Foreldrene våre forskjellsbehandler oss

[AnonymBruker]

det er forferdelig trist å lese det du forteller. Du sier de rasjonaliserer alt du spør om. Hvordan kan de f.eks rasjonalisere at de andre fikk førerkort og ikke du?

Det er alltid en GRUNN.

Det er litt vanskelig å forklare, men det er alltid en eller annen grunn til at situasjonen søsknene mine er i akkurat da de fikk sertifikat, er så totalt annerledes enn den jeg noensinne har vært i, som gjør at jeg ikke burde det.

Jeg klarer rett og slett ikke å forklare det, men det er liksom alltid en god grunn til at de burde få så mye, og at jeg aldri burde få noenting.

Ofte er det jo argumentet med at jeg har flyttet hjemmenifra og ha fast jobb og inntekt og greier. Mens mine stakkars søsken jo er studenter og har jo ikke så mye å rutte med stakkars.

Men jeg flyttet jo hemmenifra fordi jeg ble kastet ut.

Når alle regninger er betalt i slutten av måneden, sitter jeg igjen med mindre enn Julie gjør. For hun betaler ikke for mat, klær, bolig, mobil, bil, eller noe annet (med unntak av øl og kino og slike ting).

Det er HUN, den arme fattige studenten, som har råd til ny elektronikk og som reiser jorda rundt i alle ferier huin har (seriøst, i 2012 var hun i fire verdensdeler, Europa ikke inkludert).

Min mor hadde kjøpt en canada goose-jakke til henne, som premie for at hun var så flink og fikk B på eksamen.

Og julie er jo veldig flink. Hun studerer et veldig krevende studie som etter endt studietid vil garantere henne en godt betalt høystatusjobb. Jeg syntes Julie er veldig flink og jeg er glad på hennes vegne.

Men jeg er også flink!

Ved siden av å ha en 100% stilling, å stelle hus, stelle bikkje, lage mat og alt det andre, så tar jeg opp fag fra VGS slik at jeg en gang i fremtiden også skal kunne studere.

Jeg har ingen undervisning annet enn lærebøkene, og jeg har fått 6 i alle fag jeg har tatt opp hittil (jeg tar opp to fag pr. semester).

Men altså jeg har gitt opp, jeg gidder ikke mer. Det blir bare så dumt. Og jeg er så lei. Bare, jeg er så ferdig med dem og hele pakka. De får styre på.

Jeg er så glad for å være ute av det ormebolet deres. Jeg vet at alle mine prestasjoner, alt jeg eier, alt jeg kan, huset mitt, klærne på kroppen, etc. Det er utelukkende jeg som har skaffet. Og det er en veldig god følelse å ha. Jeg er selvstendig og klarer meg selv, jeg kan ting. Og jeg har det siste halve året forstått verdien av det.

Og det er en veldig god følelse.

- TS

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[Gjest Gjest]

Gi fanden i de her menneskene.

[Gjest Sobril]

Uff. Forferdelig lesning. Skulle ønske de på et eller annet vis kom over denne tråden...

[AnonymBruker]

Uff dette var utrolig trist lesing!!

Er moren din like ille som din far? Da kunne du jo evnt prøvd å snakke litt med henne.

Ønsker deg alt godt.

Anonym poster: 0cac47cde7de0dd16830485b2b7ff89b

[AnonymBruker]

Hei!

Oppdatering, selv om tråden er gammel.

Rundt påsketider var jeg med i en bilulykke (som passasjer). Det gikk bra, i den forstand at jeg kom ut av det med alle lemmer i behold (det var spørsmål om jeg måtte amputere men det gikk heldigvis bra).

Jeg havnet på sykehus noen uker og hadde en rekke operasjoner.

Jeg kommer til å halte litt resten av livet og kanskje ha noen smerter, men jevnt over er jeg veldig fornøyd for jeg slapp å amputere fra kneet og ned (og det var dødsguffent å ligge der totalt neddopet men være klar nok til å forstå at det kanskje ender dårlig).

I alle fall, så overasket min mor meg veldig. Hun var hos meg HELE TIDEN. Hun kom på sykehuset det minuttet besøkstiden startet, og dro ikke før hun ble geleidet ut av sykepleierne. Det var såkalt "åpen besøkstid" på avdelingen min (1200 - 2300) så hun var der 10-11 timer døgnet. Jeg var bevistløs 80% av tiden, og de 20% hvor jeg var våken var jeg helt hinsides pga. morfinen og overhodet ikke noe spennende samtalepartner (jeg vekslet mye mellom å gråte og å mase i usammenhengende settninger om at noen måtte passe på at hunden min fikk nok tur).

Da jeg kom hjem, var hun innom meg hver dag og handlet mat/lagde mat/vasket/holdt meg med selskap.

(Jeg har samboer men han har jobb med mange sene kvelder og mye reising).

Så jeg tenkte at jeg kunne jo prøve å gi det hele en ny sjangse.

Det er jeg sånn halveis fornøyd med det valget.

Min far kontaktet meg overhodet ikke under eller etter sykehusoppholdet.

TS

Anonymous poster hash: a453e...fef

[siine]

Ser at ingen har svart deg TS, men kjempeglad på dine vegne! Håper du oppdaterer, klem

[minister-mio]

Godt å høre moren din var der for deg da du trengte henne!

Høres ut som faren din er problemet... Men blås i han. Hurra for deg og moren din

[Pialill]

Fikk helt vondt inni meg av å lese dette. Flott at forholdet til din mor har blitt bedre. Hun har tydeligvis dårlig samvittighet.

Jeg ville faktisk testet om din far er din biologiske far. Selv om dere likner er det ikke umulig at moren din har hatt et forhold med en kar som er fysisk lik sin mann. Da har du gjerne forklaringen på hvorfor han oppfører seg som en stor dritt.

Mange klemmer til deg! Det er et under at du har blitt en flott jente med den oppveksten. Av nysgjerrighet: hva har bestemor sagt om dette? Du tilbrakte jo en del ferier der som liten sant?

[JaVel]

For noen år siden uttalte en barnepsykolog at de "verste" barna å behandle var de som var blitt utsatt for psykisk mishandling. De som var utsatt for fysisk mishandling kunne uttale " mamma eller pappa er slem"-de la altså ikke skylden på seg selv, mens barna som var utsatt for psykisk mishandling sa at det var noe galt med DEM. Selvfølelsen deres var fullstendig ødelagt.

[AnonymBruker]

Dette er det tristeste jeg har lest på lenge. Begynte faktisk å grine. Kjenner meg igjen litt. Ikke i forskjellsbehandling, men i såre følelser av å føle at en eller begge foreldrene ikke er så glad i deg som de burde. Samtidig har man jo hatt det man trenger på et vis, så det blir så vanskelig å ta et "oppgjør". Skjønner det godt at du ikke vil kutte alle bånd. Jeg prøvde den en periode, men det var for vanskelig. Men jeg jobbet med meg selv, sluttet rett og slett å ta kontakt. Begynte å greie meg selv, uten hjelp eller moralsk støtte. På den måten blir jeg ikke skuffet lenger, fordi jeg ikke forventer noe. Alt blir i såfall en positiv overraskelse. Og så får jeg ikke bensin på bålet ved enda en episode eller vond opplevelse.

Jeg anbefaler å minimere kontakt med søsteren din. Vær høflig og slikt i familieselskap, men utover det bør du bare jobbe med deg selv og ditt liv. Gjør ting som gjør deg glad, bli lykkelig!

Anonymous poster hash: eb8eb...a4c

[Gjest Chloe87]

Unnskyld meg; men for noen rasshøl av noen foreldre! Hadde jeg vært deg så hadde jeg rett og slett kuttet kontakten med dem!

[Gjest Arch]

Dette må være den tristeste tråden på lenge. For noen foreldre.. Håper alt går bra med deg!

[AnonymBruker]

Uff, dette var trist lesning.

Jeg kjenner meg igjen litt selv om det ikke var så ekstremt.

Hadde alt det materielle, men det å vite at de var glad i meg har jeg aldri fått og kommer aldri til å få.

Husker at jeg var veldig følsom, sjenert og stille som barn. Det klarte de aldri å godta, og ble mye kjeftet på og truet om ditt og datt. Noe som forresten gjorde vondt verre.

Søskene mine har de alltid åpenlyst vært mer glad i og stolte av.

Jeg og søsteren min er for eksempel ganske like, men for henne lager de masse unnskyldninger mens jeg blir bedt om å skjerpe meg eller de indirekte kritiserer meg.

Jeg får også alltid høre at jeg ligner på feil side av familien, som de misliker sterkt forresten, mens hun ligner på rett side av familien. Hun blir alltid fremhevet som bedre, penere osv enn meg. Har vi begge pyntet oss så får hun høre hvor pen hun er, mens får ingenting eller kanskje noe om at kjolen var fin.

De var alltid mer strenge med meg, men det er vel ganske naturlig at den som er yngst blir litt mer bortskjemt.

Det som er vondt å se på er når andre søsken blir overøst med kjærlighet og omtanke mens du selv ikke får noen ting.

For eksempel så besøker de meg aldri, mens mine søsken kan de reise til andre siden av landet og da får å besøke dem.

Jeg fikk et besøk når jeg studerte, og da var det fordi de skulle noe annet der.

I tillegg får mine søsken pakker, og penger er aldri et problem. Mens hvis jeg fikk en 500-lapp så var det alltid med tilhørende klaging sånn at jeg alltid hadde dårlig samvittighet for å motta penger fra dem.

Alt jeg sier er så lite verdt for dem. Min far er den som er verst. Han avbryter meg gjerne, overser meg og kommer gjerne med små stikk.

Hadde en lengre periode som jeg bodde hjemme, og det var ikke noen god opplevelse. Merket med en gang når mine søsken skulle komme så var de kjempeglade, gledet seg og lagde i stand ekstra god mat til dem. Mens med meg hadde de "glemt det".

Etter det har jeg ikke orket å besøke dem, og tar ikke kontakt. De tar heller ikke kontakt med meg, og vet ikke spesielt mye om meg og mitt liv. Det gjorde de ikke før heller, for de er ikke interessert. De vet ikke engang hva jeg jobber med, og ikke visste de hva jeg studerte.

Søskene mine er på deres lag, og de er flinke til å få dem over på sin side, så jeg har ikke kontakt med dem heller.

De er fortsatt vondt selv om jeg er voksen nå, og det er nesten så man blir litt bitter.

Jeg syns det var bra at din mor stilte opp for deg når du var syk. Håper det går bra med deg nå. Lurer på om det har forandret seg etter at du var syk? Har du et bedre forhold til moren din?

Anonymous poster hash: feadb...808

[AnonymBruker]

TS her!

Beklager at jeg ikke har svart dere, jeg så ikke at innlegget hadde fått så mange svar!

Oppdateringene er som følger...

Ting har blitt bedre på veldig mange måter, men jeg er redd det er av feil grunner.

Som jeg nevnte i det forrige innlegget mitt, så var jeg utsatt for en ulykke som førte til at jeg og min mor kom mye nærmere hverandre. Nå viser det seg at min mor er blitt syk (dere kan sikkert tenke dere til hvilken sykdom...). Hun er veldig opptatt av at vi skal tilbringe tid sammen, hvilket er utrolig koselig.

Samtidig har min søster flyttet utenlands for å studere, så det er liksom bare meg igjen her (og min bror, men gutter i den alderen ser man jo bare når de snur seg i døra).

Jeg har møtt den nye kjæresten til faren min, og hun visste at jeg eksisterte! Akkurat det er ganske stort for meg, for vanligvis tror damene til min far at han kun har to barn.

Skal jeg være ærlig... så er det godt at søsteren min er bortreist. Jeg føler meg uendelig råtten for å føle det, men slik er det.
Det er deilig å ikke ha en konstant påminnelse på alt jeg ikke fikk. For jeg er fullt klar over at all den oppfølgingen i skole og sport hun har fått, har gått på bekostning av meg.
Hun har siden ungdomstiden drevet med en sport hun har gjort det veldig bra i (type NM og EM-nivå). Det har jo selvfølgelig krevd en del oppfølging av mine foreldre (både økonomisk og praktisk), mens jeg overhodet ikke har fått noenting noensinne.

Og selv om det ikke er hennes feil overhodet, så kjenner jeg meg.... bitter (??) for at hun studerer medisin og har vært norgesmester, fordi hun alltid har fått ekstremt god oppfølging på alle plan.

(hun studerer ikke medisin, men noe "like bra. Hun driver nå med denne sporten i landet hun bor i og gjør det visst svært godt).

Jeg er spent på hvordan det blir etter at hun kommer hjem, selv om det er lenge til.

Jeg har det også i bakhodet at denne plutselige inkluderingen av meg, er på grunn av sykdom og skader. Legene sier min mor vil bli bra igjen, men hun har nok kjent på egen dødelighet og hun har grepet de som er nærmest. Min søster er jo utenlands, min bror en tankeløs tenåringsgutt og tilbake står jeg.

Jeg nyter det å ha kommet inn i varmen, det gjør jeg virkelig. Men jeg har det i bakhodet, og jeg klarer dessverre ikke å riste alt av meg.

TS

Anonymous poster hash: a453e...fef

[AnonymBruker]

Det er forresten veldig trist å lese om dere som har lignende opplevelser

Jeg har ikke barn selv, men jeg forstår ikke at man kan elske et barn mindre enn et annet.

Til deg som lurte på bestemoren min:

Jeg og min bestemor har alltid hatt et veldig godt forhold. Jeg tror nok at hun har tenkt sitt, for hun har alltid tatt seg litt ekstra av meg. Ikke gaver eller slike ting, men i form av tilstedeværelse og som en trygg voksenperson.

TS

Anonymous poster hash: a453e...fef