Frustrert og lei over krangling

[Gjest Littlemissy]

Jeg skal prøve å fatte meg i korthet.. Men misstenker at denne blir litt lang. Beklager det. Er veldig frustrert og klarer ikke lenger se eller tenke klart. Trenger noen synspunkter på dette. Er det jeg som er slem? Evner jeg ikke lenger å være ydmyk og imøtekommende? Burde jeg være rundere i kantene? Er dette min feil?

Min mann og meg har nå kommet i en situasjon hvor vi ikke lenger klarer å kommunisere. Vi krangler hver 2 -3 dag, og vi har en nydelig liten sønn på 6 mnd. Jeg er redd for hvordan denne kranglingen vil påvirke vår lille solstråle

Situasjonen vår:

Vi har vært sammen i 3,5 år og er gift. Min mann har et barn fra tidligere forhold. Sammen har vi en liten på 6 mnd.

Fra dag 1 har det vært veldig store problemer mtp hans eks og hans barn. Hun har hele tiden kontrollert min mann gjennom barnet. Hvorpå min mann har levd etter hennes pipe hele veien. Det første året hjalp jeg til og la til rette for alt. Ble kjeftet på av den ene og den andre, men holdt munn fordi jeg ikke ville være årsak til mer komplikasjoner mtp hans datter og eks. Pga ustabilitet gikk vi rettens vei for å få orden på, ro og stabilitet i både vårt og barnets liv. Det roet seg ned og var bra i et års tid. Så forlovet vi oss og jeg ble gravid. Da var det på'n igjen. Jeg blir kjeftet på av hans eks, anklaget for en masse ting jeg ikke har gjort og klagd på fordi jeg ikke stiller opp(sistnevnte er fra både mann og hans eks). Forskjellen er nå at etter jeg ble gravid og har fått barn klarer jeg ikke lenger stå og ta i mot. Jeg har fortalt på en ordentlig måte hva jeg mener om henne og situasjonen (direkte til henne). Jeg stiller ikke lenger opp på samme måte, fordi jeg nå ikke lar meg utnytte(før passet jeg mitt stebarn veldig mye fordi jeg syns synd på henne når mor bare dytter henne avgårde). Fordi vi har en liten i hus har jeg blitt mye mer bestemt på hvordan JEG vil ha det. Og dette har skapt ekstremt mye krangling. Eks kan forsøke å endre samvær 3 ganger på en uke. Og aller helst med noen timers varsel. Jeg stritter i mot, fordi jeg syns denne ustabiliteten er noe herk, enda mer herk når det er på kort varsel. Det blir også hintet til at om barnet er sykt eller ikke kan være i barnehage så kan jeg ta det fordi jeg er i permisjon. Dette er blankt avslag fra meg. Mannen min syns jeg er slem fordi jeg ikke vil ha hans barn her like ofte som han vil. Det er jeg som blir sett på som problemmaker fordi jeg ikke sier ja med åpne armer hver gang.Og han krangler heller med meg enn med sin eks dersom det er noe med barnet eller med samvær. Har prøvd å få han til å forstå at det ikke går på hvor mye barnet er her, men at jeg er imot ustabiliteten. For min del kan barnet bo her fast. Men jeg vil at det er FASTE rammer. Denne ustabiliteten kan umulig være bra for noen av barna. Jeg forstår min mann, men føler ikke han forstår meg. Jeg vil naturlig nok verne mest mulig om mitt eget barn. Å si noe annet vil være løgn. Men det kan jo heller ikke være noe bra for mitt stebarn at h*n blir sendt til oss med en gang mor har noe bedre fore? Barnet er nå snart 6 år og må jo begynne å forstå litt.

Jeg er kjempe frustrert og vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg har følt meg så overkjørt i mange år nå at jeg har fått nok. Jeg hever stemmen hver gang vi begynner å diskutere situasjonen hjemme. Hver gang det kommer en i siste liten endring, blir det krangling. Jeg klarer ikke roe meg ned lenger. Jeg føler jeg ikke klarer å påvirke min egen hverdag lenger, at det er noen andre som bestemmer.

Alle konflikter oss voksne i mellom har gjort at jeg ikke lenger blander meg inn i noe som helst. Jeg er på et nivå hvor jeg ikke lenger bryr meg om hva som skjer med mitt stebarn... Foreldrene får bare styre på. Og utfallet får bli som det blir. Men mitt barn og ro rundt h*n kommer jeg alltid til å kjempe for. Ingen får ta fra meg at jeg er mamma og bestemmer i den gården. Jeg vet jeg ikke er alene om det, men når jeg føler vårt barns interesse kommer i siste rekke. Da blir jeg vond å ha med å gjøre.

Er det noen som kjenner seg igjen og som kan gi meg noen råd? Jeg har kjørt meg fast, og er bare sint. Jeg liker ikke den situasjonen vi er i nå. Mest pga. krangling og at dette ikke er bra for vårt barn, men også fordi jeg føler at mitt forhold til mitt stebarn har blitt dårlig (jeg bryr meg ikke så mye lenger). Det er trist.

Anyone?

[AnonymBruker]

Familevernkontoret!

Og: lykke til

[Sulosi]

Ang når barnet er sykt og hun forsøker å dytte det over på deg. Syke barn har det best hos mamma eller pappa og de har sine syke barn dager de kan ta ut med lønn. Egro noe tull at du skal passe barnet da. Ellers tenker jeg dere tre kan ha godt av å ha en samtale hos familekontoret. Det er en forskjell mellom å stille opp som en ekstra voksen og det å skulle være den tredje foreldrene. Klart du kan sette grenser for dette iom barnet er foreldrenes ansvar først og fremst. Kanskje du må inngå et kompromiss for å få slutt på denne kranglingen men da skal også de to andre gjøre det.

[Gjest Little Missy]

Tusen takk for svar.

Det har skjedd et par ganger at jeg har blitt spurt når barnet har vært sykt, men da har også jeg hatt et lite spedbarn hjemme. Og har ikke sett noen grunn til å belaste h*n med evt smitte. Av den grunn sagt nei. I all hovedsak har det gjeldt ved planleggingsdager og helligdager (1mai og liknende) da både min mann og hans eks har jobber der man jobber helligdager. Det har skjedd ved alle muligheter siden mitt barn kom til verden. Og det er ikke mitt problem at hun ikke vet/får med seg at 1 mai er "helligdag" og at bhg er stengt. Men jeg syns ikke det er greit at jeg skal være hovedløsning når hans eks er dårlig på å planlegge, og på å få med seg ting som skjer. Det er min og mitt barns permisjonstid. Jeg skal da ikke bruke den på å passe andres barn til enhver tid. Føler også litt på at min mann burde stoppe spørsmålet hos henne og si at jeg har fått barn og har en permisjonstiden tiltenkt mitt eget barn... Men han føler han må spørre. Igjen er det jeg som blir den kjipe, fordi jeg blir satt i en posisjon hvor jeg må si nei... Huff frustrasjonen er stooor.

Ja kanskje familievernkontoret er løsningen:-)

Er det noen andre som har opplevd liknende situasjon? Hvordan har dere løst dette?

[Gjest Annaires]

Det er vel slikt som ofte skjer når man får egne barn. Da skyver mange plutselig stebarna bort, og bryr seg bare om egne barn.

Kan virkelig ikke se problemet med å ha stebarnet når det er sykt, og du allikevel er hjemme, eller på andre dager hvor skolen/bhg er stengt.

Hvordan har du tenkt til å gjøre det om dere får et barn til, og det største er syk/bhg er stengt? Med tanke på at du ser på permisjonstiden som så viktig at det bare er deg og barnet.

[The Kitten]

Tusen takk for svar.

Det har skjedd et par ganger at jeg har blitt spurt når barnet har vært sykt, men da har også jeg hatt et lite spedbarn hjemme. Og har ikke sett noen grunn til å belaste h*n med evt smitte. Av den grunn sagt nei. I all hovedsak har det gjeldt ved planleggingsdager og helligdager (1mai og liknende) da både min mann og hans eks har jobber der man jobber helligdager. Det har skjedd ved alle muligheter siden mitt barn kom til verden. Og det er ikke mitt problem at hun ikke vet/får med seg at 1 mai er "helligdag" og at bhg er stengt. Men jeg syns ikke det er greit at jeg skal være hovedløsning når hans eks er dårlig på å planlegge, og på å få med seg ting som skjer. Det er min og mitt barns permisjonstid. Jeg skal da ikke bruke den på å passe andres barn til enhver tid. Føler også litt på at min mann burde stoppe spørsmålet hos henne og si at jeg har fått barn og har en permisjonstiden tiltenkt mitt eget barn... Men han føler han må spørre. Igjen er det jeg som blir den kjipe, fordi jeg blir satt i en posisjon hvor jeg må si nei... Huff frustrasjonen er stooor.

Ja kanskje familievernkontoret er løsningen:-)

Er det noen andre som har opplevd liknende situasjon? Hvordan har dere løst dette?

Du har nevnt i åpningsinnlegget ditt at du har en sønn, så det er ingen grunn til å skjule det nå.

[Gjest Littlemissy]

Jeg syns det er et problem at en mor ikke tar ansvar for sitt eget barn. Ja det må jeg innrømme. Jeg har ikke skjøvet mitt stebarn bort fordi jeg har fått mitt eget, men konfliktnivået har nådd et så høyt nivå at jeg ikke lenger klarer skille sak og person. Og som jeg skriver er jeg fryktelig lei meg for det, jeg ønsker å finne en løsning! Jeg vil ha et bedre forhold til det hele! Jeg ønsker begge barna i mitt husholdning alt godt. Men da må foreldrene til barna stille opp. Ikke jeg som skal overta en morsrolle for et barn som ikke er mitt. Hun har en mor. Jeg er en ekstra omsorgsperson, ikke en barnevakt ei heller mamma for barnet. Og når jeg får flere barn med min mann så tar jeg meg av de... Uten tvil! Men til syvende og sist er jeg bare en ekstra omsorgsperson for mitt stebarn, hun er ikke mitt ansvar. Det er trist at du blir opprørt over mitt innlegg. Meningen er ikke å støte noen vekk, men heller finne gode løsninger for alle parter. Men jeg må også ha lov til å sette noen grenser for hva som er ok for meg. Det er flere mennesker som skal ha det bra oppi det hele. Det er derfor jeg spør om erfaringer... Ingen ting her er ment som provokasjon.

[Gjest Eneirlla]

Jeg er både mor og stemor, men har ikke vært i den situasjonen der jeg selv fikk barn når stebarna var små.

Uansett: Jeg skjønner at du ikke vil utsette barnet ditt for smitte når stebarnet er syk - jeg hadde heller ikke passet mine venninners barn eller mine nieser/nevøer når de var syke. Men om stebarnet bodde hos meg og min mann, så anser jeg det nesten som naturlig at jeg passet stebarnet når han/hun var sykt. Dette fordi stebarnet er en naturlig del av familien den tiden han/hun er i mitt hus. Untaket er om deres felles baby er veldig liten, eller du selv var syk.

At du skal stille som barnevakt når barnet er hos mor, er jeg ikke enig i . Du har permisjon og det er ditt valg om du vil bruke tid på å passe stebarnet, niesen din eller din venninnes datter...

Uansett er ditt stebarn søster/bror til ditt barn, og jeg hadde nok sett på det som kos at disse to fikk være sammen så mye som mulig. Likevel skjønner jeg at det er denne usigbarheten som er verst for deg, og dette er noe du, far og mor må ordne opp i! Foreslår familievernkontor om ikke far vil lytte mer, og om ikke han vil ta diskusjonen med mor først. Synes kanskje at far bør være mer lydhør ovenfor deg, samtidig som du også bør tenke at ditt stebarn bør få være så mye som mulig sammen med babyen.

Håper dere klarer å finne en løsning som passer for alle - Lykke til

[Gjest Tine]

Jeg har ikke stebarn selv, men jeg synes det virker litt trist at du ikke ser på dette barnet som en naturlig del av familien.

Du er stemor, og mannen din er tross alt like mye far til dette barnet som til ditt barn, barnet ditt er dette barnets søsken. At ikke dørene er åpne for dette barnet døgnet rundt synes jeg høres trist ut, og jeg skjønner at mannen din og eksen hans reagerer på oppførselen din.

[Gjest Gjest]

Som vanlig er mannen hjernedød. Dette problemet endrer seg ikke før han sørger for at det endres. Du kan krige med mor til barnet hans til du ligger flat. Resultatet er og blir to søsken (!) som vokser opp i hver sin verden, og antakelig et samlivsbrudd til.

Du bekrefter dessuten en del fordommer når du sier at "FØR passet jeg stebarnet mye..." Men nå har du altså fått ditt eget...see?

[Neala]

Jeg har ikke stebarn selv, men jeg synes det virker litt trist at du ikke ser på dette barnet som en naturlig del av familien.

Du er stemor, og mannen din er tross alt like mye far til dette barnet som til ditt barn, barnet ditt er dette barnets søsken. At ikke dørene er åpne for dette barnet døgnet rundt synes jeg høres trist ut, og jeg skjønner at mannen din og eksen hans reagerer på oppførselen din.

Jeg er enig i dette. Jeg er alene med datteren min, og jeg ville synes det var utrolig synd om min eventuelle mann ikke ville åpnet armene for datteren min, og spesielt om vi hadde fått flere barn! De ville tross alt vært søsken. På samme måte ville jeg reagert om faren til mitt barn fikk seg en kjæreste som ikke stilte opp on datteren min trengte det. Det er valgfritt å gå inn i et forhold som allerede inkluderer barn. Jeg mener ikke å si at du er helt nødt til å si ja hver gang, av og til passer det jo ikke, men jeg forstår godt at det er sårt for mannen din at du ikke ser på datteren hans som sin egen.

Det var vel ikke helt det du ville høre, men det er nå det jeg mener.

[Gjest Mittlemissy]

Her har vi åpne dører. Det er ikke det det går på. Hadde det vært opp til meg kunne h*n bodd her 100%, men et barn har to foreldre og har godt av å være med de begge to. Dere leser det dere selv vil lese. Jeg ønsker at BEGGE barna skal ha trygge rammer, og det får faktisk ingen av de når den ene blir en kasteball fordi mor har bestemt det sånn. Jeg ønsker mer enn gjerne at mitt stebarn er her masse, men jeg vil ha faste rammer. Ja selvfølgelig for mitt eget barn, men for de begge to. Så har jeg kanskje fått litt mer bein i nesa etter at jeg fikk barn selv, og sier litt mer fra. Men det må være lov uten at man blir en "ond stemor" .Barn blir utrygge når en forelder bare dytter avgårde fordi det passer seg sånn. Jeg er ikke ute etter å bli slengt dritt til, men ute etter å finne en god løsning for alle parter. Som skaper trygghet for barna! BEGGE barna. Bare så det er sagt, jeg tar ingen konflikter med barnets mor, jeg holder meg unna.

[nissejenta]

Problemet er jo ikke at stemor ikke vil passe barnet. Problemet er at moren ikke tar ansvar for sitt eget barn, selv når det er hos henne! Synes ikke det er riktig at stemor skal være barnevakt for mor. Moren får finne seg en annen barnevakt, og dessuten har hun mulighet til å ta fri fra jobb når barnet er sykt.

[nissejenta]

Her har vi åpne dører. Det er ikke det det går på. Hadde det vært opp til meg kunne h*n bodd her 100%, men et barn har to foreldre og har godt av å være med de begge to. Dere leser det dere selv vil lese. Jeg ønsker at BEGGE barna skal ha trygge rammer, og det får faktisk ingen av de når den ene blir en kasteball fordi mor har bestemt det sånn. Jeg ønsker mer enn gjerne at mitt stebarn er her masse, men jeg vil ha faste rammer. Ja selvfølgelig for mitt eget barn, men for de begge to. Så har jeg kanskje fått litt mer bein i nesa etter at jeg fikk barn selv, og sier litt mer fra. Men det må være lov uten at man blir en "ond stemor" .Barn blir utrygge når en forelder bare dytter avgårde fordi det passer seg sånn. Jeg er ikke ute etter å bli slengt dritt til, men ute etter å finne en god løsning for alle parter. Som skaper trygghet for barna! BEGGE barna. Bare så det er sagt, jeg tar ingen konflikter med barnets mor, jeg holder meg unna.

Synes du gjør det riktige ved å si klart i fra! Virker som at flere i tråden her ikke har lest innleggene dine skikkelig, ja. Tar ting helt ut av sammenheng!!!

[Gjest Gjest]

Vanskelig situasjon! Man skal selvsagt ikke utnyttes, men jeg kan ikke legge vekt på alt du skriver ang. utnytting, kjefting på deg, kontrollering fra mors side osv., fordi dette er sett fra ditt ståsted, og en sak har alltid flere sider, og fra mors/fars side kan det være at det er du som er vanskelig.

Det jeg derimot tenker når jeg leser dette er at mange mødre i "nyfamilier", forståelig nok, blir mer glad i og opptatt av sitt eget barn, når de får barn selv. Dette er selvsagt veldig uheldig for stebarnet som opplever at far har funnet en ny familie, der det nye barnet er viktigst, og mor er kanskje mer opptatt av seg selv og sitt, og barnet blir da dratt mellom to hjem, som ingen av de egentlig er et skikkelig HJEM.

For far må det også være veldig vondt å se at hans første barn ikke blir satt like mye pris på som sitt siste, og som far eller mor ville jeg aldri funnet meg i noe som helst antydninger på at det ene barnet mitt ble behandlet annerledes eller som mindre viktig enn det andre. Da ville jeg faktisk heller avsluttet det forholdet og sørget for at når de var sammen med meg, så ble de behandlet likt og som like viktige!

For moren er nok også dette vondt. Hvor opptatt du er av barnet hennes er nok ikke det viktigste, men det er vondt for henne å se at barnets far prioriterer en unge fremfor en annen. Og barnets far blir jo helt klart styrt av den familiesituasjonen han lever i.

Du snakker om at du vil ha stabilt samvær, og ikke skifting av tider hele tiden.

Vel, barn kan man ikke planlegge ned til minste detalj. Jeg synes ikke det absolutt må være faste rammer på samvær, men heller at begge parter er fleksible, samarbeider og ordner etterhvert som det oppstår et problem, og at barnet alltid har to hjem som det er velkomment i. Selvsagt har man en plan i bunnen, men det må da være rom for endringer.

Selv har jeg og min eks alltid bodd nær hverandre, og barna har flyttet seg mellom oss etter som de selv har ønsket og hva som har passet i forhold til ting vi skal, hvilke venner de skal være med den dagen osv. De har alltid hatt to hjem med åpne dører og foreldre som er glad for å se dem uansett når de skulle finne på å dukke opp.

Derimot så har jeg en venninne som er motsatt. Når barna er hos far, så får de ikke lov å komme til henne, ikke for et besøk på et par timer engang. For da har hun alenetid med sin nye kjæreste, og ønsker ikke å ha barn i huset.

Noe sånt kunne jeg aldri finne på å tenke på engang! Og et forhold med en ny partner som tenkte sånn, ville aldri kunne fungert for meg!

Jeg mener ikke at du skal utnyttes og kjeftes på, men jeg mener at du skal se på stebarnet som et familiemedlem på lik linje med ditt nye barn, som alltid må være velkommen hos dere. Det trenger ikke gies beskjed om eller planlegges at barnet skal komme engang, etter min mening. Barnet bør være et like selvsagt "inventar" i huset som dere andre.

Du vil nok selvsagt ikke være like glad i dette barnet som ditt eget, men prøv å husk at for din mann så er desse to barna like mye hans begge to, han er like mye glad i de, og begge er like viktige. For å klare å sette deg inn i det; tenk på at han er like glad i dette barnet som du er i ditt, og handle derettter!

Om så du gjør mor en tjeneste eller føler du blir utnyttet av henne, så la gå. Det er barnets følelser du skal tenke på, ikke hvordan mor behandler deg osv.

[AnonymBruker]

Men til dere som kritiserer ts, ville dere klart å forholde dere til den uforutsigbarheten her? Om moren stadig vekk forandrer på avtalene og hvilke dager barnet skal være hos ts så er jo ikke det bra for noen, spesielt ikke barnet???

Hvis stebarnet er syk de dagene det er hos ts og mannen, eller en av de er helligdag etc. så regner jeg vel med at det går greit for ts å passe barnet. Men hvis moren bruker ts som barnevakt på en av hennes egne dager så skjønner jeg at det ikke er greit. Å spørre er en ting, men hvis det er forventet og det blir helvete hvis ts sier nei så skjønner jeg at det ikke funker så bra for ts.

Greit at man skal kunne være litt fleksibel, men allikevel skal man ikke bli tråkket på heller da! Dere må få på plass en fast samværsavtale igjen som er grei for dere å forholde dere til, men ikke minst for barnet sin del!

[Gjest Gjest]

Problemet er jo ikke at stemor ikke vil passe barnet. Problemet er at moren ikke tar ansvar for sitt eget barn, selv når det er hos henne! Synes ikke det er riktig at stemor skal være barnevakt for mor. Moren får finne seg en annen barnevakt, og dessuten har hun mulighet til å ta fri fra jobb når barnet er sykt.

Hårreisende å lese!!

Er det barnets feil at mor er som hun er? Skal barnet lide for det?

Barnet bør være et familiemedlem på lik linje med det nye barnet, og være like velkomment. Trengs det faste rammer på samvær med et barn? Det andre barnet er jo der hele tiden, skulle det være problem om det første barnet kommer også?

Nei, tenk dere om! Gå ikke inn i stemorsrollen før dere vet at dere kan takle den. Er rystet og nesten litt forbannet over slike trangsynte mennesker som ikke skjønner at det er et lite barn vi snakker om her. Hva det tenker, føler og trenger. Ikke hvordan moren hans/hennes oppfører seg!

[Gjest "gjest"]

Som vanlig er mannen hjernedød. Dette problemet endrer seg ikke før han sørger for at det endres. Du kan krige med mor til barnet hans til du ligger flat. Resultatet er og blir to søsken (!) som vokser opp i hver sin verden, og antakelig et samlivsbrudd til.

Du bekrefter dessuten en del fordommer når du sier at "FØR passet jeg stebarnet mye..." Men nå har du altså fått ditt eget...see?

Du skrev det jeg skulle skrive. 1+.

[Amber]

Jeg har forståelse for hva TS mener, og at hun blir frustrert over uforutsigbarheten. Hvis far ikke evner å lage en fast samme rundt samvær så får dere dra til familievernkontoret.

Men samtidig får jeg inntrykk av at hun også er unødvendig hissig ang situasjonen.. Hos oss kan vi godt henvende oss til hverandre uavhengig av samværsuker, hvis vi trenger hjelp. Jeg var alene lenge, og måtte oftere spørre om bytting / pass ved sykdom hvis jeg ikke fikk hverdagen til å gå opp. Det var aldri noe problem hos min x og hans nye partner.

Jeg tror kanskje TS må senke skuldrene og innse at ikke alt kan planlegges til enhver tid når man har delt samvær, og prøve å være litt fleksibel. Det er klart det er lov til å stille krav; men voksne mennesker må kunne snakke sammen. Hun kunne jo gått inn for å få en god dialog med mor.

Hvis dette stebarnet hadde bodd hos dem, ville h*n jo uansett vært der når hun var syk, slike ting må man jo nesten regne med når en har flere barn uansett.

Det er nå bare min mening..

[Gjest Littlemissy]

Hjelpe meg! Tror jeg avslutter tråden først som sist. Det blir dratt en rekke konklusjoner som ikke har rot i noe jeg skriver. Men for å legge et par ting døde!

Mitt stebarn bor et stykke unna, så omorganisering på planer til enhver tid skaper store logistikk endringer, som gjør at alle i vår familie (ja stebarnet er en del av vår familie)må endre sine planer(vi har avlyst utrolig MYE oppigjennom). Når barnet er her er jeg gjerne den som er med barna om min mann må på jobb. Hadde vi bodd i nærheten av hverandre, så hadde barnet selvsagt kunnet kommet og gått som det ville. Jeg er veldig glad i dette barnet og er ikke oppslukt av mitt eget når begge er her. De får begge like mye kjærlighet og omsorg. Både av meg og min mann. sELVFØLGELIG er min mann like glad i begge barna, begge er hans. Men jeg er også mest glad i mitt eget barn. Det er vel bare naturlig! Det betyr ikke at jeg gjør forskjell på de. Men det skal heller ikke være sånn at felles barnet ALTID skal vike fordi en vi ikke er i familie med engang styrer og ordner uten å tenke på annet enn seg selv. Folk her inne leser og tolker i verste mening. Jeg mener godt! Før stilte jeg opp hele tiden, med det resultat at jeg ukentlig avlyste mine planer på grunn av endringer. Min mann har en jobb som er vakt drevet, det er ikke bare å gå fra jobb. Alt dette for at mor skal være med sine venner og ut å feste! Så skal jeg fortsette å avlyse mine planer resten av livet fordi jeg var dumsnill i starten? Jeg må også få lov til å leve! Så hvis noen her mener jeg er den vanskelige, oki så får jeg ta til meg det. Men ta en ting i betraktning! Man kan ALDRIG vite hva man går til i en mine dine våre barn situasjon. Ting endrer seg! Det er mange faktorer man ikke vet om og som dukker opp under årenes løp. Så dere som sier at man ikke skal gå inn hvis man ikke er klar, bør også tenke seg om! det fins faktisk grenser for hva man klarer å forberede seg på. Men men... Jeg er ikke et overnenneske slik som endel av dere her inne tydeligvis er! Jeg er BARE et menneske, det innebærer at man gjør feil og må rette opp igjen i blant!