For depresjon!

[lillehval]

14.mars 20.26

Jeg får vel starte med.... tadamdamdam... starten

Kan nesten si at problemene mine startet allerede under min fødsel (hahaha, navlestrengen hadde nemlig surret seg rundt halsen min og jeg ble nesten kvalt. Måtte tas ut med keisersnitt i hui og hast. Vil påstå selv at jeg var en vakker baby til tross for det, hehe. Det er nok mye i barneåra mine jeg har fortrengt, men også mye jeg husker. Jeg var et barn med MYE temperament. Var innom PPT-tjenesten, og de prøvde å lage et opplegg for meg. (Dette var vel når jeg gikk i bhg, og senere når jeg begynte på skolen.) Jeg husker selv at jeg har båret mye frustrasjon i meg og jeg husker sinneanfallene mine. Men hva som utløste dem, det har jeg enten fortrengt eller bare glemt. Mamma har/er alltid vært en kjærlig mor, men når jeg ble voksen så forstod jeg også mye mer. Hvorfor hun ikke turte å bli med oss barna på feks oppvisninger med bl.a. fotball/turn/dans osv. At hun var et menneske som slet med angst, dårlig selvbilde og til tider depresjon. Vil bare si at det gikk aldri direkte utover oss barna og jeg husker også så godt de gangene mamma var med oss på noe :D Så hun trosset sine frykter gang på gang, og er blitt en person jeg ser veldig opp til.

På barneskolen hadde jeg venner, men jeg ble også mobbet. Jeg var et veldig stygt barn.. For å være helt ærlig. Og jeg visste det selv. Jeg husker en spesiell hendelse hvor mamma holdt meg hjemme fra skolen i protest fordi mobbingen ikke ble tatt tak i av lærere og styret på skolen..

Sommeren jeg skulle starte i 7.klasse flyttet vi. Det var ikke pga mobbingen, (ikke den alene), men også pga konflikter innenfor familien. Mamma ( og pappa) brøt kontakten med mine besteforeldre blant annet. Har ikke lyst til å gå inn på hvorfor, litt også fordi jeg vet nok ikke ene alene alle grunnene til konfliktene. På mobbefronten ble ting bedre i allefall. Jeg fikk mange gode venner, men jeg slet allikevel med nedstemthet og følte meg ensom.

Tror jeg stopper her nå.. Og tar resten senere.. Men er jo en start.. Men merker at bare å skrive dette får meg til å svette og føle ubehag. Enda jeg ikke er så dyp i detaljene.

Hvis noen lurer på noe i fht det jeg skrev nå så er det bare å spørre så kan jeg mer utdypende svar. Er litt vanskelig å sette fingeren på hva som er viktigst å få med seg, og er jo så masse mer jeg kunne ha skrevet angående dette..

[KaDust]

Moren din høres ut som en kjempe sterk kvinne!

Vet ikke helt hva jeg skal si, men jeg kjenner meg litt igjen i noe av det du skriver selvom situasjonen her er ganske annerledes. Uansett greit å få innblikk i deg som person, det er interessant synes jeg.

[Gjest Levitate]

Skal si jeg kjenner meg igjen. Har selv blitt mobbet, det har også vært problemer i familien min som har gått utover meg osv. Så forstår deg godt! Og moren din høres veldig sterk ut! Flott mor!

Men ser nå at kanskje det virkelig er sant at depresjon går i arv...? For ettersom din mor har vært deprimert, og du også er deprimert, så sier det seg selv. Har hørt dette at slike psykiske lidelser går i arv. Min mor er også en smule deprimert av seg, men ikke noe jeg har lagt spesielt merke til.

[KaDust]

Faren min er manisk depressiv, så heldig er jeg. Men ja, tror arv har mye å si egentlig.

[lillehval]

Ja, min mor er kjempe sterk ! Jeg beundrer henne så masse, for selv om mye har gått i mot henne i livet har hun likevel klart å smile og vise omsorg. Noe som å har gjort at mange kanskje ikke helt har forstått hva hun har måtte slite med og hva som har gått innpå henne. Og nå må hun kjempe mot kreften. Life is unfair!

Min bestemor har også diagnosen manisk depressiv, så det går nok i arv ja Jeg har ikke fått den diagnosen (enda), men har lest litt om det og skremmende mye kan stemme på meg.. Men det er noe jeg ikke bekymrer for akkurat nå.

Vil bare bli så bra som det går an nå og har vel egentlig en slags sorgprosess som jeg må gjennomgå nå...

[KaDust]

Ja, life er virkelig unfair.

Er uansett ikke noe vits i å jakte etter diagnoser. Vi får ikke gjort så mye mer med det dersom vi får en diagnose enn å prøve å bli frisk uansett.

[lillehval]

Helt enig ! Skal bli godt den dagen livet ikke kjennes ut som en evig kamp!

[KaDust]

Jepp, den dagen gleder jeg meg virkelig mye til.

[lillehval]

15.mars 12.07

Fortsettelse om meg.

Ungdomsskoletiden ble en utrolig vanskelig tid for meg. Mamma og pappa skilte seg, og her kommer det kinkige i den situasjonen. Han jeg kaller pappa er ikke min biologiske far. Min biologiske far har jeg truffet 2 ganger. Mamma gikk ifra han mens hun gikk gravid med meg fordi han var utro, noe som resulterte i at jeg har en halvsøster som er bare et halvt år yngre enn meg. Uansett, det var mamma som ville skilles. Jeg var en vanskelig ungdom, med mye sinne og raseri i meg pluss en evig søken til å finne den delen av meg som kunne føle tilhørighet med andre mennesker. Pappa sa en gang til meg (han mente det egentlig godt, men det ble feil) at jeg måtte begynne å skjerpe meg, han og mamma slet og det kunne ende med at de måtte skille lag fordi problemene jeg lagde i tillegg ville få dem til å ikke orke mer. Så når de sa de skulle skilles følte jeg skyld for det.

For å gjøre ting enda verre gjorde farmor det klart ovenfor venninna si, mens jeg sto i samme rom, at jeg ikke var barnebarnet hennes lenger. Og hun skulle ha tilbake alle ting jeg hadde fått og arvet for at det ikke skulle havne i "feil" familie. På dette tidspunktet var jeg 14-15 år.

Det endte med at jeg ikke følte meg velkommen i den familien lenger, og jeg sluttet å komme i helgebesøkene til pappa. Mine yngre søsken er hans biologiske barn og de var på besøk der selvfølgelig.

Så møtte jeg en gutt... Han var mye eldre enn meg, og jeg ble grovt utnyttet. I ettertid har jeg forstått at jeg søkte etter en trygg person jeg kunne stole på og lene meg mot. Dette brant jeg kraftig på, og jeg brøt sammen. Jeg ville ikke leve mer. Jeg vil ikke gå inn på hva han gjorde i mot meg, men det sendte meg enda mer ned i grøfta for å si det sånn. Og stakkars mamma oppi alt dette, hun fikk virkelig gjennomgå fra min side. Noe som forfølger meg den dag i dag. For å gjøre en lang historie der også kort, det klikket for meg til slutt. Jeg raserte stue/kjøkken hjemme. Prøvde å bryte meg inn i medisinskapet ( min mor hadde sterke medisiner der) og ville ta livet mitt. Mamma gråt og ba og ba meg om å stoppe. Jeg ble verre, helte tennvæske over meg og truet med å tenne på. (Dette husker jeg ikke selv, men står i barnevernsrapporten.) Det endte med at politiet måtte komme å hente meg, sammen med en lege, og legen besluttet å legge meg inn på psykiatrisk.

Der stopper jeg for nå... Det krever mye av meg å tørre å være åpen om dette..

[KaDust]

Syns du er flink som tørr å åpne deg sånn. Høres ut som en vond barndom. Uff.

[Gjest Levitate]

Har ikke så mye å si, jeg.. Høres så fælt ut. Huff. Klem til deg! Du er sterk!

[lillehval]

17.mars 22.39

Hatt to tunge dager nå.. Hatt angstanfall og vært helt utmattet psykisk. Jeg tenker mye på mamma, og hvordan jeg skal klare å akseptere at hun er syk. Jeg er redd fordi jeg ikke vet akkurat hva som vil skje framover på den fronten, og jeg er samtidig så redd for å håpe pga smerten vil bli så vond hvis det er fåfengt.. Herregud Jeg håper jo, men jeg får ikke gjort noe... Det gjør så ubegripelig vondt.. Jeg har gått lenge nå og bare tatt avstand fra disse følelsene egentlig, men nå klarer jeg det ikke mer...

Jeg kan ikke miste mamma'n min... Hele kroppen min skriker bare nei, kjenner at jeg spenner meg og blir sint. Jeg er så redd... Og jeg vil IKKE at den muligheten skal være der. Jeg kan ikke fatte at sjansene hennes ikke er så store. Det er bare det bittelille håpet. Jeg er så redd. Det er vondt å gå rundt å tenke at man må passe på at man må huske å si at man er glad i henne, fordi plutselig kan man få beskjeden om at det ikke er lenge igjen.

Jeg er redd for at jeg ikke skal få muligheten til å vise henne at jeg kan være et lykkelig og bra menneske. Gi henne muligheten til å være skikkelig stolt av meg :/

[Gjest Levitate]

Så leit å høre. Vet ikke helt hvilke trøstende ord jeg skal komme med, men alt jeg kan si er at du må ikke ta sorgene på forskudd! Jeg tror du allerede viser henne og har vist henne at du er et bra menneske og jeg er bombesikker på at din mor er stolt over deg. Hvorfor skulle hun ikke være det? Håp på det beste og tenk positivt, selv om det er vanskelig. Det går nok fint skal du se.

[lillehval]

Takk for fine ord... De sosiale antennene mine er litt bøyd om dagen, så vet liksom ikke helt hva jeg skal svare tilbake.

Men jeg setter pris på det. Tusen takk.

[KaDust]

Uff, det er så trist at hun er syk. Jeg er skikkelig dårlig på sånn type trøst, for har selv aldri hatt noen nær meg som har hatt kreft. Men jeg tror nok at hun vet hvor mye du setter pris på henne. Og det beste du kan gjøre fremover er vel å tilbringe tid med henne, og skape flere minner å glede seg over. Det gjør absolutt ingenting at du håper, det er helt normalt og sunt. Jeg skal krysse fingre for dere begge!

[lillehval]

Takk

Hun bor dessverre 60 mil unna, så det er ikke bare bare å få tilbringet masse tid med henne... Vi har ikke så god økonomi og må jobbe det vi kan... Men er godt de gangene vi kan møtes.

[lillehval]

18.mars 13.26

Min terapi er å tegne...

[lillehval]

[KaDust]

Oi, du er jo kjempeflink til å tegne og da.

[lillehval]

Tuuusen takk