Foreldrene våre forskjellsbehandler oss

[Gjest Shake-shake]

Høres meget spesielt ut.

På det du skriver, virker du oppegående og sterk. Det står det respekt av.

Har du noen idé om hvorfor de har forskjellsbehandlet?

[Gjest O___o]

Jef orstår at alle barn er forskjellige og må derfor behandles ulikt. Lille Petter som er en rabbagast må takles på en helt annen måte enn storebror Ole som er rolig og sillferdig, for eksempel.

Men i mitt tilfelle er det snakk om at mine foreldre har gjennom hele min oppvekst og frem til dags dato gitt mine søsken goder jeg ikke har fått.

Som barn fikk de fiskestenger, eg måtte se på at de fisket.

De fikk dra på tur i skogen med pappa, jeg fikk ikke være med

De fikk være med på fritidsaktiviterer, men det var aldri tid til mine akriviteter

Som voksen har de betalt førerkort til dem begge, og min søster har fått en bil til verdi av 60-100K. De vil ikke en gang øvelseskøre med meg, langt mindre betale lappen og køpe bil.

Er det vanlig? eg har aldri sett noe lignende mellom mine venner og deres foreldre, eller mine venner og deres barn.

- TS

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

Det er nok mye mer vanlig enn du tror med forskjellsbehandling av barn, selv om dine eksempler kan grense mot det ekstreme.

Dette minner mer om en ganske vanlig form for psykisk omsorgssvikt. Litt askepottsyndrom-preget, hvor ett barn blir familiens sorte får, tildelt all skyld eller vanskjøttet emosjonelt.

Ved å alltid bli servert mat sist, " bli glemt av ", ikke få ha bursdagsselskap, osv.

[AnonymBruker]

Huff, fikk vondt inni meg av å lese dette. I vår søskenflokk er det også forskjellsbehandling (f.eks min bror som slapp å gjøre noe slags husarbeid, mens jeg og min søster måtte jobbe for ukelønna), og jeg opplever at mine foreldre, vel, min FAR hovedsakelig, overser meg når søsknene er samlet, og lytter ikke til det jeg sier. Når det blir diskutert minner fra barndommen vår, sier han f.eks. til min lillesøster: husker du, Kari, da du var liten og bakte bløtkake til meg da jeg brakk foten? Etc. Selv om det var JEG som gjorde det, ikke min lillesøster. Det virker som han har byttet ut meg med henne i hukommelsen, slikt er sårende for meg når det er så konsekvent. Heldigvis er ikke min mor slik.

TS, skjønner at det er vanskelig for deg å ta opp dette med familien din. Har du en tante eller et anne familiemedlem som kunne hjelpe deg med å ta opp temaet? Selv om du har flyttet ut, er du ennå såpass ung at det ikke er for sent å endre litt på situasjonen, i allefall få pratet om det. Kanskje si at du vurderer å gå til psykolog, pga så mange rare minner som dukket opp fra barndommen.

Hva med søsknene dine? Kan ikke de tale din sak litt?

Anonym poster: 575def0e74fab3be43761700743df421

[Gjest ida]

Syns dette var trist og fæl lesing. Nesten så jeg tror du troller, men skjønner at det er bare jeg som har vært heldig med oppveksten min. Har 2 søsken selv og hadde reagert kraftig om noen av dem ble behandlet noe dårligere enn meg.

Jeg tror du gjør rett i å minimere kontakten med dem, og rett og slett ikke ha mer kontakt enn hva som er nødvendig. Du har nok rett i at å utstenge dem, ta det opp osv vil føre til mer ubehag enn hva det vil hjelpe deg. Syns rådene om å få noen å prate med er gode å ta med seg. Selv om det går bra nå har du et langt liv foran deg og du vil komme i situasjoner hvor det kan komme mer til overflaten. Tenker på når du evt. får barn, om foreldrene dine skulle syke, dødsfall i familien, om du skulle gifte deg osv osv. Kan være greit å ha noen å prate med underveis og få hjelp slik at en ikke bruker all energien på å undre seg.

Og ang. fremtiden og det å få barn: jeg ville ikke latt besteforeldrene få stor del i i livet til barnenbarna. Ville kun latt dem se dem når jeg selv var tilstede. Slike fremtidige situasjoner vil komme og det vil da være naturlig at dine følelser knyttet til dem kommer til overflaten igjen, og det vil komme på banen igjen. Så snakk med noen!!

Også vil jeg bare gi deg en stor klem. Håper du har god støtte i kjæresten din og har gode venner.

[AnonymBruker]

Ts her:

Tusen takk for mange råd

Jeg troller ikke nei (dessverre).

Jeg tror at å ta opp en sak som dette, vil gjøre vondt langt værre. Nå er det slik at det er vondt å vite at foreldrene mine (bevisst eller ubevisst) liker (er glad i?) mine søsken mer enn meg. Om jeg tar det opp med dem vil de rasjonalisere det bort, og jeg vil bli det bortskjemte barnet som fortsatt er sur for å ikke få blitt med på tivoli som 9 åring, og som aldri satt pris på noe.

Jeg har spurt min (svært oppegående) samboer som kjenner familien min godt, om råd. Svaret er at jeg ikke burde ta det opp med dem, men heller fade dem sake ut. Slik at vi ka hilse på hverandre i juleselskaper og det ikke blir fælt å møte dem på butikken, men at jeg ikke har noe mer kontakt enn det.

Det AB 43 skriver, kjenner jeg meg godt igjen i. Det er hovedsakelig min far som har stått for den groveste forskjellsbehandlingen. Han har jeg så godt som ingen kontakt med i dag, bortsett fra plikthils i familieselskaper(vi har ikke hatt noe brudd eller lignende, det har bare "blitt slik").

Mine søsken kan jeg bare glemme å få noe støtte av. Om de mot formodning faktisk ser hvordan jeg blir behandlet i forhold til dem, så vil de ikke bry seg for "det har alltid vært slik".

De er greie folk, men for å være ærlig, er de to late griser som nyter oppvartningen og ikke ønsker å dele godene med noen.

Jeg tror de er for unge, for dumme og for egosentriske til å se det gale i at de får bil, mens jeg får kjeft. De er begge dessuten svært konfliktskye.

Om 5-10 år, forstår de det kanskje.

Jeg skal lese om Askepottsyndromet, O___o, takk for tipset

Om jeg en gang skulle gifte meg, tror jeg det hadde blitt en stille affære i utlandet eller på tinghuset. Jeg har en svært liten slekt jeg kjenner til (16 stk) og på grunn av følelsene rundt fire av dem (foreldre+søsken), vil det bare føles feil. Per i dag føles samboeren min og mine venner føles for meg mer ut som min familie, enn blodslekta mi.

Barn har jeg ikke og vet ikke om jeg kommer til å få. Jeg har aldri hatt noe ønske om det, men kanskje jeg ombestemmer meg om noen år. Mye kan jo endre seg på 5-6 år, antageligvis forholdet til foreldrene mine også (med jeg vet ikke hvilken rettning).

Alle skulle egentlig feire jul hos meg i år, men for å være ærlig har jeg bare lyst til å reise bort hele jula. Tanken på å bli oversett og avbrutt hele julemiddagen og måtte høre på mine foreldres endeløse skryt av de fantastiske søsknene mine, frister ikke

Det som i dag plager meg mest, og som kanskje kommer frem i dette innlegget, er følelsene mot søsknene mine.

Jeg er jo svært glad i dem, de er flotte folk og alt det der. Men jeg blir ikke kvitt den bittre følelsen som lurer i bunn. Det er hele tiden de i fokus, de det skal snakkes om, de som skal vises frem og skrytes av. Det er de som får alle godene, oppmerksomheten og kjærligheten.

Jeg vet at det er foreldrene mine sin skyld, men jeg klarer ikke la være å føle litt sjalusi, og med sjalusien kommer bitterheten.

- TS

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[AnonymBruker]

Du har min medfølelse. Høres ut som meg og min bror, og det hele førte til at jeg ble bortimot økonomisk selvstendig fra jeg var 14. Jeg er 24 nå og har ikke kontakt med dem.

Anonym poster: 76c0e86add2e71810b1f5aaeae8786e5

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg har svart i denne tråden før, men fy faen for noen drittfolk foreldrene dine er. Jeg mener også du skal kutte kontakten med dem. Jeg vil anbefale deg å bestille time hos en privat psykolog (du må vente i mange år i det offentlige), få snakket ut, og bearbeide de vonde følelsene og bitterheten som du føler (det er helt naturlig at du føler bitterhet, men den spiser deg opp innvendig). Og så kan du og psykologen legge en slagplan for hvordan du best skal takle familien din. Kanskje blir dere enige om at du bare skal fase de ut, kanskje finner du ut at de fortjener er ordentlig konfrontasjon.

Anonym poster: e35ec9ac737eae72263939ba3b1476e8

[Gjest marianne4388]

Jeg hadde det ikke vondt under oppveksten. Jeg hadde mat på bordet og klær på kroppen, jeg bodde ikke i et bøttekott under trappa.

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

Bare fordi du hadde alt du trengte for å leve, betyr det ikke at du hadde det bra. Du har jo fra du var liten fått signaler om at du ikke er bra nok og ikke er like mye verdt som de andre. Og det er ikke å ha det bra, spør du meg.

Kutt kontakten og bruk heller tiden på å skape din egen lille familie av venner og andre du bryr deg om, hvor alle betyr like mye

Endret 17. oktober 2012 av marianne4388

[AnonymBruker]

TS her:

Tusen takk for alle svar! Jeg føler meg litt alene i hele situasjonen, for mine venner ser ikke helt hva problemet er. Jeg fikk jo både klær og mat og eget rom av mine foreldre... Da er det veldig godt å kunne skrive til dere anonymt, og bli tatt seriøst og få svar

Det du skriver, AB 46, om å være økonomisk selvstendig i en alder av 14 år, kjenner jeg meg litt igjen i.

Jeg har alltid følt meg litt utenfor familien, men da jeg ble 12-13 år og mer bevisst på at jeg er et menneske og på verden rundt meg (barn surrer jo for det meste rundt i en egen boble). Da ble jeg virkelig rotløs.

Og en rotløs 13 åring uten noen som egentlig bryr seg, kan være ganske farlig. Jeg har vært med på mye og gjort mye jeg gjerne skulle fjernet fra hukommelsen.

Voldelig kjæreste, dårlige miljøer (ikke noe dop, takk gud!), feil venner, foreldre som gir faen.

Og midt oppe i dette, var en usikker 13 åring med for store pupper, og et desperat ønske om å tilhøre et sted og et folk, og å være god nok.

De siste ti årene har for meg vært fyllt med mye sorg, desperasjon, utnyttelse, sex, selvhat, selvmordstanker, alkohol og vold.

De siste 6 månedene har livet mitt roet seg betraktelig, selv om jeg sliter med selvbildet og ettervirkninger (uten å gå for mye i detaljer, men jeg er sikker på at dere kan sette sammen puslespillet selv).

Dette er ting som jeg først har sett og fortstått de siste ukene, og jeg sliter med å sortere hva jeg er født med og hva som er lært.

Jeg har alltid vært rar. Alltid stille, tilbaketrukken, redd for folk. Jeg vil ikke gi mine foreldre skylda for alt som har vært vondt i mitt liv, for noe av det har jeg vel hatt anlegg for.

Men den delen, men at jeg søkte ut til alle som ville gi meg aksept for den jeg er. Alle som viste meg et snev av vennlighet og omsorg, det skylder jeg på dem.

-TS

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[AnonymBruker]

Huff, familieselskap i går. Nå som jeg er bevisst på ting går alt mer inn på meg

- TS

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[DDEjente]

jeg har også opplevd mye av det samme, og jeg har prøvd å ta det opp med dem, men de bare avviser meg og sier det jeg sier er bare tull osv.. de siste årene har gått kun fordi vi har latet som ingen ting er skjedd, nå har jeg selv fått et barn og det har kommet tilbake igjenn, og jeg er så lei av å late som !! jeg sitter med lillegull på armen nå, så å forklare hele min historie blir vanskelig med en hånd, men jeg ble bl.a. også svølket, smekka til og fortalt at jeg var verdens verste unge, opptil flere ganger, og dette i tillegg til at jeg ble mobba på skolen, så jeg ble vel så og si sparket når jeg allerede lå nede, og er mye pga dette jeg er ufør i dag, men noen unnskyldning har jeg aldri fått, og vil jeg at de skal passe barnetbarnet sitt ??? absolutt ikke !! er blitt trua med at de skal gå rettens vei, for de mener at de har rett til samvær med barnebarnet, har absolutt sagt at de kan bare gjøre det, de kommer ikke langt, for det har gått opp for meg at jeg har vært et offer for omsorgssvikt, og hvilken mor setter barna sine bort til noen hun vet slår barna sine !? kan event. prøve å komme med en bedre skrevet forklaring. jeg har ikke så veldig mange å snakke med om dette, men min kommende svigerinne har skjønt fra første stund at forholdet meg og mine foreldre har vært dårlig, selv om vi da var på talefot og hadde kontakt, nå orker jeg ikke mere, og har sagt det rett ut, ikke sett de på 6-7 uker. vet hvordan du har det !!! kleeeeeeem

[AnonymBruker]

jeg har også opplevd mye av det samme, og jeg har prøvd å ta det opp med dem, men de bare avviser meg og sier det jeg sier er bare tull osv.. de siste årene har gått kun fordi vi har latet som ingen ting er skjedd, nå har jeg selv fått et barn og det har kommet tilbake igjenn, og jeg er så lei av å late som !! jeg sitter med lillegull på armen nå, så å forklare hele min historie blir vanskelig med en hånd, men jeg ble bl.a. også svølket, smekka til og fortalt at jeg var verdens verste unge, opptil flere ganger, og dette i tillegg til at jeg ble mobba på skolen, så jeg ble vel så og si sparket når jeg allerede lå nede, og er mye pga dette jeg er ufør i dag, men noen unnskyldning har jeg aldri fått, og vil jeg at de skal passe barnetbarnet sitt ??? absolutt ikke !! er blitt trua med at de skal gå rettens vei, for de mener at de har rett til samvær med barnebarnet, har absolutt sagt at de kan bare gjøre det, de kommer ikke langt, for det har gått opp for meg at jeg har vært et offer for omsorgssvikt, og hvilken mor setter barna sine bort til noen hun vet slår barna sine !? kan event. prøve å komme med en bedre skrevet forklaring. jeg har ikke så veldig mange å snakke med om dette, men min kommende svigerinne har skjønt fra første stund at forholdet meg og mine foreldre har vært dårlig, selv om vi da var på talefot og hadde kontakt, nå orker jeg ikke mere, og har sagt det rett ut, ikke sett de på 6-7 uker. vet hvordan du har det !!! kleeeeeeem

Det er KUN foreldre som har samværsrett i Norge. Besteforeldre har ingen juridisk rett til å se barnebarna. De kan gjerne gå til advokat, men de vil bli fortalt av samtlige advokater at de har ingen juridiske rettigheter og en sak derfor aldri vil komme opp i rettssytemet.

Anonym poster: 7a174a4fa87a2f24b3a7fc0c3cac7e49

[AnonymBruker]

Til AB 51:

Så fælt å høre, at de truer med advokat. Besteforeldre har null samværsrett, så de kommer ingen vei. Men ubehagelig, er det jo.

Veldig leit å lese at du har blitt ufør av omsorgsvikten deres.

klem!

- TS

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[zanna]

Først vil jeg gi deg en

Dette var veldig trist å lese.

Jeg tenker at det kanskje har blitt sånn siden du var den første de fikk, du ble prøvekaninen deres. Kanskje var du vanskelig når du var liten, og de brukte metoder som var helt feil, og som de idag sliter med å forstå at de kunne gjøre, eller kanskje de tom. delvis har fortrengt det. Slike ting kan resultere i at de faktisk tar avstand fra deg, for å unngå de ubehagelige minnene som du gir dem.

Søsknene dine som kom etterpå var heldigere for da hadde de fått opparbeidet seg erfaring i å håndtere barn, og siden de ikke gjorde de store feilene med de er det mer behagelig for de å fokusere på de og alle de gode minnene de har med de.

Hadde jeg vært deg ville jeg begrenset kontakten så mye som mulig, helt vil nok bli veldig vanskelig da man ofte føler seg veldig knyttet til familien uansett hvordan man har blitt behandlet. Det som er viktig er at du har kontakt med de på den måten som er best for deg!

Endret 24. oktober 2012 av zanna

[AnonymBruker]

Først vil jeg gi deg en

Dette var veldig trist å lese.

Jeg tenker at det kanskje har blitt sånn siden du var den første de fikk, du ble prøvekaninen deres. Kanskje var du vanskelig når du var liten, og de brukte metoder som var helt feil, og som de idag sliter med å forstå at de kunne gjøre, eller kanskje de tom. delvis har fortrengt det. Slike ting kan resultere i at de faktisk tar avstand fra deg, for å unngå de ubehagelige minnene som du gir dem.

Søsknene dine som kom etterpå var heldigere for da hadde de fått opparbeidet seg erfaring i å håndtere barn, og siden de ikke gjorde de store feilene med de er det mer behagelig for de å fokusere på de og alle de gode minnene de har med de.

Hadde jeg vært deg ville jeg begrenset kontakten så mye som mulig, helt vil nok bli veldig vanskelig da man ofte føler seg veldig knyttet til familien uansett hvordan man har blitt behandlet. Det som er viktig er at du har kontakt med de på den måten som er best for deg!

Dette har jeg også tenkt. Veldig fint å lese at du kan beskrive hvorfor jeg ikke ønsker å bryte med dem 100 %. De er jo foreldrene mine.

Begge mine foreldre har krevende jobber med dagsvakter opp til 18 timer, mange konferansehelger og reisedager. Jeg har full forståelse for at det var litt av en kabal som skulle gå opp for dem, med tre unger og hus og hverandre og det hele.

Jeg tror de i mange situasjoner lot meg "seile min egen sjø", fordi jeg var eldst og dermed mest selvstendig. Litt sånn "hun som er så stor får klare seg litt alene". Kanskje det ble dannet et mønster av det. Jeg vet ikke.

Men jeg var ikke noe vanskelig barn, lang i fra. Jeg var svært sjenert, innesluttet og stille. Jeg brukte mesteparten av tiden på å lese (lærte å lese alene som 5 åring, ved hjelp av min fars gamle tegneserier), eller å lage historier for meg selv (jeg hadde en enorm fantasi som barn). Ellers foretrakk jeg å sitte helt stille og høre på samtalene til de voksne. Jeg var utrolig lydig, higet etter å tilfredstille og veldig redd for de som for meg som barn virket autoritære (lærere, venners foreldre, nabokoner, etc).

Men jeg var ganske reflektert, intelligent og oppvakt som barn, på tross av at jeg var innesluttet og taus.

Faktisk var jeg så stille, innesluttet, sjenert og litt for intelligent, at jeg som voksen har lurt på om en diagnose hadde vært på sin plass. Uten at jeg har noen kunnskap om emnet.

Jeg var et merkelig barn, men jeg var ikke vanskelig.

Ent ting jeg spesielt reagerer på, er skeivfordelingen av de materielle godene.

Omsorg, oppmerksomhet og oppfølging er vanskelig å måle. Men slalomski er slalomski. At et barn må bli hjemme mens resten av familien drar i slalombakken, fordi det ene barnet ikke har fått utstyr... slike ting er veldig lett å måle. Det virker for meg så konsekvent. De drar for å kjøpe vintertøy til barna sine, men kjøper dunjakker til to av tre barn.

Ikke missforstå og tro at jeg syter fordi jeg ikke fikk slalomski som barn!

Det materielle er veldig lett å peke på, for det var så veldig håndgripelig.

- TS

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[AnonymBruker]

Jeg tror faktisk jeg hadde avlyst julefeiringen hos deg og heller sagt at i år så vil du være alene med samboer eller hos samboers familie.

Anonym poster: e2da8f9773049c76c64a1092b4cb7304

[DDEjente]

Jeg forstår at du fortsatt har et bånd til foreldrene dine, mitt var nok aldri der, det ble adri knyttet noen sterke bånd til mine foreldre, og i år reiser vi laaaangt av gårde og er sammen med barnefaaren til en familiegjennforening er på plass, de vet jeg reiser om 10 dager, men enda ikke tatt kontakt for en prat å få pratet ut, og jeg forventer ingen heller, jeg skal ta en prat med min svigerinne å reflektere litt, men for min egen sjelefred, om jeg skulle oppnå noen, så er det beste nå at jeg har de på avstand, bare at de skal holde barnet mitt gjør meg kvalm. noen av mine oppleveler var at mine brødre da vi fikk parabol i hus, fikk se på hva de ville om de spurte, men jeg fikk bare sure kommentarer og nei om jeg spurte,jeg trakk meg inn på rommet mitt og satt der fra jeg var hjemme fra skolen til jeg skulle legge meg, hvis jeg så mye om ble irritert (for jeg ble tross alt mobbet på skolen så å komme hjem blid som ei sol var litt vanskelig kanskje) så ballet det bare enda på seg, og det bekreftet hver gang hva jeg allerede følte, at jeg ikke var god til noe, ved å skrike å skjefte og si jeg var verdens beste unge, og noe av grunnen til at jeg ble mobbet som kom frem det siste året på barneskolen var at jeg luktet vondt, men vi har aldri blitt lært renslighet, det er noe jeg har måttet lært i ettertid, vi hadde aldri noen regler eller rutiner på tannpuss eller dusj eller vasking, det eneste jeg hadde av rutine var medesiner for epilepsi, som før jeg begynte med tabletter fordi jeg var for liten kom i flytende form å smakte verre enn døden, men det måtte jo ned, min foreldre brakk seg jo bare av lukta, men jeg ble holdt nede med en av de sittende oppå meg og det ble tvingt ned hver gang, men ikke noe kos og klem eller trøst (forstår jo at de måtte få i meg medesinen) men etter noe så brutalt så kunne man da få litt trøst.. men har aldri fått noe form for sånnt, og da blir det helt feil for meg at de plutselig skal kose susse nuse gutten min, og gi meg klem, jeg får helt sperre, etter den behandlingen og oppdragelsen, eller fraværet av oppdragelen jeg har opplevd, og at vi nå bare later som om ikke noe er skjedd, når jeg faktisk sliter psykisk den dag i dag pga av dette og samtidig skal fortsette å sitte der å late som, hoff, orker ikke mere nei, så jeg forstår deg innmari godt TS, du føler et bånd der, og det er knskje bra, selv om ikke jeg har det, desverre må jeg si, aldri hatt hjemmelengsel ett eneste sekund om jeg har vært borte, og har aldri følt noe behov for å si fra hvordan jeg har det når jeg har vært utenlands, de ringer aldri eller spørr meg aldri heller hvordan det går, men andre kan de gjøre det. reultatet er at jeg den dag i dag sliter med angst og deprejon, og jeg har prøvd meg i arbeid de ti site årene, men det ender bare med at jeg møter veggen, så for ett år siden fikk jeg innvilget uføre, og lever noenlunde grei livskvalitet, dagene går opp og ned, men litt mere balansert når jeg kan ta dagene selv hvordan de kommer, og jeg har en super mann jeg kan snakke med, grine til, når ting er som verst, mine såkaldte venninder forstår heller ikke at det kan være så ille, for de har selvfølgelig annet inntrykk, og de bryr seg ikke hvor mye det plager meg, så jeg har bestemt meg for at jeg trenger bare lillegull og gubben i livet mitt, selv om han også ikke forstår alt, men han er i det minste der når ting er tøfft. så får vi bygge vår lille familie å tøtte hverandre, så kanskje med tiden kan jeg finne mere sjelefred. Håper alt ordner seg for deg TS, om det ikke gjør det, så håper jeg du klarer å komme deg videre og med tiden stifte din egen familie. jeg kunne også ha sittet å truet med søksmål pga omsorgssvikt, men ALDRI gjort det, før hun begynte true meg da sa jeg at det fikk hun bare gjøre så kommer det frem det andre så kommer de ikke langt, blitt slått truet og sagt stygge ting til gjennom hele oppveksten, så min tro på meg selv er ikke så høy, og jeg må prøve å bygge meg selv opp, og slippe folk som bryr seg inn i livet å gi slipp på de andre, for det er ikke alle som er der når du virkelig trenger dem, selv om de sier at hvis det er noe så bare si fra. jeg har vanskelig for å stole på noen i det heletatt, den jeg stoler mest på er gubben min, selv om det ikke er hundre prosent heller, men han skjønner det og er tålmodig med meg. huff dette ble en bok !! ja kanskje man skulle skrevet bok ! tror dette er såpass tabubelagt at det ikke finnes mange bøker om dette. Uansett, jeg ønsker deg alt godt TS

*KLEM*

[AnonymBruker]

Så fælt å lese, DDEjente! *klem*

I helgen har jeg snakket med en barndomsvenninne om dette, og hun har til de grader bekreftet alle mine misstanker.

"Jammen visste du ikke det? Det har jeg sett i årevis!", sa hun forundret, da jeg sa at jeg mente foreldrene mine behandler meg dårligere enn mine søsken.

- TS

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[lillemeg90]

Så utrolig trist å lese Ts. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men det er iallefall ikke slik det skal være... Hva sier tanter og onkler om det da? Utenom att de har kommet med eksempler.

Virker nesten som de har "glemt" deg ut, på måten de holder på. De skulle fått seg en smell på hånden...

Forstår allikevel at det er vanskelig for deg å lytte kontakt, de er jo foreldrene dine. Og det vil de alltid være. Virker som du har en god samboer som kansje kan hjelpe deg å starte litt på nytt?

Klem

[AnonymBruker]

Vi er en ganske "kald" familie/slekt. Vi er glade i hverandre, men vi er veldig overfladiske i måten vi omgåes på. Vi snakker aldri om følelser eller andre "dype" ting. Det går mye i prat om politikk, vær, nyheter og vitsing.

Faren min har slått til meg foran hele slekta, og alle ble plutselig veldig opptatt av skotuppene sine.

"Alt for husfreden"

"Det er ikke vår sak"

"Det er noe de må ta seg imellom, vi skal ikke blande oss i dette."

Jeg har en fantastisk samboer, som jeg regner som min "familie". Det er oss to, liksom.

- TS

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef