Besteforeldre som ikke vil passe barnebarn

[effy]

Jeg skjønner at det er stor forskjell på besteforeldre.

Når det gjelder mine egne foreldre så må jeg innrømme at jeg forventer at de stiller opp hvis jeg spør. Og da er det snakk om å spørre god tid i forveien. Siden jeg hjelper dem i forskjellige situasjoner (og det blir ikke noe mindre av det når de blir eldre), synes jeg de kan hjelpe meg om jeg har behov for litt barnepass. Alt med måte selvfølgelig. Jeg spør kanskje 3-4 ganger i året.

Når det gjelder mine svigerforeldre så har jeg ingen forventinger. Om de ikke ønsker å bidra så må jeg bare respektere det.

[Gjest Gjest]

Jeg har aldri hatt besteforeldre, og har ikke noe forhold til egne foreldre.

Jeg har nå flere barn, men jeg tror at det er fåfengt å sitte som førtiåring og bestemme seg for hvordan det skal bli når/hvis jeg blir bestemor.

Kanskje barna mine gifter seg i utlandet. Kanskje de ikke vil/trenger en bestemor. Kanskje svigerdøtrene som kommer sitter på KG og kaller meg ei hysterisk f***e som gir ungene hennes sjokolade og prakker på dem stygge klær.

[Gjest Shelob]

Alle andre tar utgangspunkt i ytterlighetene, men det gjør ikke du?

Jeg kjenner ingen besteforeldre som reiser eller driver så mye med båt og golf at de ikke har tid til barnebarna sine, men jeg vet om en hel del foreldre som er misfornøyde med besteforeldrenes innsats fordi de ikke stiller opp som barnevakt annenhver helg.

For øvrig vet jeg om besteforeldre som ser barna "bare" fire ganger i året (jeg så heller ikke mine besteforeldre oftere enn det), og det er helt naturlig når man bor to timers flytur unna. Og likevel har besteforeldre og barnebarn et godt forhold.

Jo, det er akkurat det jeg sier - at alle (det inkluderer meg) tar utgangspunkt i en ytterlighet. Besteforeldreparet jeg snakker om er en ytterlighet.

[Gjest Shelob]

Alle andre tar utgangspunkt i ytterlighetene, men det gjør ikke du?

Jeg kjenner ingen besteforeldre som reiser eller driver så mye med båt og golf at de ikke har tid til barnebarna sine, men jeg vet om en hel del foreldre som er misfornøyde med besteforeldrenes innsats fordi de ikke stiller opp som barnevakt annenhver helg.

For øvrig vet jeg om besteforeldre som ser barna "bare" fire ganger i året (jeg så heller ikke mine besteforeldre oftere enn det), og det er helt naturlig når man bor to timers flytur unna. Og likevel har besteforeldre og barnebarn et godt forhold.

Hvorfor skriver du "alle andre"? Det er jo ikke det jeg har skrevet? Du har selv sitert teksten min, kan du ikke lese hva det står?

[Gjest Shelob]

Hvorfor unner du dem ikke det? Dette er ting man ikke kan gjøre veldig mye av når man har barn boende hjemme. Derfor er det helt naturlig at folk tar seg tid til sånt når barna har flyttet ut.

Syns du virker veldig egoistisk.....

Og det unner jeg de. Men hvorfor har de tid til alt dette, men ingen tid til barnebarnet? Betyr han så lite for de?

[AnonymBruker]

Jeg har et nært og godt forhold til mormor. Da vi var små kostet barnehage skjorta, og dessuten måtte mamma ut igjen i jobb da jeg var 4 måneder for å få hverdagen til å gå rundt. Så da var bestemor dagmamma, da. Hverdagen da jeg var noe eldre, gikk i at vi gjorde husarbeid på formiddagen, også var jeg med henne på vaskejobben hennes på ettermiddagen. Bortsett fra dette, så passet ikke mormor oss veldig ofte. Vi overnattet noen få netter i året, også pleide en onkel å passe oss innimellom når mamma og pappa ikke fikk kabalen til å gå opp. I tenårene var det alltid åpent hus hos mormor, og jeg har gråt mang en tåre og drukket mang en kopp kakao på mormors kjøkken.

Farmor bor noe lenger unna, og henne har jeg selv valgt å ha minimalt kontakt med. Både fordi hun og jeg ikke har noe annet enn blodslinjen til felles, men mest av alt fordi hun alltid har forskjellsbehandlet barnebarna, og døtrene til sin datter var de eneste som telte i hennes verden. Enda mens farfar levde, så pleide vi å bli sendt til gården deres på sommeren i et par uker når foreldrene våre var på jobb og vi hadde skolefri. Og farfar var en herlig mann, men da han døde mistet vi mye av kontakten med farmor, siden hun foretrakk andre barn og barnebarn enn sine sønner og deres koner og barn.

Min mor er nå i alderen der alle hennes venninner og kollegaer får barnebarn. Og jeg må si at jeg skjems over egen generasjon, slik disse som nå har fått barn forventer at besteforeldrene alltid stiller opp. Det skal være barnepass gjerne et par kvelder i uka slik at de får trent, synget i kor eller hvilke hobbyer de nå dyrker, og de plasserer ungene sine hos besteforeldre minst en helg, gjerne to, i måneden slik at de får slappet av, reist på kjærlighetsferie og festet. Og sier besteforeldrene nei, så bryter helvete løs, med beskyldninger om at de ikke er glade i barnebarna og generelt fryktelig egoistiske. At besteforeldrene allerede har oppdratt et kull barn, og dermed måttet forsake masse, faller de tydeligvis ikke inn. Og ser på det som det mest naturlige i verden at besteforedlrene skal forsake sine fritidsaktiviteter og helgeturer slik at de får dyrket hobbyer og egen reiselyst (uten barn).

[Vera Vinge]

Som andre sier, syns jeg kontakt mellom besteforeldre og barnebarn bør skje på besteforeldrenes premisser, og ikke være et sted man kan dumpe barna i tide og utide. Samtidig syns jeg det er rart med besteforeldre som knapt viser interesse for egne barnebarn.

Jeg hadde selv et nært forhold til alle mine besteforeldre. Jeg vokste opp med et par besteforeldre i nabohuset og vi var der mye etter skolen i overnattet i helger. De tok oss også med på hytta og på utenlandsturer. Noe skyldtes nok våre lange skoleferier og behov for pass i den anledning, men mye skjedde på barnas initiativ. Vi gikk inn og ut av deres hus som vårt andre hjem. De var også veldig barnekjære, så jeg føler meg trygg på at de ville ha det sånn. Som LaGuapa nevner, gir det en helt sklei kontakt å være sammen på den måten framfor å kun treffes sammen med foreldrene eller på arrangementer, hvor man mest sitter ved siden av hverandre. Jeg satte pris på å få være en del av deres dagligliv. Og jeg tror det var mindre stress for dem også, framfor å måtte ta oss med på masse fancy greier for å kunne være sammen.

Mine andre besteforeldre bodde på en annen kant av landet mesteparten av barndommen min, men jeg følte likevel at jeg kjente dem godt til tross for at vi traff hverandre sjelden. Men jeg var på besøk der gjerne en måned av gangen alene i sommerferien fra jeg begynte på skolen. Deltok i livet på gården og med storfamilien. Fantastiske minner med besteforeldre som hadde tid og som tok med meg på tingene som var dagligdags for dem, men eksotisk for meg.

Jeg føler rett og slett at jeg har hatt to ekstra sett med foreldre, noe som har vært uvurderlig for meg. Jeg kan aldri huske at de hadde noen oppdragerrolle overfor meg, men det er nok fordi jeg var et veldig veloppdragent barn som ikke trengte underholdning hele tiden, så jeg var nok ikke veldig krevende å ha på besøk. Jeg har også hatt tett kontakt med besteforeldre i voksen alder. Avhengig av hvor jeg har bodd, har jeg gjerne besøk dem annen hver uke. I studietiden tilbragte jeg gjerne annen hver eller tredje hver hele helg hos besteforeldrene mine. Det så sikkert veldig uselvisk ut fra utsiden, men det var vel så mye for min egen del.

Nå som jeg selv har fått barn, håper jeg at han kan få et like nært forhold til sine besteforeldre. Forholdene ligger ikke like godt til rette for dem alle, men nær kontakt tror jeg det i hovedsak vil bli. Da tenker jeg nå på viktigheten av å pleie båndene dem i mellom mer enn på eget behov for barnevakt, selv om det sikkert kommer det også.

[Redbull]

Jeg kommer heller ikke til å passe barnebarna en hel masse og hvis det da ikke er noe helt spesiellt.

Vi har tre barn, to som har flyttet ut og en som fremdeles bor hjemme. Den eldste datteren vil prøve å få barn nå. Det blir nok koselig, men jeg setter meg ikke til som barnevakt i helgene hvis hun vil ha seg en fest. Da får hun finne seg en fast barnevakt hun betaler for.

Vi har med glede gitt mange år til barna og når minsten flytter ut vil jeg bruke tiden mer på meg selv. De siste 25 årene har jeg latt ungene være første prioritet i livet mitt og jeg syns jeg kan unne meg selv litt snart.

Helt enig med deg! Du er tross alt ferdig med barneperioden, det at din datter vil ha barn nå har ingenting med deg å gjøre

[meca]

Jeg kjenner at jeg blir oppspilt av veien denne tråden har utviklet seg, og har masse jeg har lyst til å svare til det som er skrevet underveis.

Så kikket jeg for moro skyld tilbake på det første spørsmål som var stilt, som faktisk bare var om det er normalt at besteforeldre ikke ønsker å omgås egne barnebarn. Det er jo egentlig et ganske annet spørsmål enn overskriften vitner om.

Om det er normalt at besteforeldre ikke ønsker å omgås egne barnebarn, tror jeg at jeg må svare nei på. I hvert fall hvis man definerer "ikke ønsker", som at de ikke vil forholde seg til barnebarna, verken på middagsbesøk med foreldre, eller som barnepass. Man er jo glad i sine egne barn, og sannsynligvis også i sine barnebarn, og jeg tror de fleste besteforeldre har glede av å omgås barnebarna sine til en viss grad.

Skal jeg derimot tolke spørsmålet i lys av overskriften, blir svaret mitt et helt annet. La meg først presisere at jeg har vokst opp med et svært nært forhold både til mine foreldre og mine besteforeldre. Besteforelderparet jeg fortsatt har i live, bor 50 mil fra stedet jeg vokste opp, og jeg prioriterte fra svært tidlig alder å reise til dem i ferier og langhelger fremfor å være på hjemplassen min sammen med venner. Det skal riktignok nevnes at mine foreldre aldri forventet at mine besteforeldre skulle ta seg av meg i feriene, og det var alltid jeg som på eget initiativ snakket med farmor og spurte om jeg kunne komme på besøk, uten at jeg lot mine foreldre ha noe som helst de skulle sagt, hehe.

Siden jeg har hatt et kjempegodt forhold til mine egne besteforeldre, ønsker jeg selvsagt at mine barn skal få ha tilsvarende godt forhold til mine foreldre den dagen de kommer til verden. Likevel kunne jeg aldri drømt om å kreve at mine foreldre skal stille som barnevakter. Det vil jeg alltid la skje på mine foreldres premisser, og min far har til og med ymtet frempå at selv om han liker barn, føler han seg ferdig med småbarnsperioden. Jeg er helt overbevist om at han kommer til å elske barnebarna sine når han blir bestefar, men jeg håper at jeg da, som nå, klarer å la være å utnytte den kjærligheten.

Generelt kjenner jeg at mange av de menneskene jeg omgås, forventer utrolig mye av sine foreldre, og jeg blir direkte uvel når jeg hører om alle forventningene man har. Ikke nok med at man forventer at foreldre skal være hyppige barnevakter, jeg kjenner også mange som nærmest går rundt og gleder seg til foreldre skal dø, fordi de har kalkulert med arven de en gang skal få. Ja, de er faktisk tilbøyelige til å kritisere pengebruken til sine foreldre, fordi foreldrene kanskje har arvet sine avdøde foreldre igjen, og nå "sløser de med pengene til bestemor, så det ikke blir igjen noe til meg".

Nei, takke seg til. Foreldrene mine har hjulpet meg masse i oppveksten. Nå har de endelig fri fra oss ungene, og da synes jeg det minste jeg kan gjøre, er å la dem faktisk nyte den fritiden de endelig har fått. Har de lyst til å være barnevakt i fremtiden, eller lyst til å etterlate seg penger til meg, så er det selvsagt velkomment, men det er aldri, aldri, aldri noe jeg vil forvente.

Så, hvis spørsmålet du stiller, egentlig er om det er normalt at besteforeldre ikke ønsker å passe barnebarn, vil jeg svare "tja". Hvis det forventes at de skal passe, så mener jeg "ja". Hvis de aldri tar kontakt selv, så er det vel kanskje nærmere et nei.

Edit: skriveleif

Endret 24. februar 2012 av meca

[Ciara]

Hvor mye barnepass er det foreldre pleier å forvente da? Selv har vi veldig sjelden behov for det. Siden sønnen vår på halvannet ble født har vi hatt barnevakt en gang mens vi var på kino (faren min syntes vi burde få kommet oss ut litt), ellers ikke. Som regel liker mannen og jeg å slappe av sammen hjemme, og hvis en av oss skal noe er selvfølgelig den andre hjemme. Jeg har ikke lyst til at besteforeldrene skal passe hele helger ennå fordi vi vil være sammen alle sammen. Trenger vi barnevakt vil det altså være veldig sjelden og gode grunner til det, og da forventer jeg at våre foreldre stiller opp så langt det er mulig, på samme måte som vi stiller opp for dem hvis de behøver det.

Våre foreldre tilbringer mye tid med barnebarnet sitt, og det skjer som regel ved at vi er sammen alle mann. Heldigvis ønsker de selv å tilbringe tid med barnet og oss.

Mao - hvis man behøver barnevakt noen få ganger i året synes jeg at besteforeldre bør forsøke å stille opp. Behøver man barnevakt "hele tiden" burde man derimot kanskje tenke litt over hvorfor man synes man trenger så innmari mye barnefri.

[Gjest Shelob]

Hvor mye barnepass er det foreldre pleier å forvente da? Selv har vi veldig sjelden behov for det. Siden sønnen vår på halvannet ble født har vi hatt barnevakt en gang mens vi var på kino (faren min syntes vi burde få kommet oss ut litt), ellers ikke. Som regel liker mannen og jeg å slappe av sammen hjemme, og hvis en av oss skal noe er selvfølgelig den andre hjemme. Jeg har ikke lyst til at besteforeldrene skal passe hele helger ennå fordi vi vil være sammen alle sammen. Trenger vi barnevakt vil det altså være veldig sjelden og gode grunner til det, og da forventer jeg at våre foreldre stiller opp så langt det er mulig, på samme måte som vi stiller opp for dem hvis de behøver det.

Våre foreldre tilbringer mye tid med barnebarnet sitt, og det skjer som regel ved at vi er sammen alle mann. Heldigvis ønsker de selv å tilbringe tid med barnet og oss.

Mao - hvis man behøver barnevakt noen få ganger i året synes jeg at besteforeldre bør forsøke å stille opp. Behøver man barnevakt "hele tiden" burde man derimot kanskje tenke litt over hvorfor man synes man trenger så innmari mye barnefri.

Kunne ikke sagt det bredre selv!

[Gjest Gjest]

Jeg har et nært og godt forhold til mormor. Da vi var små kostet barnehage skjorta, og dessuten måtte mamma ut igjen i jobb da jeg var 4 måneder for å få hverdagen til å gå rundt. Så da var bestemor dagmamma, da. Hverdagen da jeg var noe eldre, gikk i at vi gjorde husarbeid på formiddagen, også var jeg med henne på vaskejobben hennes på ettermiddagen. Bortsett fra dette, så passet ikke mormor oss veldig ofte. Vi overnattet noen få netter i året, også pleide en onkel å passe oss innimellom når mamma og pappa ikke fikk kabalen til å gå opp. I tenårene var det alltid åpent hus hos mormor, og jeg har gråt mang en tåre og drukket mang en kopp kakao på mormors kjøkken.

Farmor bor noe lenger unna, og henne har jeg selv valgt å ha minimalt kontakt med. Både fordi hun og jeg ikke har noe annet enn blodslinjen til felles, men mest av alt fordi hun alltid har forskjellsbehandlet barnebarna, og døtrene til sin datter var de eneste som telte i hennes verden. Enda mens farfar levde, så pleide vi å bli sendt til gården deres på sommeren i et par uker når foreldrene våre var på jobb og vi hadde skolefri. Og farfar var en herlig mann, men da han døde mistet vi mye av kontakten med farmor, siden hun foretrakk andre barn og barnebarn enn sine sønner og deres koner og barn.

Min mor er nå i alderen der alle hennes venninner og kollegaer får barnebarn. Og jeg må si at jeg skjems over egen generasjon, slik disse som nå har fått barn forventer at besteforeldrene alltid stiller opp. Det skal være barnepass gjerne et par kvelder i uka slik at de får trent, synget i kor eller hvilke hobbyer de nå dyrker, og de plasserer ungene sine hos besteforeldre minst en helg, gjerne to, i måneden slik at de får slappet av, reist på kjærlighetsferie og festet. Og sier besteforeldrene nei, så bryter helvete løs, med beskyldninger om at de ikke er glade i barnebarna og generelt fryktelig egoistiske. At besteforeldrene allerede har oppdratt et kull barn, og dermed måttet forsake masse, faller de tydeligvis ikke inn. Og ser på det som det mest naturlige i verden at besteforedlrene skal forsake sine fritidsaktiviteter og helgeturer slik at de får dyrket hobbyer og egen reiselyst (uten barn).

Moren din fikk gratis dagmamma av sin mor i mange år, og du synes det er helt greit hvis hun ikke gir noe barnevakt videre til sine egne barnebarn!? Er jo ikke så rart om mormoren din ikke passet deg på kveldstid også, når hun hadde deg hele dagen.

Hvor mange av disse foreldrene "av i dag" som du rynker på nesen av er det du kjenner som får barnevakt mange, mange timer mandag- fredag hver uke?

Om historien din illustrerer noe som helst, så er det jo at besteforeldre av forrige generasjon hjalp til langt mer enn hva dagens gjør. Statistisk sett hadde de i tillegg dårligere helse.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner at jeg blir oppspilt av veien denne tråden har utviklet seg, og har masse jeg har lyst til å svare til det som er skrevet underveis.

Så kikket jeg for moro skyld tilbake på det første spørsmål som var stilt, som faktisk bare var om det er normalt at besteforeldre ikke ønsker å omgås egne barnebarn. Det er jo egentlig et ganske annet spørsmål enn overskriften vitner om.

Om det er normalt at besteforeldre ikke ønsker å omgås egne barnebarn, tror jeg at jeg må svare nei på. I hvert fall hvis man definerer "ikke ønsker", som at de ikke vil forholde seg til barnebarna, verken på middagsbesøk med foreldre, eller som barnepass. Man er jo glad i sine egne barn, og sannsynligvis også i sine barnebarn, og jeg tror de fleste besteforeldre har glede av å omgås barnebarna sine til en viss grad.

Skal jeg derimot tolke spørsmålet i lys av overskriften, blir svaret mitt et helt annet. La meg først presisere at jeg har vokst opp med et svært nært forhold både til mine foreldre og mine besteforeldre. Besteforelderparet jeg fortsatt har i live, bor 50 mil fra stedet jeg vokste opp, og jeg prioriterte fra svært tidlig alder å reise til dem i ferier og langhelger fremfor å være på hjemplassen min sammen med venner. Det skal riktignok nevnes at mine foreldre aldri forventet at mine besteforeldre skulle ta seg av meg i feriene, og det var alltid jeg som på eget initiativ snakket med farmor og spurte om jeg kunne komme på besøk, uten at jeg lot mine foreldre ha noe som helst de skulle sagt, hehe.

Siden jeg har hatt et kjempegodt forhold til mine egne besteforeldre, ønsker jeg selvsagt at mine barn skal få ha tilsvarende godt forhold til mine foreldre den dagen de kommer til verden. Likevel kunne jeg aldri drømt om å kreve at mine foreldre skal stille som barnevakter. Det vil jeg alltid la skje på mine foreldres premisser, og min far har til og med ymtet frempå at selv om han liker barn, føler han seg ferdig med småbarnsperioden. Jeg er helt overbevist om at han kommer til å elske barnebarna sine når han blir bestefar, men jeg håper at jeg da, som nå, klarer å la være å utnytte den kjærligheten.

Generelt kjenner jeg at mange av de menneskene jeg omgås, forventer utrolig mye av sine foreldre, og jeg blir direkte uvel når jeg hører om alle forventningene man har. Ikke nok med at man forventer at foreldre skal være hyppige barnevakter, jeg kjenner også mange som nærmest går rundt og gleder seg til foreldre skal dø, fordi de har kalkulert med arven de en gang skal få. Ja, de er faktisk tilbøyelige til å kritisere pengebruken til sine foreldre, fordi foreldrene kanskje har arvet sine avdøde foreldre igjen, og nå "sløser de med pengene til bestemor, så det ikke blir igjen noe til meg".

Nei, takke seg til. Foreldrene mine har hjulpet meg masse i oppveksten. Nå har de endelig fri fra oss ungene, og da synes jeg det minste jeg kan gjøre, er å la dem faktisk nyte den fritiden de endelig har fått. Har de lyst til å være barnevakt i fremtiden, eller lyst til å etterlate seg penger til meg, så er det selvsagt velkomment, men det er aldri, aldri, aldri noe jeg vil forvente.

Så, hvis spørsmålet du stiller, egentlig er om det er normalt at besteforeldre ikke ønsker å passe barnebarn, vil jeg svare "tja". Hvis det forventes at de skal passe, så mener jeg "ja". Hvis de aldri tar kontakt selv, så er det vel kanskje nærmere et nei.

Edit: skriveleif

Sorry,, men når du ikke en gang har barn er det egentlig ikke så interessant å høre om hva du synes er riktig og galt.

Du vet ikke hva slags barn du får, hvordan du reagerer på morsrollen, hvordan barnet påvirker parforholdet eller hvem du føler deg komfortabel med å overlate barnet til.

Har du tenkt at dere skal klare dere uten noen form for avlastning? Har du tenkt å betale en tenåring? Stole på at venner stiller opp?

Sånn jeg ser det, er det ikke snakk om å kreve, det er snakk om at man er i familie, at man ønsker å hjelpe hverandre, og at det faktisk er lov å spørre hverandre om hjelp. Dette forutsetter selvsagt at det er en familie man har et godt forhold til. At det også går an å si nei, og at man skal akseptere et nei, er en selvfølge.

[Cammiebella]

På meg virker det rart at ikke besteforeldrene vil passe barnabarna sine.

Selv er jeg kjempeheldig som har både svigerforeldre og foreldre som gjerne vil passe datteren min. Vi havnet i den situasjonen at vi ikke har fått barnhageplass til datteren vår på ett år, og for å få kabalen til å gå opp har mannen min fri to dager i uken, jeg én og så passer faren min henne to dager i uken. Han er hjemme og ikke i fulltidsjobb, og det var faktisk hans forslag. Jeg er evig takknemlig for at vi har foreldre som bidrar så mye og som elsker barnebarnet sitt så mye at de vil være mest mulig sammen med henne. Vil likevel presisere at vi ikke tvinger henne på dem, det er de som foreslår det og hvis de ikke hadde villet hadde vi nok blitt lei oss, men respektert det.

[AnonymBruker]

Moren din fikk gratis dagmamma av sin mor i mange år, og du synes det er helt greit hvis hun ikke gir noe barnevakt videre til sine egne barnebarn!? Er jo ikke så rart om mormoren din ikke passet deg på kveldstid også, når hun hadde deg hele dagen.

Hvor mange av disse foreldrene "av i dag" som du rynker på nesen av er det du kjenner som får barnevakt mange, mange timer mandag- fredag hver uke?

Om historien din illustrerer noe som helst, så er det jo at besteforeldre av forrige generasjon hjalp til langt mer enn hva dagens gjør. Statistisk sett hadde de i tillegg dårligere helse.

Min bestemor jobbet ikke utenfor huset da jeg var helt liten (hun tjente penger på håndarbeid, samt rundvasking av hus), og mine foreldre var med og betalte på hennes faste utgifter, om enn ikke like mye som en barnehageplass kostet. Så de hadde ikke gratis barnepass, nei, men betalte det samme til henne som andre betalte til dagmammaene sine. Etterhvert fikk hun seg en 60% renholderjobb, som jeg da var med på. De fleste som hun jobbet sammen med hadde med seg barn eller barnebarn, så vi underholdt oss selv fram til foreldre kom og hentet oss. Men foreldrene mine betalte naturligvis for dagmammajobben. Samme gjorde de da min bror som er noen år yngre trengte dagmamma. I dag er barnehageplass relativt mye billigere enn for 30 år siden, samt at bestemødrene stort sett er i full jobb selv.

[Timseh]

Nå har jeg en gutt på 4 mnd. Jeg har spurt min mor om hun kan passe han 2 ganger i år; en gang i april og en gang i september (viktige tilstelninger), fordi jeg vet at hun er ferdig med småbarn. Hun har vært alenemor i alle år med 2 barn med 11 mnds mellomrom (min far var aldri tilstede) og nå når jeg og min bror (21 og 22 år) har fått barn i reltativt ung alder, så vet jeg at hun ønsker å ta det med ro. Den eneste besteforelderen til mitt barn som bor her hvor jeg bor er min mor, så det blir ikke mye avlastning på meg, nei Forloveden sine foreldre bor i utlandet og min far bor i en annen by(og min far sin familie bor i et annet land).

Det respekterer jeg. Hun vil se lillemann ofte og vi treffes minst 1-2 ganger i uken så hun kan få se barnebarnet sitt, men aleneansvar ønsker hun ikke å ha ofte. De andre venninnene mine har pass HVER helg pga fest og fyll, det faller meg ikke inn når jeg har fått barn. Da er slike ting prioritert vekk. En gang nå og da er ok, men hver helg er ofte etter min mening.

[AnonymBruker]

Søsteren min og hennes familie utnytter besteforeldrene (dvs mine og min søsters foreldre) MAX (hennes manns foreldre stiller aldri opp). Besteforeldrene på morssiden passer altså barna i snitt annenhver helg hvorav en langhelg, mens søstra mi og hennes mann fester, er på ferie eller en av dem jobber og den andre vil ha barnefri... Og min søster og hennes mann er godt voksne, med høy utdanning og inntekt, og har ingen problemer med å tilknytte seg en skikkelig barnevakt i storbyen hvor de bor.

Men min mamma elsker barnebarna, og er så dumsnill at hun aldri klarer å si nei. Og hun er konfliktsky, og min søster er svært bestemt... Mamma klager til meg, men jeg sier at hun må selv si fra til sin egen datter. Jeg vil ikke blandes inn i det der. Det er ikke som om min søster er alenemamma med dårlig råd; de er lykkelig gifte med høye utdannelser/inntekter, og bor i Oslos beste bydel. Men dette har igjen ført til at jeg kun har bedt om barnevakt ett døgn, ila det året min sønn har levd.

Jeg syns det er kjempeleit at mine barn aldri vil få det nære forholdet til besteforeldrene sine som mine tantunger har da de passes av demhele tiden, men jeg nekter å slite ut min egen mamma bare fordi hun ikke klarer å si nei.

[AnonymBruker]

Her har vi aldri hatt pass.Forventer det egentlig ikke,men for barna sin skyld hadde det vært fint,ihvertfall når de er stor nok å spør selv om de kan få lov og besteforeldrene bare avfeier de og finner på alt mulig for å slippe. De har ett sett besteforeldre og har aldri vært på overnattingsbesøk.Bestemoren er hjemme hver dag,men gjør kun ting for å pleie seg selv og gjøre det hun vil når hun vil.Reiser vekk hver helg,og hver ferie for å slippe å ha barnebarn rundt seg eller å passe de.De skal "alltid" noe selv om de egentlig ikke skal noe..

Passe 1time hver 3.måned om jeg skal noe,det er helt uvirkelig.Hun må virkelig tenke seg godt om og se om hun orker...Eller har "andre" planer.Bruker laaang tid på å svare..

Barna til bestemoren er i begynnelsen av 30-årene og fikk ikke barn så veldig tidlig.Og de flyttet ut tidlig hjemmefra.Og når de bodde hjemme,så var det ikke mye hun "stod" på eller "var" med de allikevel.

Virker som noen bare er sykt opptatt av seg selv og sykelig egoist.

Før (vet at mange reiste titt og ofte til besteforeldrne sine) var de ofte hos besteforeldrene og de var så glad for å se barnebarna.

Besteforeldrene her har ikke noe å ta seg til egentlig,men alt for å slippe.

Andre i barnehagen og skolen snakker ofte om besteforeldrene og besteforeldrene henter ofte i barnehagen.Og de er ofte hos de i helger osv.

Når vi er ute ser vi ofte besteforeldre som tar med barnebarna på alt mulig aktiviteter eller på lekeplassen.

Sykt at noen har pass "hele tiden",mens andre ALDRI får pass.

Ikke bare for de voksnes skyld (selv om det hadde vært deilig å fått gått ut og kost oss som foreldre og ladet batteriene sammen), men også for at barna skal få noen koslige og gode minner om besteforeldrene.

Vondt å se barnet ditt bli lei seg for at h*n aldri får komme til bestemor og bestefar.

Og ellers når vi treffer de er de ikke interessert i å vise barnebarna sine interesse.

Nei de er ferdige med å få barn,så hvorfor skal de gidde mer no? *oppgitt*

Hvor der de gode besteforeldrene som var her før??

Eksisterer de ikke lenger??

Tenker ikke nåværende besteforeldre på at når de blir gammel så sitter de der på gamlehjemmet helt alene og ingen som besøker de?

Hvorfor skal vi gidde og ta oss tid til det når de ikke gidd å ta seg tid??

Og tenker da spesielt på de som er hjemme hver dag og har all verdens tid,er det så vanskelig??

Nei,seg selv seg selv seg selv.

Kjøper alt de vil ha,reiser der de vil,bruker alt av penger,(på seg selv) og tiden er for dyrebar til andre enn seg selv..

[Gjest Gjest]

Min bestemor jobbet ikke utenfor huset da jeg var helt liten (hun tjente penger på håndarbeid, samt rundvasking av hus), og mine foreldre var med og betalte på hennes faste utgifter, om enn ikke like mye som en barnehageplass kostet. Så de hadde ikke gratis barnepass, nei, men betalte det samme til henne som andre betalte til dagmammaene sine. Etterhvert fikk hun seg en 60% renholderjobb, som jeg da var med på. De fleste som hun jobbet sammen med hadde med seg barn eller barnebarn, så vi underholdt oss selv fram til foreldre kom og hentet oss. Men foreldrene mine betalte naturligvis for dagmammajobben. Samme gjorde de da min bror som er noen år yngre trengte dagmamma. I dag er barnehageplass relativt mye billigere enn for 30 år siden, samt at bestemødrene stort sett er i full jobb selv.

Men bestemoren din jobbet jo da ikke som dagmamma før du ble født? Hun tok en ny jobb og la om hverdagen sin for familiens skyld. Igjen, jeg ser henne som en person som virkelig ofret masse, og at du snakker om at hun ikke passet deg på kvelder og i helger virker veldig smålig.

[AnonymBruker]

På tide at jeg som TS sier noe. Mulig jeg formulerte meg feil i åpningsinnlegget, men det er snakk om besteforeldre som ikke orker å omgås barnebarna (herunder barnepass). Bestemor orker knapt å ha de på middag i jula. Det er for mye ståk og styr. Hun er i midten av 60åra.

Barna er helt normale og fine unger.

Jeg synes dette er rett og slett nitrist....