For depresjon!

[lillehval]

Heheh, fikk nesten lyst til å drite i om noen kan kjenne meg igjen og poste et bilde av meg selv hvor jeg er kjempefornøyd med stilen min.

Men det tør jeg ikke, men en dag så håper jeg å være der

[lillehval]

Og takk KaDust

[KaDust]

[Gjest Levitate]

Håper du tør å poste bilde av stilen din en dag, blir litt nysgjerrig på deg siden jeg selv også har slik stil, hehe...

Om du har lyst å gjøre noe med håret ditt, do it! Jeg skal snart til frisøren også for å få en liten selvtillitboost, får det alltid etter jeg har vært med frisøren (har verdens mest fantastiske frisør!!). Om du vil gjøre noe drastisk, kan du jo prøve å skifte farge? Om du er mørk kan du prøve å bli blond, om du er blond kan du bli mørk.. Drastiske forandringer er alltid like gøy! Selv gikk jeg engang fra helt kullsvart hår til platinablondt på en dag. Tror du håret var slitt? Oh yes it was. :gjeiper: Eller du kan prøve å legge inn noen striper, for striper er kjempe fint! Må ta meg selv som eksempel igjen, har litt mørkt hår som jeg legger i blonde striper nå, og det ser ikke så aller verst ut. Håret mitt er helt likt håret til Gemma i Sons Of Anarchy, bare at det er kort. Ellers kan du søke litt på Google etter hårstiler, eller du kan titte innom her, for å finne inspirasjon: We like hair.

Endret 19. mars 2012 av Levitate

[KaDust]

Jeg pleide å ha sånn stil. Men jeg har mistet meg selv og nå aner jeg ikke hva jeg trives i eller noe. Så jeg bare går i joggebukse og holder meg inne ustelt som regel. :gjeiper:

Men ja, er nysgjerrig jeg og!

Oi, fin link Levi! Mye fint der.

[lillehval]

Svart med lyslilla under! i want :D

Jeg skal i allefall spare meg opp penger til frisør, både klipp og farging :D

[lillehval]

Ellers kan jeg si at jeg har prøvd det meste innen hårstilet, hehe

[lillehval]

19.mars 21.49

Denne dagen ble slitsom allikevel.. Har hatt angstanfall på angstanfall, og så endte hele greia med en migrene. Wuhu.

Føler meg litt bedre nå, but still groggy.

Det er så vondt med disse anfallene, og hvis de neste dagene blir slik så kommer jeg til å bli helt utkjørt... Jeg klarer heller ikke å gråte hvis noen kan se meg, eller høre meg. Er bare en sperre som slår seg på.

Ikke engang til samboeren min klarer jeg å gråte skikkelig. Whyyyy? Jeg gjorde det før. Hvorfor skal jeg være så redd for følelser?

[KaDust]

Jeg er litt som deg. Nekter å la andre vite at jeg er "svak". Sånn det føles, men jeg veit jo at man ikke er svak bare fordi man gråter en gang iblant. Likevel takler jeg ikke å vise følelser rundt andre. Heldigvis er jeg ikke sånn med samboer lenger da. Hvorfor du ikke klarer å vise følelser foran samboern din må du nesten finne ut av selv, det er det bare du selv som vet.

[Gjest Levitate]

Kan det være at du ikke stoler nok på han til å vise slike følelser for han? At du er redd for at han skal synes du er svak, tåpelig etc? At du overdriver muligens? Kan det være det du er redd for at han skal tenke?

Jeg har endelig forstått det at det er ingen skam å gråte. Alle gråter, noen mer enn andre. Kjæresten min har sett meg gråte mange ganger, blant annet når han har reist, når jeg har vært deprimert osv. Gode venner av meg har sett meg gråte for hva det enn måtte være. Det er rett og slett en følelse som kan være vanskelig å skjule, og det er ingen skam å vise sorg.

[lillehval]

Samboeren min er fantastisk, og jeg stoler på han og vet at han forstår at jeg ikke har det bra selv om han kanskje ikke alltid forstår hvorfor jeg reagerer på enkelte ting...

Det er mest de siste ukene jeg ikke har klart å vise følelser, og mest kanskje de 2 siste ukene jeg ikke har klart å gråte foran han engang. Han kan se meg glad, irritert, sliten og alt det der. Men er så vanskelig å gråte. Han har jo sett noen tårer renne, men å hengi meg helt til gråten jeg har inni meg som jeg trenger å få ut... Klarer det ikke.

Skal sies at jeg klarer det nesten ikke engang når jeg er alene heller. Derimot kommer angstanfallene, og jeg har ikke hatt angstfall på nesten ett år før de siste dagene som har vært.

Føler alt bare er kaos inni meg..

MEN oppi dette så er jeg så heldig som har sønnen min! Han redder meg virkelig, og det er mye pga av han jeg står opp morgenen og orker å fortsette dagene. Jeg er utrolig påpasselig at han ikke skal se at jeg ikke har det helt bra. Heldigvis går han også i barnehage slik at jeg har mulighet til avlastning. Han lyser virkelig opp hverdagen min

[KaDust]

Det er bra! Alltid godt at man har et lyspunkt i hverdagen.

[Gjest Levitate]

[lillehval]

21.mars 16.54

IKKE artig å få angstanfall på jobb... Heldigvis jobbet jeg med noen som forstår Så jeg fikk meg en liten pause til å hente meg inn.. Men jeg fatter det virkelig ikke, trodde disse medisinene skulle dempe dette jeg. Jeg har aldri hatt så hyppige og sterke anfall før.

Utenom det så har dagen egentlig gått ganske bra hittil. Men kjenner at nervene mine er helt på tuppa. Skjelven og umulig skrive ned noe som helst. (med penn altså).. Tror det blir tlf til legen i morgen og høre hvor lenge dette eventuelt er en bieffekt av medisinen.

[KaDust]

Lenge siden du begynte på disse medisinene eller? Jeg har som regel blitt verre før jeg blir bedre på alle angstmedisinene jeg har vært borti.

[lillehval]

Er faktisk akkurat en mnd siden i dag, ja jeg fikk beskjed om at jeg kunne bli verre de første ukene. Men så fikk jeg heller ikke for angst, men depresjon. Jeg har slitt med angst for noen år siden, men var så og si kvitt angsten eller i allefall angstanfallene for ca litt over ett år siden.

Er sårt for meg å få disse anfallene, spesielt siden jeg vil skjerme sønnen min fra å se meg slik. Får jeg anfall så får jeg samboeren min til å enten ta seg en tur med han, eller så går jeg på soverommet.

Har vært "heldig" hittil og fått mest angstanfall når jeg er alene hjemme, men er livredd for å få det når jeg er alene med sønnen min. For det er ikke slik en skal se mammaen sin...

[KaDust]

Du, da bør du ta opp dette med legen din. Desverre er det utrolig mange antidepressiva som forsterker angsten, og mange angstmedisiner som gjør depresjonen verre. Onde sirkler det der.

[Gjest Levitate]

Du burde ta opp dette med legen din! Selv fikk jeg angstanfall som en bivirkning av Abilify når jeg prøvde ut denne typen medisin og jeg har aldri slitt med angst før. Forstår deg godt, det må være helt forferdelig. Medisiner med så fæle bivirkninger er ikke noe koselig.

[lillehval]

25.mars 10.59

Vært noen slitsomme dager, kroppen er helt i ulage. Blir lege på mandag, og gleder meg veldig til det. For dette tærer på. Kjenner kroppen også er i "givakt-modus", og det suger energien ut av meg.

Jeg er veldig sårbar og hjertet mitt blør og blør. Samtidig er jeg på en måte steinkald, utenpå... Var på sykehuset på torsdag ( kontroll fordi jeg har hatt store og konstante blødninger der nede tidligere) alt var i skjønneste orden nå. Og det hjalp litt på humøret. Men fikk litt noia på sykehuset, tanker om mamma smalt i trynet som et piskeslag. Jeg klarer fortsatt ikke å akseptere at hun er syk, jeg blir bare så sint og fortvilet.

[KaDust]

Uff, hvordan går det med henne? Noen bedring?