Foreldrene våre forskjellsbehandler oss

[lillemeg90]

Ååå jeg får helt vondt av å lese dette TS. Man skal ikke bli behandlet slik av fireldrene sine. Du fortjener bedre enn dette. Gla for at du har en samboer som bryr seg:)

Hvavsier han om alt dette her?

[kvinne1992]

huff fælt å lese, det skal ikke være sånn....

[AnonymBruker]

Han sier at jeg sakte men sikkert burde fade dem ut. Mindre og mindre kontakt, uten å bryte helt. Han anbefaler meg absolutt ikke å ta det opp med dem.

Han kjenner dem godt, og vet like godt som meg at de ikke kommer til å forstå det jeg sier. De vil simpelthen ikke innse hvordan de behandler meg.

Vi har vært sammen i flere år, og han har forstått lenge før meg at jeg ble forskjellbehandlet. Men han valgte å ikke si noe, for jeg virket fornøyd med tingenes tilstand. Noe jeg er glad for. Jeg hade antageligvis ikke trodd på han.

Når jeg forteller om barndommen min, blir han sjokkert. Han kommer fra en familie hvor foreldrene er pinlig nøyaktige med å fordele alt helt likt.

Men det er jo ikke så mye annet han kan gjøre enn å være der for meg.

Min far har jeg allerede så godt som null kontakt med, det er litt godt. Vi hilser i familieselskaper, men det er ikke noe mer enn det.

- TS

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[lillemeg90]

Jeg tror du skal følge hans råd:) han ser situasjonen samtidig som han står utenfor. Dere begge virjer som oppegående og velfungerende mennesker som kan ta vare på hverandrea. Da trenger du ikke dem, som ikke setter pris på deg:)

[DDEjente]

håer du finner ut av det og gjør det som er rett for DEG, for at DU skal ha det bra. jeg har ikke giddet og orket å ha kontakt med de på noen uker, og jeg har faktisk ikke følt meg bedre, jeg pørr heller andre om skyss hvis det absolutt trengs, men har klart meg med buss, de få som går til nå, og lørdag da reiser vi laaangt langt avsted, og trenger ikke komme hjem før midten av januar. orker ikke enda en jul hvor vi later som... vet ikke om det går an å sende melld. privat, men hvis du vil så kan vi jo sende litt mail for å støtte hverandre ??

ellers ønsker jeg deg alt godt og lykketil *klem*

[AnonymBruker]

Litt usikker på hva jeg føler rundt dette.

Bra:

Problemer med rørene under vasken (igjen). Min far som er rørlegger fikser faktisk utstyr, kommer hjem til meg (på avtalt tidspunk!) og fikser problemet, uten klaging.

Dårlig:

Han glemmer navnet mitt.

Han står og stirrer tomt på meg, og helt tydelig leder febrilsk.

Det blir foresten jul hos meg. Men det er fordi jeg har noen skrale besteforeldre, og dette kan bli siste år...

TS.

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[Furstina]

Krånglande rör finns det faktiskt fler människor som kan laga, att du blir sårad och ignorerad gång på gång måste vara mer värt än lite rörmockarjobb?

Anlita en annan rörmockare och satsa på dig, din sambo, vänner och ett värdigt liv där du blir behandlad som en like istället.

Klem

[AnonymBruker]

Det er bare så fristende å få gjort det gratis, når man har muligheten. Vanligvis kjøper jeg all hjelp, men dette var en jobb som tok seks minutter, og det føles så dumt å betale hundrevis av kroner til en annen rørlegger for seks minutter.

Men sant som du sier, det er bedre å betale for det enn å bli behandlet slik. Ved eventuelle nye rørproblemer, skal jeg heller kjøpe hjelpen.

Snakket akkurat med bestemor (farmor). Han skal ha familieselskap i morgen, uten å ha invitert meg.

Bra:

Bestemor reagerte faktisk. "Det skal da være likt", sa hun. Veldig fint at de rundt meg ser hva som skjer.

Dårlig:

Jeg ble ikke invitert. Og det taler jo for seg selv.

TS

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[Gjest Raggy]

Det er nok mye mer vanlig enn du tror med forskjellsbehandling av barn, selv om dine eksempler kan grense mot det ekstreme.

Dette minner mer om en ganske vanlig form for psykisk omsorgssvikt. Litt askepottsyndrom-preget, hvor ett barn blir familiens sorte får, tildelt all skyld eller vanskjøttet emosjonelt.

Ved å alltid bli servert mat sist, " bli glemt av ", ikke få ha bursdagsselskap, osv.

Dette stemmer på en prikk!!! Og dette skjer selvom folk kanskje ikke vil tro det. Jeg har levd store deler av livet mitt skyllebøtta, utsatt for psykisk misshandling hele tiden.

Men, ts, vet du hva?? Jeg fant meg ikke i den dritten mer! Nok var nok og hele gjengen ble kuttet ut. For hva skal jeg med folk som bare undertrykker meg og fortsetter sitt råttne spill der de liksom ikke skjønner at et av barna lider??? Jeg fant ingen grunn til å ha søppel i livet mitt og etter at jeg ble fri fra disse relasjonene så har livet blitt bedre og bedre.

Ingen tror meg eller forstår utenom noen få av mine venner og mannen min, men vet du hva? Det blåser jeg fullstendig i! Folk får tenke og tro hva de mener for det er da ikke min skyld at jeg ble misshandlet, er det vel??

[AnonymBruker]

Ts: du virker som en sterk, moden og reflektert, og har intelligens som hever deg langt over dine foreldre!

Skulle du laget skikkelig jule"selskap", så burde du skrevet et langt julebrev med tilsvarende innhold som det du har beskrevet her. Dette brevet burde du lese høyt under julemiddagen i år, og lagt vekt på at dette blir din siste familiesammenkomst, inntil du får en reell beklagelse fra dine foreldre, en beklagelse som kommer fra hjertet deres. Beskriv punktvis på samme måte som du har gjort i innleggene dine her. På denne måten kan du gå et skritt videre i ditt eget liv, "løst" deg fra båndene som fortsatt knytter dere sammen, og gitt dem muligheten til å rette opp sine feil med å innrømme og beklage.

Det kan bli din siste julemiddag sammen med dem (du kan invitere kun dine besteforeldre til neste år), og kanskje det siste du hører fra dem. Eller det kan bli innledningen til et nytt liv, med eller uten dem - alt etter utfallet.

Og du: i julegave, ønsk deg 20 timer med øvelseskjøring og betalt oppkjøring!

Lykke til!

Anonym poster: c0236750670e3bd0cffbfe759d331d4f

[Gjest Raggy]

Ts: du virker som en sterk, moden og reflektert, og har intelligens som hever deg langt over dine foreldre!

Skulle du laget skikkelig jule"selskap", så burde du skrevet et langt julebrev med tilsvarende innhold som det du har beskrevet her. Dette brevet burde du lese høyt under julemiddagen i år, og lagt vekt på at dette blir din siste familiesammenkomst, inntil du får en reell beklagelse fra dine foreldre, en beklagelse som kommer fra hjertet deres. Beskriv punktvis på samme måte som du har gjort i innleggene dine her. På denne måten kan du gå et skritt videre i ditt eget liv, "løst" deg fra båndene som fortsatt knytter dere sammen, og gitt dem muligheten til å rette opp sine feil med å innrømme og beklage.

Det kan bli din siste julemiddag sammen med dem (du kan invitere kun dine besteforeldre til neste år), og kanskje det siste du hører fra dem. Eller det kan bli innledningen til et nytt liv, med eller uten dem - alt etter utfallet.

Og du: i julegave, ønsk deg 20 timer med øvelseskjøring og betalt oppkjøring!

Lykke til!

Anonym poster: c0236750670e3bd0cffbfe759d331d4f

Du tar så inmari feil... Folk som er istand til å misshandle barna sine er ikke istand til å ta inn informasjon om hva offeret synes, viss offeret ytrer tanker eller følelser rundt situasjonen vil de enten tie totalt eller vinkle det hele til at dette jo såklart er offrerets skyld.

Slike foreldre vil aldri kunne blir "normale, søsken vil aldri kunne forstå og den eneste måten å få det godt på er å unngår slike giftige mennesker. Jeg mener at det er veldig nødvendig å kutte all kontakt for å værne seg selv mot å ødelegge livet sitt pga bitterhet. For det er ikke selve misshandlingen som er det værste, det er mangel på oppreisning og forståelse i etterkant. Det å tro og å ønske at foreldre en dag skal forstå vil bare gjøre alt enda værre, for når det aldri skjer får man atter engang bevsit hvor lite man betyr for dem. For det er sånn det er, at noen ikke er glad i barna sine, dessverre...

[AnonymBruker]

Du tar så inmari feil... Folk som er istand til å misshandle barna sine er ikke istand til å ta inn informasjon om hva offeret synes, viss offeret ytrer tanker eller følelser rundt situasjonen vil de enten tie totalt eller vinkle det hele til at dette jo såklart er offrerets skyld.

Slike foreldre vil aldri kunne blir "normale, søsken vil aldri kunne forstå og den eneste måten å få det godt på er å unngår slike giftige mennesker. Jeg mener at det er veldig nødvendig å kutte all kontakt for å værne seg selv mot å ødelegge livet sitt pga bitterhet. For det er ikke selve misshandlingen som er det værste, det er mangel på oppreisning og forståelse i etterkant. Det å tro og å ønske at foreldre en dag skal forstå vil bare gjøre alt enda værre, for når det aldri skjer får man atter engang bevsit hvor lite man betyr for dem. For det er sånn det er, at noen ikke er glad i barna sine, dessverre...

Det der er veldig sant. Å dra frem et langt brev på julaften er å skyte seg selv i foten. Jeg jobber nå med å sakte men sikkert fade dem ut i fra livet mitt. Jeg har kjøpt hus på hjemstedet, så det vil være uungåelig å ikke møte dem fra tid til annen. Derfor tenker jeg at det er best å være på hils, enn å ha brutt all kontakt.

Dessuten har jeg søsken og øvrlig familie jeg er glad i, og jeg vil gjerne komme i dåp/komfermasjon/bryllup/begravelse/familiesammenkomster til søsken og slekt.

Var foresten i bursdag til yngstemann i søskenflokken. Ble 18 år. Vår far hadde arrangert stort middagselskap. Masse stivpyntede gjester. Fikk lappen i gave.

Jeg var glad for lillebror. Endelig voksen. Men det stakk litt. Far har ikke husket bursdagen min på mange år, jeg har ikke fått gave siden jeg var 15 år og det er kanskje unødvendig å nevne at han ikke har arrangert noe selskap for meg siden jeg sto for presten...

Dette har blitt en sutretråd for meg, men jeg må bare tømme meg innimellom...

- TS

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[Gjest Amalek]

Hørtes ut som en usedvanlig dårlig ide å ha kjøpt hus på hjemstedet deres.

Råder deg til å bryte all kontakt og flytte. Elsker de deg nok ville de tilslutt finne deg uansett hvor på kloden du befant deg. Faren din vil ikke engang feire dagen du vil bli født. Oi, det høres mer ut som du bare fortsatt kommer til å såre deg selv.

[Gjest meg]

Kjære TS.

Jeg vet så godt hvordan du har det og jeg vet samtidig at det finnes ingen vei ut av det annet enn å akseptere dette. Foreldrene dine og deres måte å leve/være på kan du ikke gjøre om. De er "for satt" i sin egen situasjon. Desverre ser de nok ikke seg selv slik du og andre ser dem.

Jeg er barn i midten, men vokste opp slik som deg. I stedenfor å ikke få noe, arvet jeg alt. Mens den eldste fikk nytt og det samme med den yngste for da var jo alt så slitt. I tillegg var det jeg som hadde gjort ugang etc, selv om det helt klart og tydelig ikke var meg. Jeg har mange eksempler etc slik du har, men kan gjøre det kort med å si at jeg kjenne rigjen skjevfordelignen på det materielle, men ikke minst tiden foreldrene mine brukte på meg og søsknene, aldri blitt fulgt opp det jeg gjorde, fikk en utagerende ungdomstid, selv om jeg var en innesluttet og forsiktig jente. Vold ble jeg godt kjent med, både psykisk og fysisk. Og det å få høre at "det blir ikke noe av deg", "ingen vil ha deg" etc sitter lenge i når man får vite det av dem som skal stå deg nærmest og være din trygge havn.

Idag tyder mye på at jeg er et produkt av utroskap (barn nr to i søskenflokken). Ingen bilder av min mor gravid med meg og heller ingen spebarnsbilder. Evt kan jeg være et barn de har tatt til seg, men jeg ligner alt for mye på min mor til at jeg tror det. ( foreldrene mine slet med å bli gravide, og de fikk hjelp med de to andre. Jeg har alltid gørt at jeg ikke var planlagt..)

Idag er det fortsatt forskjellsbehandling. Det gis mye penger og gaver/ting til mine søsken og deres barn. De henter i barnehage, kjører de barna på trening, lager middag og hjelper dme å vaske hus.

Jeg fikk barn ti år tidligere enn mine søsken, og hadde da også ti år yngre foreldre, samt foreldre som ikke hadde andre barnebarn enn mine. Men fikk ingen hjelp, selv om jeg bor like langt ifra mine foreldre som det mine søsken gjør.

I tillegg fikk jeg da barna var små en kronisk sykdom som gjorde meg veldig dårlig i en lang periode. Istedenfor å hjelpe til med barna i ny og ne endte vi opp med å be kommunen om hjelp, både pga til meg og for at barna skulle få oppleve dager uten sykdom.

Nå har det blitt sykdom hos ene søsknene min, og mine foreldre er der så og ssi hver dag. Henter barn, lekrr med barna, tar dem med på ting, lager mat , handler ol. Jeg nevnte såvidt til min mor at de var heldige som hadde dem rundt seg, hvorpå hun svarte med "hadde det vært sykdom hos deg hadde vi gjort det samme for deg vet du". Jeg blir så paff at jeg får ikke svart engang.

Nå har jeg barn som er ungdommer, så de reagerte kraftig, da de vet hvor dårlig jeg har vært og er i perioder.

Så det jeg vil si til deg er :

Ta vare på deg selv og de du har rundt deg som er gode for deg. Skap deg et eget liv. Kost på deg de hundrelappene (tusenlapper) til en rørlegger, det koster mer å slipe ned parketten... eller det å få vondt i hjertet fordi han ser tomt på deg (kan han begynne å bli glemsk??)

Å konfrontere slike foreldre er som å helle bensin på bålet. Jeg bestilte meg time hos psykolog, og ble anbefalt å konfrontere dem. Og det er sikkert riktig i mange tilfeller der foreldre han selcinnsikt. Men der de desverre ikke har det, der lar man det bare ligge. Du gjør mest sannsynlig vondt verre ved å ta det opp.

Belag deg på å aldri få noe, hverken hjelp eller materialistisk. Ta dette som en selvfølge, og det vil etterhvert skinne gjennom. Da gjør ikke ting så vondt lenger.

Både jeg og mine søsken har flyttet en god biltur ifra foreldrene våre. Men når det kommer til jul så har begge mine søsken planlagt jul hjemme hos seg. Den ene har ikke invitert foreldrene mine, da dens ektefelle ikke liker dem så godt. (h*n synes våre foreldre er selvsentrerte). det andre søsknenet har invitert foreldrene våre, men der vil ikke foreldrene våre fordi det er så masete med de små barna. Og de holder på med dem hele uken, så de vil ha fri på julekvelden.

(tviler på at de har sagt dette til dem). Men foreldrene våre har invitert alle hjem til seg - selv om de vet at ikke de andre kommer. Og da øver de et massivt press på meg om min familie, de kan da ikke sitte alene på julekvelden. Og siden min mann ikke har familie vet de at vi blir alene på julekvelden. Men at de kommer til meg er det ikke snakk om, for de orker ikke kjøre den veien.

Det som jeg synes er mest trist nå, som voksen, er faktisk å se at de forskjellsbehandler barnebarna såpass mye. Og mine barn ser denne forskjellen og senest igår kommenterte de den. Ene barnet mitt var rasende på sin mormor fordi mormor ikke brukte tid på dem, men på de andre kunne de bruke tid. Og samtidig hadde mormor forlangt/krevd at de kom innover til dem i en helg før jul (en overnatting) slik at de fikk litt tid sammen. Men da ungdommen sa de kunne komme på dagtid og være utver kvelden men de skulle på en fest på kveldstid, ble mormor så sint over å bli nedprioritert at de rett og slett ikke vil innover.

Så kjære deg TS.

Idag ser jeg at jeg burde ha skjermet mine barn bedre. Selv om jeg trodde jeg gjorde det riktig, å la dem få kontakt og prøve å bruke tid med besteforeldrene. men det har gitt såre følelser pga avvisning og krav opp igjennom.

Så skjerm deg og dine fremtidige barn, slik du mener er rett. Og stå for det.

Men en ting skal jeg fortelle deg -

barna mine, som nå er ungdommer, sa til meg for ett år siden.

Er det fordi du har hatt det så vanskelig hjemme hos mormor og morfar at du er blitt en så snill mamma?

- og jeg visste ikke at de ante at jeg ikke hadde hjatt det bra. Men da sa de klart og tydelig. Vi ser da hvordan de er...

Lykke til TS.

Du har en tøff kamp foran deg.

Sørg for at du vinner den og kommer hel ut av den.

Du er den viktigste personen i ditt liv, og det er viktig for de at du har det bra.

[AnonymBruker]

Wow,

Dette var veldig spesielt, og det gjør meg litt trist og litt glad. Trist fordi jo, du har faktisk hatt en hard oppvekst. Subjektivt vil de fleste av oss alltid si de hadde en god oppvekst. Men det er greit å være ærlig å si, vet du hva, jeg hadde faktisk mere problemer enn jeg liker å huske eller tenke på i hverdagen. Det er mitt inntrykk av "sannheten"om barndommen din. Jeg vil også si blankt at jeg hadde en god oppvekst, at ingen problemer egentlig preget meg. Og jeg hadde virkelig en flink mamma. Men i voksen alder ser jeg at det nok var situasjoner som ikke objektivt inngår i en "god" oppvekst. Jeg må understreke at i forhold til deg blir ting jeg husker av minimal betydning.

Så blir jeg litt glad også. Du er et sterkt menneske. Du har en klar ansvarsfølelse for deg selv. Du evner å skille objektive minner fra hat, sinne eller bitterhet. Du har vokst opp og "blitt til noe" for å motsi din far. Foreldrene din gjorde grove feil. Men du har trosset det og blitt den beste versjonen av deg som du kan være så langt i livet. Er det ikke motiverende å tenke på?

Det du bør gjøre nå er å definere hva som er viktig for deg. Er det viktig at du har noe å si som blir hørt av dine foreldre? Er det viktige at noen andre enn deg gir deg bekreftelse på at det du føler er rett? Eller er det vitkig å forsøke å redefinere forholdet til din familie? Har du et mål med hva du vil oppnå er det lettere å tenke seg hvordan du kan gå frem

Anonym poster: b2ccd59956904a8f11d4dffb54ccc9cf

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen, tusen tusen hjertelig takk for gode svar. Det varmer mer enn dere aner.

Jeg er veldig glad for svarene deres, de har gitt meg noe å tenke på. Jeg må absolutt være mer konsekvent, og ha mål.

Det er mange som skriver at jeg burde flytte, men jeg føler det blir veldig dramatisk.

Jeg har alle vennene mine her, all slekt og familie bor her (søsken, besteforeldre, onkler/tanter, søskenbarn etc). Jeg har nylig kjøpt og pusset opp en leilighet her (og vil selge med tap, om jeg selger nå), jobben min er her. Med tanke på min ikke-eksisterende utdannelse, har jeg ved et lykketreff greid å få en ganske grei stilling (mine utsiker var egentlig å flippe burgere på MacDonalds, kassa på Kiwi eller ufaglært helsearbeid, eks. assistend på gamlehjem).

Å flytte betyr å dra fra all slekt (som jeg elsker), selge leiligheten med tap og måtte finne en jobb som både er mindre givende og gir mindre i lønn.

Ergo, jeg vil flytte alle jeg kjenner og elsker, og gå i økonomisk ruin. Jeg har reist og jeg har bodd mange plasser. Jeg "flyttet hjem", jeg vet det er her jeg vil bo og leve.

Da føles alternativet bedre... å sakte men sikkert og "naturlig" kutte kontakten med foreldrene mine, og heller være på hils.

På den måten, er det uproblematisk å møte dem på butikken, i familieselskaper og lignende.

Jeg vil nok en gang takke for kjempefine svar. Det har vært godt (og trist) å lese om deres erfaringer. Som Gjest #74 skriver, så må jeg slutte å forvente noe av dem.

Om jeg ikke forventer noe, kan de heller ikke skuffe meg.

Jeg er på vei til å bygge det livet jeg ønsker å ha, og det må bli uten dem.

- TS

(klem til alle)

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[Gjest TS]

TS her (som gjest fra mobil, beklager skrivefeil).

Jeg har med suksess greid å kutte kontakt mdd foreldrene mine ned til et minimum (hurra!). Vi er fortsatt på hils og om vi møtes snakker vi sammen et minutt eller to. Jeg har tilnermet null kontakt, og det er ikke noe vondt mellom oss (i hverfall ikke noe som ligger åpent, mine følelser for dem er det jo så som så med).

Men kjære brukere av KG, vær snill og hjelp meg litt til, for dette er en kinkig og ubehagelig sak.

Mine søsken.

Jeg klarer ikke forholde meg til dem. Jeg er glad i dem og unner dem ikke noe vondt.

Men så mye jeg har slitt og strevd, mens de har seilt gjennom alt.

For tiden plages jeg veldig av dette med serifikat.

Jeg har brukt alle sparepengene mine (gaver vi tre søsken fikk likt av våre bestefforeldre), jeg har ingen fritidsaktiviteter. Alt jeg sitter igjen med når regninger og mat er betalt går med tim kjøretimer og det obligatoriske. Husk at jeg har lært ALT gjennom kjørelærer, ingen har øvelseskjørt med meg privat. 90 min koster hef jeg bor rundt 1200kr.

Jeg har ikke finregnet på det, men jeg må (inkl det obligatoriske som mørkekjøring etc.) ha brukt minst 50K på lappen.

Da er det så bittert å vite at min søster fikk alt betalt. Rubb og stubb. Og jeg greier helt ærlig ikke forholde meg til henne.

Jeg klarer liksom ikke snakke med henne. For selv om jeg vet at det er mine foreldre som har gjort noe galt, så er det liksom hub som er symbolet på det.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Jeg er glad i min søster, men i henne ser jeg bare urettferdigheten fra mine foreldre.

Hjelp, hva skal jeg gjøre?

TS

[Furstina]

Skön att du lyckats begränsa kontakten med dina föräldrar.

Det är svårt, väldigt svårt, att hantera något sådant.

Försök att inte ge din syster skulden, försök att inte insuinera/hinta om orättvisan till din syster. Känner du behov att ta upp det så prata direkt med henne om det.

"Hur är det med körkortet/certifikatet?

Hur mycket hjälp praktiskt och ekonomiskt fick du av mamma och pappa?

Vet du att inte jag får någon hjälp alls där? Jag tycker det känns lite orättvist, hur tänker du?

Varför tror du de inte hjälpt mig?"

För allt du vet kanske hon har dåligt samvete över att hon fått hjälp samtidigt som hon sett att du inte fått någon hjälp? Kanske känner hon sig illa till mods för att hon tagit emot hjälpen men inte sagt något att du också borde få hjälp?

Kanske ser de upp till dig som är så självständig?

Försök att se det från dina syskons perspektiv. Jjag skulle vara glad att få hjälp, samtidigt som det försätter en i en skuldsituation. En press om att hjälpa till tillbaka nu eller senare.

Har du otur så har de inte sett något alls och förstår inte problemet.

[Gjest Raggy]

Min erfaring er at søsken som har blitt favorisert ikke ser det selv eller nekter å innse det. Er det sånn at hun er enig med deg om at du blir og har blitt behandlet dårlig? Det bør du spørre om.

Får du til svar at hun synes det er urettferdig så kan dere snakke sammen å ha et ok forhold, men er det motsatt å din søster mener at du er den som overdriver el så bør du kutte kontakt for da blir det aldri andeledes. "Favorittsøsken er jo ofte oppdratt til å være med på forskjellbehandling/psykisk misshandling av sitt "syndebukk søsken så ofte er det umulig å få et godt og nært forhold dere i mellom. For din del så kan det være bedre å gi slipp på forholdet sånn at du ikke blir spist opp av bitterhet og såre følelser, for har du kontakt med din søster så vil du alltid være nødt til å se på det og da vil du jo nødvendigvis kjenne de gamle vonde følelsene.

Dette er fryktelig vanskelig.. Jeg valgte å kutte kontakten fullstendig med mitt søsken fordi det var umulig å få forståelse og at h*n hadde de holdnigene om at det var meg det var noe galt med og ikke vår mor.. Det er så tragisk at jeg blir kvalm... Men jeg har bare innsett at jeg ikke kan forandre andre og har satt fokus på å ha det godt selv og dte kan jeg bare oppnå uten disse jævla folka...

Bra at du er så godt igang med å sette grenser for deg selv! Bare drit i om du må betale lappen selv, det er bare bra det for da står du ikke i takknemlighetsgjeld til noen, for skulle du komme til å motta penger eller gaver så kan du banne på at det vil bli brukt mot deg ved en senere anledning!

[altflyter]

Jef orstår at alle barn er forskjellige og må derfor behandles ulikt. Lille Petter som er en rabbagast må takles på en helt annen måte enn storebror Ole som er rolig og sillferdig, for eksempel.

Men i mitt tilfelle er det snakk om at mine foreldre har gjennom hele min oppvekst og frem til dags dato gitt mine søsken goder jeg ikke har fått.

Som barn fikk de fiskestenger, eg måtte se på at de fisket.

De fikk dra på tur i skogen med pappa, jeg fikk ikke være med

De fikk være med på fritidsaktiviterer, men det var aldri tid til mine akriviteter

Som voksen har de betalt førerkort til dem begge, og min søster har fått en bil til verdi av 60-100K. De vil ikke en gang øvelseskøre med meg, langt mindre betale lappen og køpe bil.

Er det vanlig? eg har aldri sett noe lignende mellom mine venner og deres foreldre, eller mine venner og deres barn.

- TS

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

det er forferdelig trist å lese det du forteller. Du sier de rasjonaliserer alt du spør om. Hvordan kan de f.eks rasjonalisere at de andre fikk førerkort og ikke du?