Selvmord - egoistisk?

[Vulpes]

Jeg tror du blander inn de som bruker selvmord som et rop om hjelp her (og de hører selvfølgelig også med i debatten). De blir oftere reddet enn andre, bl.a fordi de velger "riktig tid og måte" for å få hjelp.

Det er ikke sånn at ett selvmordsforsøk faktisk er et ønske om å dø i en god del tilfeller.

Og jeg skjønner at det er vanskelig å sette seg inn i et oppriktig ønske om å dø, som sagt har jeg selv problemer med å forstå mine egne tanker om det nå, selvom jeg altså har vært gjennom det (jeg ble heldigvis reddet)!

Det er sant og et godt poeng, bra du dro det inn i debatten. Et selvmordsforsøk er ikke alltid et "ekte" forsøk på å dø nei. Men slike selvmordsforsøk kan jo også ende med døden, og dermed få akkurat samme konsekvens som selvmordsforsøk hvor eneste plan og mening er å dø, uten noen vei tilbake. I slike tilfeller må jo begge disse forskjellige formene for selvmordsforsøk havne i samme store hovedgruppe, og kunne være en del av diskusjonen her.

Kronglete skrevet, jeg er trøtt og mister sakte men sikkert min evne til å få fram det jeg mener. Håper du skjønte? :gjeiper:

Må si til deg som til AB i forrige innlegg, jeg håper virkelig at du har det bedre og er friskere nå enn du var der og da! Og ja, det er vanskelig å sette seg inn i det. Egentlig helt umulig å virkelig forstå, uten å ha vært der selv (og tydeligvis vanskelig å forstå selv når man har vært der selv). Jeg vet hvordan det er å ha det så tøft at man føler at man ikke orker mer, likevel har jeg aldri vært suicidal nettopp fordi jeg jo ikke har vært psykisk syk. Jeg kan ikke fordra når folk drar den "jeg skjønner akkurat hvordan du har det"-linjen uten å ha følt det på kroppen selv, så det skal jeg holde meg unna. Bedre å prøve å forstå og å vise empati, uten å innbille seg at man man vet hvordan det er å være i den andres sko

[Gjest Rosaleen]

Det blir det samme som å spørre: Er det egoistisk å lide av depresjon? Svaret er selvsagt nei.

All medfølelse til pårørende som mister sine kjære ved selvmord, men man skal ikke pålegge selvmordsofferet skyldfølelse etter sin død.

[AnonymBruker]

Uansett, at det er sykdommen som er skyld i det er jeg enig i. I de fleste tilfeller i hvert fall. Det er jo de som ikke er psykisk syke som også begår selvmord, men de er sikkert i mindretall. Men ja, som du skriver, det er jo en selv som utfører handlingen som regel. Så da har man som regel en viss styring og valgmuligheten til ikke å gjøre det og. (Vær obs på at jeg skriver "som regel" og "en viss styring" osv., vil ikke misforståes.)

Jeg mener at det å ta livet sitt, det er et valg. Man vil nok ofte føle at man ikke har noe valg, men siden man må gå aktivt inn for å gjøre noe selv så mener jeg at det er et valg man tar. (Det finnes selvsagt unntak, der den handlingen man gjorde ikke var ment å skulle føre til døden, men at den gjorde det likevel.) Og det er vel akkurat det at man på en måte velger å dø som gjør at blant annet du ser på det som en egoistisk handling?

Det du skriver om at man tenker at smerten man selv lever med er større enn smerten man vil påføre alle andre med å ta livet sitt er veldig skummelt. Tenk at man kan tenke sånn. Det sier noe om hvor skrudd virkelighetsbilde man har, og hvor langt nede man er. Men jeg kan ikke hjelpe for at jeg også synes det er en fryktelig egoistisk tanke å ha. Jeg forstår det, jeg empatiserer og synes det er grusomt å tenke at noen tenker slik - men jeg synes fremdeles tanken er egoistisk.

Håper du har det bedre nå forresten, at du er blitt friskere

Det du skriver er nok hovedgrunnen til at dette blir en veldig vanskelig debatt. De som selv er suicidale klarer ofte ikke å skjønne hvorfor friske folk mener det er en egoistisk handling, og de som er friske skjønner ikke at folk kan gjøre noe SÅ egoistisk. Jeg er helt ærlig overbevist om at hvis jeg tok livet av meg, så ville ikke mine nærmeste ha det i nærheten av så vondt som jeg har det i mine verste perioder. Jeg ser helt klart at det ville være vanskelig for dem, men jeg innbiller meg at nesten ingenting overgår den smerten av å føle at livet ens rett og slett ikke er verdt å leve. Men som sagt, dette er ikke friske tanker. Jeg er for syk til å klare å se problemstillingen fra en frisk side.

Takk for klem, det går dessverre ikke så bra, men jeg lever i alle fall.

(Håper ingen tolker mitt innlegg til at jeg står i fare for å ta livet mitt, for jeg er absolutt ikke aktivt suicidal på noen måte nå.)

[Gjest UngKalven]

"Nei, selv om du lider og alltid vil gjøre det trenger jeg/vi deg så mye at du må leve videre for våres skyld."

Det er det som er egoistisk.

Hvis en person jeg var veldig glad i led så mye at han/hun oppriktig ønsket å dø, så ville jeg heller ønsket at vedkommende fikk dø og slippe å lide istedenfor at jeg skulle holde igjen det ønsket for min egen skyld.

Og med oppriktig ønske om å dø mener jeg at det må være over tid og alle muligheter prøvd, fremtiden er med sikkerhet full av lidelse. De fleste er jo innom dårlige eller veldig dårlige perioder iblant. Og utsikten kan se dyster ut, men den trenger ikke alltid være det.

[Gjest krabat]

Ser du på selvmord som en egoistisk handling? Hvorfor/hvorfor ikke?

Selvmord er som regel egoistisk motivert, men dessverre er det i mange tilfeller slett ikke i individets virkelige egeninteresse å begå selvmord.

Eksempel: En selvmordsbomber sprenger seg i luften i troen på at han vil få evig plass i Himmelen sammen med 72 jomfruer. Det han i virkeligheten gjør er selvfølgelig å kaste bort det eneste livet han har.

Andre ganger er selvmord en virkelig egoistisk handling. For eksempel når det kan gjøre at individet unnslipper masse unødig smerte på dødsleiet (eutanasi).

Endret 15. april 2012 av krabat

[Gjest Hikken]

"Nei, selv om du lider og alltid vil gjøre det trenger jeg/vi deg så mye at du må leve videre for våres skyld."

Det er det som er egoistisk.

Hvis en person jeg var veldig glad i led så mye at han/hun oppriktig ønsket å dø, så ville jeg heller ønsket at vedkommende fikk dø og slippe å lide istedenfor at jeg skulle holde igjen det ønsket for min egen skyld.

Og med oppriktig ønske om å dø mener jeg at det må være over tid og alle muligheter prøvd, fremtiden er med sikkerhet full av lidelse. De fleste er jo innom dårlige eller veldig dårlige perioder iblant. Og utsikten kan se dyster ut, men den trenger ikke alltid være det.

Livet til de pårørende vil jo uansett fortsette. Javisst det vil kanskje gjøre ekstra vondt rett før og etter begravelsen, men man går da videre. Pårørende til de som dør av f.eks kreft går jo videre med livet sitt etter en stund, så hvorfor skulle de ikke kunne det etter å ha mistet noen til selvmord?

[Vulpes]

Det blir det samme som å spørre: Er det egoistisk å lide av depresjon? Svaret er selvsagt nei.

All medfølelse til pårørende som mister sine kjære ved selvmord, men man skal ikke pålegge selvmordsofferet skyldfølelse etter sin død.

Det blir vel ikke akkurat det samme. Kan kanskje mer sammenliknes med spørsmålet "Er det egoistisk å ikke bry seg om andres problemer når man er deprimert?" Ja, det er egoistisk. Men ja, jeg forstår at for noen blir det sånn pga. sykdommen.

Bare et eksempel. Mener ikke at deprimerte ikke bryr seg om andre enn seg selv.

En handling kan være egoistisk, slem, dum osv. selv om det ligger en forklaring bak. Det er i hvert fall slik jeg ser på hele denne problemstillingen.

Skyldfølelse tror jeg det er mye av etter et selvmord uansett. Skyldfølelse hos de pårørende, med tanker om at man sikkert kunne gjort noe for å forhindre det. Skyldfølelse rettet mot den avdøde, tanker som "hvordan kunne h*n gjøre dette mot oss?". Det er nok vanskelig å unngå. Selvmord må være noe av det jævligste en familie eller vennegjeng kan oppleve?

Jeg mener at det å ta livet sitt, det er et valg. Man vil nok ofte føle at man ikke har noe valg, men siden man må gå aktivt inn for å gjøre noe selv så mener jeg at det er et valg man tar. (Det finnes selvsagt unntak, der den handlingen man gjorde ikke var ment å skulle føre til døden, men at den gjorde det likevel.) Og det er vel akkurat det at man på en måte velger å dø som gjør at blant annet du ser på det som en egoistisk handling?

Det du skriver er nok hovedgrunnen til at dette blir en veldig vanskelig debatt. De som selv er suicidale klarer ofte ikke å skjønne hvorfor friske folk mener det er en egoistisk handling, og de som er friske skjønner ikke at folk kan gjøre noe SÅ egoistisk. Jeg er helt ærlig overbevist om at hvis jeg tok livet av meg, så ville ikke mine nærmeste ha det i nærheten av så vondt som jeg har det i mine verste perioder. Jeg ser helt klart at det ville være vanskelig for dem, men jeg innbiller meg at nesten ingenting overgår den smerten av å føle at livet ens rett og slett ikke er verdt å leve. Men som sagt, dette er ikke friske tanker. Jeg er for syk til å klare å se problemstillingen fra en frisk side.

Takk for klem, det går dessverre ikke så bra, men jeg lever i alle fall.

(Håper ingen tolker mitt innlegg til at jeg står i fare for å ta livet mitt, for jeg er absolutt ikke aktivt suicidal på noen måte nå.)

Tror du er borti noe viktig og grunnleggende i hele debatten her (det jeg har markert med fet skrift). Og de som står på hver sin side i denne debatten vil nok aldri kunne bli helt enige, selv om de absolutt kan forstå hverandres synspunkter.

Trist å høre at det ikke går så bra. Ønsker deg god bedring, og håper du til slutt kan komme dit hvor du føler at du lever et godt liv. (Merker at kun disse setningene var vanskelige å formulere, var redd for å skrive noe feil eller at det skulle virke banalt eller dumt. Tenkte kanskje det kunne være interessant for dere å få vite det, sånn mtp. at vi tidligere i diskusjonen har vært innom det at det kan være vanskelig for pårørende å vite hvordan de skal forholde seg til den psyke.)

[Vulpes]

"Nei, selv om du lider og alltid vil gjøre det trenger jeg/vi deg så mye at du må leve videre for våres skyld."

Det er det som er egoistisk.

Hvis en person jeg var veldig glad i led så mye at han/hun oppriktig ønsket å dø, så ville jeg heller ønsket at vedkommende fikk dø og slippe å lide istedenfor at jeg skulle holde igjen det ønsket for min egen skyld.

Og med oppriktig ønske om å dø mener jeg at det må være over tid og alle muligheter prøvd, fremtiden er med sikkerhet full av lidelse. De fleste er jo innom dårlige eller veldig dårlige perioder iblant. Og utsikten kan se dyster ut, men den trenger ikke alltid være det.

Ja, jeg er enig i at det også på sett og vis er en egoistisk tankegang. Men det blir samtidig ikke helt det samme. Og jeg synes ikke at den tankegangen er mer egoistisk enn det er å ta sitt eget liv.

Så klart stiller situasjonen seg annerledes om det er snakk om en terminal kreftpasient som ligger med store smerter og vil dø i løpet av en bestemt tid uansett.

Livet til de pårørende vil jo uansett fortsette. Javisst det vil kanskje gjøre ekstra vondt rett før og etter begravelsen, men man går da videre. Pårørende til de som dør av f.eks kreft går jo videre med livet sitt etter en stund, så hvorfor skulle de ikke kunne det etter å ha mistet noen til selvmord?

Jeg for min del er ganske sikker på at jeg ville slitt mye mer om jeg mistet en jeg var glad i til selvmord enn til kreft eller annen dødelig sykdom. Det er ikke bare å "gå videre med livet sitt" etter en viss tid. Det vil sitte i for alltid, jeg for min del kan ikke se for meg at jeg noen gang ville kommet over noe sånt. Og selvmord har nok også ødelagt mange mennesker og familier for livet. Bare se eksempelet tidligere i tråden hvor en gutts selvmord førte til eksens selvmord kort tid etter.

Jeg får litt inntrykk av at du ikke ser hvor ille det er for de pårørende. Kanskje misforstår jeg deg, eller kanskje klarer du ikke helt å se det fordi du selv er langt nede og er den som har forsøkt å ta livet ditt? Slik at ditt perspektiv på det hele er litt forvridd?

[Vulpes]

MEN! Nå er det sent, og jeg legger meg. Håper denne diskusjonen fortsatt står her i morgen. Hvis ikke får jeg aldri vite hva dere svarte meg, og jeg håper at ingen har misforstått meg noe sted i denne tråden. Er jo et følsomt tema, men jeg synes samtidig det er viktig å diskutere det. Det er jo kun på den måten at de forskjellige "partene" kan forstå hverandre litt bedre.

God natt

[AnonymBruker]

Skyldfølelse tror jeg det er mye av etter et selvmord uansett. Skyldfølelse hos de pårørende, med tanker om at man sikkert kunne gjort noe for å forhindre det. Skyldfølelse rettet mot den avdøde, tanker som "hvordan kunne h*n gjøre dette mot oss?". Det er nok vanskelig å unngå. Selvmord må være noe av det jævligste en familie eller vennegjeng kan oppleve?

Dette tror jeg er grunnen til at det er så mange vonde følelser etter et selvmord - man bebreider seg selv. Det er sjelden folk sitter igjen etter at en person har dødd av hjerteinfarkt og føler skyld på grunn av det som har skjedd.

Tror du er borti noe viktig og grunnleggende i hele debatten her (det jeg har markert med fet skrift). Og de som står på hver sin side i denne debatten vil nok aldri kunne bli helt enige, selv om de absolutt kan forstå hverandres synspunkter.

Trist å høre at det ikke går så bra. Ønsker deg god bedring, og håper du til slutt kan komme dit hvor du føler at du lever et godt liv. (Merker at kun disse setningene var vanskelige å formulere, var redd for å skrive noe feil eller at det skulle virke banalt eller dumt. Tenkte kanskje det kunne være interessant for dere å få vite det, sånn mtp. at vi tidligere i diskusjonen har vært innom det at det kan være vanskelig for pårørende å vite hvordan de skal forholde seg til den psyke.)

Dette er nok en av de mange debattene der man bare må være enige om å være uenige, fordi man rett og slett har forskjellige forutsetninger for hvordan man oppfatter spørsmålet. Det er vanskelig for dere som ikke har kjent dette på kroppen selv å forstå at jeg mener at min smerte er mye verre enn den mine pårørende vil føle dersom jeg tar livet mitt, og i tillegg er ganske sikker på at de egentlig vil bli mest lettet over at de slipper å ha en byrde i livet sitt - og da blir det også vanskelig å skjønne hvorfor jeg mener som jeg gjør angående det å ta livet sitt. (Puh, lang setning.)

Takk for fine ord. Jeg håper jeg en dag blir så frisk at jeg har flere positive opplevelser enn negative. (Og jeg skjønner godt at det er vanskelig å formulere seg. Det synes jeg selv også når jeg skal skrive til psykisk syke, selv om jeg har mer enn nok "erfaring" med emnet selv.)

[Gjest Hikken]

Ja, jeg er enig i at det også på sett og vis er en egoistisk tankegang. Men det blir samtidig ikke helt det samme. Og jeg synes ikke at den tankegangen er mer egoistisk enn det er å ta sitt eget liv.

Så klart stiller situasjonen seg annerledes om det er snakk om en terminal kreftpasient som ligger med store smerter og vil dø i løpet av en bestemt tid uansett.

Jeg for min del er ganske sikker på at jeg ville slitt mye mer om jeg mistet en jeg var glad i til selvmord enn til kreft eller annen dødelig sykdom. Det er ikke bare å "gå videre med livet sitt" etter en viss tid. Det vil sitte i for alltid, jeg for min del kan ikke se for meg at jeg noen gang ville kommet over noe sånt. Og selvmord har nok også ødelagt mange mennesker og familier for livet. Bare se eksempelet tidligere i tråden hvor en gutts selvmord førte til eksens selvmord kort tid etter.

Jeg får litt inntrykk av at du ikke ser hvor ille det er for de pårørende. Kanskje misforstår jeg deg, eller kanskje klarer du ikke helt å se det fordi du selv er langt nede og er den som har forsøkt å ta livet ditt? Slik at ditt perspektiv på det hele er litt forvridd?

Men er det så mye bedre som pårørende å sitte og se på personen som har det vondt? Hva om personen selv med behandling ikke viser tegn til bedring etter 20-30 år med behandling? Jeg ville heller latt personen slippe å ha det så jævlig istedet for å se han/henne sitte i en stol alene dag ut og dag inn 24 timer i døgnet og bare visne vekk. Ingen livsglede, ikke noe antydning til smil, ikke noe glimt i øynene. Bare en endeløs tunnell av tomhet og smerte. En periode av livet mitt var jeg så nede at jeg bokstavelig talt verken smilte eller lo på 2 hele år. Dette kunne til og med lærerne mine fra ungdomsskolen bekrefte.

Sorgtunge skuldre og tomme øyne uten håp som ikke gjør annet enn å glo i veggen er ikke noe liv.

Endret 15. april 2012 av Hikken

[Gjest UngKalven]

Livet til de pårørende vil jo uansett fortsette. Javisst det vil kanskje gjøre ekstra vondt rett før og etter begravelsen, men man går da videre. Pårørende til de som dør av f.eks kreft går jo videre med livet sitt etter en stund, så hvorfor skulle de ikke kunne det etter å ha mistet noen til selvmord?

Ja, livet går uansett videre.. Men man skal heller forsøke å se selvmordet fra selvmorderens perspektiv og ikke tenke på sin egen situasjon som er blitt verre, og utifra det mene at selvmordet var egoistisk med en slags negativ ladning til ordet. Man kan jo ikke sette seg inn i den dødes tankegang eller vite hvordan han/hun hadde det. Så istedenfor å gå utifra at det kanskje ikke var så ille, som en kanskje får intrykk av, heller stole på at det var så ille at det ikke var verdt det. Hvis du er trygg på at en person elsker deg, må du også stole på at han/hun ikke vil gjøre noe vondt mot deg hvis han/hun har noe valg.

[Gjest hogwash]

Som trønder har jeg alltid likt Nils Arne Eggen, men jeg syntes han sa det veldig bra i forbindelse med KTEs bortgang:

Det står på kransen at jeg er stolt av deg, og det er jeg virkelig. Jeg er stolt av at du utviklet deg til å bli det gode medmennesket du var, men også i kampen mot sykdommen som du bar på. Til slutt ble smertene dine så ille at angsten din for å leve ble større enn for å dø. Jeg skjønner det, og jeg aksepterer det, for jeg vet at du har fått fred, sa Eggen.

[Gjest Lykkeliky]

Etterlatte vil nok alltid sitte igjen og tenke "Hva kunne vi gjort annerledes." For min del kunne de ikke gjort noe annerledes. Jeg har valgt å ikke dele noe av dette med andre en kjæreste og behandler. For meg betyr det mye at ingen ser på meg som "syk". Ikke en gang min mor vet noe, hun vet ikke en gang at jeg har hatt depressive perioder i 5 år. Jeg sjuler alt! Opprettholder fasaden om at alt et feiende flott. Det er nok ikke det lureste, men for meg er det viktig. Jeg vil ikke bli stemplet med en diagnose. Så siden jeg ikke lar noen komme innpå meg , kunne heller ikke noen gjort noe annerledes. Dette er nøye gjennomtenkt fra min side. Og jeg vil jo da forhåpentligvis vise de at de ikke kunne gjort noe annerledes. For jeg sa jo ingenting. .........

Meeeen i morgen er det en ny dag, og jammen tror jeg at jeg skal holde ut den dagen også! Hikken og jeg :-)

[Gjest krabat]

Jeg er blant de som mener at egoisme er bra. Ethvert individ bør ha sitt eget liv som høyeste verdi, og det er galt å forvente at et annet menneske skal fortsette å leve når det ikke har noe å leve for.

[AnonymBruker]

Så istedenfor å gå utifra at det kanskje ikke var så ille, som en kanskje får intrykk av, heller stole på at det var så ille at det ikke var verdt det.

Jeg tror at de som ikke har vært der selv, ikke klarer å se for seg den smerten en person som tar livet sitt kjenner på. Jeg tror heller ikke at de som ikke har vært etterlatte etter et selvmord klarer å se hvor stor smerte de kjenner på.

[AnonymBruker]

Tok Eggen selvmord? Hvorfor?

[Gjest hogwash]

Tok Eggen selvmord? Hvorfor?

Jeg mener å ha lest at han har slitt med angst hele livet, men ikke tilgang på kilder akkurat nå.

[Gjest Lykkeliky]

Han har levd med depresjoner og angst i mange år. Derfor, antageligvis

[Gjest Hikken]

Etterlatte vil nok alltid sitte igjen og tenke "Hva kunne vi gjort annerledes." For min del kunne de ikke gjort noe annerledes. Jeg har valgt å ikke dele noe av dette med andre en kjæreste og behandler. For meg betyr det mye at ingen ser på meg som "syk". Ikke en gang min mor vet noe, hun vet ikke en gang at jeg har hatt depressive perioder i 5 år. Jeg sjuler alt! Opprettholder fasaden om at alt et feiende flott. Det er nok ikke det lureste, men for meg er det viktig. Jeg vil ikke bli stemplet med en diagnose. Så siden jeg ikke lar noen komme innpå meg , kunne heller ikke noen gjort noe annerledes. Dette er nøye gjennomtenkt fra min side. Og jeg vil jo da forhåpentligvis vise de at de ikke kunne gjort noe annerledes. For jeg sa jo ingenting. .........

Meeeen i morgen er det en ny dag, og jammen tror jeg at jeg skal holde ut den dagen også! Hikken og jeg :-)

Jeg og du er sterke sammen