun hadde barn før han ble samboere med henne?

Er han bare en leverandør av matpenger til ungene hennes?

Anonym poster: a524632d02dc9c82f8ebc1bd05f35559

[Chelmon]

Hvis DU hadde to barn med en mann, og deretter flyttet til din søsters hjem, hadde du fått din søster til å dele matutgiftene på den måten? Nei, du hadde ikke det!

Hvis DU hadde to svære hunder (noen ser sikkert på hundene sine som kjærere enn sine barn) og du fikk ny kjæreste, hadde du tvunget kjæresten til å betale mat for disse hundene? Nei, du hadde ikke det.

Forskjellen er at de aller fleste som er samboere, og som ønsker å være sammen for all tid, har felles økonomi. Tviler på at det er mange som har felles økonomi med søsken.

Dersom jeg hadde fått en samboer med dyr som koster ekstra, ville det selvsagt hatt litt å si for VÅR økonomi, men det må man regne med - man har da forskjellige hobbier, interesser og utgifter også..

Det er ikke akkurat som om TS ikke ante at.. oi da det koster å ha ungdom i hus.

[AnonymBruker]

Merkelig tankegang på folk her. Selv om han velger å bli samboer med noen som har barn så betyr da ikke det at han automatisk skal betale for barna hennes! Det har de to foreldre som skal gjøre.

Ts skal betale sin del av kaka, ikke andre sin del.

Anonym poster: a524632d02dc9c82f8ebc1bd05f35559

[AnonymBruker]

Forskjellen er at de aller fleste som er samboere, og som ønsker å være sammen for all tid, har felles økonomi. Tviler på at det er mange som har felles økonomi med søsken.

Dersom jeg hadde fått en samboer med dyr som koster ekstra, ville det selvsagt hatt litt å si for VÅR økonomi, men det må man regne med - man har da forskjellige hobbier, interesser og utgifter også..

Det er ikke akkurat som om TS ikke ante at.. oi da det koster å ha ungdom i hus.

Så hvis TS skaffer seg en dyr hobby så burde jo samboeren hans spytte inn penger der. Da går det kanskje opp i opp med det hun mener han skal betale for ungene hennes.

Lurer på hvorfor dere mener moren skal betale mindre penger enn ts?

Anonym poster: a524632d02dc9c82f8ebc1bd05f35559

[AnonymBruker]

Men er ikke litt av poenget med å betale barnebidrag at det skal dekke utgifter ifbm med barna, som f eks mat? Så lenge moren får barnebidrag av barnas far, så skjønner jeg ikke annet enn at det bidraget skal gå til slike ting. Jeg synes ikke det er stefar som skal betale for ungene, det er det da foreldrene som gjør.

Anonym poster: 21bea0b60c6528be9bf2d41e7d44e8e1

[Apple-]

Jeg syns du virker gnien, TS.

Skal man begynne å telle kroner så må du vel begynne å beregne hvem som spiser hvor mye. Skal vedde på at du spiser nesten dobbelt så mye som din samboer? Betaler du mer for det?

For å bruke meg selv som eksempel: Min mann og jeg har hvert vårt særkullsbarn, hans er fire år eldre enn mitt. Da vi flyttet sammen (dette er noen år siden) hadde jeg et matbudsjett på 1000-1500 pr mnd, han brukte minst 3000. Det falt meg da aldri inn å be ham betale mer! Han har delt omsorg, jeg får barnebidrag, men dette utgjør virkelig ikke mye (faren til barnet mitt har dårlig inntekt). Aldri har dette blitt dratt inn som noen fordel for meg som skal trekkes fra på noe vis.

Jeg sa klart ifra til mannen min at hvis vi skal flytte sammen skal vi være en familie, selv om ungene ikke er der hele tiden. Jeg vil ikke krangle om penger. Han tjener mye mer enn meg, men synes allikevel dette var rimelig, så vi deler alt likt økonomisk. Barnet mitt bor mye mer hos oss enn barnet hans, men de blir selvfølgelig behandlet likt. Barnet hans er et stykke inn i tenårene og spiser minst like mye som faren. Skal jeg virkelig begynne å sette opp en brøk, for de to tilsammen spiser MYE mer enn jeg og barnet mitt, men så må jeg trekke fra den tiden stebarnet ikke er her og... aldri i verden!

Jeg skjønner at du rir et prinsipp. Det høres på meg ut som om du ikke regner stebarna som din familie. Er du glad i dem? Hadde jeg hatt broren til mannen min boende hos oss hadde jeg kanskje tenkt mer som deg, for han er ikke i familie med oss på samme måte. Er det der du er? Stiller stebarna i en annen klasse? Har de mindre verdi som familiemedlemmer fordi de også har en annen familie? Hvis du skal løse dette her uten å miste samboeren din, tror jeg du må stille om hodet og hjertet ditt, slippe barna helt inn. Det er ikke for sent. Kommer du dit slutter du å bry deg om hvor mye penger du bruker på dem.

[Apple-]

Forresten, hvorfor er ikke denne tråden på Barn og familie?

[Majott]

Jeg syns heller ikke du skal være med å betale for hennes barn. Det er hennes ansvar, og dersom økonomien hennes ikke strekker til så må hun ganske enkelt kutte ned på andre ting.

Nåh!

[AnonymBruker]

Jeg synes faktisk at det er riktig at foreldrene tar ekstrakostnaden ved det å ha barn. Om TS vil bruke kroner på hennes gutter så må det være etter eget valg og ikke etter krav.

Jeg bor med dine og mine barn. Noen bor her hele tiden og andre kommer og går. I tillegg så spiser min samboer en hel del mer enn meg. Vi har en skjevdeling av matutgiftene. Vi ble fort enige om fordelingen. Ingen som teller på krona. Det som er i kjøleskapet er alle sitt. Skjevdelingen er kun synlig når vi hver måned setter over penger til matkontoen.

Jeg finner det også helt naturlig at jeg betaler for mine barn fritidsaktiviteter, klær osv.

Samtidig så er ingen nazi her. Jeg stiller opp for hans barn og han for mine. Jeg kan godt spandere på hans barn, men da er det etter eget ønske. Det er heller ikke sånn at mine "får en is og hans ikke får". Synes vi har funnet en god balanse.

Anonym poster: 7dac1e7c91b652e0fb13d18cd1604710

[AnonymBruker]

Synes du skal si til henne at du vil ha halve barnetrygden og halve barnebidraget, så kan dere betale halvparten av maten hver. Det hadde vært mest rettferdig.

Anonym poster: 6c78c346827a258c933056b12fc523f4

[Gjest Memories]

Nåh!

Ja, altså hva dere gjorde med meg er jo en ting. Ettersom dere hadde felles økonomi og han var villig til det så var jo det flott. Men dersom det blir slutt mellom meg og samboeren når jeg har en tenåringsgutt som spiser mye så hadde jeg ikke forlangt at min nye kjæreste skulle betalt halvparten av matutgiftene. Han måtte jo så klart ha bidratt, men ikke halv om halvt.

(Skjønte forresten at du kom til å kommentere den )

[Wildy]

Her betaler min samboer sin slump og vel så det av maten. Jeg har to tenåringsjenter som bor her fast, og ja, de spiser mye de også. Vi handler stor en gang i uka, etter hva vi regner med går i løpet av en uke. Supplerer underveis om det er noe som mangler. En uke betaler jeg, en annen uke betaler han. Kommer mest ann på hvem som er nærmest kassen når varene er slått inn.I det lange løpp betaler vi like mye begge to, men vi fin regner ikke på hvem som evt har betalt mest.

Om han skulle begynne med en deling hvor han kun skulle betale for sin del av den maten jeg og han spiste og jeg skulle betale for ungene, greit nok, men det hadde blitt mye fram og tilbake med hva de faktiske utgiftene er.Og det tror jeg faktisk ikke jeg hadde orket. Så for meg hadde en slik ordning blitt en dealbreaker. Han tok et valg da han flyttet inn til meg; og det var å også være en voksenperson i livet til mine barn. Ja, jeg forsørger ungene mine selv ( far er ikke akkurat aktiv her....), og nei, jeg trenger ikke at samboeren min betaler for ungene mine. Men vi fungerer som en familie; ikke jeg og ungene, og han på siden av, men i en relasjon til meg.

[AnonymBruker]

Jeg syns du virker gnien, TS.

Skal man begynne å telle kroner så må du vel begynne å beregne hvem som spiser hvor mye. Skal vedde på at du spiser nesten dobbelt så mye som din samboer? Betaler du mer for det?

For å bruke meg selv som eksempel: Min mann og jeg har hvert vårt særkullsbarn, hans er fire år eldre enn mitt. Da vi flyttet sammen (dette er noen år siden) hadde jeg et matbudsjett på 1000-1500 pr mnd, han brukte minst 3000. Det falt meg da aldri inn å be ham betale mer! Han har delt omsorg, jeg får barnebidrag, men dette utgjør virkelig ikke mye (faren til barnet mitt har dårlig inntekt). Aldri har dette blitt dratt inn som noen fordel for meg som skal trekkes fra på noe vis.

Jeg sa klart ifra til mannen min at hvis vi skal flytte sammen skal vi være en familie, selv om ungene ikke er der hele tiden. Jeg vil ikke krangle om penger. Han tjener mye mer enn meg, men synes allikevel dette var rimelig, så vi deler alt likt økonomisk. Barnet mitt bor mye mer hos oss enn barnet hans, men de blir selvfølgelig behandlet likt. Barnet hans er et stykke inn i tenårene og spiser minst like mye som faren. Skal jeg virkelig begynne å sette opp en brøk, for de to tilsammen spiser MYE mer enn jeg og barnet mitt, men så må jeg trekke fra den tiden stebarnet ikke er her og... aldri i verden!

Jeg skjønner at du rir et prinsipp. Det høres på meg ut som om du ikke regner stebarna som din familie. Er du glad i dem? Hadde jeg hatt broren til mannen min boende hos oss hadde jeg kanskje tenkt mer som deg, for han er ikke i familie med oss på samme måte. Er det der du er? Stiller stebarna i en annen klasse? Har de mindre verdi som familiemedlemmer fordi de også har en annen familie? Hvis du skal løse dette her uten å miste samboeren din, tror jeg du må stille om hodet og hjertet ditt, slippe barna helt inn. Det er ikke for sent. Kommer du dit slutter du å bry deg om hvor mye penger du bruker på dem.

Nå er det ikke bare mat det er snakk om, men utgifter til aktiviteter også.

Du er i en litt annen situasjon siden du også har barn fra før. Dere stiller litt mer likt her.

Anonym poster: a524632d02dc9c82f8ebc1bd05f35559

[Kahlan Amnell]

Jøss...for meg ville det vært en selvfølge å betale for de. Ikke alt så klart, men de er jo en del av familien. Altså, om dere betaler 50% hver av maten så skjønner jeg ikke hvorfor det skal være så galt?

Hvorfor være så opptatt av mitt, ditt og deres i en familie?

En ting hadde det vært om du tjente dårlig og guttene spiste som noen hester og forlangte spesial-mat, men om det ikke er tilfelle, ser jeg ikke problemet.

Enig med deg.

Her er det jeg som betaler for alt da samboeren er arbeidsledig. Han har noen barn fra før som så klart får mat når de er her. Men så har vi felles økonomi, ikke noe dine og mine penger her i huset. Kunne slett ikke tenkt meg å ha delt økonomi. For meg virker ikke det som et forhold man egentlig har tro på, men jeg forstår jo at noen foretrekker det.

Jeg syns faktisk det er smålig og gjerrig å ikke kunne betale for mat til samboerens barn når man faktisk har god råd.

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært din samboer hadde jeg vurdert å kaste deg ut av huset med en slik holdning!

Anonym poster: 7a3365c27601fd17ee948130684d05c5

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært din samboer hadde jeg vurdert å kaste deg ut av huset med en slik holdning!

Anonym poster: 7a3365c27601fd17ee948130684d05c5

Det tror jeg ts ville blitt med glede. Hvem vil bo med en snylter som blir sur fordi andre ikke vil betale for dine barn.

Anonym poster: a524632d02dc9c82f8ebc1bd05f35559