Samsoving- avenning

[Azure]

Har ikke barn selv og får inntrykk av denne tråden at det vanligste nå for tiden er å samsove eller? Kalles det samsoving også om man har en slik barneseng som man kan ta av den ene siden på og feste inntil sengen?

Jeg har ingen anelse hva jeg kommer til å gjøre når jeg om gang får barn. De tingene jeg husker fra når jeg var liten var at når jeg våknet og ikke fikk sove gikk jeg inn til mamma og pappa og fikk av og til sove der. Husker de fortalte at jeg sparket og tok mye plass i en liten seng på 150 med to voksne, men jeg husker at det var godt og trygt å ha muligheten til å gå inn til mamma og pappa når jeg var redd og det var også ganger de fulgte meg tilbake i egen seng. Da lillebroren min kom ble han flyttet inn på mitt rom etter noen måneder og det var fordi mamma sov så lett med han på rommet og våknet bare han beveget seg. Det har nok aldri vært samsoving hver natt fast hjemme hos oss, men enkelte netter har det vært og jeg tror det er veldig viktig. Husker også at det når pappa jobbet nattskift ville jeg alltid sove på hans plass, merkelig fenomen det der, til opp mot ten-årene gjorde jeg det.

[Gjest Jytte]

Men dette blir jo noe annet. Dere ville ikke ha ham i sengen, det vil de som skriver i denne tråden, og dere måtte bruke hele kvelden på å få ham til å sove- det er en annen problematikk.

Jeg legger jenta mi i senga mi, leser litt og synger en sang. Sier god natt og går ut. Ikke noe problem.

Synes ikke det er en annen problematikk. Begge deler dreier seg om barn som legger seg til en dårlig vane. For det er ikke ideelt å ha barnet i sengen hele natten - det er ihvertfall min erfaring og erfaringen til venninner og kollegaer som også har begynt med det samme.

Det er ikke få av mine kollegaer som kommer på jobb etter å ha sovet hele elendig. Først med barn i sengen - så ble de irriterte og gikk å la seg i barnets seng selv .. og det er selvsagt ikke ideelt for en voksen å sove i et barns seng. En annen av mine kollegaer sa at han aldri visste på forhånd hvilken seng han ville våkne opp i om morgenen. Kanskje hans egen, eller en av barnas senger.

Når det kom til mitt neste barn så hendte det at jeg tok barnet i min seng for amming midt på natten. Problemet da var at jeg ofte sovnet med barnet til brystet og det kan det lett bli en farlig situasjon av.

Nei, jeg kan virkelig ikke forstå at foreldre venner barna til å sove i foreldrenes seng, uten at det skyldes sykdom eller som i mitt tilfelle, kolikk hos babyen. Når babyen har kolikk så gjør man som mor og far alt for å få barnet til å slutte å gråte. Legge det i foreldrenes seng er ofte et av disse knepene for å få litt rolig tid på kvelden.

[Bimbo]

Her samsov vi fra første natt på sykehuset, barn nr 2. Det var aldri et spørsmål en gang, med første barnet sleit vi skikkelig med søvnen og jeg husker permisjonen som den tøffeste tiden i livet mitt, utviklet depresjoner og hele pakken. Sikkert ikke bare pga dårlig søvn, men at det spilte en stor rolle er jeg helt sikker på. Helt annen historie med dette barnet, har sovet godt helt fra begynnelsen av begge to, ammer i halvsøvne og våkner friske og opplagte hun legger seg fint i egen seng kl 19 da, og jeg satser på at samsovingen tar slutt av seg selv når hun begynner å sove hele natten.

Skal jeg mene noe om hva andre gjør, så tror jeg det er smart at barnet har en egen seng som det sovner greit i fra tidlig alder. Så får heller foreldresengen være åpen om det skulle være noe spesielt... 4 åringen vår kan godt komme inn i vår seng på natten, men det begrenser seg til et par netter i måneden kanskje. Men det er jo opp til hver enkelt.

[Gjest regine]

Synes ikke det er en annen problematikk. Begge deler dreier seg om barn som legger seg til en dårlig vane. For det er ikke ideelt å ha barnet i sengen hele natten - det er ihvertfall min erfaring og erfaringen til venninner og kollegaer som også har begynt med det samme.

Nei, jeg kan virkelig ikke forstå at foreldre venner barna til å sove i foreldrenes seng, uten at det skyldes sykdom eller som i mitt tilfelle, kolikk hos babyen. Når babyen har kolikk så gjør man som mor og far alt for å få barnet til å slutte å gråte. Legge det i foreldrenes seng er ofte et av disse knepene for å få litt rolig tid på kvelden.

Du evner jo virkelig ikke å se andre sider av saken enn meg, meg, meg.

Nøyaktig HVORFOR er det en "dårlig vane" at barn og foreldre sover sammen? Hvis det er noe alle parter trives med, så fatter jeg rett og slett ikke hva som er galt med det.

Syns det er mye verre med de foreldrene som ikke greier sette grenser ifht. legging om kvelden, og bruker mange timer hver dag på å få unger til å sovne. Da snakker vi "dårlige vaner" - men det er jo helt uavhengig av om ungen sovner i egen eller i foreldrenes seng.

min unge har alltid hatt egen seng og alltid hatt greie leggerutiner. Fordi jeg la opp til det. Samtidig har h*n ALDRI blitt nekta å komme oppi senga mi i løpet av natta - fordi barn trenger trygghet. De fleste voksne som er i parforhold syns det er stor stas å sove i samme seng - og en del (bare søk på tråder her inne) beklager seg over dårlig søvn når partneren ikke er der. Men barn - de skal ikke få lov å ha den hyggen og den tryggheten?!?

Og som jeg sa tidligere: hvor i verden - bortsett fra i Norge og noen andre rike, vestlige land, er det Uvanlig med samsoving? Hvor kommer denne voldsomme historie- og kunnskapsløsheten fra? Norge av i dag er nemlig ikke fasiten, verken for hvordan det stort sett har vært opp igjennom norsk historie hva gjelder samsoving, eller det som gjelder for de fleste i verden i dag. De samsover - uten at unger blir klemt ihjel, og uten at det lages et så voldsomt nummer ut av hvor "unaturlig" og "dårlig vane" det er. For de fleste er det nødvendighet - enkelt og greit.

[Gjest imli]

Eg ser ikkje på samsoving som ein dårleg vane, i alle fall. Eg har heller ikkje noko fliosofi bak det, ungane berre legg seg i eigen seng, og så kjem dei inn til meg viss dei vil. Eg slepp å stå opp, ungane får tryggleik og søv lenger. Vinn-vinn.

Som gjesten over skriv - i eit historisk perspektiv er eigen seng og eiget rom til barnet veldig uvanleg. Det var fyrst på 1900-talet at det vart vanleg med eigen seng (og etterkvart eiget rom) til ungane, blant andre enn overklassa. Fattigfolk før sov jo gjerne på eitt rom heile familien, med dei minste ungane i foreldresenga, og dei største ungane i ei anna seng. Det var vanleg å måtte dele seng med sysken heilt til ein flytta ut.

[Gjest Petra]

Imli, men på den tiden måtte ikke barna opp kl 6.30 for å rekke barnehagen. Og foreldrene måtte ikke sitte oppimot 1 time i kø fot å møte uthvilt og fresh på jobb.

Dagens foreldre har litt andre behov idag enn for 100 år siden. Man skal ikke lenger tilbake enn 40 år og min oppvekst for å se en gedigen forskjell.

Jeg kunne aldri stilt våken og uthvilt på jobb kl 8hvis hele familien skulle sovet i samme seng.

[Gjest pysepusen]

Jeg kunne aldri stilt våken og uthvilt på jobb kl 8hvis hele familien skulle sovet i samme seng.

Men noen av oss kan det

[AnonymBruker]

Imli, men på den tiden måtte ikke barna opp kl 6.30 for å rekke barnehagen. Og foreldrene måtte ikke sitte oppimot 1 time i kø fot å møte uthvilt og fresh på jobb.

Dagens foreldre har litt andre behov idag enn for 100 år siden. Man skal ikke lenger tilbake enn 40 år og min oppvekst for å se en gedigen forskjell.

Jeg kunne aldri stilt våken og uthvilt på jobb kl 8hvis hele familien skulle sovet i samme seng.

Ja, for folk arbeidet jo ikke før i tiden...

[Sol79]

Hvor leser du det?

Det virker vel mer som at du synes det er mer gøy å tro dette, fordi da kan du stemple samsovere som dårlige mødre!

Så flink du er!

Jeg blir dårlig av foreldre som forsømmer ungene sine fysisk eller psykisk. Å bli dårlig av at noen samsover for kosen sin del eller fordi det virker som det beste å gjøre for sitt barn, er for meg ganske uforståelig. Men vi er jo alle forskjellige.

Jeg leser det ut av flere innlegg her, men når jeg går tilbake, så ser jeg at det hovedsaklig var ditt første innlegg jeg reagerte kraftig på.

Jeg har sitert det under. Å juble for at et barn i en alder av 2 år mister tryggheten til å sove alene i sin egen seng framstår for meg som veldig underlig, men som du sier; vi er jo alle forskjellige.

Jeg har aldri stemplet samsovere eller noen andre her som dårlige mødre, det er noe du selv på merkelig vis klarer å lese mellom linjene, og det kan du spare deg for.

Vi samsov aldri de første to årene, fordi han ville aldri. Til min store fortvilelse. Men nå har vi samsovet hver natt i snart 2 mnd! Herrligt. Skal fortsette med det så lenge det er problemfritt.

[AnonymBruker]

Alle dere som samsover er dere ikke-røykere?

[AnonymBruker]

Vi samsov de første 6 ukene. Frem til ammingen hadde stabilisert seg og han sov nesten gjennom hele natten. Det var mest fordi jeg var så sliten og orket ikke flytte på meg hele tiden.

Har forsøkt på samsoving av og til, når han har hatt mareritt eller vært syk, men det virker ikke. Han sover dårlig og jeg sover dårlig. Den eneste som sov godt da var mannen min.

Sengen vår er vår, men det barna får komme oppi dersom de har hatt mareritt eller lignende. Ser egentlig ikke noe poeng med samsoving.

BArna mine får mer enn nok kos på dagtid.

Etter jeg hadde begynt i jobb igjen, så hadde jeg forferdelig lyst til å plukke med meg ungen som lå å sov å ta han med meg inn i min seng. Men slo det raskt fra meg. Tror jeg hadde gjort både ham og meg en bjørnetjeneste.

Jeg tenker at det er en del av oppdragelsen at barna skal lære å sove i sin egen seng, og lære å sovne alene.

[GammelKaktus]

Vi har samsovet siden lillegutt ble født, vi ble og anbefalt dette på sykehuset. Det har gått kjempebra, jeg har ikke hatt en søvnløs natt Jeg regner med at jo eldre han blir jo tryggere blir han på å sove alene i sengen sin, men det er ikke noe stress.

Det er jo ikke noe som er en bedre start på dagen enn en søt liten hånd rett i nesen

Det er ikke noe problem for oss, men jeg forstår jo at det ikke passer for alle. Vi kommer til å fortsette med samsoving til det blir naturlig for oss alle å slutte med det.

[Gjest Regine]

Jeg tenker at det er en del av oppdragelsen at barna skal lære å sove i sin egen seng, og lære å sovne alene.

Men det er da ingen motsetning mellom samsoving og at barnet sovner alene? Det handler jo bare om leggerutiner, ikke om hvor barnet sover.

Det er en del av oppdragelsen at barn lærer å sove, men at det MÅ være i egen seng er noe annet. Dessuten varer oppdragelsen mange år, så man rekker fint å gjøre det og før ungen flytter hjemmefra.....

[AnonymBruker]

Men det er da ingen motsetning mellom samsoving og at barnet sovner alene? Det handler jo bare om leggerutiner, ikke om hvor barnet sover.

Det er en del av oppdragelsen at barn lærer å sove, men at det MÅ være i egen seng er noe annet. Dessuten varer oppdragelsen mange år, så man rekker fint å gjøre det og før ungen flytter hjemmefra.....

Hvis det ikke er sånn at dere legger dere med barna - hvorfor legger man barnet i foreldrenes seng istedet for barnets egen?

[AnonymBruker]

er jo ingen som kommer med tips til TS hvordan man avvenner.Skal jo ingenting før trådene sklir ut fra det spørsmålet begynte med.

[Gjest imli]

Imli, men på den tiden måtte ikke barna opp kl 6.30 for å rekke barnehagen. Og foreldrene måtte ikke sitte oppimot 1 time i kø fot å møte uthvilt og fresh på jobb.

Dagens foreldre har litt andre behov idag enn for 100 år siden. Man skal ikke lenger tilbake enn 40 år og min oppvekst for å se en gedigen forskjell.

Jeg kunne aldri stilt våken og uthvilt på jobb kl 8hvis hele familien skulle sovet i samme seng.

Folk jobba faktisk før i tida og Og det var tidlegare morgoner og lengre arbeidsdagar for vanlege folk den gongen, enn det er no. Eg seier ikkje at det å liggje 10 personar på eitt soverom er positivt, men eg prøver berre å setje ting litt i perspektiv. For mange er det å ha ungane i foreldresenga lik betre søvn for både foreldre og ungar, og dermed ein enklare dag dagen etter

[Vera Vinge]

Det er helt sikkert noen foreldre som praktiserer samsoving mest fordi de selv syns det er koselig, men for de fleste handler det nok heller om at de opplever at barna er tryggere da. Selv samsov jeg i starten fordi det var den eneste måten jeg så det som mulig for både meg og babyen å få sove om nettene. Men det var viktig for meg å få barnet til å sove mesteparten av natta i egen seng, fordi vi begge som nevnt sover bedre da. Bortsett fra om morgenen. Tror jeg ville blitt tvunget opp kl halv fem, om jeg ikke da hadde latt både meg og babyen sovne under amming da.

Ellers skjønner jeg ikke greia med å kritisere andre for det de gjør, så lenge det funker for de som gjør det, og det ikke skader noen.

I motsetning til hva en over et sted hevder, er det ikke påvist at det er skadelig med samsoving. Det sies vel fra offisielle hold at det ikke er bevist at det ikke er skadelig for barn under åtte uker, slik det er en del belegg for å hevde ved større barn. Og så er det utrolig viktig å følge tråd for trygg samsoving! Jeg leste et sted at grunnen til at man tidligere trodde samsoving var farlig, var fordi det var en del tilfeller av krybbedød ved samsoving, men hvor det framkom at foreldrene røyket, var påvirket av alkohol eller delte dyne (tror jeg det var). Saken blir en ganske annen når man holder seg unna disse tingene.

[Gjest HunterLady]

Jeg leser det ut av flere innlegg her, men når jeg går tilbake, så ser jeg at det hovedsaklig var ditt første innlegg jeg reagerte kraftig på.

Jeg har sitert det under. Å juble for at et barn i en alder av 2 år mister tryggheten til å sove alene i sin egen seng framstår for meg som veldig underlig, men som du sier; vi er jo alle forskjellige.

Jeg har aldri stemplet samsovere eller noen andre her som dårlige mødre, det er noe du selv på merkelig vis klarer å lese mellom linjene, og det kan du spare deg for.

Er det noe som er merkelig så er det hvordan du klarer å lirke av deg ting som ikke stemmer.

Jeg skrev at det var herlig å samsove nå, og at jeg synes det var litt leit at han aldri ville når han var baby.

Betyr dette at jeg jubler over at barnet mitt har mistet tryggheten sin? Jeg ser ingenting galt i at jeg synes det er koselig å samsove. Jeg gjør det hovedsakelig for barnet sin del, men jeg tør å innrømme at jeg synes det er kjekt selv også, uten å mene at det er kjekt at barnet mitt er utrygt.

Det har vært en svært vanskelig periode for meg og mitt barn i det siste, og jeg gjør alt for at han skal ha det bra. Selv om en situasjon er uønsket, så kan en likevel se det positive i enkelte ting. Det er det som får de fleste framover. Ingenting er perfekt.

[Gjest regine]

Hvis det ikke er sånn at dere legger dere med barna - hvorfor legger man barnet i foreldrenes seng istedet for barnets egen?

Min situasjon da jeg hadde lite barn: ungen ble lagt i egen seng, og sovna der. I løpet av natta endte h*n ofte i min seng. Når h'n ble litt eldre, hendte det jeg fant h*n i min seng når jeg gikk å la meg, men da lot jeg ungen ligge. Det har noe med trygghet for barnet.

jeg har ALDRI praktisert leggerutiner som har vært betinget av at jeg måtte legge meg med ungen - ellers takk! Kjenner flere som holdt på sånn i årevis - men ungene ble da såvisst lagt i egne senger.

Virker som det er en del som tror at samsoving = foreldre og barn legger seg samtidig. Det er det da vitterligen ikke, det er kun at ungen sover i samme seng som foreldrene.

[Serenity_]

vi samsover og gullet er 3 mnd nå. Jeg hadde ingen klare planer om å samsove da han ble født, men det var der han trivdes best, sov best og lengst. Så da ble det slik. Han har hele tiden ligget for seg selv "første soving", og etter amming blir han liggende i min seng. Har prøvd noen ganger å legge han tlbake i sengen sin, men da sover han kortere.

Søvn avler søvn Og babyene trenger god søvn for sunn og fin utvikling av både kropp og sinn. Så da gjør vi det slik inntil videre

Han kommer alltid til å være velkommen opp i mammas seng. Med alderen så må man finne ut hvorfor han eventuelt vil ligge der, så kan man snakke sammen om det, og gjøre de trygge og selvstendige på den måten. I barnets tempo