Orker ikke mer

[AnonymBruker]

Orker ikke mer nå.

Er så sliten av smertene hver dag. Det å være avhengig av store doser medisin hver dag for at jeg skal klare og være oppe. Late som jeg er glad og smilende. Ikke kunne jobbe eller vite hva jeg skal gjøre resten av livet.

Har så mange tanker om å gjøre slutt på alt, har så mange planer om hvordan d skal foregå.

Men så tenker jeg på mannen min og får kalde føtter.

Jeg føler meg så tåpelig og ubrukelig som ikke takler hverdagen slik som den ær, når jeg vet at det er så mange som har det så mye værre. Jeg fortjener ikke være hær, mannen min fortjener en oppegående kone.

Føler også veldig skam over at jeg vil ende alt, og tør ikke fortelle om disse tunge tankene til noen. Redselen for at folk skal dømme meg mer enn de gjør.

Hvorfor må alt være så tungt.? Hvorfor er jeg så feig?

Hvet ikke hvorfor jeg skriver dette, kanskje jeg vil at noen i familien finner dette en dag hvis jeg ikke er hær lengre.

Kanskje jeg bare mått få det ut.

HATER MEG SELV.

Vet denne tråden blir slettet raskr, men takk til de som orket ta seg tiden til og lese mine kanskje siste tafatte ord en tung regnfull onsdag.

Anonym poster: fcfdbbe58c4f0fc78841690397a3b8f5

[Gjest Gjest20]

Ikke gjør det. Det bugner av folk på dette forumet som vil hjelpe deg.

Jeg er en av dem.

[AnonymBruker]

Hvordan skal noen klare og hjelpe når Man ikke ser noe lys i enden? Hva har jeg og se frem til, smerte smerte og mere smerte. Tusen takk for at du tok deg tid til å se på mitt innlegg Lydia.

Anonym poster: fcfdbbe58c4f0fc78841690397a3b8f5

[katt1]

Hmmmm skulle vært en tur til legen du karnsje vennen ???

[Gjest Gjest20]

Ikke gi opp. Jeg vet at du kan greie dette. Send meg en PM om du vil.

[AnonymBruker]

Har vært hos legen mer enn jeg kan telle på hundre hender. Fikk en gang krise hjelp da jeg tok en heftig overdose piller, men det eneste psykologen hang seg opp i var om jeg hadde tatt vare på bilder av min avdøde far:s og han ville putte meg på flere piller for å stenge av alle følelsene mine. Mista litt troa på og snakke med legene om dette da.

Anonym poster: fcfdbbe58c4f0fc78841690397a3b8f5

[katt1]

om du sender en pm kan vi skrive litt til hverandre

[Gjest Gjest]

Har vært hos legen mer enn jeg kan telle på hundre hender. Fikk en gang krise hjelp da jeg tok en heftig overdose piller, men det eneste psykologen hang seg opp i var om jeg hadde tatt vare på bilder av min avdøde far:s og han ville putte meg på flere piller for å stenge av alle følelsene mine. Mista litt troa på og snakke med legene om dette da.

Anonym poster: fcfdbbe58c4f0fc78841690397a3b8f5

Det høres jo ut som en underlig lege, men skaff deg en psykolog. Sånn som du har det skal ingen behøve å ha det. Jeg vet hvordan det føles når man tror at man bare er en byrde, men man kan komme over det, få hodet litt over vannet, og da ser man plutselig gjennom tåka at sånn var det ikke.

Ikke ta fra de som er glade i deg muligheten til å vise det. Bare klar å få tak i hjelp så ordner dette seg. Jeg har vært der du er selv.

[Gjest skravle]

Har ts prøvd å besøke en healer?

Ingenting må være uprøvd.

[Gjest Gjest]

Det høres jo ut som en underlig lege, men skaff deg en psykolog. Sånn som du har det skal ingen behøve å ha det. Jeg vet hvordan det føles når man tror at man bare er en byrde, men man kan komme over det, få hodet litt over vannet, og da ser man plutselig gjennom tåka at sånn var det ikke.

Ikke ta fra de som er glade i deg muligheten til å vise det. Bare klar å få tak i hjelp så ordner dette seg. Jeg har vært der du er selv.

For å presiserer: en god psykolog. Den første jeg var hos sa at det ikke var håp for meg, men at han kunne skrive ut piller om jeg var interessert. Den neste var reddningen for meg.

[AnonymBruker]

Går til en psykolog på smerteklinikken, kan ikke si det hjelper det store. Tør liksom ikke helt fortelle om hva jeg tenker heller. Er så redd de tar fra meg det eneste som gjør at jeg faktisk kommer meg opp om dagene og som tar bort smertene mine. Min store skam, smertestillende pillene mine. jeg vet at de gjør det hvis man har tanker som meg, eller har prøvd før og ende alt med piller slik som jeg har. Jeg løy sist da legen spurte om hvorfor sykehuset hadde skrevet at jg hadde tatt så mange sovepiller med alkohol, jeg sa det var en missforståelse. Så ikke fikk jeg fortalt det da heller. Dette er noen år siden.

Anonym poster: fcfdbbe58c4f0fc78841690397a3b8f5

[Margit25]

Søk hjelp! Det er det eneste som hjelper! Snakk om det med en proff. Du vil føle deg så super etterpå. Skaff hjelp, vær så snill. Ikke gjør et dumt valg!

[AnonymBruker]

Ikke gi opp. Jeg vet at du kan greie dette. Send meg en PM om du vil.

om du sender en pm kan vi skrive litt til hverandre

jeg har lyst og sende pm. Men klarer liksom ikke, skammer meg så over meg selv.

Anonym poster: fcfdbbe58c4f0fc78841690397a3b8f5

[Gjest ada]

Du er ikke alene om å ha det sånn. Og ikke unnskyld deg med at andre har det værre enn deg. Andre er ikke deg. Den viktigste i ditt liv er DEG.

Det er kanskje på tide at du setter deg selv først. Det er hardt, men det er det beste for deg.

[katt1]

bare skrive det ingen ting og være redd for jeg lover....

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om å ha det sånn. Og ikke unnskyld deg med at andre har det værre enn deg. Andre er ikke deg. Den viktigste i ditt liv er DEG.

Det er kanskje på tide at du setter deg selv først. Det er hardt, men det er det beste for deg.

Tusen takk for fine ord. Jeg prøver og ta til meg det dere sier. Det er ikke lett når man har sunket så dypt. Føler jeg er i en dyp grop som veggene bare går i oppløsning på når jeg vil opp derifra.

Anonym poster: fcfdbbe58c4f0fc78841690397a3b8f5

[katt1]

vet hva jeg snakker om.... ikke meg som har vært der du er men min nærmeste.... Vil ikke skrive mere her nå jeg.

[Gjest ada]

Tusen takk for fine ord. Jeg prøver og ta til meg det dere sier. Det er ikke lett når man har sunket så dypt. Føler jeg er i en dyp grop som veggene bare går i oppløsning på når jeg vil opp derifra.

Anonym poster: fcfdbbe58c4f0fc78841690397a3b8f5

Jeg vet at det ikke er lett. Jeg kjenner ikke din situasjon, men jeg kjenner min. Og jeg måtte finne min egen vei. På samme måte må du finne din vei. I ditt tempo.

Kanskje vil det ta måneder, kanskje vil det ta år. Det er det bare du som kan bestemme. Men det at du klarer å sette ord på dette, selv her. Det er en fin og god start! Ønsker deg alt godt!

[Gjest faith]

Vet hvordan du har det, har vært der selv en gang. Men små gleder hjalp meg på rett vei. Kanskje det kan hjelpe deg også? Finne noe som lyse opp litt? Men nå vet ikke jeg noe om dine smerter, men jeg som er litt alternativ skal sende deg noen varme helende tanker og håper de kan nå fram. Og ikke minst er tsnkenskraft sterk. Så tenk på alt det som er bra. På de som elsker deg, for du er elsket og prøv å kjenn på alt som gjør livet verdt å leve. Alle de små tingene. Uten nedturer ville ikke disse tingene betydd mye, selv om jeg vet det er liten trøst. Ønsker deg det beste og håper det snart går bedre.

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg er så i veien for alle. Har mistet nesten alle vennene mine også pga jeg alltid må si nei til alt de ber meg med på. Blir så dårlig av en halvtime spasering i byen. Står i dusjen og gråter så mannen min ikke skal se meg og så han skal slippe og bli lei seg. Vet jo at når noen blir borte så er det en intens sorg en stund, men så blir det bedre. Kanskje det blir bedre da for både meg og de rundt meg. Jeg slipper dette og de slipper meg?

Anonym poster: fcfdbbe58c4f0fc78841690397a3b8f5