Orker ikke mer

[Rumle]

Kjære TS, du trenger å snakke med noen nå!!! Når man er så langt nede som du er nå, er det veldig vanskelig, og av og til umulig å se andre løsninger. Men, jeg lover deg, de finnes!!!!!

Kan du snakke med mannen din? Kan du ringe en venn eller familie?

Dette er ikke noe å skamme seg over, du får ikke lov til å tenke det en gang!

Legger ved linker til hjelpetelefoner;

Mental helse

Kirkens SOS

Endret 20. juni 2012 av Rumle

[AnonymBruker]

Kjære TS, du trenger å snakke med noen nå!!! Når man er så langt nede som du er nå, er det veldig vanskelig, og av og til umulig å se andre løsninger. Men, jeg lover deg, de finnes!!!!!

Kan du snakke med mannen din? Kan du ringe en venn eller familie?

Dette er ikke noe å skamme seg over, du får ikke lov til å tenke det en gang!

Legger ved linker til hjelpetelefoner;

Mental helse

Kirkens SOS

Vil ikke belaste mannen min. Vil ikke at han skal synes jeg er svak og tåpelig. Jeg er den jenta som alltid smiler og er munter. Den jenta som alltid får andre til og le. Ingen i familien min vet engang at jeg har det sånn som jeg har det, Selv om jeg har vært nedfor i veldig mange år.

Ts.

Anonym poster: fcfdbbe58c4f0fc78841690397a3b8f5

[Gjest faith]

Ikke skam deg. Alle vil oppleve å komme til bunns i løpet av livet. Alle sliter med ulike ting og om du er redd for at noen vil si at problemene dine er små, at du må ta deg sammen o.l. så vit at vi alle har ulike grenser for hva som er vondt og vanskelig. Og at du skriver her ser jeg på som at du innerst inne ønsker livet. Dette er ett skritt på veien for å søke hjelp og det er bra. Veldig bra. Og kanskje du bør finne noen å snakke ordentlig med.hvem som helst. Det kan fort føles lettere når noen vet hvordan det hele henger sammen. Og de rundt deg som bryr seg om deg vill kanskje møte deg med mer forståelse når de vet.

[Rumle]

Vil ikke belaste mannen min. Vil ikke at han skal synes jeg er svak og tåpelig. Jeg er den jenta som alltid smiler og er munter. Den jenta som alltid får andre til og le. Ingen i familien min vet engang at jeg har det sånn som jeg har det, Selv om jeg har vært nedfor i veldig mange år.

Ts.

Anonym poster: fcfdbbe58c4f0fc78841690397a3b8f5

Men kjære deg, han er mannen din, du belaster han ikke med å fortelle ham dette, det er meningen at dere skal være der for hverandre. Hvordan kan han være der for deg om du ikke sier hvordan du har det?

Jeg vet det er vanskelig, men jeg synes du bare skal si det som det er. Det er ingen som kan være sterke hele tiden og nå trenger du støtte. Fortell ham hvordan du egentlig har det, nå.

[AnonymBruker]

Ikke skam deg. Alle vil oppleve å komme til bunns i løpet av livet. Alle sliter med ulike ting og om du er redd for at noen vil si at problemene dine er små, at du må ta deg sammen o.l. så vit at vi alle har ulike grenser for hva som er vondt og vanskelig. Og at du skriver her ser jeg på som at du innerst inne ønsker livet. Dette er ett skritt på veien for å søke hjelp og det er bra. Veldig bra. Og kanskje du bør finne noen å snakke ordentlig med.hvem som helst. Det kan fort føles lettere når noen vet hvordan det hele henger sammen. Og de rundt deg som bryr seg om deg vill kanskje møte deg med mer forståelse når de vet.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette jeg skriver. Tror jeg håper litt på at noen skal fortelle meg alt dere herlige mennesker forteller meg. Men jeg klarer ikke ta det inn. Men jeg tror også på et vis jeg håper at kanskje mannen min eller noen i fam. Min skal kunne finne dette hvis jeg går gjennom med dette. Så de skal vite at det ikke var deres feil, men noe jeg gjorde for meg selv. Av meg selv. Pga smerter og håpløshet.

Føler meg så sliten. Er så trøtt og tung i kroppen. Er så lei. Vil gi opp. Vil ha det livet mine andre 27 årige venner har. Vil ikke mer.. Orker ikke mer.

Anonym poster: fcfdbbe58c4f0fc78841690397a3b8f5

[Gjest ada]

Kunne du tenkt deg å skrive ned alt i ett brev, og deretter velger du om du vil gi det til mannen din, eller en annen som du stoler på? Eller du kan brenne brevet.

Jeg vet du tenker på hvordan du kan ta livet ditt nå. Det er ok. Det er lov å være så fortvilet at du tenker på det.

Det er lov å være liten, det er lov å være sårbar. Det er jævlig å gråte foran andre mennesker. Tror nesten jeg kan love deg at du vil begynne å gråte i all offentlighet, dersom du ikke gir litt slipp på den kontrollen din.

Du, du er ikke alene. Husk det.

[Gjest faith]

Det beste er å snakke om det. hadde det ikke vært en eneste livsgnist igjen tror jeg ikke du hadde sagt noe. Jeg tror du vil leve. Hva fikk deg sist i virkelig godt humør? Kanskje det kan hjelpe nå? Og jeg skulle ønske jeg viste hva som ligger bak, hva som gjør at du ikke kan leve som andre. Da kanskje det hadde vært letter å hjelpe deg. Er ikke lett å finne de rette ordene her, men du er ment for denne verden det er jeg sikker på, du trenger bare hjelp til å tenne håpet på nytt. Men jeg lover deg at om du holder ut så finnes det utallige grunner til hvorfor livet er verdt å leve selv om det av og til er mørkt.

[elwira]

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver. Psykiske lidelser er fælt og dagene blir slitsomme og vanskelig å holde ut. Jeg skammer meg og hater meg selv. Jeg er mye redd og engstelig og er lei meg og livet er vanskelig. Klem til deg og alle dere som sliter :klemmer:

[AnonymBruker]

Du belaster mannen og familien din mer ved å gjøre ende på det enn å fortelle de hvordan du egentlig har det.

Hva slags sykdom er det du har?

Anonym poster: 0aec884e819cf12459409d7e23bc8bc0

[Gjest ada]

Og jeg skulle ønske jeg viste hva som ligger bak, hva som gjør at du ikke kan leve som andre. Da kanskje det hadde vært letter å hjelpe deg.

Jeg må bare si noe her. Selv når man vet hva som ligger bak, vil det ikke være noe lettere å hjelpe. Det kan du spørre legen min om. H#n vet ALT om dette. Jeg vet ikke hvor mange ganger min lege har fortalt meg at det ikke hjelper hva h#n sier, tilbyr meg av hjelp, fordi det er bare jeg som vet åssen det er å være meg. Så hva som er grunnen, er faktisk mindre viktig.

Den gang jeg var der at jeg vurderte å ta mitt liv, var det kun en ting som var viktig. Svaret. Ja eller nei. Valget. Ja eller nei. Når jeg hadde tatt ett valg, da først kunne jeg begynne å krype meg framover. Det ble ikke enklere, på lang tid. Men jeg hadde tatt ett valg jeg kunne stå for.

[AnonymBruker]

Det beste er å snakke om det. hadde det ikke vært en eneste livsgnist igjen tror jeg ikke du hadde sagt noe. Jeg tror du vil leve. Hva fikk deg sist i virkelig godt humør? Kanskje det kan hjelpe nå? Og jeg skulle ønske jeg viste hva som ligger bak, hva som gjør at du ikke kan leve som andre. Da kanskje det hadde vært letter å hjelpe deg. Er ikke lett å finne de rette ordene her, men du er ment for denne verden det er jeg sikker på, du trenger bare hjelp til å tenne håpet på nytt. Men jeg lover deg at om du holder ut så finnes det utallige grunner til hvorfor livet er verdt å leve selv om det av og til er mørkt.

Jeg har mye plager med kroppen. Har utrolig sterke smarter i nakken og hodet hver dag. Ryggen og leddene er helt fucka. Enorm hodepine hver dag pga nakken. Må spise store mengder sterke smertestillende hver dag og sovemedisin for at jeg skal komme meg opp av senga og for at jeg skal greie og sove. Har slitt med dette i 4-5 år nå, og er uten jobb på aap. Har prøvd meg av eget initiativ i flere typer jobb og tilogmed startet jeg på en annen utdanning som jeg måtte avslutte pga smertene. Fremtiden ser håpløs ut. Sitte hjemme til jeg blir gammel og dør føles uutholdelig.

Jeg sliter også med min fars dødsfall. Jeg vil leve for mannen min som er mitt lyspunkt i livet, men jeg tror ikke jeg har mere ork igjen i meg. Jeg vet at livet vil gå vidre selv om jeg ikke er hær, klamrer meg veldig til denne tanken som en slags unskyldning:(

Anonym poster: fcfdbbe58c4f0fc78841690397a3b8f5

[Gjest faith]

Selvsagt er vi alle forskjellige og kanskje kan man ikke hjelpe selv om man vet. Men kanskje ville det være lettere. Derfor snakke med noen som en hjelp til å finne ut hva man kan gjøre. Er vel det som er viktigst her ts må snakke med noen. Av egen og noen av mine nermestes erfaring hjelper det lite og gå med denne verkebyllen alene. For min del endte med å ordne opp selv, men likevel var det noe som slapp litt tak når jeg klarte å si det høyt, og det som lå lengst i bunn ble avslørt. Det var først da at jeg kunne finne de små tingene som gav meg livet tilbake. Og siden jeg ikke er noen ekspert kan jeg bare dele mitt og håpe at det kan være til noen hjelp. Og det er det jo mange som gjør nå. Ønsker av hele mitt hjerte at du ts kan se noe håp i alt dette som blir skrevet og finne det steget som er riktig for deg tilbake til å ha livsvilje

[elwira]

Fysiske smerter er fælt å ha i tillegg til det psykiske. Jeg har også mye vondt i hode, nakke, rygg, og i alle muskler og ledd siden jeg spenner alle musklene mine hele tiden og går på høygir siden jeg er redd pga. angsten. Det er umulig for meg å slappe av så jeg er også avhengig av smertestillende og sovemedisiner for å klare hverdagen.

[Rumle]

Du skriver at du går til en psykolog på smerteklinikken, men at du ikke vil snakke med han/ henne om dette. Det synes jeg virkelig du skal gjøre. Det er nok ikke uvanlig for de at pasienter kommer med slike tanker, når man står i en så utfordrende situasjon. Du trenger den hjelpen du kan få, og den hjelpen får du ikke ved å unnlate å snakke om dette. Du må ta tak i det og du må snakke om det, selv om det er utrolig vanskelig, og selv om du er redd.

Kan du ta kontakt med psykologen å prøve å få en hastetime?

[Gjest faith]

Har du prøvd alternativ medisin? Regner med at alle medisinene sliter på kroppen også. Men å bearbeide dødsfallet er nok veldig viktig. Kjenner noen som slet lenge med noe lignende og dødsfall i familien som ikke ble bearbeidet gjorde ulike plager mye værre og det igjen gjirde det psykiske værre. En ond endeløs sirkel. Vet ikke om dette er tilfelle for deg, men for å nøste opp i hva som kan hjelpe må du snakke med noen.

[Gjest faith]

Kunne det være ett alternativ å printe ut tråden og la f. Eks. Psykologen lese det? Da kan du etterpå la han starte med å ta dette ordentlig opp. Kanskje det kunne være lettere enn å bare skulle føle at du må sitte der og redgjøre for alt på egenhånd.

[AnonymBruker]

Fysiske smerter er fælt å ha i tillegg til det psykiske. Jeg har også mye vondt i hode, nakke, rygg, og i alle muskler og ledd siden jeg spenner alle musklene mine hele tiden og går på høygir siden jeg er redd pga. angsten. Det er umulig for meg å slappe av så jeg er også avhengig av smertestillende og sovemedisiner for å klare hverdagen.

Det gjør meg vond at du også. Ingen fortjener slike smerter

Du skriver at du går til en psykolog på smerteklinikken, men at du ikke vil snakke med han/ henne om dette. Det synes jeg virkelig du skal gjøre. Det er nok ikke uvanlig for de at pasienter kommer med slike tanker, når man står i en så utfordrende situasjon. Du trenger den hjelpen du kan få, og den hjelpen får du ikke ved å unnlate å snakke om dette. Du må ta tak i det og du må snakke om det, selv om det er utrolig vanskelig, og selv om du er redd.

Kan du ta kontakt med psykologen å prøve å få en hastetime?

Har tidligere hintet litt om de til han. Men de på smerteklinikken er mest opptatt av at man skal komme tilbake til jobb, så han fokuserer mest på akkurat dette. Føler ikke jeg stoler helt på han ennå heller.

Har du prøvd alternativ medisin? Regner med at alle medisinene sliter på kroppen også. Men å bearbeide dødsfallet er nok veldig viktig. Kjenner noen som slet lenge med noe lignende og dødsfall i familien som ikke ble bearbeidet gjorde ulike plager mye værre og det igjen gjirde det psykiske værre. En ond endeløs sirkel. Vet ikke om dette er tilfelle for deg, men for å nøste opp i hva som kan hjelpe må du snakke med noen.

Har ikke prøvd dette nei. Har lite penger på aap, får det så vidt til og gå rundt og alternative greier er dyrt. Har selvsagt gått til flere typer behandlinger.

Kunne det være ett alternativ å printe ut tråden og la f. Eks. Psykologen lese det? Da kan du etterpå la han starte med å ta dette ordentlig opp. Kanskje det kunne være lettere enn å bare skulle føle at du må sitte der og redgjøre for alt på egenhånd.

Ts.

Anonym poster: fcfdbbe58c4f0fc78841690397a3b8f5

[Rumle]

Har tidligere hintet litt om de til han. Men de på smerteklinikken er mest opptatt av at man skal komme tilbake til jobb, så han fokuserer mest på akkurat dette. Føler ikke jeg stoler helt på han ennå heller.

---

Jeg tror du bare må si det som det er, eventuelt skrive opp alt (som flere har foreslått) som er vanskelig og be psykologen lese det, om du synes det er vanskelig å si det selv.

Du bør også kontakte fastlegen og snakke med han/ henne om dette. Om du er usikker på psykologen din, som du nevner over, kan det kanskje være ok å starte med fastlegen, så tar du det derfra?

Jeg synes også virkelig at du skal ta sjansen på å snakke med mannen din. Jeg tror faktisk det kan gjøre en stor forskjell om du våger å åpne opp litt og slippe litt taket på kontrollen. La de som er glade i deg få lov være der for deg og la dem få sjansen til å hjelpe deg, slik du ville hjulpet de du er glade i, om situasjonen var omvendt.

[Gjest faith]

Ja regnet vel med at du har prøvd ulike ting, så var vel bare ett forsøk i blinde. Skulle bare så inderlig ønske jeg kunne gi deg litt håp. For du fortjener å ha det bra. Og synes det er vondt å høre at du har det så fælt. Men så tror jeg fullt og fast på at muligheten for ett bedre liv finnes også for deg. Men vet også hvor vanskelig det er å se det når det er på det mørkeste.

[AnonymBruker]

Jeg tror du bare må si det som det er, eventuelt skrive opp alt (som flere har foreslått) som er vanskelig og be psykologen lese det, om du synes det er vanskelig å si det selv.

Du bør også kontakte fastlegen og snakke med han/ henne om dette. Om du er usikker på psykologen din, som du nevner over, kan det kanskje være ok å starte med fastlegen, så tar du det derfra?

Jeg synes også virkelig at du skal ta sjansen på å snakke med mannen din. Jeg tror faktisk det kan gjøre en stor forskjell om du våger å åpne opp litt og slippe litt taket på kontrollen. La de som er glade i deg få lov være der for deg og la dem få sjansen til å hjelpe deg, slik du ville hjulpet de du er glade i, om situasjonen var omvendt.

Ja regnet vel med at du har prøvd ulike ting, så var vel bare ett forsøk i blinde. Skulle bare så inderlig ønske jeg kunne gi deg litt håp. For du fortjener å ha det bra. Og synes det er vondt å høre at du har det så fælt. Men så tror jeg fullt og fast på at muligheten for ett bedre liv finnes også for deg. Men vet også hvor vanskelig det er å se det når det er på det mørkeste.

Dere er så snille som vil hjelpe et helt fremmed menneske som sitter hjemme og syter om sine plager.

Alle dere som skriver til meg. Tusen takk. Virkelig jeg mener det.

Men jeg ser ikke noe håp uansett om jeg prater med en psykolog, lege eller mannen min. De kan ikke fjerne smertene jeg har hver dag. De kan bare prøve og muntre meg opp, noe jeg ikke tror går lengre. Jeg sitter i skrivende stund på badet og gråter, har kastet i meg noe over dagens dose med tablettene mine og det er så vondt i kroppen min. Veien er kort til skuffen med resterende piller. Mye kortere enn tur til legen, psykolog og flere mnd med streving for og komme seg opp for så og falle ned igjen.

Jeg er en stor Failure

Siden denne tråden sikkert blir stengt når som helst og vi kanskje ikke snakkes igjen,

Tusen takk alle dere fantastiske fine mennesker hør på kg.

Anonym poster: fcfdbbe58c4f0fc78841690397a3b8f5