Skal snart dø!

[Gjest Anonymous]

Det er rart hvordan hvert menneske legger igjen noen synlige og usynlige spor hos andre. For så plutselig er de borte for alltid.

Døden er trist- kanskje ikke i seg selv, men omstendighetene rundt den. Dersom man har fått prate ordentlig ut med den som skal dø først og får holde hånden i det personen dør og man føler man har fått snakket ordentlig ut om mange ting blir det på en annen måte enn når folk plutselig blri revet bort (flyulykke, uventet hjertestopp, osv.)

Det er trist å savne noen. Noen ganger kan man se for seg den personen på det stedet man forbinder med den. For så å vite at den personen aldri mer kommer til å være der.

[Gjest Teletubbien]

Ord blir små og fattige

:trøste:

[*M*]

Har ikke lest denne tråden før nå. Jeg vil bare takke deg for at du delte dette med meg (oss.) Jeg tok det veldig til meg ettersom vi er/var på samme alder.

:dagensrose: Hvil i fred....

[Gjest Minasina]

Noe så fryktelig trist. Begynte å gråte når jeg leste dette. Selv om du er borte nå Maja må jeg takke deg for at du skrev dette. Noe i meg løsnet og jeg følte en sånn underlig fred i meg selv. Har et problem i livet som jeg ikke har visst hva jeg burde gjøre med. Men nå vet jeg. Jeg vet at man aldri vet hva som skjer i morgen, og at man må leve livet her og nå. Carpe Diem! Takk igjen og hvil i fred...

[samboer87]

dette var utrolig trist å lese!!!!!!!!!!! satt også å tenkte på hva jeg skulle skrive til henne!!!!!!!!!!!! :-( jeg å min søster som satt å leste dette var helt stille mens vi leste................dette var trist å lese men samtidig vakkert og hjerteskjærende.............

vil i fred maja

[Gjest Anonymous]

Nå har jeg også lest tråden. Den er sterk.

Mange skriver det er trist og vondt å lese den.

Jeg synes det var godt å lese om hvordan ho stod oppreist i møte med døden. Godt, og vakkert, på en trist måte.

Ho skriver at ho er redd for å dø i søvne, uten å ha de nærmeste rundt seg. Jeg håper ho døde våken i senga med familien tilstede - slik har jeg også lyst til å dø.

Vi kommer til å dø alle sammen. Ingen slipper unna.

I filmen Snatch spiller Brad Pitt en sigøyner som opplever at mora hans dør. På kvelden etter begravelsen samles de og danser energisk til begravelsen og drikker seg fulle. Jeg synes det virker som en god tradisjon.

[koldbruna]

Jeg har også lest tråden,og jeg føler gråten er nær.

Hvil i fred :dagensrose:

[TeddyToria]

...jeg har ikke ord!

Kjenner jeg ble helt tom! Dette gikk inn på meg...

Jeg er imponert over den styrken Maja viste... Så rolig og avbalansert, men hun må da ha skreket inni seg!??!?

Nei, det var sterkt!

:dagensrose:

[Gjest Mito24]

Dette var helt grusomt å lese. :veldigsur: :veldigsur: :veldigsur:

[Gjest Maisen]

Hei! Det var trist å høre at kreften din har spredd seg sånn Jeg har "hele livet" hatt tankene opptatt av kreft fordi moren min døde da av det jeg var 14 år (og mormoren min døde av kreft da moren min var 14). Vi har mye kreft i familien og da jeg var like gammel som moren min da hun var syk, fikk jeg selvsagt samme diagnosen som henne (malignt melanom). Jeg har vært heldig og blitt frisk, men alt dette har gjort at jeg er veldig opptatt av døden og at de som er så syke skal ha det bra! Her i byen har vi nå endelig fått en hospice-avdeling og vi i venneforeningen sier alltid at vi mener "alle har rett til å leve til vi dør". Det er vondt å høre at dine nærmeste ikke takler sykdommen din, har du et lokallag av Kreftforeningen i nærheten? Kanskje de kan hjelpe deg til å få snakket med dem? Jeg var på Montebello-senteret i 1 uke og det var et utrolig sted,anbefales! Jeg har ei bok som handler om hvordan en bør/kan snakke med alvorlig syke og døende (den er lett å lese, men veldig informativ) som er skrevet av Elisabeth Kübler-Ross(hun har jobbet med alvorlig syke og døende mennesker siden -70tallet): "Døden er livsviktig". Kanskje dine nærmeste kan få litt støtte der? For selv om de har en fæl tid nå, så er det jo du som har den verste! hvis du har lyst til å maile med meg må du gjerne det :-) Kanskje en ukjent som har opplevd litt i livet kan være en støtte? Jeg håper du får en fin tid enten den nå blir kort eller lang! Klemz ([email protected])

[Gjest Maisen]

Jeg ser jo nå at innlegget var gammelt og tydeligvis for seint, men jeg håper jo at andre kan ha nytte av det jeg skrev

[sixx]

hvis du har lyst til å maile med meg må du gjerne det :-) Kanskje en ukjent som har opplevd litt i livet kan være en støtte?

Jeg blir alltid så glad når jeg ser folk som bryr seg om ukjente.

Jeg ønsker deg en riktig god dag Maisen.

[Gjest seroxata]

Jeg har aldri før lest innlegg som har fått tårene til å trille.. disse gjorde det.

Maken til tapperhet! Det føles så uvirkelig å lese innleggene..

Jeg så de første gang i dag, og da jeg begynte å lese de, så jeg på datoen, og håpte, håpte at det hadde skjedd et mirakel, og at du levde enda...

Men det gjør du jo ikke...

Det får meg til å tenke... livet er en gave, og man burde ta vare på det, og ikke ta det som en selvfølge..

Jeg føler meg skikkelig egoistisk, når jeg tenker på hva jeg har sett på som store problemer i livet mitt.. for det er ingenting mot dette...

:dagensrose: hvil i fred

[Leo]

Jeg har lest denne tråden før, men jeg blir like melankolsk hver gang jeg ser den. Mulig en og annen kyniker kan si at man "dyrker en sorg som ikke er ens egen", men jeg tror jeg hadde blitt glad hvis jeg hadde kunnet "kikke ned" å se at det jeg hadde skrevet hadde gjort inntrykk på så mange på det "upersonlige Internett".

[Fakse]

Jeg har lest denne tråden før' date=' men jeg blir like melankolsk hver gang jeg ser den. Mulig en og annen kyniker kan si at man "dyrker en sorg som ikke er ens egen", men jeg tror jeg hadde blitt glad hvis jeg hadde kunnet "kikke ned" å se at det jeg hadde skrevet hadde gjort inntrykk på så mange på det "upersonlige Internett".[/quote']

Så rart at du skriver det, for jeg tenkte akkurat det samme da jeg så denne tråden kom frem igjene. Jeg håper hun skjønnte at hun gjorde intrykk på mange, for det gjorde hun virkelig!

[Gjest Anonymous]

Hvil i Fred

:dagensrose:

[Gjest Anonymous]

HEI

Ikke lett og skrive dette, men trenger et utløp for mine følelser. Fikk beskjeden ingen vil ha sist torsdag. Kreften har kommet tilbake, og i så store mengder at det ikke er noe mer å gjøre. Så jeg skal dø, 19 kanskje 20 år gammel. Hvor er rettferdigheten i dette??

Har innsett at jeg skal dø, og takler det ganske greit. Det som gjør vondt er å se hvordan de rundt meg tar det. Hvordan de oppfører seg.

Har nettopp kommet hjem fra et besøk hos en god kamerat (han er 25). Vært venner i 3-4 år, og har hatt veldig god kontakt. Dagen i går derimot var helt andrerledes. Han hadde tydligvis store problemer med å takle sistuasjonen. Livredd for å være alene med meg. Vi reiste til en kamerat, for å se film. Greit nok det, men selv der satt han seg langt mulig unna meg. Fikk ingen klem som jeg pleier, ble lagt på gjesteromet. (har liggi på madrass på rommet hans før)Selv om det kanskje ikke var det værste...! Møtte ikke blikket mitt, ble mange underlige tomrom når han skulle prøve å komme på noe å si. Hadde mest lyst til å bare skrike. Tvinge han til å forholde seg til det og takle det. Er vel bedre at han prater med meg nå, enn etter jeg har gått bort? Sa til han at jeg ikke taklet at han var så stille, snakket det bort og sa han var trøtt. klokka var 12. Har ikke lyst til å miste han.. er redd for at han trekker seg bare mer unna . Absolutt det værste med å dø, er hvordan de andre oppfører seg. Nesten bedre å dø brått, selv om jeg er takknemmelig for den tiden jeg får til å ta farvel, og gjøre ting jeg alltid har hatt lyst til å gjøre.

VOndt å se hvordan broren min tar det...har det vist sikkelig fælt, og får jo litt følelsen at det er jeg som gjør dette mot han...vet jo jeg ikke bør tenke sånn, men lett å gjøre det.

Noe som plager meg er, det faktum at jeg aldri har hatt en ordentlig kjærste, ingen å være helt nær. Ingen som vet mine innerste tanker..Ingen å holde rundt meg og få meg til å føle meg trygg. Ingen å elske, ingen som elsker meg...Høres veldig sentimentalt bull shit ut, men føler meg ikke som et helt menneske. Har ikke opplevd det de fleste tar som en selvfølge. Er ensom.

Tiden, vet jo ikke hvor lang tid det er snakk om. svulsten hadde blitt 20 cm, på 2 mnd, og lå å pressa på lever og nyrer. Trengte ikke vokse så fort videre, kunne stagnere litt. Men vet liksom ikke hvor god tid jeg har til å gjøre det jeg vil gjøre. Vil ut å reise. Til østen. Så vil jeg besøke tante, og hoppe i fallskjerm. Og håper å leve til etter bursdagen min, og til kameraten min(han jeg nevnte i stad).

Vel ... vet ikke hva jeg ønsker av dere, men godt å få ut litt tanker. Tømme hodet litt.

Så hilsen fra meg til alle dere!

Carpè diem!

Maja

Hei Eple

Vet ikke helt hva jeg skal skrive nå jeg.. Hm.

Jeg synes det var fint det du skrev. Vondt å lese, men fint alikevel Livet er en merkelig greie, er det ikke? Det med 'rettferdighet' tror jeg vi som lever nå, og med den forståelsen vi har, nesten bare må gi opp å forstå.

Eller - ikke gi opp, for jeg tror det er fint å kunne tenke over slike ting - men jeg er helt enig med deg. Hvor rettferdig er det? Jeg tror det må være lov å bli både sint, og lei seg når man tenker på det.

Beste personen jeg har hatt i mitt liv er farmoren min. Jeg vokste så og si opp hos henne. Mamma og pappa kranglet mye på den tiden, så det ble vel bare slik. Det er glad for nå, for barndommen min ville jeg ikke byttet ut - uansett

Jeg var så heldig å få være hos henne perioden før hun døde. Hun også døde av kreft. Jeg pleide å besøke henne nesten daglig den siste sommeren, og mot høsten på gamlehjemmet hvor hun var på slutten. Det er jeg veldig glad for. Jeg er liksom takknemmlig til det grenseløse for at jeg fikk tatt farvel med henne, det gjorde det nok litt lettere. Det er godt å kunne ta farvel for de som er igjen tror jeg.. Og som du sier, så er det nok godt å kunne ta farvel selv også

Jeg har liksom alltid vært fæl til å tenke. Det er liksom min 'greie'.. Siste dagen var det vel, så kunne jeg ikke dy meg. Jeg ville spørre henne om det var noen gode råd hun hadde til meg. Noe jeg kunne, eller burde følge i livet. Noen gullkorn eller noe slikt? Teit kansje, men jeg lurte iallefall på det

Hun har alltid vært kristen, men aldri presset noe på meg. Tatt meg med diverse steder og slikt, men det er fordi jeg selv ville være med. Alikevel tenkte jeg hun kansje ville si noe slikt som at jeg burde 'ta imot gud' eller liknende - men hun gjorde aldri det. Hun ble litt forfjamset av spørsmålet mitt husker jeg, og ble siden liggende å titte litt i taket før hun svarte.

"mm.. nei"

"mm.. nei" :o - det var det hun hadde å komme med :-?

Jeg ble litt forfjamset jeg også, for jeg hadde kansje sett for meg noen 'agrakadabra' trylleformler eller noe, men neida... Det ville jeg ikke få.

Det er kansje åpenbart at det ikke finnes noen slike 'gyldne leveregler', men jeg synes alikevel det er en interessant tanke. For jeg tror vi alle går igjennom livet, uten helt å vite hva meningen er - hva vi burde gjøre, ikke burde gjøre osv.

Personlig jobber jeg liksom videre med å prøve å gjøre noe 'godt'. Være snill og alltid ha troen på det 'gode' i ting. Jeg er lysår derfra skal vite, men dette er liksom det jeg prøver på. Bli litt bedre.

Jeg tror jeg kan forstå (på langt nær) litt av hva du sier om hvordan andre oppfører seg rundt en de vet skal dø. Og at det sikkert må føles vondt for deg. Hm.

Uansett Eple, så tror jeg man ikke mener noe vondt med det. Det å takle noe slikt, både for deg - og de rundt deg må være ubeskrivelig vanskelig. Jeg forstår det nok ikke, men jeg kan prøve forestille meg det. Kansje.

Det å aldri ha opplevd å ha noen kjæreste forstår jeg må være trist. Videre tror jeg det blir ekstra trist dersom man tenker på det, noe du selvsagt gjør nå. Da blir det sikkert ekstra vondt. For det er merkelig med det, men jeg tror det har lett for å bli slik da. Selv om det ikke er noen trøst, så tror jeg man uansett ville ha noen slike 'savn' i livet sitt. Dersom vi alle havnet i din situasjon, så hadde vi nok kommet på 'savn' vi kansje ikke er herre over å tenke over før vi hadde havnet i en slik situasjon selv engang?

Jeg tror de i din situasjon er både priviligerte som får tid til å tenke over slike ting, men på den andre side alikevel da får oppleve smerten ved det, noe andre igjen kansje får unnvære?

Jeg tror vi må prøve å tenke over hvor stort alt dette er. Hvor uendelig stort det å leve er, om bare for en dag. Slik tror jeg broren din kommer til å tenke etterhvert også At han er uendelig takknemmlig for å ha hatt æren av å kjenne deg, og uansett hvor vondt det må komme til å bli - så ser jeg ikke bort ifra at han kan være tilbøylig til å tenke som så at det var bedre å ha kjent deg enn å aldri ha opplevd det, om du forstår Det kan sikkert ta sin tid, men jeg tror han kan kunne komme til å gjøre det.

Tull og tøys! Egentlig er jeg skråsikker :-)

Og slik blir det nok med alle andre som har hatt gleden av å treffe deg også

Men nå skal vi ikke prate tull, og glemme at livet faktisk ikke er over ennå heller!

Jeg tror jeg avslutter for nå med å trekke pusten godt inn, lukke øynene - smile litt, og tenke på noe fint

Jeg skal titte inn her litt fremover, og kansje skrive litt mer fjas - slik jeg har gjort nå (bare rabler ned jeg nå egentlig.. håper det er ok ) og i mellomtiden får du ha det aldeles nydelig.

Jeg vet vi ikke skal postere dikt og slikt her nå, for de er jo copy.. bla bla.. Men vet du! Nå blåser jeg i det, og posterer ett til deg alikevel :-) Så får de bli så sure de baaaaaaare vil

Jeg valgte dette diktet, for det synes jeg er uendelig fint - om de små, men akk så viktige tingene her i livet Det er skrevet av en skjønn dame som heter Vivian Smallwood og heter 'little extras'

Slettet i h.h.t. åndsverksloven - og KGs regler

Usikker

-moderator-

Gjør inget moderator, nå har hun sikkert fått det uansett Jeg fjernet det helt, for jeg ville det skulle være til henne og bare henne

Klem til deg, M.

[Gjest Anonymous]

Hei Eple

Vet ikke helt hva jeg skal skrive nå jeg.. Hm.

Jeg synes det var fint det du skrev. Vondt å lese, men fint alikevel Livet er en merkelig greie, er det ikke? Det med 'rettferdighet' tror jeg vi som lever nå, og med den forståelsen vi har, nesten bare må gi opp å forstå.

Eller - ikke gi opp, for jeg tror det er fint å kunne tenke over slike ting - men jeg er helt enig med deg. Hvor rettferdig er det? Jeg tror det må være lov å bli både sint, og lei seg når man tenker på det.

Beste personen jeg har hatt i mitt liv er farmoren min. Jeg vokste så og si opp hos henne. Mamma og pappa kranglet mye på den tiden, så det ble vel bare slik. Det er glad for nå, for barndommen min ville jeg ikke byttet ut - uansett

Jeg var så heldig å få være hos henne perioden før hun døde. Hun også døde av kreft. Jeg pleide å besøke henne nesten daglig den siste sommeren, og mot høsten på gamlehjemmet hvor hun var på slutten. Det er jeg veldig glad for. Jeg er liksom takknemmlig til det grenseløse for at jeg fikk tatt farvel med henne, det gjorde det nok litt lettere. Det er godt å kunne ta farvel for de som er igjen tror jeg.. Og som du sier, så er det nok godt å kunne ta farvel selv også

Jeg har liksom alltid vært fæl til å tenke. Det er liksom min 'greie'.. Siste dagen var det vel, så kunne jeg ikke dy meg. Jeg ville spørre henne om det var noen gode råd hun hadde til meg. Noe jeg kunne, eller burde følge i livet. Noen gullkorn eller noe slikt? Teit kansje, men jeg lurte iallefall på det

Hun har alltid vært kristen, men aldri presset noe på meg. Tatt meg med diverse steder og slikt, men det er fordi jeg selv ville være med. Alikevel tenkte jeg hun kansje ville si noe slikt som at jeg burde 'ta imot gud' eller liknende - men hun gjorde aldri det. Hun ble litt forfjamset av spørsmålet mitt husker jeg, og ble siden liggende å titte litt i taket før hun svarte.

"mm.. nei"

"mm.. nei" :o - det var det hun hadde å komme med :-?

Jeg ble litt forfjamset jeg også, for jeg hadde kansje sett for meg noen 'agrakadabra' trylleformler eller noe, men neida... Det ville jeg ikke få.

Det er kansje åpenbart at det ikke finnes noen slike 'gyldne leveregler', men jeg synes alikevel det er en interessant tanke. For jeg tror vi alle går igjennom livet, uten helt å vite hva meningen er - hva vi burde gjøre, ikke burde gjøre osv.

Personlig jobber jeg liksom videre med å prøve å gjøre noe 'godt'. Være snill og alltid ha troen på det 'gode' i ting. Jeg er lysår derfra skal vite, men dette er liksom det jeg prøver på. Bli litt bedre.

Jeg tror jeg kan forstå (på langt nær) litt av hva du sier om hvordan andre oppfører seg rundt en de vet skal dø. Og at det sikkert må føles vondt for deg. Hm.

Uansett Eple, så tror jeg man ikke mener noe vondt med det. Det å takle noe slikt, både for deg - og de rundt deg må være ubeskrivelig vanskelig. Jeg forstår det nok ikke, men jeg kan prøve forestille meg det. Kansje.

Det å aldri ha opplevd å ha noen kjæreste forstår jeg må være trist. Videre tror jeg det blir ekstra trist dersom man tenker på det, noe du selvsagt gjør nå. Da blir det sikkert ekstra vondt. For det er merkelig med det, men jeg tror det har lett for å bli slik da. Selv om det ikke er noen trøst, så tror jeg man uansett ville ha noen slike 'savn' i livet sitt. Dersom vi alle havnet i din situasjon, så hadde vi nok kommet på 'savn' vi kansje ikke er herre over å tenke over før vi hadde havnet i en slik situasjon selv engang?

Jeg tror de i din situasjon er både priviligerte som får tid til å tenke over slike ting, men på den andre side alikevel da får oppleve smerten ved det, noe andre igjen kansje får unnvære?

Jeg tror vi må prøve å tenke over hvor stort alt dette er. Hvor uendelig stort det å leve er, om bare for en dag. Slik tror jeg broren din kommer til å tenke etterhvert også At han er uendelig takknemmlig for å ha hatt æren av å kjenne deg, og uansett hvor vondt det må komme til å bli - så ser jeg ikke bort ifra at han kan være tilbøylig til å tenke som så at det var bedre å ha kjent deg enn å aldri ha opplevd det, om du forstår Det kan sikkert ta sin tid, men jeg tror han kan kunne komme til å gjøre det.

Tull og tøys! Egentlig er jeg skråsikker :-)

Og slik blir det nok med alle andre som har hatt gleden av å treffe deg også

Men nå skal vi ikke prate tull, og glemme at livet faktisk ikke er over ennå heller!

Jeg tror jeg avslutter for nå med å trekke pusten godt inn, lukke øynene - smile litt, og tenke på noe fint

Jeg skal titte inn her litt fremover, og kansje skrive litt mer fjas - slik jeg har gjort nå (bare rabler ned jeg nå egentlig.. håper det er ok ) og i mellomtiden får du ha det aldeles nydelig.

Jeg vet vi ikke skal postere dikt og slikt her nå, for de er jo copy.. bla bla.. Men vet du! Nå blåser jeg i det, og posterer ett til deg alikevel :-) Så får de bli så sure de baaaaaaare vil

Jeg valgte dette diktet, for det synes jeg er uendelig fint - om de små, men akk så viktige tingene her i livet Det er skrevet av en skjønn dame som heter Vivian Smallwood og heter 'little extras'

'Little extras'

Counting my treasures one by one

In the shrinking light of a winters sun,

Slettet i h.h.t. åndsverksloven - og KGs regler

Usikker

-moderator-

Klem til deg, M.

Oj, var ikke klar over at hun var gått vekk jeg nå :-(

Vel, kansje hun får den alikevel

:dagensrose:

[amalie2]

hei eple!! jeg skjønner kompisen din.. venninen min døde av kreft når hun var 16år gammel. vi hadde kjent hverandre siden barneskolen. vi var bestevenner helt til 9ende klasse på ungdomsskolen. før hun fikk kreft, hadde vi litt kontakt, litt nå og da. men når hun fikk kreft, så husker jeg at jeg ble kvalm og dårlig fordi noen som hadde stått veldig nær meg var alvorlig syk. jeg kan ikke forklare hva som gjorde at jeg ikke klarte å ta kontakt med henne. når jeg møtte henne turte jeg ikke å se henne inn i øynene. jeg var veldig redd!

vi hadde jo havna i to forskjellige vennegjenger, men hun prøvde å få litt kontakt med meg, men jeg var livredd!

jeg angrer noe helt enormt på at jeg ikke tok kontakt oftere med henne enn det jeg gjorde! jeg var hoss henne på sykehuset, da hadde jeg utsatt det veldig lenge! vi var der på kvelden og den natten døde hun.. jeg husker hvor svak hun var. hvor grusomt det var å se henne. hun som alltid hadde vært så sterk!!

jeg savner henne noe helt enormt..

jeg tror det ville være lurt å sende brev til kompisen din.. jeg ville kanskje taklet det bedre å se henne hvis hun hadde vært åpen om hvordan hun følte det.. så kunne jeg også vært åpen om hvordan jeg følte det. hvor livredd jeg var for at jeg skulle miste den eneste gode vennen jeg hadde hatt da jeg var liten. men kanskje det var hennes måte å takle det på, å unngå å tenke på det hun gikk og bar på!

vær åpen med kameraten din.. hvis du greier det. for kanskje han ikke våger a snakke om hvordan han føler det ovenfor deg.. håper virkelig at kameraten din greier å komme over sjokket og kanskje redselen.

jeg ønsker deg alt det beste eple!! håper du virkelig får gjøre det du ønsker...

sor klem

[Gjest Moonshadow]

hei eple!! jeg skjønner kompisen din.. venninen min døde av kreft når hun var 16år gammel. vi hadde kjent hverandre siden barneskolen. vi var bestevenner helt til 9ende klasse på ungdomsskolen. før hun fikk kreft, hadde vi litt kontakt, litt nå og da. men når hun fikk kreft, så husker jeg at jeg ble kvalm og dårlig fordi noen som hadde stått veldig nær meg var alvorlig syk. jeg kan ikke forklare hva som gjorde at jeg ikke klarte å ta kontakt med henne. når jeg møtte henne turte jeg ikke å se henne inn i øynene. jeg var veldig redd!  

vi hadde jo havna i to forskjellige vennegjenger, men hun prøvde å få litt kontakt med meg, men jeg var livredd!

jeg angrer noe helt enormt på at jeg ikke tok kontakt oftere  med henne enn det jeg gjorde! jeg var hoss henne på sykehuset, da hadde jeg utsatt det veldig lenge! vi var der på kvelden og den natten døde hun..         jeg husker hvor svak hun var. hvor grusomt det var å se henne. hun som alltid hadde vært så sterk!!

jeg savner henne noe helt enormt..

jeg tror det ville være lurt å sende brev til kompisen din..  jeg ville kanskje taklet det bedre å se henne hvis hun hadde vært åpen om hvordan hun følte det.. så kunne jeg også vært åpen om hvordan jeg følte det. hvor livredd jeg var for at jeg skulle miste den eneste gode vennen jeg hadde hatt da jeg var liten. men kanskje det var hennes måte å takle det på, å unngå å tenke på det hun gikk og bar på!

vær åpen med kameraten din.. hvis du greier det. for kanskje han ikke våger a snakke om hvordan han føler det ovenfor deg.. håper virkelig at kameraten din greier å komme over sjokket og kanskje redselen.

jeg ønsker deg alt det beste eple!! håper du virkelig får gjøre det du ønsker...  

sor klem

Eple døde desverre :-(