For depresjon!

[lillehval]

I går fikk jeg beskjeden om at jeg er deprimert. Noe jeg forsåvidt visste veldig godt fra før. Forskjellen nå er at jeg er veldig villig til å prøve medisin mot dette. Så derfor velger jeg å skrive en dagbok om dette, for å se om medisinen og tiltakene vil hjelpe. Så i dag er dagen hvor jeg begynner å dokumentere min ferd ut av gjørma.

I dag føler jeg meg egentlig bra, hvis en skal se på hvordan jeg var i går og på mandag så føles dagen i dag super bra egentlig. Mandag lå jeg for eksempel på kjøkkengulvet og slo meg selv i hodet fordi jeg hatet meg selv så intenst. I dag er jeg rolig ( til meg å være) og til og med klart å sette på en maskin med klær.

Jeg velger å tenke at dette skal bli starten på et bedre liv for meg selv og mine rundt meg. At jeg skal jobbe hardt for å bli den blide, snille og optimistiske jenta jeg var før og egentlig er.

Jeg har nok en tøff og "spennende" tid framfor meg. Og nå skal jeg lære meg å leve "riktig" igjen

[-Ishtar-]

Jeg vil gjerne følge deg. Har vært middels deprimert og blitt tilbudt medisin, men jeg takket nei da jeg var skeptisk til bivirkninger. Hva har du fått hos legen. Har du angst i tillegg?

[lillehval]

Jeg har fått 20 mg Cipramil og Imovane (innsovningspiller), jeg begynte på Cipramilen i går. Så nå er det en halv tablett i en uke før jeg begynner å ta en hel dose for å få en mest mulig "flytende" overgang. Imovanen er for at jeg skal klare å sovne, men er bare midlertidig til Cipramilen skal begynne virke optimalt og jeg ikke vil ha noe behov for hjelp til å sove.

Jeg har hatt angst tidligere, da gikk jeg til psykolog. Og hadde veldig bra effekt av det når det gjelder angst.

Nå er det nok slik at med depresjonen så følger det med masse unødige bekymringer som gir meg "lette" angstanfall. Men er ingenting mot de angstanfallene jeg har opplevd tidligere.

Jeg har også blitt henvist til psykolog, for medisin som behandling alene vil nok ingen vettige leger anbefale. Og det hadde heller jeg ikke følt meg komfortabel med.

Det blir litt mye og vanskelig for meg å oppsummere akkurat hva som gjør at jeg er deprimert. Men er en salig blanding i tillegg til at jeg reagerer på en annen måte enn en "*frisk" person. Dette vil nok komme frem etterhvert i innleggene mine. Har tenkt å prøve å få skrevet her hver dag, så blir dette kanskje litt terapi for meg også. Et sted å blåse ut tanker.

Hva slags bivirkninger er du redd for Rositalita?

[-Ishtar-]

Jeg har fått 20 mg Cipramil og Imovane (innsovningspiller), jeg begynte på Cipramilen i går. Så nå er det en halv tablett i en uke før jeg begynner å ta en hel dose for å få en mest mulig "flytende" overgang. Imovanen er for at jeg skal klare å sovne, men er bare midlertidig til Cipramilen skal begynne virke optimalt og jeg ikke vil ha noe behov for hjelp til å sove.

Jeg har hatt angst tidligere, da gikk jeg til psykolog. Og hadde veldig bra effekt av det når det gjelder angst.

Nå er det nok slik at med depresjonen så følger det med masse unødige bekymringer som gir meg "lette" angstanfall. Men er ingenting mot de angstanfallene jeg har opplevd tidligere.

Jeg har også blitt henvist til psykolog, for medisin som behandling alene vil nok ingen vettige leger anbefale. Og det hadde heller jeg ikke følt meg komfortabel med.

Det blir litt mye og vanskelig for meg å oppsummere akkurat hva som gjør at jeg er deprimert. Men er en salig blanding i tillegg til at jeg reagerer på en annen måte enn en "*frisk" person. Dette vil nok komme frem etterhvert i innleggene mine. Har tenkt å prøve å få skrevet her hver dag, så blir dette kanskje litt terapi for meg også. Et sted å blåse ut tanker.

Hva slags bivirkninger er du redd for Rositalita?

OK. Jeg hadde selv en periode der jeg ble deprimert etter mye som har skjedd de siste årene. Det toppet seg ved min samboers utroskap og resulterte i at jeg fikk angst og gikk i kjelleren for to år siden. Jeg var verst i fjor vinter. Angsten var ikke så fremtredende da (den begynte som litt ubehag i kinosalen, som redsel for å ikke kunne komme meg ut av situasjoner, til flyskrekk, heis skrekk og ubehag ved store folkemengder.) Hadde en måned i fjor sommer som var et helvete, hadde så mye angst og panikk anfall med hyperventilering.

Men jeg klarte å jobbe igjennom den ved hjelp av psykolog og egne metoder. Er redd for tilbakefall, men nå har jeg ikke hatt noe store angstanfall på 8 måneder, og venter på våren for å se om det føles annerledes i år. Kan jo være en SAD greie også... (Seasonal Affective Disorder).

Jeg er redd for bivirkninger som gjør meg verre, økt vekt, avhengighet osv. Jeg fungerer så langt, selv om jeg sleit sist sommer, men jeg klarte å dra meg på jobb og ingen her har sagt noe så enten har de ikke merket det, eller så har de sett at jeg har taklet det...

Jeg er i grunn usikker på om jeg er syk nok til å skulle gå på medisin. Har mine humørsvingninger og deppe dager men jeg fungerer og går på jobb, selv om jeg har perioder der alt blir vanskelig igjen. Det er en stund siden jeg har følt ekte lykke og glede, men jeg har troen på at dette kommer tilbake.

Regner også med at siden det begynner å bli en stund siden utløsende faktor, så er det nok mulig at jeg er på vei ut av depresjonen også.

Men følger mer her, siden sjansen er at man kan få tilbakefall.

BTW, jeg har tatt mye vitaminer, føler dette hjalp, men det kan jo være psykisk. Jeg brukte ihvertfall Inositol, b,c og d-vitaminer og omega 3.

[lillehval]

OK. Jeg hadde selv en periode der jeg ble deprimert etter mye som har skjedd de siste årene. Det toppet seg ved min samboers utroskap og resulterte i at jeg fikk angst og gikk i kjelleren for to år siden. Jeg var verst i fjor vinter. Angsten var ikke så fremtredende da (den begynte som litt ubehag i kinosalen, som redsel for å ikke kunne komme meg ut av situasjoner, til flyskrekk, heis skrekk og ubehag ved store folkemengder.) Hadde en måned i fjor sommer som var et helvete, hadde så mye angst og panikk anfall med hyperventilering.

Men jeg klarte å jobbe igjennom den ved hjelp av psykolog og egne metoder. Er redd for tilbakefall, men nå har jeg ikke hatt noe store angstanfall på 8 måneder, og venter på våren for å se om det føles annerledes i år. Kan jo være en SAD greie også... (Seasonal Affective Disorder).

Jeg er redd for bivirkninger som gjør meg verre, økt vekt, avhengighet osv. Jeg fungerer så langt, selv om jeg sleit sist sommer, men jeg klarte å dra meg på jobb og ingen her har sagt noe så enten har de ikke merket det, eller så har de sett at jeg har taklet det...

Jeg er i grunn usikker på om jeg er syk nok til å skulle gå på medisin. Har mine humørsvingninger og deppe dager men jeg fungerer og går på jobb, selv om jeg har perioder der alt blir vanskelig igjen. Det er en stund siden jeg har følt ekte lykke og glede, men jeg har troen på at dette kommer tilbake.

Regner også med at siden det begynner å bli en stund siden utløsende faktor, så er det nok mulig at jeg er på vei ut av depresjonen også.

Men følger mer her, siden sjansen er at man kan få tilbakefall.

BTW, jeg har tatt mye vitaminer, føler dette hjalp, men det kan jo være psykisk. Jeg brukte ihvertfall Inositol, b,c og d-vitaminer og omega 3.

Jeg forstår. Om du trenger medisin eller ikke kan jeg nok ikke si noe fra eller til, men dette er absolutt "siste utvei" for min del. Og har også vært redd for bivirkninger som du nevner, jeg har fått cipralex en gang tidligere og da ble jeg mye verre følte jeg, og jeg sluttet med de etter bare et par uker fordi jeg ikke maktet å vente på bedre tider om jeg kan si det sånn. Men så er det jo også slik at man kan bli verre de første ukene man har begynt på medisin. Og nå er jeg nok mer rustet til å takle dette pga min samboer. Jeg håper virkelig at dette vil virke.

Nå går det jo også mot lysere tider værmessig, så kan jo hende det vil hjelpe deg masse. Og jeg har også fått beskjed om å få i meg nok vitaminer så det er nok sant det at du er blitt bedre pga det og ikke bare psykisk. Jeg håper dette er tegn på at du er på vei ut av depresjonen din, for jeg unner virkelig ingen å ha det. Det er slitsomt og alle har jo bare lyst til å være så lykkelig som mulig. Oppdater meg gjerne på hvordan det går med deg videre også, kanskje vi kan gi hverandre råd og noen puff i riktig retning

[lillehval]

Da er denne dagen nesten over for meg.

Vært preget med rastløshet og en skjelven kropp. Jeg vet ikke om det er pga at medisinen begynner å ha en viss effekt eller om det er fordi jeg er oppspilt etter to veldig slitsomme dager.

Har hatt en veldig energi i dag, fått vaska 3 maskiner med klær og bokstavelig talt løpt litt at og frem uten mål og mening. Kjenner jeg ikke helt klarer å samle tankene for har ikke konsentrasjonen helt på plass så blir veldig kortfattet i kveld.

Nå skal jeg straks finne senga og prøve å sove slik at jeg klarer å stå opp i morgen tidlig.

Ha en god natt alle sammen.

[lillehval]

Mhmmm !

En kaffe gjør underverker for meg på morgenen. Klarte å komme meg opp klokka 07 i dag, og nå prøver jeg å samle krefter og vilje til å gjøre noe. Kjenner jeg er rastløs og samtidig tiltaksløs.¨

Har sovet i natt, men har drømt masse. Så føler meg ikke helt uthvilt akkurat, selv om jeg ikke engang kan huske hva jeg har drømt. Husker bare glimt eller en ting som var med i drømmen. Ikke noe om hva det handlet om eller hva som skjedde.

[lillehval]

BLÆH!

Nå er jeg bare sliten og lei. Ikke klarer jeg å ete heller, prøvde men bare vokste i munnen på meg. Hodet dunker, og jeg kjenner at jeg er lett å irritere. Er spent på dagen i morgen hvis det fortsetter i samme duren. Jeg har egentlig vært flink i dag og fått gjort ting, men har ikke den følelsen egentlig. Nå vil jeg bare sove.

[-Ishtar-]

Hei Lillehval,

leser litt i dagboken din. Kan ikke du skrive litt om hvordan du ser for deg fremtiden din, hva du drømmer om og hvordan din hverdag vil være ute av depresjonen? Kanskje dette kan hjelpe deg litt og gi inspirasjon?

[lillehval]

Akkurat nå oppi dette så er det utrolig vanskelig å se for meg fremtiden min. I hvertfall en fremtid jeg vil være tilfreds med. Det er jo også litt av dette som gjør meg deprimert, jeg ser for meg at jeg kommer til å være på dette stedet i livet jeg er nå "for alltid". Per dags dato er jeg "bare" en ekstrahjelp/ringehjelp når det gjelder jobb, og bare det er stressende nok for meg fordi jeg har ikke førerkort, har en liten en som da trenger bv eller å bli hentet i bhg. Min samboer jobber 100% og har arbeidstider som gjør at alt må "snus" og "vendes" om hvis jeg skal jobbe. Jeg har veldig lyst til å jobbe, og har lyst på en fast jobb. Men jeg klarer ikke å se for meg hvordan det skulle gått nå, pluss at ikke så mye fast å hente. Økonomien vår er heller ikke den beste.

Drømmen min, akk og ve, den er vel egentlig ganske enkel nå. Jeg vil være i stand til å takle hverdagen "normalt" og jobbe fast. Slik at vi kan få begynt å spare til egen bolig. Jeg har veldig lyst til å bli frisk nok til å ha et barn til. Jeg kan bli skrekkelig babysjuk, men vet at situasjonsmessig ville det vært egoistisk og uansvarlig å få enda et barn. Hadde ingenting "hindret" meg, (hverken økonomi, barn, og samboer) så ville jeg tatt fotostudie. Men nå har jeg såvidt overskudd til å pleie mine hobbyer og interesser.

Dagene går til å klare meg gjennom dagen, få til det som er viktig når det gjelder min lille, det er nemlig det som får meg til å ville og orke å fortsette. Det er veldig sårt for meg å ha et barn oppi dette, pga tabuet rundt å ha barn og være psykisk syk. Det er vel litt derfor jeg velger å skrive i åpent forum også. For jeg all energi jeg har går til den minste og passe på at det er rene klær, mat osv. Noe mer utover det orker jeg ikke dessverre. Og da stepper samboer inn. Det er veldig viktig for meg å bli oppegående til å orke det lille ekstra, og få en normal hverdag. At jeg ikke skal bli mammaen som ikke blir med å ser på etc fotballkamp eller danseoppvisning fordi hun ikke takler masse folk.

Ble litt rotete dette, men håper noe ble "oppklart"

[lillehval]

Jeg kan få plutselige latteranfall og en hyperaktivitet uten like om dagen. Vet ikke om det er hjernen som spiller meg et puss eller om det er medisinen.

Jeg har gått mye og tenkt på hvordan jeg egentlig føler meg, og jeg klarer ikke fange det opp. Er jeg lei meg eller? Er jeg glad? Neida, jeg er forvirra. Jeg tror også jeg har slutta tvert med å tenke på vanskelige ting, bare skyvd det bort. Og så blir jeg stressa av at jeg skyver det bort i stedet for å ta tak i det. Frustrerende.

Jeg er bare et surrehue, ikke klarer jeg å sette ord på ting. Og ikke klarer jeg å tenke noe uten at jeg hopper over til noe annet.

Jeg lurer på hvordan dette skal bli når jeg skal gå over til hel dose i stedet for halv neste uke. Vil dette forsterke seg eller vil det jevne seg ut? Neste uke blir også veldig tung for skal besøke syk mor.. Jeg gleder meg og gruer meg.

[lillehval]

oooooooi oi oi! Sliter med dårlig samvittighet nå. Neste uke skal jeg reise på besøk til min mor, men jeg gruer meg kjempe masse. Gleder meg jo å selvfølgelig. Men pga omstendighetene så gruer jeg meg skikkelig. Får skikkelig vondt i magen og kjenner jeg blir stressa. Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg gruer meg... Jeg har ikke lyst til det.

Min mor er dessverre svært syk. Jeg takler dette veldig dårlig, spesielt også fordi hun bor så langt borte.

Gruer meg fordi det blir en lang reise, småen er veldig aktiv og liker ikke å sitte rolig. Og gruer meg til å se min mor syk... Jeg har ikke helt klart å akseptere dette ennå, og jeg vet vel innerst inne at når vi er der så jeg må innse det...

[lillehval]

Vel hjemme igjen...

Jeg er helt tom innvendig, føler meg IKKE som meg selv. Kan for eksempel kjenne at jeg må gråte, men det skjer aldri. Er på en måte på nippet hele tiden uten reaksjoner. Jeg begynner å miste litt tro på at dette kommer til å funke, men så må jeg bare "vente" til det er gått ca 1 mnd. Jeg går også konstant og tenker " Positivt, positivt,positivt, alt er positivt", og det er så utrolig slitsomt. At jeg må gå slik for å kanskje klare å se lyspunktene i diverse ting.

Hvis noen hadde spurt meg om hvordan jeg har det så hadde jeg ikke klart å gitt noe svar på det. Føler alt er bare kaos og klarer ikke sette fingeren på følelser eller ting.

[-Ishtar-]

Vel hjemme igjen...

Jeg er helt tom innvendig, føler meg IKKE som meg selv. Kan for eksempel kjenne at jeg må gråte, men det skjer aldri. Er på en måte på nippet hele tiden uten reaksjoner. Jeg begynner å miste litt tro på at dette kommer til å funke, men så må jeg bare "vente" til det er gått ca 1 mnd. Jeg går også konstant og tenker " Positivt, positivt,positivt, alt er positivt", og det er så utrolig slitsomt. At jeg må gå slik for å kanskje klare å se lyspunktene i diverse ting.

Hvis noen hadde spurt meg om hvordan jeg har det så hadde jeg ikke klart å gitt noe svar på det. Føler alt er bare kaos og klarer ikke sette fingeren på følelser eller ting.

Hvordan gikk det med din mor? Når det er tungt hos meg pleier jeg å si til meg selv at det er bare nå det føles uoverkommelig, det blir bedre. For det gjør det jo

[lillehval]

Hun var sliten og ikke helt fresh ( hvis jeg kan si det på den måten). Hun har kreft og er på cellegiftkur, så det er jo forståelig. Hun mistet svære hårtuster når jeg var der, så hjalp henne med å barbere bort alt. Litt surrealistisk opplevelse, og sykdommen ble mer virkelig. Men jeg klarer enda ikke å akseptere det helt..

Takk for svaret ditt

Hvordan er det med deg om dagen nå da?

[-Ishtar-]

Hun var sliten og ikke helt fresh ( hvis jeg kan si det på den måten). Hun har kreft og er på cellegiftkur, så det er jo forståelig. Hun mistet svære hårtuster når jeg var der, så hjalp henne med å barbere bort alt. Litt surrealistisk opplevelse, og sykdommen ble mer virkelig. Men jeg klarer enda ikke å akseptere det helt..

Takk for svaret ditt

Hvordan er det med deg om dagen nå da?

Huffda, det er ikke lett det der. Håper at prognosene er gode og at cellegiften tar knekken på den sykdommen. Sender masse styrke!

Tjo, går opp og ned med meg. Stort sett så går det, vet du:) Holder på å legge om kosthold og trene mer pga diverse, og det merker jeg hjelper. Jeg har begynt å gjøre litt yoga om kvelden (finner videoer på youtube) det har hatt en veldig god innvirkning på nattesøvnen, pluss at jeg føler meg bedre. Mitt mål er vel å bli mindre selv opptatt og fjerne meg fra egoet og heller begynne å være litt mer i takt med omgivelsene og helheten. Tror meditasjon, yoga, pust og kosthold kan være viktige hjelpemidler der.

Du er flink og sterk som takler livet og det som kommer, stå på og aldri gi opp! Det er de små øyeblikkene der solstrålene smetter igjennom og verden plutselig får farge.... Da er det godt å leve!

[sequin]

Styrkeklem

[lillehval]

Huffda, det er ikke lett det der. Håper at prognosene er gode og at cellegiften tar knekken på den sykdommen. Sender masse styrke!

Tjo, går opp og ned med meg. Stort sett så går det, vet du:) Holder på å legge om kosthold og trene mer pga diverse, og det merker jeg hjelper. Jeg har begynt å gjøre litt yoga om kvelden (finner videoer på youtube) det har hatt en veldig god innvirkning på nattesøvnen, pluss at jeg føler meg bedre. Mitt mål er vel å bli mindre selv opptatt og fjerne meg fra egoet og heller begynne å være litt mer i takt med omgivelsene og helheten. Tror meditasjon, yoga, pust og kosthold kan være viktige hjelpemidler der.

Du er flink og sterk som takler livet og det som kommer, stå på og aldri gi opp! Det er de små øyeblikkene der solstrålene smetter igjennom og verden plutselig får farge.... Da er det godt å leve!

Tusen tusen takk! De (legene) tør ikke gi noen prognoser pga de rett og slett vet for lite om kreften. Er en sjelden type. Pluss at de ikke er helt sikre på hvor mye spredning det er. Det er ganske alvorlig og har jo fått beskjed om å forberede meg på det uønskede utfallet.. Men håper på at mirakler virkelig kan skje.

Når startet du med yoga? Blir man sterkere (fysisk altså) av det, eller bare strekker man ut? Jeg må først få styrket opp ryggen min før jeg kan begynne med noe spesielt hard trening. Går til fysio nå, og skal på neste behandling starte med styrking og øvelser. Godt å lese at det hjelper deg Og håper det bare vil fortsette oppover. Du virker jo veldig reflektert og at vil ha det bra Synes du er flink jeg

Og takk igjen for fine ord Ga meg et lite løft i dag

Har du en dagbok her forresten?

[lillehval]

Styrkeklem

Tusen takk

[-Ishtar-]

Tusen tusen takk! De (legene) tør ikke gi noen prognoser pga de rett og slett vet for lite om kreften. Er en sjelden type. Pluss at de ikke er helt sikre på hvor mye spredning det er. Det er ganske alvorlig og har jo fått beskjed om å forberede meg på det uønskede utfallet.. Men håper på at mirakler virkelig kan skje.

Når startet du med yoga? Blir man sterkere (fysisk altså) av det, eller bare strekker man ut? Jeg må først få styrket opp ryggen min før jeg kan begynne med noe spesielt hard trening. Går til fysio nå, og skal på neste behandling starte med styrking og øvelser. Godt å lese at det hjelper deg Og håper det bare vil fortsette oppover. Du virker jo veldig reflektert og at vil ha det bra Synes du er flink jeg

Og takk igjen for fine ord Ga meg et lite løft i dag

Har du en dagbok her forresten?

Krysser fingrene for deg og mammaen din, og sender masse styrke.

Jeg drev mye med yoga for ca 5 år siden, nå har jeg smått begynt igjen hjemme i stua. Dette er relativt safe å dive med, men som med alt skal man være forsiktig og stopppe dersom man kjenner noe smerte. De som driver med yoga over lengre tid blir sterke ja, det kan man se av de forskjellige stillingene som er på avansert nivå, som f.eks. skorpionen og headstands.

Ikke minst er yoga bra for å få et sterkt bånd mellom kropp og sinn. Mange finner en dyp fred gjennom å drive med yoga over lengre tid.

Hold på målene dine og lev i øyeblikket

har ingen dagbok, bare innom daglig for å lese rundt og prate med folk

Klemmer