Tenåringsforeldre

[Aspera]

Vinterdepresjon er per i dag ingen diagnose, man er generelt skeptisk til "sesongbetonte svigninger." Ikke uten grunn.

Mange har stilt deg relevante spørsmål, men det eneste du gjør, er å snakke om at du tror alt løser seg, uten å ha spesifisert hvordan du skal få en relevant jobb raskt uten å ha hatt relevant deltidsjobb og ved å gå et studium som ikke er relevant. Samt å flytte til utlandet med, og ikke minst, få en baby når man er ung og i tillegg deprimert.

For all del; det er ikke oss her inne du skal imponere, selv om det virker som om du tror det. Men jeg håper du har flere konkrete løsninger på plass før du setter planene ut i livet. Bare et råd.

OK: Meg og min forlovede driver egen bedrift. Den flytter vi med oss. Den utdanningen jeg tar nå er ikke direkte relevant til hva jeg til slutt har lyst til å bli, men den er viktig for meg å ta nå.

Min forlovede skal inn på UCLA, mens jeg skal det første året være hjemme med ungen, mens jeg går litt på kveldsskole. Det blir stramt, men vi klarer å få råd til det. Det er faktisk 5 til som skal være med oss, så nettverk har vi da heldigvis litt av uansett.

Jeg syens det er rart at du bruker min vinterdepresjon mot meg enda, da jeg flere ganger har fortalt at jeg har gått til hjelp for det, min hjelp sier at det ikke er noe problem uansett, mange er vinterdeprimerte med klarer å gi sine barn fullverdige liv allikevel og at vi flytter til sommeren, hvor det ikke er vinter på den måten vi kjenner den.

[AnonymBruker]

OK: Meg og min forlovede driver egen bedrift. Den flytter vi med oss. Den utdanningen jeg tar nå er ikke direkte relevant til hva jeg til slutt har lyst til å bli, men den er viktig for meg å ta nå.

Min forlovede skal inn på UCLA, mens jeg skal det første året være hjemme med ungen, mens jeg går litt på kveldsskole. Det blir stramt, men vi klarer å få råd til det. Det er faktisk 5 til som skal være med oss, så nettverk har vi da heldigvis litt av uansett.

Jeg syens det er rart at du bruker min vinterdepresjon mot meg enda, da jeg flere ganger har fortalt at jeg har gått til hjelp for det, min hjelp sier at det ikke er noe problem uansett, mange er vinterdeprimerte med klarer å gi sine barn fullverdige liv allikevel og at vi flytter til sommeren, hvor det ikke er vinter på den måten vi kjenner den.

Klarer ikke å dy meg:

1. UCLA er svært vanskelig å komme inn på.

2. Kveldsskole når kjæresten din studerer ved et så prestisjefylt universitet? Da må han nok jobbe med skolearbeid døgnet rundt.

3. For dere vet at alle klarer å komme seg inn, få jobb i nærheten...? Det er ikke bare-bare å komme inn i USA.

4. Merkelig at psykologen din omtaler det som en vinterdepresjon og bagitaliserer det så mye. De fleste som har sesongbaserte depresjoner får det også ellers i året, om de flytter bort fra klimaet. Gjerne 1-2 episoder. Men dette vet du vel.

[Aspera]

Så psykologen din synes det høres ut som en god plan å få et barn når du er under utdanning (foreløpig lever på Lånekassen), og sikter inn på en jobb som du hverken har relevant utdannelse eller praksis for? I tillegg mener vedkommende det virker realistisk å flytte til utlandet med et lite spedbarn, når du i tillegg er syk? Synes vedkommende i tillegg at dette er mye bedre tankegang enn alle andre har? Og at det virker gjennomførbart?

Som sagt, jobb har jeg allerede og den skal jeg flytte med meg. Den jobben jeg snakker om at jeg skal ha, det er noe jeg skal starte opp selv når den tid kommer.

Og jeg er ikke syk... Ja, min psykolog synes det høres kjempespennende ut, og har ei venninne(litt eldre så klart) som skal gjøre akkurat det samme. Hvorfor skulle det ikke være gjennomførbart?

[AnonymBruker]

At all omsorgen er på plass, og at jeg til og med har et bedre utgangpunkt enn de fleste når det kommer til psyke og erfaringer.

Kjære vene, hva er det for en ting å si?

[Gjest CelineZ]

OK: Meg og min forlovede driver egen bedrift. Den flytter vi med oss. Den utdanningen jeg tar nå er ikke direkte relevant til hva jeg til slutt har lyst til å bli, men den er viktig for meg å ta nå.

Min forlovede skal inn på UCLA, mens jeg skal det første året være hjemme med ungen, mens jeg går litt på kveldsskole. Det blir stramt, men vi klarer å få råd til det. Det er faktisk 5 til som skal være med oss, så nettverk har vi da heldigvis litt av uansett.

Jeg syens det er rart at du bruker min vinterdepresjon mot meg enda, da jeg flere ganger har fortalt at jeg har gått til hjelp for det, min hjelp sier at det ikke er noe problem uansett, mange er vinterdeprimerte med klarer å gi sine barn fullverdige liv allikevel og at vi flytter til sommeren, hvor det ikke er vinter på den måten vi kjenner den.

Dette høres i mine øyne meget svevende (mtp. videre veier og ambisjoner) og forenklet ut, men lykke til.

[Aspera]

Klarer ikke å dy meg:

1. UCLA er svært vanskelig å komme inn på.

2. Kveldsskole når kjæresten din studerer ved et så prestisjefylt universitet? Da må han nok jobbe med skolearbeid døgnet rundt.

3. For dere vet at alle klarer å komme seg inn, få jobb i nærheten...? Det er ikke bare-bare å komme inn i USA.

4. Merkelig at psykologen din omtaler det som en vinterdepresjon og bagitaliserer det så mye. De fleste som har sesongbaserte depresjoner får det også ellers i året, om de flytter bort fra klimaet. Gjerne 1-2 episoder. Men dette vet du vel.

1. Ja, det er det.

2. Jeg sa kanskje, men det er enda ikke fastslått.

3. Ja, det er derfor dette er veldig nøye planlagt.

4. Jeg tar det tungt når vinteren kommer, men det går alltid greit. Jeg vet hva grunnen er annet enn mørke, og det er at jeg tåler kulde veldig dårlig. Når vi kommer oss vekk fra kulda, så er jeg veldig sikker på at det skal gå bedre. Om ikke, så er det fortsatt helt levelig.

[Gjest CelineZ]

Som sagt, jobb har jeg allerede og den skal jeg flytte med meg. Den jobben jeg snakker om at jeg skal ha, det er noe jeg skal starte opp selv når den tid kommer.

Og jeg er ikke syk... Ja, min psykolog synes det høres kjempespennende ut, og har ei venninne(litt eldre så klart) som skal gjøre akkurat det samme. Hvorfor skulle det ikke være gjennomførbart?

Kjempespennende, men realistisk...?

Et godt råd: les litt rundt på forumet om hva en hverdag med et spedbarn har å by på.

Du burde vel også ta i betraktning at ingen vet om man får et barn med kolikk, som er ekstra "krevende" (om man kan bruke det uttrykket). Synes også det er svært merkelig at psykologen din sier at du har bedre forutsetninger for å forstå mennesker som sliter psykisk.

Uansett; have fun! Dette er mitt siste bidrag i denne tråden.

Endret 8. desember 2011 av CelineZ

[Aspera]

Kjære vene, hva er det for en ting å si?

I min situasjon.

[Gjest "gjest"]

I min situasjon.

Vel, ikke smart å bli gravid når ens forlovede planlegger studier på UCLA og det er ikke bare bare å få green card til statene med en unge på armen.

[Aspera]

Kjempespennende, men realistisk...?

Et godt råd: les litt rundt på forumet om hva en hverdag med et spedbarn har å by på.

Du burde vel også ta i betraktning at ingen vet om man får et barn med kolikk, som er ekstra "krevende" (om man kan bruke det uttrykket). Synes også det er svært merkelig at psykologen din sier at du har bedre forutsetninger for å forstå mennesker som sliter psykisk.

Uansett; lykke til:) Dette er mitt siste bidrag i denne tråden.

Jeg skjønner ikke hvordan noen kan bruke begrepet urealistisk om "bare" å flytte til utlandet. Klart det er en enorm utfordring, men det er da langt ifra urealistisk.

Jeg er fullt klar over at spedbarn er vanskelig, og jeg er gjerne mer forberedt(til den grad det går an) enn det man ofte trenger å være, da jeg snakker med andre småbarnsforeldre som synes jeg overdriver mye om visse ting. Hvis jeg får et barn med kolikk, så kommer det til å blir helt forferdelig, men det gjelder like mye i utlandet som her.

[Aspera]

Vel, ikke smart å bli gravid når ens forlovede planlegger studier på UCLA og det er ikke bare bare å få green card til statene med en unge på armen.

En enorm utfordring, men ikke umulig.

[Aspera]

Hva slags vei er det egentlig snakk om her?

Altså hvordan vi tolker livet og hva vi gjør ut av det. Akkurat hva det er har tatt en livstid å komme frem til, og vil ta nesten like lang tid å skrive ned

[AnonymBruker]

Altså hvordan vi tolker livet og hva vi gjør ut av det. Akkurat hva det er har tatt en livstid å komme frem til, og vil ta nesten like lang tid å skrive ned

Hvordan man tolker livet? Meningen med livet?

[Gjest en annen gjest]

Jeg synes det er vanvittig forfriskende med en ung mor med:

-ambisjoner.

-planer utover trilletur og nusselige babyantrekk på hm.

-tanker om sine barn i tenårene, livssyn og oppdragelse og ikke bare hvor mye fødselspenger man får uten å ha jobbet først.

-en drøm og evnen til å ikke legge dem på hylla for en gravid mage.

-Bedre rettskriving enn mange norsklærere...

listen kunne fortsatt. Tipper Aspira blir en type mor som IKKE oppdaterer fb hver time med nyheter om barnegulp, og at hennes barn får en trygg, rik og kul start på livet!

Lykke til jente.

mvh trettitoåring

[Aspera]

Hvordan man tolker livet? Meningen med livet?

Nå tror egentlig ikke jeg det er noen dypere mening med livet enn å reprodusere seg og bringe verden videre, men det er allikevel viktig å gi livet sitt en egen mening. Vi har tolket meningen med livet på vår måte og lever etter det, fordi det gjør vårt liv mer meningsfyllt. Det er hva som beriker livet vårt vi burde følge, og da passer jo ikke vår vei for alle. Allikevel handler det å finne sin egen vei om mer enn å tolke livet.

[Aspera]

Jeg synes det er vanvittig forfriskende med en ung mor med:

-ambisjoner.

-planer utover trilletur og nusselige babyantrekk på hm.

-tanker om sine barn i tenårene, livssyn og oppdragelse og ikke bare hvor mye fødselspenger man får uten å ha jobbet først.

-en drøm og evnen til å ikke legge dem på hylla for en gravid mage.

-Bedre rettskriving enn mange norsklærere...

listen kunne fortsatt. Tipper Aspira blir en type mor som IKKE oppdaterer fb hver time med nyheter om barnegulp, og at hennes barn får en trygg, rik og kul start på livet!

Lykke til jente.

mvh trettitoåring

Takk, det var veldig fint å høre!

[Gjest Dorey]

Sit og har "One born every minute" (britiske versjonen av "Jordmoren") på i bakgrunnen her, og ei jente der må vel kunne kallast kroneksempel på kva eg meiner med tråden...

Tenåringsjente. Kjærasten er 33 år og eksnarkoman/går på metadon og verkar som eit total idiot - respektlaus og frekk overfor både kjærasten og andre. Foreldra hennar likar ikkje mannen (forståeleg nok) og barnet var planlagt etter metoden "skjer det så skjer det" - og dei hadde vore saman i 2 mnd... Kan vel vedde sånn cirka alt eg eig på at den jenta kjem til å få eit tøft liv framover...

Jeg så dette jeg også, og jeg synes så utrolig synd på jenta! Hun var jo bare et barn selv, veldig lite moden. Og med tanke på den metadonavhengige ekle grisen som skulle bli far, skjønner jeg godt at foreldrene hennes steilet ja!

Utrolig tragisk