Hvorfor skal dere ha barn?

[Daxi]

[Majott]

TAKK GUD for at verden har utviklet seg en god del de siste 20 årene!!!!

Kunnskapsnivået har økt, og mor/barn dødeligheten har gått ned.

Ja, og dermed er det enda mindre grunn til å ha fødselsangst!

Man blir utredet og fulgt godt opp i svangerskapet, og man får keisersnitt om man trenger det.

Selv hadde jeg ikke overlevd noen av mine fødsler om jeg levde for 100 år siden.

[Gjest "gjest"]

Ja, og dermed er det enda mindre grunn til å ha fødselsangst!

Man blir utredet og fulgt godt opp i svangerskapet, og man får keisersnitt om man trenger det.

Selv hadde jeg ikke overlevd noen av mine fødsler om jeg levde for 100 år siden.

Mitt poeng.

[SmallTalk]

Ja, og dermed er det enda mindre grunn til å ha fødselsangst!

Man blir utredet og fulgt godt opp i svangerskapet, og man får keisersnitt om man trenger det.

Selv hadde jeg ikke overlevd noen av mine fødsler om jeg levde for 100 år siden.

All den tid barn fortsatt dør eller blir hjerneskadet under fødsel her i Norge, så er det god grunn til å ha fødselsangst. Man kan faktisk ikke nødvendigvis stole på at leger/jordmødre alltid tar de rette avgjørelsene under en fødsel, og dette kan føre til at man ender opp med et dødt eller alvorlig skadet barn.

[-lykke-]

Atte?????!??? Jeg mener det må være noe seriøst sykt galt med folk som mener at man ikke kan få barn etter fylte 20 år. Såpass syke anser jeg disse folkene at jeg mener de aldri burde få lov til å få barn.

En venninne av meg har endimetriose og har fått beskjed om at i løpet av to år så må de mest sannsynlig fjerne livmoren. Da har man nok ikke spesielt god tid.

At det går an å være så bastant... Jeg tolket det som at innleggeren ikke vil ha mulighet (rett og slett) etter at hun er tjue år.

Om jeg hadde fått den samme beskjeden som min venninne når jeg var 18 år så ville jeg nok forsøkt å få barn fortest mulig, jeg og (sier forsøke for det er ikke sikkert man lykkes da sykdommen kan gjøre det vanskelig).

[-lykke-]

Man mangler ikke forståelse, man er realistisk. Er folk uføretrygded pga angst og diverse andre psykiske problemer så er ikke barn noe for dem.

Men hvem er du til å bedømme dette og bestemme hvordan andre best skal leve livene sine?

[-lykke-]

Ja, og dermed er det enda mindre grunn til å ha fødselsangst!

Man blir utredet og fulgt godt opp i svangerskapet, og man får keisersnitt om man trenger det.

Selv hadde jeg ikke overlevd noen av mine fødsler om jeg levde for 100 år siden.

Angst er irrasjonell.

Jeg hadde heller ikke overlevd min fødsel for 100 år siden og neste gang jeg skal føde så skal de ta en estimering av størrelsen til babyen for å se om babyen vil få plass i "fødekanalen". Dersom den neste babyen er like stor (jenta mi var bredskuldret og satt fast) så vil jeg måtte ta keisersnitt. Vi holdt begge to på å stryke med. Jeg skal nok føde vaginalt igjen om det lar seg gjøre, men jeg kan forstå at andre som også har hatt en vanskelig fødsel kan ha utviklet angst (jeg selv trodde jeg kom til å blø ihjel da det fosset blod ut av meg og legene stresset som bare det).

Men KS skal selvfølgelig ikke "misbrukes", men jeg regner da med at det er sakkyndige som er med på å avgjøre om operasjonen skal gjennomføres eller ikke.

[Gjest "gjest"]

Men hvem er du til å bedømme dette og bestemme hvordan andre best skal leve livene sine?

Jeg er nok en av de som forvalter hva våre skattepenger går til, og KS til kvinner som ikke har noe reelt problem enn angst for at legene skal se underlivet deres og for å sprekke litt, skal og bør få slite litt for ønsket sitt om KS. For de er barnslige, rett og slett og tenker ikke på hva det her koster resten av samfunnet.

[Lillymin]

nei er man ufør 100% bør man ikke ha ansvar for barn. det er mulig å gå utenfor a4 systemet i arbeidslivet også!!!!

det er en grunn til at man blir 100% ufør og da er det vanskelig å ta seg av andre(barn)når man har plenti med seg selv.

... Så hvis man blir ufør og allerede har barn, så må disse adopteres bort...

[AnonymBruker]

All den tid barn fortsatt dør eller blir hjerneskadet under fødsel her i Norge, så er det god grunn til å ha fødselsangst. Man kan faktisk ikke nødvendigvis stole på at leger/jordmødre alltid tar de rette avgjørelsene under en fødsel, og dette kan føre til at man ender opp med et dødt eller alvorlig skadet barn.

Det er vel ikke gitt at alt få knirkefritt med KS heller vel... det er de samme legene som skal ta avgjørelser da....

Klart det er en risk, det er det med alt. MEN kan kan alltids la være....

[Lillymin]

Vet at dette blir oppfattet som frekt, men spør likevel:

Hvordan har det seg at folk som ikke kan jobbe fordi de er syke på ulike tidspunkt, likevel kan ta seg av barn? Jeg er ikke mor selv, men i alle tråder om temaet hevdes det at det å gå hjemme med barn er en fulltidsjobb. Og en ting er sikkert: barnet har ikke behov bare på tider som passer moren. Hvordan kan man være for syk til å jobbe, men samtidig være frisk nok til å gjøre den fulltidsjobben det påstås at det er å ha barn?

Du sier jo at ingen arbeidsgivere er så fleksible, men barn er i alle fall ikke fleksible, de krever jo hele tiden og når som helst på døgnet!

Jeg fatter det bare ikke..

Hun skriver jo selv at mannen gjør det når hun ikke klarer... det krever jo at man har en partner som hjelper eller et nettverk som kompenserer.

[-lykke-]

Jeg er nok en av de som forvalter hva våre skattepenger går til, og KS til kvinner som ikke har noe reelt problem enn angst for at legene skal se underlivet deres og for å sprekke litt, skal og bør få slite litt for ønsket sitt om KS. For de er barnslige, rett og slett og tenker ikke på hva det her koster resten av samfunnet.

Nå referterte jeg først og fremst til dette utsagnet: "Er folk uføretrygded pga angst og diverse andre psykiske problemer så er ikke barn noe for dem."

Men spørsmålet mitt om hvem du er til å bestemme hvordan andre skal leve livene sine gjelder for øvrig problemstillingen om keisersnitt og.

Jeg og betaler skatt og synes legene skal få avgjøre hvem som skal få innvilget keisersnitt.

Jeg er hverken uføretrygdet eller har noe ønske om planlagt keisersnitt ved en evt. graviditet, men jeg har ikke noe ønske om å diktere hvordan andre skal leve livene sine. Man kan da virkelig ikke forvente at alle skal ta samme valg som en selv her i livet!

Synes du har et ganske svart-hvitt syn på disse sakene.

[AnonymBruker]

Hun skriver jo selv at mannen gjør det når hun ikke klarer... det krever jo at man har en partner som hjelper eller et nettverk som kompenserer.

Hun skriver også:

Skulle jeg skille meg og miste barnehageplassen så hadde jeg fint klart å ta vare på ham. Som mor har man sjelden noe valg, og de rundene jeg har gått med meg selv før jeg valgte å få barn inkluderer også muligheten for at jeg blir alene.

Så jeg lurer fortsatt på hvordan denne personen kan være 100% ufør.

Det er en av to: enten er ikke barn en fulltidsjobb slik det stadig blir påstått, eller så er ikke de uføre med barn uføre likevel og kunne ha jobbet.

[AnonymBruker]

Det er ganske stor forskjell på å være i jobb og å ta vare på et barn. Er man i jobb er det (selvsagt) forventet at man skal yte 100% i de timene man jobber. Det er spesifike arbeidsoppgaver som skal gjøres og mange som er avhengige av at du gjør det du skal, når du skal (med mindre du er selvstendig eller har arbeid du styrer selv). Tidsfrister, deadlines, overleveringer til andre for neste del av prosessen osv.

Et barn krever mye ja, og det krever på tider man ikke kan styre. Men når barna er små sover de en del (jeg tar ikke kolikk og andre sykdommer med i beregningen her, heller ikke om man ikke får "et sovebarn", det er ting man ikke vet, og kan slite ut også den friskeste voksne. Så det vil ikke være noe annerledes). En mor som er ufør trenger ikke å vaske gulv akkurat klokken 12 eller henge opp tøy klokken 15. Det kan fint gjøres når barnet sover, evt når mor ha overskudd. Om det så er klokken 22. Selvfølgelig krever barnet sitt, man kan ikke utsette bleieskift eller mat. Men når "alt annet" kan vente, så vil det fortsatt være noe HELT annet.

[AnonymBruker]

Hun skriver også:

Så jeg lurer fortsatt på hvordan denne personen kan være 100% ufør.

Det er en av to: enten er ikke barn en fulltidsjobb slik det stadig blir påstått, eller så er ikke de uføre med barn uføre likevel og kunne ha jobbet.

Et barn ER en fulltidsjobb, men det er en fulltidsjobb som krever at du er tilgjengelig og til stede hele døgnet. Ikke "bare" fra 8-16. Men selv om det krever gjennom hele døgnet, så er det mange "hvileperioder" der mor kan hente seg inn og/eller gjøre andre ting som kreves. Og man har en partner som oftest, om man er syk eller frisk, som også gjør sin del av "jobben".

[AnonymBruker]

Og dere som tror at det bare er å "bestille" keisersnitt bør nok undersøke litt, for det er virkelig IKKE lett å få her i Norge, heldigvis.