Kritikk av feminismen

[AnonymBruker]

Det pågår en debatt både på nett og i mediene om feminismen, likestillingen og menns kår i kjølvannet av 40 år med kvinnekamp.

På meg virker det som om det å kritisere feminismen og konsekvensene av 40 år med statsfeminisme er tabu. Er man så fri at man kritiserer feminismen eller man nevner diskriminering av menn, virker det som om det finnes et uformelt og alltid tilstedeværende forsvar som raskt er på pletten med alle midler for å uskadeliggjøre slik kritikk. Man går ikke av banen for å bruke allskens hersketeknikker og i det hele tatt alt som kan hjelpe til med å stoppe kjeften på kritikere. Herunder kategorisering som "sinte menn" som sutrer eller inntar offerrollen.

Hvorfor er feminismen så redd for kritikk? Hvorfor er det så viktig å stoppe alle kritiske antydninger om konsekvensene av 40 år med kvinnekamp? Hvorfor er det så viktig å hindre at man kan få til reell likestilling for begge kjønn?

Skjønner man ikke at stadig flere sinte menn vil kunne ha potensiale til å velte hele likestillingsprosjektet? Det er bare et spørsmål om hvor lenge urettferdigheten skal få vare.

[sebastianen]

Jeg føler meg ikke diskriminert, har aldri gjort det heller.

[Gjest MorAase]

Fordi den vestlige moderne feminisme handler om at kvinner skal kunne kreve uten å måtte yte.

[Gjest MorAase]

Jeg føler meg ikke diskriminert, har aldri gjort det heller.

Du har aldri opplevd barnefordelingssaker, betaling av barnebidrag og kvinnelige ansatte som beskylder deg for politisk ukorrekt oppførsel.

[AnonymBruker]

Jeg føler meg ikke diskriminert, har aldri gjort det heller.

Du har sikkert heller ikke opplevd å bli nektet samvær med dine egne barn eller fått beskjed om å ikke søke på jobb fordi du har feil kjønn. Og kanskje er du ikke far til en sønn som faller ut av skolen fordi skolen kun har ett ideal og det er "vær lydig og sitt stille, flittige Lise".

[Gjest D_flatmajor]

Jeg har prøvd å diskutere likstilling med et kritisk syn på feminisme, men opplever ofte at det ikke er interessant nok så lenge man ikke hater alt som har med feminisme å gjøre. Jeg erfarer altså at slike debatter (på et diskusjonsforum iallefall) ofte avhenger av veldig sterke meninger/polariseringer for i det hele tatt å eksistere.

Dessuten blir man ofte møtt med at man er "for teoretisk" hvis man ikke ønsker å vise til praktiske eksempler(egenopplevde) på det man mener. Det kommer ikke jeg til å gjøre, så da er det veldig greit.

Og hersketeknikker m.m. eksisterer fra begge sider, slik som jeg erfarer det.

Selv ser jeg mange negative virkninger av et ensidig fokus på kvinners rettigheter/feminisme i likestillingen. Men ikke søren om jeg orker å debattere feminisme hvis jeg blir kalt "hysterisk rødstrømpe" o.l. Da overlater jeg heller debatten til de som gidder å hanskes med slike forenklinger.

Endret 21. desember 2011 av D_flatmajor

[Jalp]

Feminismens troverdighet forsvant den dagen de begynte med å gi menn kollektivt skyld for alt som er galt i samfunnet. Mange menn går med en tung og urettferdig skyldfølelse overfor kvinner og det er det største hinderet for samarbeid.

http://reform.no/index.php?option=com_content&view=article&id=134:vold-og-kollektiv-skyld&catid=13:blogg&Itemid=97

Den dagen feministene kommer på banen og sier: "Unnskyld, vi tok feil og vi vil gjerne høre mer om hvilke utfordringer menn har og samarbeide med dere for å at vi sammen skal få til et bedre samfunn for oss alle"... da kan tillit gradvis bygges og samarbeid så smått etableres. Men før det blir feminismens grunnholdning i tale, skrift og gjerning, vil antall sinte menn bare vokse og tilslutt vil vi få en maktfaktor som kan bli så sterk at man ikke vil se noen grunn til samarbeid.

...og det er vel ihvertfall ikke kvinner tjent med...og sannsynligvis ikke menn heller i det lange løp? For meg handler altså dette om tillit.

Endret 21. desember 2011 av Jalp

[Viljaa]

Jeg synes ikke det er tabu. Men man må regne med at noen alltid er uenig med deg hvis du diskuterer.

Feminisme er dessuten et veldig bredt begrep, tror ikke det nytter å omtale det som èn spesiell retning i det hele tatt.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er tabu. Men man må regne med at noen alltid er uenig med deg hvis du diskuterer.

Feminisme er dessuten et veldig bredt begrep, tror ikke det nytter å omtale det som èn spesiell retning i det hele tatt.

Hva med kvinnekamp?

[Gjest Ludovie]

Jeg vil gjerne diskutere feminisme, og dessuten, selv om jeg selv definerer meg som feminist, har jeg selvfølgelig også kritiske bemerkninger å komme med her og der.

Allikevel, da jeg leste "40 år med statsfeminsme" i hovedinnlegget, slo det meg at TS ikke er en person det er spesielt interessant å diskutere med, ettersom vedkommende antagelig har helt fastlåste oppfatninger om hvordan verden forholder seg.

Så, TS, du kan antagelig bare takke deg selv.

[Gjest Ludovie]

Skjønner man ikke at stadig flere sinte menn vil kunne ha potensiale til å velte hele likestillingsprosjektet? Det er bare et spørsmål om hvor lenge urettferdigheten skal få vare.

For øvrig: Hvordan i all verden kan et likestillingsprosjekt kunne sies å være urettferdig? Contradiction in terms så det holder.

[Cordelia]

Kan fint diskutere så lenge debatten holder seg saklig, det er desverre sjelden det skjer. Og det er der noe av problemet ligger, som andre her nevner.

Når det gjelder den offentlige debatten, så ser jeg faktisk lite mannfolk som faktisk stikker hodet ut og sier ifra, det skjer stort sett bak en datamaskin. Som sagt ønsker man dette, må man stå klart fram, og faktisk tåle at det kommer til å bli noe protester og motdebatt. De som talte kvinnekampen gikk ikke akkurat i medvind de heller.

[Jalp]

Jeg vil gjerne diskutere feminisme, og dessuten, selv om jeg selv definerer meg som feminist, har jeg selvfølgelig også kritiske bemerkninger å komme med her og der.

Allikevel, da jeg leste "40 år med statsfeminsme" i hovedinnlegget, slo det meg at TS ikke er en person det er spesielt interessant å diskutere med, ettersom vedkommende antagelig har helt fastlåste oppfatninger om hvordan verden forholder seg.

Så, TS, du kan antagelig bare takke deg selv.

Men hvem skal kunne definere saklighet eller ikke? Jeg mener det er en av problemene i forhold til feminismen. Så snart kritikken treffer blir den som oftest karakterisert som usaklig. For øvrig tror vel jeg at fastlåste meninger like gjerne er et feministproblem. For slik jeg oppfatter det, er man lite mottakelige for andre perspektiver. F. eks. oppfatter jeg diverse kjønnsforskere og selverklærte feminister som svært skråsikre i forhold til kjønnsidentitet og hvordan vi formes i forhold kjønnsroller.

Det pussige er at denne skråsikkerheten har vært der hele tiden, selv om feminismen vitterlig har endret fasade og kanskje innhold med årene.

[Jalp]

For øvrig: Hvordan i all verden kan et likestillingsprosjekt kunne sies å være urettferdig? Contradiction in terms så det holder.

Det er jo fordi feminismen forsøker å gi inntrykk av dette handler likestilling og rettferdighet. Men i praksis er jo dette en kamp for kvinners rettigheter, ofte på bekostning av menns rettigheter. Et typisk eksempel på dette er kvotering som man er veldig hissige på for å få kvinner inn i jobber og posisjoner. Men kvotering for menn der det finnes en omvendt kjønnsbalanse, er lite populært og forekommer i liten grad.

[Jalp]

Kan fint diskutere så lenge debatten holder seg saklig, det er desverre sjelden det skjer. Og det er der noe av problemet ligger, som andre her nevner.

Når det gjelder den offentlige debatten, så ser jeg faktisk lite mannfolk som faktisk stikker hodet ut og sier ifra, det skjer stort sett bak en datamaskin. Som sagt ønsker man dette, må man stå klart fram, og faktisk tåle at det kommer til å bli noe protester og motdebatt. De som talte kvinnekampen gikk ikke akkurat i medvind de heller.

At menn deltar lite i den offentlige debatten, skyldes flere faktorer.

1. Kollektiv skam og skyldfølelse, - påført oss av feminismen

2. Utstrakt bruk av hersketeknikker mot menn som forsøker å komme til orde. Man blir ofte kallt "sint mann" o.s.v.

3. Man sørger for å styre debatten slik at dette blir en kvinnegreie. Man har formaliserte kvinnenettverk i politikken og i arbeidslivet. Og i nesten all offentlig debatt styrt av mediene, er det en klar overrepresentasjon av kvinner. menn blir ekskludert fra mange arenaer der disse psørmålene debatteres.

Endret 22. desember 2011 av Jalp

[Jalp]

Nå skal forsåvidt ikke jeg kuppe denne tråden, men jeg kunne tenkt meg å få vite hvilke områder kvinner mener menn diskrimineres og i så måte hva man ville prioritert å gjøre noe med først.

[sebastianen]

Du har aldri opplevd barnefordelingssaker, betaling av barnebidrag og kvinnelige ansatte som beskylder deg for politisk ukorrekt oppførsel.

Du har sikkert heller ikke opplevd å bli nektet samvær med dine egne barn eller fått beskjed om å ikke søke på jobb fordi du har feil kjønn. Og kanskje er du ikke far til en sønn som faller ut av skolen fordi skolen kun har ett ideal og det er "vær lydig og sitt stille, flittige Lise".

Nei, jeg har ikke vært i barnefordelingsaker, eller bidragsaker. Jeg blir stadig beskylt for å være politisk ukorrekt , men like mye av kvinner og menn.

Nei, jeg har ikke blitt nektet noe samvær, jeg har mistet sjansen på verv pga feil kjønn. Jeg er ikke for kvotering, jeg synes det hadde sin misjon, men kanskje ikke så mye nå?

Jeg har en sønn, men jeg har aldri latt hverken ham eller lærerene godta modellen med at det kun er kvinnelige reaksjoner som er godtatt i skolen.

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ikke vært i barnefordelingsaker, eller bidragsaker. Jeg blir stadig beskylt for å være politisk ukorrekt , men like mye av kvinner og menn.

Nei, jeg har ikke blitt nektet noe samvær, jeg har mistet sjansen på verv pga feil kjønn. Jeg er ikke for kvotering, jeg synes det hadde sin misjon, men kanskje ikke så mye nå?

Jeg har en sønn, men jeg har aldri latt hverken ham eller lærerene godta modellen med at det kun er kvinnelige reaksjoner som er godtatt i skolen.

Det vil si at så lenge uretten ikke rammer deg, så er det helt OK?

[sebastianen]

Det vil si at så lenge uretten ikke rammer deg, så er det helt OK?

Nei, på ingen måte. Jeg har kamerater som har opplevd det. De fleste av dem har 50 prosent samvær og godt samarbeid. Er det sånn at dersom man i utgangspunktet var sammen med en drittsekk ( uansett om det er mann eller kvinne) så blir det problemer ved brudd ?

Men dersom man er sammen med et oppegående menneske blir samarbeidet lettere.

Det virker som om normen nå er 50 prosent hos hver foreldre, før var det vanligere med bare helger til far .

Samtidig finnes det jo feminister som helst ser at alle mannlige egenskaper fjernes , da trenger en jo ikke stå med lua i hånda å finne seg i det.

Det er tåpelig, jeg har støtt på noen sånne , men de er så ulogiske at de ikke er mye å bry seg om, lette å feie av banen.

[Lammelåret]

Hvis menn opplever diskriminering må de si ifra og gjøre noe med det istedet for å sutre over feminister som jobber for det de tror på. Jeg synes ikke det er rart at kvinner ofte blir hovedomsorgsperson etter samlivsbrudd, da det oftest er slik at kvinner har tatt største delen av den praktiske omsorgen for ungene. Det legger retten vekt på. Menn må ta en større del av den daglige omsorgen, sørge for å bruke fedrekvoten, stille opp for ungen før den blir 7 og starter på fotballtrening.