Foreldrene våre forskjellsbehandler oss

[AnonymBruker]

TS her igjen

Tusen takk for hyggelige kommentarer!

Jeg tror mine søsken ikke kommer til å se hva som skjer foran øynene på dem. Denne forskjellsbehandlingen er et system som har blitt innarbeidet fra vi var veldig små. Jeg er 23 år, og forsto ikke hva som har skjedd (og fortsatt skjer) før for noen uker siden.

Jeg tror dette er et så innarbeidet system og "familieirarki", at vi fem som er midt oppe i det, har sett oss blinde på det.

Det som kommer til å skje, om jeg tar dette opp med foreldre og søsken, er at de ikke kommer til å se hele bildet.

De kommer til å tro at jeg fortsatt er sur for at jeg ikke fikk fiskestang da eg var 10 år. De kommer ikke til å se det i sammenheng med at søsknene mine fikk fiskeutstyr til tusenvis av kroner, mens jeg fikk låne en fiskeharpe av onkelen min.

Det med vold og at jeg ble kastet ut fra hjemmet, tok slutt den dagen jeg ikke lenger lå på dørmatta og gråt etter å komme inn, men heller forsvant til skogs.

Min far sa han likte søsknene mine bedre enn meg da han var full, om det har noe å si (litt av en ferie det var).

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[Tropic]

Huff, TS, vet ikke hva jeg skal si

[HvittHus]

Jeg fikk umiddelbart en følelse av at du ikke er dine foreldres biologiske barn, og etter gjennomlesning fikk min mann den samme tanken. Er dette noe som kunne stemme?

[AnonymBruker]

TS her:

Jeg har gjennom oppveksten følt at jeg ikke er biologisk i slekt med dem, men det er bare en følelse jeg har hatt fordi jeg har blitt behandlet annerledes.

Jeg har jo sett bilder av mamma som gravid (med meg), nyfødtbilder og slike ting. Jeg har synlige likhestrekk med foreldrene mine (spesielt som spebarn), så vi er definitivt i slekt.

Jeg har foresten snakket med min samboer om dette, som kjenner min familie godt. Jeg er ikke den eneste som mener at det er jeg vil vil være "the bad guy" om jeg prøver å snakke med dem om problemet.

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[Gjest Gjest]

Kanskje faren din ikke er biologisk far?

Historien din er trist lesing.

[AnonymBruker]

Som spebarn lignet jeg veldig på begge mine foreldre. Jeg er nok biologisk barn av dem begge

Jeg kan huske at forskjellsbehandlingen begynte da Kristian (yngstemann) ble født. Jeg var da så liten at jeg ikke helt forstår hva jeg kan ha gjort galt.

-TS

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[AnonymBruker]

Nå har jeg hatt noen uker å fordøye dette, og finner mange grelle eksempler.

Jeg har for eksempel kjøpt en liten leilighet i hjembygda, og hadde lagt ny parkett. Rørsystemet under vasken på badet hadde røket, og jeg hadde spurt min far (som er rørlegger) om han kunne hjelpe. Etter to uker fant han til slutt tid til tre-minuttersjobben (vi bor fem minutter unna hverandre). Han valset rett inn på den nye parketten min med sko med brodder. Jeg har nå flere stygge riper som går dypt ned i parketten, og vil være umulig å pusse bort

Det er en veldig lite respekt for mine ting og mitt hjem.

Jeg hadde invitert til uleselskap i romjula for mine søsken, foreldre og besteforeldre. Faren min tar med seg en kamerat til denne middagen, uten å så mye som si fra til meg!

Vi hadde jo nok mat, men jeg måtte jo finne ekstra stol i kjellerboden og legge i en innleggsplate i bordet, så middagen ble forskjøvet (og hva om jeg ikke hadde hatt mat til én ekstra?).

I ettertid ser jeg det er veldig respektløst å bare ta med seg en kompis uanmeldt, på julemiddag hos andre folk.

Da jeg (på tomannshånd) sa til han at jeg hadde satt pris på om han sa fra til meg på forhånd, at han skulle ta meg seg en ekstra gjest, så lo han det bare bort.

Dette er to av utrolig mange eksempler.

-TS

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[Gjest BettyBoop]

Nå har jeg hatt noen uker å fordøye dette, og finner mange grelle eksempler.

Jeg har for eksempel kjøpt en liten leilighet i hjembygda, og hadde lagt ny parkett. Rørsystemet under vasken på badet hadde røket, og jeg hadde spurt min far (som er rørlegger) om han kunne hjelpe. Etter to uker fant han til slutt tid til tre-minuttersjobben (vi bor fem minutter unna hverandre). Han valset rett inn på den nye parketten min med sko med brodder. Jeg har nå flere stygge riper som går dypt ned i parketten, og vil være umulig å pusse bort

Det er en veldig lite respekt for mine ting og mitt hjem.

Jeg hadde invitert til uleselskap i romjula for mine søsken, foreldre og besteforeldre. Faren min tar med seg en kamerat til denne middagen, uten å så mye som si fra til meg!

Vi hadde jo nok mat, men jeg måtte jo finne ekstra stol i kjellerboden og legge i en innleggsplate i bordet, så middagen ble forskjøvet (og hva om jeg ikke hadde hatt mat til én ekstra?).

I ettertid ser jeg det er veldig respektløst å bare ta med seg en kompis uanmeldt, på julemiddag hos andre folk.

Da jeg (på tomannshånd) sa til han at jeg hadde satt pris på om han sa fra til meg på forhånd, at han skulle ta meg seg en ekstra gjest, så lo han det bare bort.

Dette er to av utrolig mange eksempler.

-TS

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

herregud. kutt de ut. Du har det bedre uten slike foreldre

[O'hara]

Det høres ikke bra ut ts...

Og ja, jeg tror at enkelte foreldre forskjellbehandler slik som foreldrene her, men jeg tror de fleste er ok foreldre.

Ts, du kan ikke endre på historien, men fremtiden din. Jeg ville nok ha funnet ut hvordan jeg kunne forholde meg til dette, og nei, du får nok neppe noen forståelse fra deres kant da de ikke ser det samme som du gjør. Om du skal kutte de ut, vet bare du selv, men jeg ville kanskje tatt kontakt med en psykolog eller lignende for å få snakket ut, forsonet meg med fortiden og gå videre.

Jeg ønsker deg alt godt ts!

[Honeydew]

Jeg ville kuttet kontakten. Dette er jo helt utrolig. Dessuten kan du på veien kreve å få tilbake de pengene de skylder deg for at de ikke har oppfylt sin lovpålagte oppfostringsplikt (i alle fall fra du var 17 år til du var ferdig på vgs).

[kaprifolen]

Det her var grusom lesning....

En tanke som slo meg... Er du sikker på at du er begge dine foreldres biologiske barn...?

[Gjest Vettel]

Vil bare gi deg en stor klem TS!

Hva sier resten av din familie, forsvarer de foreldrene dine eller synes de også at det er merkelig oppførsel?

Jeg har også blitt forskjellsbehandlet, men ikke så åpenlyst som hos deg! Og ingen har fortalt meg at de foretrekker søsken fremfor meg... (og jeg er ikke biologisk i slekt med den ene av forelderen min, merker at den er mer glad i mitt søsken, men det er ok fordi den forelderen viser omsorg uansett)

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, og jeg regner med at dette blir lang (så nå er dere advart). Jeg beklager om det er rotete.

Jeg er en jente på 23 år, som har en søster på 21 og en bror på 17. Søsteren min (Julie) studerer, broren min (Kristian) går på videregående skole, begge to bor hjemme. Jeg har flyttet ut for lenge siden og jobber.

Den siste tiden, har jeg blitt veldig bevisst på at mine foreldre forskjellsbehandler oss veldig. Jeg husker ikke hva det var, men det var noe min mor sa for noen uker siden, som gjorde at jeg plutselig ble bevisst og forsto hvor urettferdig ting har vært, og fortsatt er.

Jeg trodde først det bare var fantasien min som tøyset med meg, at jeg husket feil. Så jeg har spurt onkler, tanter, søskenbarn og barndomsvenner, om de kan huske at jeg ble behandlet annerledes enn mine to søsken.

Alle jeg har snakket med, har svart at det ble jeg. Jeg har stillt spørsmålet: "Kan du huske om det var forskjell på meg, Julie og Kristian?" Og da har alle komet med flere historier og eksempler.

Som barn fikk jeg lite oppfølging. Jeg kunne ikke være med på fritidsaktiviteter, fordi mine foreldre var svrt skjeldent med på dugnader, eller kjørte til trening/kamp. Mine søsken derimot, var gjerne med på 2-3 aktiviteter hver, og mor og far stillte opp på alt mulig. Jeg husker at jeg ofte måtte gå på foreldremøtene på skolen min, fordi foreldrene mine ikke hadde tid (men de hadde tid til Julie og Kristian sine).

Min far tok ofte med seg Julie og Kristian på utflukter. Kino, museum, turer i skog og mark, hytteturer, tivoli, spise på Peppes Pizza, slike ting. Jeg fikk aldri være med. De nektet meg aldri å være med, men de sa aldri at de skulle noe, og dro alltid når jeg ikke var hjemme.

Hver sommer dro familien min til Danmark med søsknene til mamma, og besteforeldrene mine. Vi var 8 søskenbarn som lekte sammen på stranden. Det var snorkling, sykling, fisking og mye morro.

Men ikke for meg. Foreldrene mine kjøpte sykler, våtdrakter, snorkleutstyr og fiskestenger for tusenvis av kroner til Julie og Kristian. Men jeg hadde ingenting. Jeg tilbragte hver sommer med med bestemoren min, mens resten av barna lekte. Det var vondt å måtte se på at søsknene og søskenbarna mine lekte og hadde det gøy, når foreldrene mine ikke hadde kjøpt utstyr til meg slik at jeg kunne være med.

Når jeg skulle til familie eller venner, måtte jeg alltid ta bussen og/eller gå. Julie og Kristian ble kjørt over alt. Det var svært liten interesse for det jeg drev med, mine interesser og mitt liv generelt.

Da jeg var 15-16 år, fikk jeg 800kr i måneden som skulle holde til alt skolemateriell, klær, sko, kino, fritidsaktiviteter, mobilregning, og all mat som ble spist utenfor huset. Søsknene mine fik en 500-lapp hver gang de skulle på kino, og pengesekken tok aldri slutt når de trengte eller skulle noe.

Det var liksom alltid Mamma, Pappa, Julie og Kristian. En familie på fire.

Jeg følte meg som en fremmed i eget hjem, og flyttet hjemmefra da jeg var 17 år. Jeg har ikke mottatt ei krone siden jeg flyttet ut.

Foreldrene mine visste ikke om jeg en gang hvor jeg bodde. De brydde seg simpelthen ikke med å ringe.

I dag merker jeg fortsatt forskjellen på oss.

For eksempel har jeg ikke førerkort. Mine foreldre vil ikke øvelseskjøre med meg, og jeg må betale for alt selv.

De har øvelseskjørt masse med Julie og Kristian, og betaler/betalte alt for dem. Julie fikk til og med bilen til min far da han kjøpte ny (eg har sett lignende biler gå for 60-100 K på finn.no)

Det føles ganske urettferdig at de ikke en gang gidder å øvelseskjøre med meg, mens de gir bort biler til søsteren min.

De kjøper masse klær til dem begge, og betaler telefonregninger. Julie bor og spiser hos dem gratis. Da jeg var 19 år og måtte bo noen måneder hjemme (slutt med kjæreste, måtte få ny leilighet) måtte jeg betale husleie og kjøpe egen mat.

Jeg merker også at de har liten respet for meg. De tror ikke på meg når jeg kommer med faktaopplysninger, og det koster dem ingenting å avbryte meg midt i en samtale (jeg kan snakke med Julie, så kommer mamma bort, overser meg helt og begynner å snakke med Julie om noe, MENS jeg er midt i en settning).

Da jeg var barn ble jeg også mye skreket til, tatt veldig hardt i, kastet veggimellom og innimellom stengt ute av huset. Ofte timevis, midt på natta om vinteren.

Dette opplevde aldri mine søsken.

Min far har sett meg rett i øynene, og sagt at han liker Julie og Kristian bedre enn meg, og at det aldri kom til å "bli noe" av meg.

Ikke missforstå og tro at jeg syter fordi jeg ikke fikk fiskestang som barn eller at jeg måtte betale for å bo hjemme.

Det handler om forskjellsbehandlingen, og at det er urettferdig.

Kristian er fortsatt umyndig, så det er selvfølgelig ikke noe problem for meg å forstå at han bor gratis hjemme og får alt dekket av mamma og pappa. Men jeg ser på Julie som så godt som jevngammel med meg (21 og 23).

Nå vet jeg liksom ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til mamma og pappa. Jeg er glad i dem, men hver gang jeg er med dem, så blir jeg minnet på at jeg er annenrangs.

De sier det aldri, men jeg merker det på hvordan de er mot meg, i forhold til hvordan de er mot søsknene mine.

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

Syns du skal ta kopi av det du har skrevet her inne,så kan du sende det til de. Gjern til dine søsken også.

Anonym poster: 248cf11e60bf89bb2af9dc2d623adb59

[AnonymBruker]

Ts her:

Tusen takk for svar

Til det dere skriver:

1. Jeg vet jeg er blodsbarn av begge foreldre, jeg har trekk etter dem begge både i dag og spesielt som baby/småpike.

2. Jeg har spurt tanter, søskenbarn og venner av familien (naboenta jeg vokste opp med, f.eks) om de noengang har merket noen forskjell i behandlingen av oss tre ungene. Alle har sagt ja, og uoppfordret fortalt historier og eksempler.

Men min slekt er kald og formell. Det er ikke slik at vi noengang kommer til å "sette oss ned og prate ut om ting". Vi er hyggelige mot hverandre, men vi har veldig overfladiske relasjoner og snakker aldri om slike ting.

Selv om de vet og ser at jeg blir behandlet dårlig, så vil de aldri si noe om det til mine foreldre, for det er ikke slik "vi gjør det" i min familie. For eksempel, kunne pappa slå meg foran hele slekta, og de så en annen vei for husfredens skyld (dette har skjedd).

3. Mine foreldre ser ikke hva de gjør og har gjort. Dette er noe jeg, som er hovedpersonen i elendigheta, oppdaget for noen uker siden. Om noen hadde laget denne lista og gitt den til meg for tre måneder siden, hadde jeg ikke trodd på den selv.

Hver eneste gang jeg nevner en urettferdighet eller reagerer på dårlig behandling, så klarer de alltid å rasjonalisere det.

4. Å kutte den ut vil blir alt for dramatisk. Jeg bor i en liten bygd, og møter dem på butikken, gata, togstasjonen, etc etc flere ganger i uka. Dessuten vil ikke resten av familien se poengene mine, og jeg vil være "the bad guy":

Jeg vil ha minimal kontakt med dem.

- TS

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[Gjest Mikako]

Vil bare gi deg en stor

Slik behandling har du ikke fortjent!

[AnonymBruker]

Jeg er helt målløs. Et barn er uskyldig. Foreldre skal elske sitt barn ubetinget. Skjønner ikke at det her er mulig.. Stor klem til deg ts

Anonym poster: 29c1a93f3ce82922200903667a047b75

[Gjest O___o]

Helt normalt at barn blir forskjellsbehandlet av foreldrene sine.

Det er derimot skjeldent at foreldre innrømmer det

[AnonymBruker]

Helt normalt at barn blir forskjellsbehandlet av foreldrene sine.

Det er derimot skjeldent at foreldre innrømmer det

Jef orstår at alle barn er forskjellige og må derfor behandles ulikt. Lille Petter som er en rabbagast må takles på en helt annen måte enn storebror Ole som er rolig og sillferdig, for eksempel.

Men i mitt tilfelle er det snakk om at mine foreldre har gjennom hele min oppvekst og frem til dags dato gitt mine søsken goder jeg ikke har fått.

Som barn fikk de fiskestenger, eg måtte se på at de fisket.

De fikk dra på tur i skogen med pappa, jeg fikk ikke være med

De fikk være med på fritidsaktiviterer, men det var aldri tid til mine akriviteter

Som voksen har de betalt førerkort til dem begge, og min søster har fått en bil til verdi av 60-100K. De vil ikke en gang øvelseskøre med meg, langt mindre betale lappen og køpe bil.

Er det vanlig? eg har aldri sett noe lignende mellom mine venner og deres foreldre, eller mine venner og deres barn.

- TS

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[AnonymBruker]

Beklager skrivefeil, tastaturet mitt har veldig hare taster, så det er ikke alltid alle bokstavene kommer med

- TS

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[AnonymBruker]

Jeg har også foreldre som forskjellsbehandler men ikke så ille som det du opplever, og mine har skjerpet seg nå som vi barna har alle flyttet ut så forholdet til de er bedre. Men min søster har faktisk kuttet litt kontakt med de fordi hun så hvor dårligere de behandlet meg, feks jeg måtte gjøre mye husarbeid for å få lommepenger mens mine søsken slapp å løfte en finger for penger. Og i tillegg var broren vår ekstremt bortskjemt. Jeg skjønte ikke selv hvor ille det var før jeg ble voksen. Men jeg ble aldri slått, eller behandlet dårlig foran andre enn oss i huset.

Syns du skal kutte ut kontakten med dine foreldre ja, de fortjener ikke å ha deg i familien sin og du fortjener noe mye bedre enn de. Lykke til

Anonym poster: ac2da505ae7d5940de2116566c42a369