Jeg har mistet kjæresten min :'(

[Mb26]

Dette var helt forferdelig og lese. Ord blir så utrolig, utrolig fattige. Klarte ikke holde igjen tårene når jeg leste det her. Utrolig stor klem til deg.

[Maria12345]

Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg sitter på jobben gråtkvalt. Det er helt hjerteskjærende og jeg har så lyst å bare gi deg en stor og lang klem! Jeg syns ufattelig synd i deg, jeg kan ikke forestille meg hvordan du har det, det er bare så urettferdig, det er ikke greit! Leste også innlegget om hvordan dere møttes, og gud så nydelig dere var. Jeg kondolerer så ubeskrivelig høyt, og håper virkelig du klarer deg. Vet jeg ikke kan si noe som vil gjøre det bedre, men bare vit at du er i tankene mine.

[ninuska_]

Tråden er ryddet for spekulasjoner

ninuska_, mod

[Yme]

For noen dager siden mistet jeg min samboer. Jeg mistet ikke bare samboern min, jeg mistet gutten i mitt liv, sjelevennen min, hjertevennen. Mitt alt!

Vi var sammen i 3 år. Jeg er 21, han ble 24. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Som lyn fra klar himmel fikk jeg telefon fra den gråtende mammaen min. "Det har skjedd en ulykke" sa hun. Jeg har aldri fått en så stor klump i magen min før. Det ble ikke bedre når hun sa "det er Ken.."

*klipp*

Anonym poster: 196be6327aeecba2c624a739b5147b88

Jeg har vært gjennom noe lignende selv, og det er ikke så veldig lett... Du kommer til å føle deg bedre med tiden, selvfølgelig, men du kommer nok alltid til å føle et savn.

Personen man er mest glad i, forsvinner helt brått fra livet ditt en dag, og man sitter der og føler seg helt elendig, akkurat som at hele livet er tatt fra deg, uten at man forstår hvorfor.

Det er veldig, veldig fristende å bare sove seg gjennom hver dag da, men jeg tror egentlig ikke det hjelper. Min erfaring med sånt, er at jo mer man tenker på det, og tenker over det, jo fortere havner det vonde på en mer akseptabel og levelig skala. Det kommer nok til å være vondt lenge, og du kan regne med at det aldri vil være helt bra igjen, men det er liksom bare sånn livet blir noen ganger... Et jævla levende helvete, som man bare må sitte i, til det går over, uten at man har noe makt til å få gjort noe med det.

Hvis du tenker at det kan være greit å snakke med meg om det, siden jeg har opplevd noe av det samme, er det bare å sende meg en melding.

[Liveurlife]

Hei...

Jeg har ikke skrevet til deg før, men kom tilfeldigvis over tråden din fordi jeg fikk lyst å lese på noe før jeg sovnet. Jobbet sent idag så er ikke alltid trøtt nok til å sove med engang jeg kommer hjem fra jobb.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Det er rørende å lese det du skriver og du formulerer deg så utrolig godt. Det er ikke rart du fikk mange fine kommentar fordi du er virkelig flink til å skrive! Jeg kondolerer så masse! <3 Det finnes ikke ord som kan beskrive hvor vondt det var og er for deg å miste din kjære. Livet er utettferdig. Men husk en ting. De beste går først <3 Jeg har aldri mistet noen av kjærestene mine. Men jeg har vært uffatelig redd for det at det gjorde vondt langt inni sjelen. Redselen gikk ut på at min eks skulle bli utsatt for en ulykke. Siden han var sjåfør og kjørte mye om natten. Hver morning måtte jeg ringe han og høre om det gikk greit på jobb. Hver natt våknet jeg og bare sendte melding til han om alt var fint og sånt. Så jeg kan forstå hvor fælt det må ha vært for deg å oppleve dette. Du må ikke droppe og skrive, de hjelper mer enn du tror.

Du er en sterk kvinne og du fortjener å ha et fint liv. Ken setter nok pris på at du kommer deg videre. Han vil nok at jenten hans skal ha det så bra som mulig <3

Jeg sender deg masse varme klemmer og håper så inderlig at du finner fred, som Ken <3

[Norwegiangirl93]

Mistet nettopp min kjære jeg også, er 20 år og føler at livet allerede er over. Kondolerer <3

[strawberry]

Kondolerer så mye. Vet ikke hva annet jeg skal si, vil ønske deg alt godt for fremtiden.

[Jolene]

Mistet nettopp min kjære jeg også, er 20 år og føler at livet allerede er over. Kondolerer <3

Blir jo annerledes når noen dør enn når et forhold bare tar slutt...

[sophiezpederseen]

så utrolig trist å lese, jeg kondolerer så utrolig mye jeg klarer ikke tenke tanken på å miste samboeren min på den måten du er så sterk , ikke glem at han fortsatt er i ditt hjerte, han er din for evig . <3 stor klem til deg.

[AnonymBruker]

Blir jo annerledes når noen dør enn når et forhold bare tar slutt...

Hun skrev jo ikke at det var slutt da.

Anonymous poster hash: 52d9b...540

[Jolene]

Hun skrev jo ikke at det var slutt da.

Anonymous poster hash: 52d9b...540

Det er gjort tidligere.

[heiduderborte]

håper alt fikser seg <3

[Gjest stian86]

Hadde jeg vært deg ville jeg søkt proffesjonel hjelp, dette må bearbeides for at du ska få et best mulig liv i fremtiden.ønsker deg all mulig lykke i ditt liv fremover. Og tenk sånn ang deg sjøl at du ska hedre han som du mistet ved og stå på i livet.. Men e lov og ligge seg ned og grine og kjenne på sorgen. God klem til deg

[AnonymBruker]

Hovedinnlegget ditt har fått meg til å innse at noe som jeg trudde tidligere var et vanskelig valg er ike noe dilemma lenger..

Kjæresten min ønsker seg barn med meg som jeg egentlig sett meg ferdig med da jeg har allerede 2 fra før...

Men sitter her å gråter og innsett at man vet aldri hva morgendagen vil bringe og hans høyeste ønske er å få barn og helst med meg som han elsker over alt i verden og jeg han..

Hvem er jeg som vil nekte han dette som jeg er overbevist om at han ville vært verdens bæste pappa.. Ser jo hvor god han er mot mine allerede... Beklager om jeg belastet deg på noen måte med min historie, det er ikke meninge, vil bare si at din sorg og starten av trådet er til hjelp for noen andre. sender deg en stor klem, og ønsker virkelig av hele mitt hjerte at du en dag finner en ro som gjør dagene lettere å komme gjennom.

Anonymous poster hash: fae5b...ea7

[*appifany*]

Det begynner å bli lenge siden dette skjedde nå. Jeg lurer på hvordan du har det TS?

Fungerte behandlingen?

Elsker du enda engelen din? :cry:

Håper du har det bra, og at du egentlig har "glemt" denne tråden

[NovaFlare]

<3

[Alvina]

Litt over ett år siden ser jeg av når ts startet tråden. Det er ikke lang tid... Det første året sier de "eldre" er verst, man gjenopplever minner, hva man gjorde sammen året før, ferier, dator, høytider, til og med krangler (om man kranglet)...

Når ett år er gått kommer den tunge mørke følelsen av at dette er for alltid, i alle fall i dette livet (var sånn når jeg mistet faren min som jeg var sterkt knyttet til).

Skal ikke kuppe tråden din ts, men jeg mistet kjæresten min i høst. Det var akutt og kom som et sjokk. Jeg gjenopplever alt vi gjorde for ett år siden, nesten dag for dag, på godt og vondt, men mest på godt. (har skrevet dagbok og notater, men makter ikke tråle gjennom de og lete hele tiden, har gjort det og kommer sikkert til å gjøre det, men ikke for ofte, likevel husker jeg spesielle datoer)

Er jeg sliten etter en lang dags jobb kan tårene begynne å falle hvor som helst, spesielt når jeg går og er alene. Og finner minner overalt. Synes livet er urettferdig, klarer ikke forstå hvorfor akkurat han skulle dø. Hvorfor vi ikke fikk mer enn to år sammen, hvorfor vi ikke alltid var like snille mot hverandre, hvorfor vi kranglet, ofte om bagateller (men den siste tiden var vi vel forlikte og planla fremtiden sammen).

Det er vondt. Jeg snakker ikke så mye om det med andre, og snur ansiktet bort om noen begynner å snakke om det når jeg er i et ekstra følsomt hjørne, svarer bare ja, det er ett år siden, ja da gjorde vi det og det, det er ett år siden i dag osv. Kan også komme helt uventet på når noen kondolerer, skjedde i en bokhandel før jul og da begynte jeg nesten å gråte, men jeg sa takk og hun forsto at jeg ikke ville prate stort om det.

For ett år siden mistet jeg også min beste venninne. Har andre venninner, men ingen som henne. Det føles jævlig urettferdig, og jul og nyttår har vært en depressiv tid, men nå ser jeg fremover - for min egen del, jeg har ansvaret for om jeg skal drukne i selvmedlidenhet eller om jeg skal gå videre selv om det er tøft å føle at man står helt alene. Takknemligheten er en del av det, å ha fått lære de å kjenne, få ta del i deres liv selv om de døde for tidlig. Men noen ganger føler jeg på sinne også.

"Heldigvis" bodde vi ikke sammen, jeg og kjæresten, men vi var sammen nesten hele tiden likevel (særbo). Vi hadde planer om å flytte til Spania om noen år, når vi ble eldre. Det pratet vi om to dager før han døde. Han fikk ikke bli eldre... men føler han ofte, vet ikke hvordan jeg kan forklare, men vil heller ikke utdype det her i denne tråden.

Kondolerer ts, du har min dypeste medfølelse. Livet er ikke rettferdig, men ofte en brutal virkelighet å våkne til. Sender deg en kg-tankeklem og håper det går bedre med deg. Vet ikke hva jeg skal si, ord er fattige...

Endret 18. januar 2014 av Alvina

[Barcelone]

Livet er rått. Kan virkelig ikke forestille meg hva du går gjennom nå, men får tårer i øynene av å lese det du skriver. Håper du har gode venner og familie til å ta seg av deg. Så må du bare lytte til kroppen din og hva den trenger av søvn og andre ting. Du har min dypeste medfølelse. Kondolerer så mye!

[AnonymBruker]

Livet er rått. Kan virkelig ikke forestille meg hva du går gjennom nå, men får tårer i øynene av å lese det du skriver. Håper du har gode venner og familie til å ta seg av deg. Så må du bare lytte til kroppen din og hva den trenger av søvn og andre ting. Du har min dypeste medfølelse. Kondolerer så mye!

Det er et år siden..

Anonymous poster hash: 889e1...81b

[Barcelone]

Det er et år siden..

Anonymous poster hash: 889e1...81b

Ja så det etterpå...