Fragment

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg er mer usikker og så er det ikke alt man tenker på man kan skrive her. Av sånne ting man absolutt føler for å skrive noen betraktninger rundt, men som blir for nært og for fjernt og alt så samme tid, tanker som burde se dagens lys for å bli ufarliggjort, men som kanskje ikke burde se dagslys for hva om det er omvendt, og da er plutselig verden slik jeg har laget den helt på hodet.

Det sies at selv når man gjør feil, vet man egentlig det fra begynnelsen av. Når man i ettertid sier "jeg skulle sett at..." så har man allerede sett det, men valgt å overse det, du vet at du har visst det samme hele tiden, og det blir utydelig for deg hvorfor du valgte å se bort fra det da det skjedde. Dilemmaet dukker opp i forhold til hva man gjør når det dukker opp igjen og ikke forsvinner, fortsetter man i samme retning da eller må man ta en liten snuoperasjon? Og hvis snuoperasjonen forandrer mye for andre, hva gjør man da? Hvem er viktigst? Hvilke tanker er viktigst, de som ligger som et fast spor langt bak hodet men ikke gir seg, eller de som kommer med sporadisk men gir veldig lyd fra seg? Hva er mest sant? Hvilke tanker skal jeg lytte til?

Akkurat nå blir jeg nødt til å arkivere tankene i mandagsboksen og la dem bli der. Spesielt nå.

Leter etter taklamper. Mye kjedelig. Vil ha noe annerledes.

Travel. Heldigvis. Og fikk enda mer på prosjektet, med ny stram deadline. Bra. Da gjelder det bare å faktisk få med hodet på det, for det surrer i alle retninger i dag...

[Miami]

Litt galskap i hverdagen er nødvendig! Jeg kunne heller aldri vært sammen med en som ikke var litt gal iblant (vel, nå var det vel det jeg var i noenogtjue år, men jeg tok heldigvis til fornuft )

Du er så strukturert at jeg blir helt målløs og ikke rent lite imponert. Selv er jeg lett svimete, kan planlegge noe, men så skjærer det brått ut Jaja, godt vi er forskjellige! Men at travelhet er positivt, det kan jeg skrive under på. Har jeg lite å gjøre, kan jeg fort bli temmelig apatisk.

Ha en fin og travel uke, Miss

[Oktavia]

Apatien i egen person melder seg herved

Litt problematisk i min jobb, men det hjelper å lage litt struktur. Og få et spark bak iblant. Ellers tror jeg litt på magefølelsen, og en god del på fornuften. Problemet er jo selvsagt at det er så himla lett å være etterpåklok!

[Fru Fomle]

Kjenner meg veldig godt igjen i tankekaos, dette livet skulle vært utstyrt med fasit. Men det hadde nok fort blitt litt kjedelig da

[Gjest Miss O'Hara]

Du er så strukturert at jeg blir helt målløs og ikke rent lite imponert. Selv er jeg lett svimete, kan planlegge noe, men så skjærer det brått ut Jaja, godt vi er forskjellige! Men at travelhet er positivt, det kan jeg skrive under på. Har jeg lite å gjøre, kan jeg fort bli temmelig apatisk.

Ha en fin og travel uke, Miss

Takk det samme du Jeg tror vi er litt like der - det kan fort skjære ut litt her også men når jeg først har fullt fokus er det fint lite som kan stoppe meg. Problemet de siste årene er at jeg ikke har hatt noe å være engasjert i, og da har det jaggu ikke vært noen mellomting, nei - det har vært komplett og fullstendig apati fra ende til annen. Kjipt, når jeg egentlig føler jeg kunne hatt masse å gi

Apatien i egen person melder seg herved

Litt problematisk i min jobb, men det hjelper å lage litt struktur. Og få et spark bak iblant. Ellers tror jeg litt på magefølelsen, og en god del på fornuften. Problemet er jo selvsagt at det er så himla lett å være etterpåklok!

Etterpåklokskap er det verste jeg vet - jeg hater hvor klok jeg er - ETTERPÅ!

Du har rett, det trengs et spark bak. Eller innenfra, en gnist som gjør at noe virker verdt å gå en ekstra mil for. Et eller annet, i hvert fall, som gir en viss mening. Det savnes på jobben min for tiden, for å si det mildt, men heldigvis har jeg jo fått litt prosjekt på hjemmebane. Det burde holde en stund

Kjenner meg veldig godt igjen i tankekaos, dette livet skulle vært utstyrt med fasit. Men det hadde nok fort blitt litt kjedelig da

Noen ganger tror jeg at jeg ville valgt kjedelig, altså

I dag har jeg sånt press på meg at jeg ikke klarer å jobbe. Noen ganger er det fint med stress, for du får et ekstra gir og blir effektiv. Men i dag er oppgaven så stor og fristen så tight, i tillegg til enda en person borte fra jobb... at det går litt i ball i hodet mitt Det er selvsagt derfor høyst logisk at jeg sitter her og skribler fremfor å jobbe men hjernen gjør som den vil akkurat nå.

Jeg som hater manglende struktur

Bare én ting å gjøre - begynne i en ende, få orden på pulten, kaste meg over dokumentet jeg må gjennom og komme seg gjennom dagen.

Jeg har ventet på svar fra banken min en uke nå, om noen greier jeg spurte om, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke får tilbakemelding på noen av mailene. Jeg burde ringe, men har ikke tid, så i stedet går jeg og irriterer meg over at jeg ikke bare kan få svar på det jeg spør om...

Jeg tror jeg må lukke døra og få gjort noe. Er nesten så det prikker i kinnene av stress.

Nå var det noe som slo meg som lyn fra klar himmel.

Vi har kjøpt bolig nå.

En av grunnene til at jeg ikke har orket å tenke jobbsøk er jo at jeg ville ha trygghet på jobbfronten til vi var etablert i bolig.

[Tornerosa]

Åh.

Gratulerer med bolig, det er deg så veldig, veldig vel unt!

Og - med trynet langt nedi grusen av beundring for energien din! Jeg ble andpusten av å lese...

[Gjest Miss O'Hara]

Åh.

Gratulerer med bolig, det er deg så veldig, veldig vel unt!

Takk

Energien fikk seg et skudd for baugen, jobben krongler det til. Poden trygler meg om å bytte jobb og jeg tror jeg er på bristepunktet av hva jeg klarer. Enkeltpersoner her gjør det virkelig vanskelig for seg selv, og på sikt andre, og selv om jeg sitter litt beskyttet og ikke midt oppi det så drypper det i praksis på meg videre i prosessflyten, i tillegg til - hvem GIDDER å ha det sånn på arbeidsplassen?

I dag kom jeg meg nesten ikke opp. Fysisk, kom meg nesten ikke opp. Var på jobb ti over åtte, det er sjelden kost. Jeg bruker absolutt alt jeg eier av krefter og peptalk for å mestre dette, gruer meg og kniper i magen hver eneste morgen.

Det kan umulig være verdt det

Velvel. Fokus på noe bra. Nå er det planer i flere helger fremover (riktignok plikt, men det slår i hjel tiden vaffal) og vips er det flyttesjau, så jeg får bare fortsette å drømme. Dessuten er poden blitt kontaktet av en tidligere landslagsspiller som mener han bør utvikles videre, og som vil ha ham med på et eget opplegg sammen med eldre talenter (sitat).

Vi får en åttendeklassing fra høsten, så jeg må ta forbehold om at dette med skolen fungerer, men opplegget virker veldig proft. Pappaen til poden har selv vært (og er igjen i økende grad) involvert i tunge idrettsorganisasjoner og kjenner mange kjente&kjære norske utøvere, og han mener dette er en gylden sjanse for poden til å få lære mye mer om det han gløder for. Jeg er glad for dette av en grunn til, og det er at det er Pappaens area of expertise, for å si det sånn - jeg hører hvor ivrig han blir over å kunne bidra med noe (han vet vel om sine øvrige shortcomings...) og om dette kan være noe som binder han og poden sammen bedre så blir jeg oppriktig bløthjertet lykkelig av å tenke på det Han er plutselig på hugget ift foreldremøter, informasjon og turer i regi av aktivitetene

Alle burde ha i hvert fall én voksenperson de får noe ut av og kan beundre litt og kanskje dele noen interesser og opplevelser med, og om det er litt seint i løpet så er det aldeles ikke for sent. Dette er noe Pappaen virkelig kan noe om og liker å drive med, det har mye å si. Poden får kanskje et bedre pappaforbilde, og ingenting er bedre enn det. (Kamelene blir så mye lettere å svelge for min del når det er litt sukker på, hvis jeg skal se det fra den egoistiske siden )

Jeg er beskyttende hønemor og veldig glad på podens vegne sånn om hverandre - innebygget skeptiker til alt som virker for bra til å være sant, engstelig for å være en forelder som pusher, samtidig som jeg tenker på hvor mye støtte jeg manglet hjemmefra for å komme meg inn på det jeg ønsket meg da jeg var ung - så jeg vil så gjerne la ham få gripe alle muligheter han får. Tenk om hans drømmer i det minste kunne oppfylles, selv om alle mine gikk til helvete en for en, det hadde vært så fint om han fikk et skikkelig liv med mange fine opplevelser! Ikke for at jeg skal kompensere for min skyld, men for at jeg virkelig unner ham er bra liv med valgmuligheter. Mangel på valg er grusomt. Mangel på voksenpersoner rundt deg som har peiling og kan lære deg om mulighetene dine er bare tragisk. Waste of life and opportunities.

Han er god på skolen og over gjennomsnittet opptatt av prestasjon, alltid vært veldig perfeksjonist, så kanskje han er en av dem som faktisk har det i seg, hva vet jeg. Han må få muligheten. Så får jeg heller være den som balanserer og "plastrer sår" etterpå om det blir mye knall og fall. Jeg synes det kan være vanskelig å balansere når man skal dytte og når man skal holde igjen, men jeg får vel lære det underveis.

Litt tung dag, men blir sittende med en drøss etterslep pga sykefravær i tillegg til mitt eget etterslep etter prosjektet jeg har ansvar for utenom de vanlige oppgavene, så det er nok å gjøre. Må bare mønstre et minimum av kognitiv koordinering her

Om hundre år er allting glemt, jenta mi, stå på. *note to self*

[Gjest Miss O'Hara]

One of thooose days, og "lysglimtene" bare renner inn

Vel, jeg er målbevisst nå. Slå i hjel tiden til flytting, komme på plass i hjemmet mitt, ta det derfra.

Musearmen og ryggen verker mer enn noensinne, bare blitt verre denne vinteren, nærmest konstant, men sånn er det bare. Nå kjenner jeg forskjellen på bokstavene jeg taster ned Alt fra j og ned går greit, j og opp strekker i armen med én gang.

Må vel regne med litt svinn. Er litt tungvint når brystmuskelen og musklene ved skulderbladet også omfattes av det, men det er vel ikke mer å forvente når alt tross alt er hektet sammen på et vis skal bli godt med helg. Igjen selv om opplegget er litt mer... krevende enn jeg hadde ønsket meg. Litt plikt. Skal til go'byen da, men det begeistrer meg ikke som det burde, mye fordi tiden min er bundet opp allerede i litt sånn "forpliktelse" av dem jeg skal besøke. Kjempekos og alt det der, men timingen er litt iffy og jeg kommer til å komme hjem som en vridd vaskefille på søndag, vet jeg, etter mange timer i full bil både opp og ned

Jaja, det blir nok noen lysglimt, og tror det blir godt å komme bort litt nå. Tiden går uansett fortere når man gjør noe, da hopper vi fort en uke nærmere flytting. Og ikke minst laaaang påskeferie. Uten andre planer enn å pakke og bli ferdig med møkkajobben raskest mulig Tenker litt på hva som må gjøres, men det er nesten litt vanskelig å vite helt konkret før jeg har tall fra banken og før datoen er helt spikret.

Gosj, jeg hater venteperioder altfor utålmodig av natur...

Denne venteperioden, de siste årene, har vært for lang. Noen ganger lurer jeg på kostnaden.

Men det skal jeg ikke tenke på nå, nå er allerede over halve denne dagen slått i hjel, bare en morgen til å komme seg opp så er det jobbfri i to dager! I dag blir det tøyvask til reisen og litt rydding, og det blir jaggu et glass vin også, bestemte jeg meg for i dette øyeblikk.

[Miami]

Den jobbsituasjonen din virker slett ikke bra, altså. Jeg synes imidlertid du er flink til å holde fokus på det som betyr noe og ting å se frem til, men det virker jo som en uholdbar situasjon på sikt. Uff, føler med deg

Så spennende med opplegg for poden! Rett og slett headhuntet Skjønner at det er litt å tenke på, spesielt når han også skal begynne på ungdomsskolen, men det virker jo som en gyllen anledning for at far kan bidra med sin eksepertise her og sånn sett bidra til å knytte de tettere sammen.

Blir vin her også i kveld. Fordi vi fortjener det! Skål

[Gjest Miss O'Hara]

Jobbing utover kvelden i går, startet tidlig i dag. Fikk avverget tungvint logistikk i dag og kan reise alene, og da har jeg mest lyst til å reise i morgen, men jeg har ikke lyst til å være hjemme heller akkurat nå så

Kanskje ta et forsvinningsnummer.

Noen ganger er jeg misunnelig på de som bare kan forsvinne. Jeg vet det, jeg er heldig som ville blitt savnet, jeg kan ikke være ute av scope mer enn et par timer før noen lurer på hvor jeg er hen enten det er på jobb eller hjemme, mine whereabouts er alltid gjort rede for... enten arbeidsgiver, unge eller samboer vet alltid hvor jeg er. Hva må man gjøre for å bli borte en liten stund? Si til venninne "kommer i morgen", si til samboer "jeg reiser i dag, ses på søndag" og snike meg inn på et hotell midt i mellom uten å si noe? På en skala fra 1-10, hvor sært erdet?

Noen ganger har jeg et massivt savn etter å være borte. Etter mobilens inntog er det umulig. Stakkars unger nå, som ikke kan stikke på jordomseiling eller studieår utenlands uten å måtte være på noens radar hele fordømte tiden. Husker mitt år i USA, noe av det absolutt mest kriblende deilige jeg visste var å ta toget inn til NYC og bare gå gatelangs eller sitte på en trapp et sted i Central Park og bare VÆRE, og jeg kjente i hver eneste celle vissheten om at ikke en eneste sjel på denne planeten visste hvor jeg var hen. Jeg var bare meg. Ingen forventinger, ingen krav, bare meg.Og ikke alene, aldri ensom, alltid noen å nikke til og utveksle noen ord med, newyorkere er vennlige og åpne, som storbymennesker alltid er, jeg husker en dag jeg gikk i byen en kjølig høstdag, hadde rotet meg ned i strøk jeg ikke nødvendigvis burde labbe alene, på FN-bygningsiden av Manhattan, jeg gikk langs en forlatt gate og under en bro, og jeg hadde mormors blå og hvite strikkegenser på meg gjennom de forblåste gatene.

Jeg ble stoppet av en vakker afroamerikaner, og i to sekunder husker jeg alle småbyvenners skepsis til at jeg reiste og tenkte "nå får de rett, jeg blir skutt på åpen gate", men som med åpent ansikt og vennlig smil var helt i staver over den fine genseren min. Da jeg sa jeg hadde fått den av mormoren min, og at jeg var norsk, var han først paff over at jeg snakket som jeg gjorde "you have totally picked up that northeastern accent", høflig som han var, og så fascinert over at man i Norge bare kunne gjøre noe slikt, bli borte et år. Det er ingen selvfølge for alle der borte at verden er noe annet enn stedet du ble født.

Jeg gikk videre, forbi den mektige bygningen. Kom meg etter hvert inn i nettverket igjen, det velkjente rutenettet. Grand Central er herlig, der kunne jeg sitte i timesvis og bare betrakte mennesker.

Jeg var der mangeganger, blant annet en tur i mai året etter, da Jackie O døde. En ganske bisarr opplevelse. Jeg var på vei inn i parken, nederste hjørnet, og bladde i noen gamle bøker på et gatesalg der. Jeg tittet på den fine bygningen overfor meg, visste det var der hun måtte bo ut fra husnummer og adresse, og ble stående litt fraværende og titte på bygningen. Fra nyhetene visste jeg hun var syk.

Det kom en lang svart bil og parkerte utenfor. Det sto en velkjent skikkelse i vinduet, svogeren hennes, i mørkegrå dress, og jeg husker jeg tenkte "nå er hun død. De fikk ikke si det på nyhetene i går, men nå er hun død."

Jeg så rett på ham, han så rett på meg. I noen lange sekunder var det som om verden sto litt stille, et sånt øyeblikk som er merkelig. Jeg nikket uten å tenke over det, et lite nikk som ikke var gjennomtenkt, men sånn menneskelig automatisk "jeg vet", og han løftet hånden i en hilsen.

Jeg har tenkt på det senere. Jeg har bare fortalt det til en venninne, og jeg merket at hun ikke trodde på meg et eneste sekund, det er en sånn ting folk finner opp, namedropping og sensasjonlyst, en bit av en annen verden. Men det var ikke sånn. Jeg var en forbipasserende, og den familien var vant til å være offentlig, Amerikas kongelige, og han var bare proff - jeg går ikke rundt og tror ett sekund han tenkte på det som spesielt. Jeg bare vet at han vinket til meg, og at han skjønte min hilsen, og det er mitt minne, ett av mange unike minner fra en dyrebar tid, en spesiell tid og den aller siste jeg fikk være i fred, før livet og alvoret (og mobiltelefonen) tok meg igjen.

Da jeg kom hjem til rommet mitt om kvelden, fikk jeg det bekreftet, hun hadde dødd kvelden før. Bildet mitt av meg selv alene på hjørnet av Central Park, et lite menneske i en stor by i et stort øyeblikk blir stående. Etterpå fulgte jeg alltid med litt mer interesse og nysgjerrighet nyhetene som gjaldt mannen jeg vinket til og familien hans, han var ofte i nyhetsbildet og i mediene ellers.

Uvesentlig, selvfølgelig. Bare en nyanse til i alle de fargene som minner består av.

Jeg fikk flere tilbud om å bli lenger. Jeg takket først ja. Etter en dust telefon hjemmefra klarte jeg ikke å la være å komme hjem. Dumme, svake, uvitende meg. Det var for tidlig å dra hjem, jeg burde blitt borte lenger, så jeg kunne konsolidert den jeg begynte å bli og være. Pliktfølelse og familierot brakte meg hjem igjen. Å overraske de hjemme var gøy i to sekunder. Andre dagen jeg var hjemme ringte en fyr jeg hadde datet litt på slutten, ville høre om jeg kom tilbake igjen. Bare tull, selvfølgelig, jeg vet til dags dato ikke hvorfor han skulle gidde å ringe. Men jeg husker mammas blikk i nakken, og uten at hun sa noe visste jeg at hun syntes jeg var fremmed, at det var fremmed å høre min amerikanske flyt og mine ord til en person hun ikke kjente, mange tusen mil borte.

Så møtte jeg Pappaen. Drittunger var vi. Jeg var fortapt, fortapt i familien jeg ikke hørte hjemme i, i byen jeg ikke hørte hjemme i. Han var vakker, amerikansk filmstjernevakker, idrettsgutt med stort hvitt smil og bare øyne for meg, av en eller annen grunn, og familien hans var bunnsolid, fra en annen planet enn min. Av en eller annen grunn trengte vi hverandre vel. Det valget ødela (jeg sier valget, ikke gutten, for sånt er ingens "skyld") så uendelig mye de neste årene, og jeg lever med det fortsatt. As you do.

Hvilket enkeltstående valg tar deg i feil retning? Det er vel neppe ett enkelt valg, det er mange små, men i ettertid ser man kanskje bare de større trekkene, jeg valgte feil DER, og DER, og DER. Herregud, så dum, så uvitende, så skjør... hva hvis...? Kunne jeg ikke bare... kunne jeg ikke bare få en sjanse til? En eneste sjanse til til å gjøre noe for meg selv og ikke for andre,så lover jeg, jeg lover at jeg ikke skal kaste det bort eller misse det denne gangen, jeg skal følge med, ta vare på det, tro på det, jeg lover, bare la meg få prøve en gang til. Vær så snill. Bare en eneste sjanse til. Så skal jeg love å ikke sløse, overse, glemme, feige ut, og ende ubrukt og bortkastet i feil hjørne og bare vente på at det skal bli overstått. Jeg skal være snill, jeg lover.

Bare en sjanse til. Er det så mye forlangt? Kanskje noen kunne nevnt det tidligere, noen som visste bedre, at det er nå eller aldri? Det var ikke sånn det skulle gå! At det allerede er forbi, verden tilhører noen andre allerede, løpet er kjørt, valgene ble tatt (eller i noen tilfeller tatt for meg) og jeg skjønte det ikke. Så dum, så dum, så lite rustet.

Og jeg tenker, gutten min, ikke gjør som meg, ikke bli som meg, ikke tenk på andre hele tiden, tenk på deg selv, tro på deg selv, gjør noe gøy, gjør noe bra, lev når du kan og ikke gå glipp av det. Fyll opp med bra mennesker og dytt vekk de som trykker deg ned, søk ut og opp og aldri noensinne la deg stoppe.

Hvordan var det på jobb i dag, mamma?

Travelt.

Det er bra, du liker jo å ha det travelt! Er du litt sliten?

Bare litt, skjer litt mye nå.

Kanskje du burde skifte jobb?

Neida, det går bra. Det er alltid både gode og dårlige perioder.

Den dårlige perioden har vart siden vi flyttet hit. Jeg synes du bør få ny jobb.

Au.

Du skulle visst om alt det andre gutten min...

Men la oss skylde på jobben, det er like greit. Han vet jeg jobber for at vi skal få et eget sted å bo. Det første han sa da vi kjøpte var "nå kan du skifte jobb, mamma!"

Han skulle vært litt heldigere med valg av foreldre, men det er det heller ingen som forteller deg før du er voksen

I mellomtiden, den evige mellomtiden som aldri tar slutt, dagdrømmer jeg meg bort til stedet tusenvis av mil unna, hvor ingen visste hvor jeg var, solen skinte, gatene og smugene og restaurantene og avenyene og parkene og kinosalene lå der bare for meg og jeg var bare meg og det var nok. Tilstrekkelig, og akkurat bra nok på langs og på tvers.

Endret 1. mars 2013 av Miss O'Hara

[Miami]

Det er så levende beskrevet, jeg ser deg for meg i NY Slike øyeblikk er noe man gjemmer i hjertet og har - for alltid!

Håper du får en fin helg, Miss

Endret 1. mars 2013 av Miami

[Oktavia]

Du må være en av de klokeste mammaene som finnes, kanksje nettopp pga den bagasjen du har med deg? Og du skriver så fint, jeg får nesten klump i halsen. Så mange opplevelser, så mange erfaringer som har gjort deg til den du er! Kloke, fine Miss!

Håper helgen din blir fin

[Fru Fomle]

Poden din har den klokeste, fineste, beste mammaen han kunne ha.

Håper uken din på jobb blir litt bedre, ellers er det ikke dumt å fokusere på andre ting. Det er jo bare en jobb..

[Gjest Miss O'Hara]

God morgen, så fin start på dagen å få fine ord fra dere

Poden er en elskelig fyr, og nå har han hatt første treningen med den meget engasjerte tidligere landslagsspilleren. Kom hjem høy som et hus og veldig lykkelig. Han skal ta bussen alene dit en gang i uken og trene med de store gutta, jeg er så glad for hans skyld! Og etter treningen ringte hanpappaen for å fortelle, og jeg hørte de skravlet lenge!

Godt å få bekreftet det jeg alltid har ment, at man ikke trenger lovbestemt voksenregulert millimeterrettferdighet for at ungene skal ha bra forhold til begge foreldrene... men det er en annen historie.

Tre møter på rappen i går, og det tok komplett piffen fra meg selv om alle tre var positive. Det ene er helt avgjørende og vil følge meg lenge fremover, jeg har endelig kommet i gang med ny ressursperson her etter et år på venteliste. Forsiktig optimist.

Det andre møtet var kort, men viktig. Det tredje møtet var ladet med papirer og alvor, men bra for fremtiden hvis jeg fortsetter i retningen jeg har jobbet for til nå. I skrivende stund føles det meste shaky, men det er litt fordi jeg i går måtte innom noen hendelser jeg ikke har kjent på på lenge og et par andre av nyere dato som ligger rett under overflaten, men som jeg er blitt flink til å overse... Jeg vet jeg må ta tak i det, jeg bare gruer meg litt. Men alternativet er uaktuelt; å ikke ta tak

Godt å få positiv feedback. Litt mindre godt å komme hjem og føle seg på en annen planet og ikke se hvordan det kan rettes på med det første, men er det noe jeg har lært hittil i livet så er det at man ikke sitter med svar, bare mulige løsninger, og veien blir til mens man går. Klisjeene er tross alt på min side

Jeg skal i gang med litt jobbleting, men jeg skal ha fremst i hodet at jeg ikke skal flykte videre fort og gæli - jeg må sette pris på inntekten og tryggheten jeg tross alt sitter med her jeg er og bruke god tid, være kresen og holde hodet kaldt i det øyeblikket jeg eventuelt skulle komme til et intervju. Is i magen, og bruke ressurspersonene jeg har til å hjelpe meg med å la magefølelsen få et ord med i laget. Nå skal vi først og fremst gjennom flyttingen - og den er fremskyndet med en måned, så jeg må egentlig bare i gang med pakkingen - bli vant til nytt budsjett, og så se fremover. Bankrådgiveren vår er gull.

Mr. Butler er seg selv lik og har ingen følelser utenpå. Det tapper meg noen ganger. Verken negative eller positive ting er veldig tydelig utenpå, og hvis det skjer litt større ting i livet enten mørkt eller lyst, så kan en fort føle seg dønn alene om å legge merke til dem I helgen var jeg bortreist, og det er bare fordi jeg har en veldig avstand akkurat nå mentalt at jeg har klart å observere noen småting, som at han har vært litt ute av lage mens jeg har vært borte og virkelig savnet meg. Godt å vite det, iallfall.

Storbyen min lille storbyen. Har skeiet ut på matmarkedet på Sjølyst, kom hjem med hvitløksfoccaccia, pesto, pecorino, kyllingleverpaté, skagensalat, aioli og alskens godt. Lørdag morgen nøt vi lang frokst med ferskt brød og de deiligste skinker og oster fra markedet. Om kvelden var det fantastisk show i storstua i byen og etterpå nydelig asiatisk mat. Og altfor mye vin og sene kvelder og gode prater med fine jenter jeg reiste hjem senest mulig på søndagen og lurte som vanlig på hva i h... som feilte meg da jeg syntes det virket som en kjempeidé å flytte derfra... men når jeg ser på hvor bra poden har det og hvilke muligheter, dobbelt opp, som han har, så er det vanskelig å angre. Jeg hadde ikke hatt det bra hvis jeg ikke hadde visst jeg gjorde smarte valg for hans skyld.

Blir stadig spurt om hva som ville vært lurt for min skyld, men det har jeg ikke klart å tenke på siden jeg fikk barn. De ber ikke om å bli født, akkurat, man skylder dem å gjøre smartest mulig valg. Det har jeg gjort, det lever jeg greit med for hans skyld. Når jeg blir gammel kan jeg tenkte på hva det kostet, hvilke valg jeg tok som Mamma fremfor som Kvinne. Men da vil jeg også vite jeg har gjort det beste jeg kunne. Det er viktigst. Så vil jeg vel få litt hjelp fremover med å prøve å gjøre det beste med det jeg valgte, så ikke jeg går helt under. Har masse fint å være glad for, og det er jeg.

Savner Mr. Butler. Sånn må det være en stund.

I dag var det tungt å stå opp til ny dag, men veldig godt å komme på jobb, for denne dagen i hver uke er såpass full med veldig konkrete oppgaver og går derfor fort. Innen vi kommer til onsdagen er liksom uka nesten ferdig, føles det som, helgen medfører enda en tur i et selskap vi ikke kan si nei til, men nå er jeg faktisk litt glad for det fordi det gjør at vi kommer enda fortere enda en uke nærmere flytting og kanskje, bare kanskje Mr. Butler og jeg kommer litt mer på nett. Kan gå begge veier ut fra anledningen, men å komme seg bort på voksen-events har til nå alltid gitt oss et løft. I mellomtiden bedøver jeg meg med huskelister, og det er så gøy vi må ha ny seng, og podens rom skal bli et fint ungdomsrom gleder meg til å ta ham med til nytt hjem!

Rødt på gradestokken et par dager før kulden er tilbake, men fra nå av er det vel bare de siste krampetakene før våren kommer for alvor.

2013 virker lovende og potent her jeg står nå

[Oktavia]

Voksen-events er ganske så nødvendig for å holde ting litt ved like, midt i hverdagen. Og det høres veldig lurt ut å bruke tid på jobbleting, liten vits i å bytte til noe som ikke betyr bedring.

Våren er den fineste tiden på året

[Gjest Miss O'Hara]

Mhm, jeg har lovet meg selv å ikke skrive om detaljer på jobb, så det skal jeg ikke gjøre. Jeg får nøye meg med å si at jeg trodde gårsdagen var slitsom, helt til dagen i dag kom i gang og det ene etter det andre traff meg rett i trynet så nå verker armene, hodet og nakken som besatt, magen er en eneste stor knute og jeg har nesten klump i halsen, og det eneste jeg skal hjem til er en fyr jeg for øyeblikket (selv om jeg vet det går over) ikke klarer helt å snakke med og jeg har bare én eneste ting i hodet og det er at jeg skal IKKE under noen omstendigheter bli sykmeldt, ikke før andre enn meg er borte herfra! Ikke på tørre møkka! Nemlig! Bra jeg ikke skal til legen anytime soon, for jeg hadde ikke klart meg gjennom den timen uten å bælje

Jaggu like greit vi er tomme for

Endret 5. mars 2013 av Miss O'Hara

[Gjest Miss O'Hara]

Onsdag. Klamrer meg til hvert halmstrå av ting som er bra, og onsdag er bra, det er langt ut i uken. Jobben tok helt feil retning i går, og etter månedsvis (eller tre år, alt ettersom...) med klamring til halmstrå, løsningsorientering og fokus på mål langt fremme, ser jeg ikke lenger noen løsning på ting på den fronten. Ingen gode, i hvert fall. Ingen varige. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gå hen herfra. Kan ikke gå dit, for det stoppes av slik, kan ikke gå der, for det stoppes av sånn.

Sover som en stein på sofaen, men drømmer så rart for tiden...

To morgener igjen å slepe seg opp før en pause, puuuhhh....

Jeg må finne ut hva jeg skal gjøre med dette men først de praktiske oppgavene for dagen. Kom igjen, kjør på, slå ihjel timene, det blir alltid bedre. En gang.

[Oktavia]

Visualiser prosecco i sola!

[Molo]

Whaaaat?!? Driver du og kjøper bolig mens jeg vinterferierer? Så fantastisk! Gratulerer så mye

Så fint å lese her inne, måtte lese alt jeg hadde misset siden midten av februar, jeg gleder meg over sønnen din og mulighetene hans og "oppblomstringen" av forholdet mellom far & sønn. Beskrivelsen av NYC traff meg midt i magen, det føltes som om det var jeg som hadde opplevd øyeblikket. Helt nydelig beskrevet (fikk ikke akkurat mindre lyst på en reise dit, nei). Jeg kjenner meg igjen i valg og fravalg av storbyens gleder, en slags evig splittelse. Kjenner jeg skal skrive mer om akkurat det i min egen dagbok, og ikke spamme deg med denslags

Sist men ikke minst så hååååper jeg ting retter seg på jobb ganske kjapt. Hvis ikke så er jo boligen kjøpt - og mulighetene mange Det er alltid etterspørsel etter kloke hoder og varme hjerter.

Ha en fin dag Miss!

[Miami]

Tøff er du! Og klok!