Lesbisk og barn

[AnonymBruker]

Antall foreldre eller kjønn på foreldrene har ikke noe å si.

Jo. Det har alt å si.

Tullball!

Så to personer av likt kjønn kan få barn sammen? :gjeiper:

Vet du i det hele tatt hva du svarer på?

[fruBeist]

Jo. Det har alt å si. Bare to personer av ulikt kjønn kan få barn sammen biologisk sett, og det burde være en vekker for homofile. Homofili er unaturlig.

Homofili er unaturlig for deg, men veldig naturlig for meg.

Hva er mest naturlig, å drikke seg fra sans og samling, bli utnytta av en tilfeldig kåtgris uten sperrer, der resultatet er en graviditet? Mor ble utnytta i fylla, og vil for alltid se på barnet som et resultat av en ubehagelig opplevelse. Eller er det mer naturlig for et likekjønnsektepar å ha lyst på en familie som inkluderer barn?

[Testosteron]

Vet du i det hele tatt hva du svarer på?

:gjeiper:

[AnonymBruker]

Slik jeg ser det, og jeg er lesbisk selv, så synes jeg det er helt naturlig at du og konen din vil og eventuelt får barn sammen. Men det jeg synes blir litt merkelig i slike sammenhenger, er når to par "deler" et barn, type homofilt par får barn med lesbisk par. Det blir liksom noe som skurrer for min del, selv om man så klart har utallige familieformer i dagens samfunn. Det praktiske er jo én side av saken, men jeg tenker også på det personlige forholdet mellom alle parter, barnet inkludert.

Når det kommer til donor, så tror jeg personlig at den kjærligheten dere gir barnet vil overskygge et biologisk opphav. Men så klart, når barnet blir eldre og voksent, vil det gjerne undre seg over det andre mennesket som han eller hun kommer fra.

Nå er jeg både såpass ung (og singel) at barn ikke er et tema helt enda, og jeg vet dermed ikke så mye selv om andre muligheter. Men vet du om det finnes donor-muligheter hvor donoren er kjent, evt. at barnet har mulighet til å ta kontakt når det blir eldre, eller at dere kanskje kan legge til rette for en viss kontakt under oppveksten?

En annen tanke jeg har, er at det blir en helt annen situasjon når to mennesker som elsker hverandre får barn med ukjent donor, og er der for barnet gjennom livet og viser det kjærlighet og alt som hører med, enn når et barn vokser opp med alenemor og ikke vet hvem faren er, evt. at faren ikke ønsker kontakt. Jeg tror det er lettere å føle et savn da, enn når dere ivaretar en full foreldrerolle og er åpne om situasjonen til barnet, selvfølgelig tatt i betraktning dets utvikling og alder.

[Pingting]

Jo. Det har alt å si. Bare to personer av ulikt kjønn kan få barn sammen biologisk sett, og det burde være en vekker for homofile. Homofili er unaturlig.

Mh, det er så unaturlig at det finnes hos flere hundre dyrearter. Hvor noen av dem til og med har homofile par som "adopterer" foreldreløse.

Hva har naturlig med saken å gjøre uansett, egentlig? Sist jeg sjekka hadde vi mennesker avansert litt forbi instinkter og det rent naturlige. Bor du i hus? Ækka naturlig. Steker du maten din? Ække naturlig. Tar du medisiner? Ække naturlig. Kjører bil? Gifter deg? Bruker prevensjon?

[Silfen]

Når det gjelder donor, så kjenner jeg en del som har brukt dette i ulike situasjoner. Felles er at en del som har valgt ukjent donor har angret, men ingen som har valgt kjent donor har angret. Selvsagt har mange som har valgt ukjent donor heller ikke angret, men når det er en større del av anger blant de som har valgt ukjent så sier det litt. Dette kommer gjerne først til syne når barnet er født og de ser sider ved barnet som de gjerne skulle visst mer om.

[AnonymBruker]

Dersom dere velger å finne dere en privat donor, vil du aldri bli juridisk mor. Donor, derimot, vil kunne bli juridisk far. Dersom du og din kone skilles, vil du ikke ha noen rett til kontakt med barnet og kan bare håpe at barnets juridiske mor og far tillater det.

Insemineres din kone med sæd fra en anonym donor ved en klinikk i Danmark, vil du ikke kunne bli juridisk mor før en stund etter fødselen. Dersom noe skulle skje med din kone under fødselen, kommer barnevernet og henter barnet og det er slett ikke sikkert du noen gang kommer til å se den igjen. Dersom din kone skulle finne på å gå fra deg under svangerskap eller kort tid etter fødselen, har du heller ingen rett til kontakt med barnet.

Insemineres din kone med sæd fra en åpen donor ved en klinikk i Norge, vil du bli juridisk mor allerede under svangerskapet. Da er barnet like mye ditt som din kones, uansett hva som skjer.

Når jeg i alle tre tilfellene snakker om din rett til kontakt med barnet, gjelder det selvfølgelig andre veien også: barnets rett til kontakt med deg.

Stå opp for deg selv, jente; DU vet innerst inne hva som er det rette valget for DEG og BARNET, selv om din kone tydeligvis ikke er så opptatt av dine rettigheter...

(Når du er bekymret for at deres fremtidige barn skal treffe et halvsøsken og forelske seg, vil jeg også anbefale åpen donor via norsk klinikk. I Norge finnes det nemlig et system som begrenser antall barn en donor kan ha her i landet (6-8), mens den begrensningen ikke praktiseres i Danmark. Så da risikerer dere at donor har langt flere barn løpende rundt i nærheten... Bare en tanke det er verdt å ta med seg.)

[marielle171]

Hei, vi valgte en privatdonor som bor på den andre siden av landet. Vi har god kontakt med han og fått bilder av han og barna hans som vi kan vise barnet vårt når det blir eldre. Han vet ingenting om oss men vi vet mye om han slik at vi kan fortelle barnet om hvor det kommer fra, hva donoren jobber med etc. Vi har møtt han flere ganger og vært hjemme hos han og han er veldig hyggelig. Samboeren ble inseminert for 2 uker siden og nå er hun 3 dager over tid, har ømme og støre pupper så i dag blir det en test. Vi gleder oss:)

Det personen skrev over meg at jeg ikke blir juridisk mor er 'enkelt' å fikse. Planen er at jeg skal adoptere barnet. Det tar litt tid og koster litt penger, men slik blir det.

Donoren vil ikke ha kontakt med oss i framtida, og vi ikke med ham. Så han blir på ingen måte en far til barnet.

Broren til samboeren bor ved siden av oss og han skal være et slags mannlig forbilde. Jeg tror det kommer til å funke bra.

Jeg kunne aldri ha tenkt meg å få et barn med et homofilt par som jeg må dele barnet med. Vi vil ha barnet 100% av tida og ikke 50. Det blir vårt barn, og det vil vi ikke dele med noen andre:)

[marielle171]

Insemineres din kone med sæd fra en anonym donor ved en klinikk i Danmark, vil du ikke kunne bli juridisk mor før en stund etter fødselen. Dersom noe skulle skje med din kone under fødselen, kommer barnevernet og henter barnet og det er slett ikke sikkert du noen gang kommer til å se den igjen. Dersom din kone skulle finne på å gå fra deg under svangerskap eller kort tid etter fødselen, har du heller ingen rett til kontakt med barnet.

Dette er bare tull!

Endret 21. februar 2012 av marielle171

[AnonymBruker]

Dette er bare tull!

Er det? Jeg vet om to tilfeller hvor det er nettopp dette som skjedde. Når et barn blir foreldreløst (og det blir det, i juridisk forstand, når den eneste juridiske forelderen dør) er det barnevernet som overtar omsorgen.

[AnonymBruker]

Er det?

Spørs på om de er gift eller ikke.

[AnonymBruker]

Hei, vi valgte en privatdonor som bor på den andre siden av landet. Vi har god kontakt med han og fått bilder av han og barna hans som vi kan vise barnet vårt når det blir eldre. Han vet ingenting om oss men vi vet mye om han slik at vi kan fortelle barnet om hvor det kommer fra, hva donoren jobber med etc. Vi har møtt han flere ganger og vært hjemme hos han og han er veldig hyggelig. Samboeren ble inseminert for 2 uker siden og nå er hun 3 dager over tid, har ømme og støre pupper så i dag blir det en test. Vi gleder oss:)

Det personen skrev over meg at jeg ikke blir juridisk mor er 'enkelt' å fikse. Planen er at jeg skal adoptere barnet. Det tar litt tid og koster litt penger, men slik blir det.

Donoren vil ikke ha kontakt med oss i framtida, og vi ikke med ham. Så han blir på ingen måte en far til barnet.

Broren til samboeren bor ved siden av oss og han skal være et slags mannlig forbilde. Jeg tror det kommer til å funke bra.

Jeg kunne aldri ha tenkt meg å få et barn med et homofilt par som jeg må dele barnet med. Vi vil ha barnet 100% av tida og ikke 50. Det blir vårt barn, og det vil vi ikke dele med noen andre:)

Jeg håper du er klar over at denne donoren deres når som helst kan komme og kreve foreldreretten til deres fremtidige barn, eller nekte å skrive under på adopsjonspapirene.

[AnonymBruker]

Stå opp for deg selv, jente; DU vet innerst inne hva som er det rette valget for DEG og BARNET, selv om din kone tydeligvis ikke er så opptatt av dine rettigheter...

Hva er det rette valget for meg og barnet? Og hvor har du det fra at min kone ikke er opptatt av mine rettigheter? Forøvrig planlegger begge å bli gravide hver sin gang...

[Gjest Consensio]

Er det? Jeg vet om to tilfeller hvor det er nettopp dette som skjedde. Når et barn blir foreldreløst (og det blir det, i juridisk forstand, når den eneste juridiske forelderen dør) er det barnevernet som overtar omsorgen.

Det er jo foreldrenes feil at de ikke har ordnet det som er nødvendig av papirer.

Hadde de gjort det så hadde den andre partneren beholdt barnet.

[AnonymBruker]

Det er jo foreldrenes feil at de ikke har ordnet det som er nødvendig av papirer.

Hadde de gjort det så hadde den andre partneren beholdt barnet.

Jeg var borti, på gamle jobben, at dette var et utbredt problem. Lesbiske samboere som fikk barn måtte vente til barnet var ett år før de kunne adoptere barnet. Barnets biologiske mor ble derfor regnet som aleneforsørger i ett år. Jeg vet ikke om dette har endret seg de siste to årene? Det kan være det AB-en referer til.

(Gifte, derimot, kan fint ordne papirene før fødsel - null problem - fordi at de er nemlig gifte)

[AnonymBruker]

Jeg var borti, på gamle jobben, at dette var et utbredt problem. Lesbiske samboere som fikk barn måtte vente til barnet var ett år før de kunne adoptere barnet. Barnets biologiske mor ble derfor regnet som aleneforsørger i ett år. Jeg vet ikke om dette har endret seg de siste to årene? Det kan være det AB-en referer til.

(Gifte, derimot, kan fint ordne papirene før fødsel - null problem - fordi at de er nemlig gifte)

Hvorvidt de er gifte eller ikke spiller ingen rolle så lenge de har levd i et ekteskapslignende samboerforhold noen år. Det som derimot teller, er hvorvidt de bruker åpen donor eller ikke og hvorvidt de insemineres på norsk klinikk eller ikke. Gjøres det i Norge, med åpen donor (det er uansett ikke lov å bruke anonym donor i Norge) er dette i orden i god tid før fødsel. Gjøres det på annen måte eller i utlandet, er dette en langt større papirmølle og det kan IKKE gjøres før etter at barnet er født.

[AnonymBruker]

Det er jo foreldrenes feil at de ikke har ordnet det som er nødvendig av papirer.

Hadde de gjort det så hadde den andre partneren beholdt barnet.

Hva slags juridiske papirer mener du det skulle vært?

[AnonymBruker]

Hva er det rette valget for meg og barnet? Og hvor har du det fra at min kone ikke er opptatt av mine rettigheter? Forøvrig planlegger begge å bli gravide hver sin gang...

For all del, kjør på med akkurat hvilken metode dere vil, det er et fritt land. Men nå vet dere i hvertfall hva dere (og ikke minst barnet/barna) risikerer ved å gjøre det på de ulike måtene, og den risikoen endres ikke uansett hvem av dere som får barn.

[AnonymBruker]

For all del, kjør på med akkurat hvilken metode dere vil, det er et fritt land. Men nå vet dere i hvertfall hva dere (og ikke minst barnet/barna) risikerer ved å gjøre det på de ulike måtene, og den risikoen endres ikke uansett hvem av dere som får barn.

Bare gjør som Geir Kvarme, drit i lover og regler. Hyler og skriker man høyt nok blir man hørt til slutt.

[AnonymBruker]

For all del, kjør på med akkurat hvilken metode dere vil, det er et fritt land. Men nå vet dere i hvertfall hva dere (og ikke minst barnet/barna) risikerer ved å gjøre det på de ulike måtene, og den risikoen endres ikke uansett hvem av dere som får barn.

Fremdeles lurer jeg på hvor AB har det fra at min kone ikke bryr seg om mine rettigheter...

Barn kommer vi nok til å få. Men jeg er altså mer usikker enn min kone på om donor (ukjent, selv om det i Norge er kjent donor vil den være ukjent hele livet til barnet), er det rette valget. Jeg tenker på genetikken, barnets mangel på en stabil farsfigur, og om andre mannlige forbilder kan være like gode for barnet som det en farsfigur kan være.

En annen ting som skremmer meg er selvsagt samfunnets syn på dette. Det hadde vært fryktelig trist dersom våre barn får det tøft i barnehagen og på skolen fordi de skal bli mobbet på grunn av hvilke foreldre de har.