9500 kr pr mnd.

[Gjest otrivin]

Er man syk trenger man MEST SANNSYNLIG MER enn en gjennomsnittlig person pga tilretteleggelse og medisiner osvosvosvososv.

[Gjest otrivin]

En straff? Hva mener du med det? Fordi du ikke får full lønn for å være syk?

Tenk litt over hva det koster staten å betale ut trygd her i landet. Og tenk litt over hvordan landet skulle overlevd om alle skulle fått like mye for å være syk som for å jobbe. Tenk også over hvor mange som ville løyet på seg sykdom (mange lidelser er vanskelig å diagnostisere, i mange tilfeller må legene bare tro på pasientens ord) for å slippe å jobbe dersom man fikk like mye for å være ufør som for å jobbe.

Jeg synes vi skal være utrolig glade og takknemlige for at vi får hjelp når vi er syke her i landet. Istedet er det mange som er typiske bortskjemte nordmenn og ikke er fornøyd, de vil ha mer, mer og mer.

Du blir ikke straffet for å være syk. Men du blir ikke belønnet heller. Helt riktig mener nå jeg.

For å svare kort og greit, når jeg var liten og mamma var på sitt sykeste hadde hun 300000 i utgifter i året på medisiner, dietter, rullatorer, tilretteleggelse, rullestoler, legebesøk osv. KUN sykdommene hennes.

Hvor mye tror du hun fikk utbetalt? Tror du hun fikk tatt medisiner hver dag? Hva tror du skjedde når hun ikke fikk det? Hvem sine penger bruker vi på å ha henne på sykehus istedenfor?

[Kontormus]

Forklar meg hvorfor de som ikke klarer å bidra til fellesen skal leve like "fett" som noen som arbeider 36t i uka? Er man syk så er man svakere stilt enn friske mennesker, det er noe man må leve med for slik er faktisk livet uansett hvor urettferdig det er. Vi har et sikkerhetsnett for syke, så ingen trenger å sulte på gaten. Og det er flott.

Fordi de er syke og ikke kan bidra til fellesen. Det er liksom det som er tanken at de som er friske sørger for de syke. Kall det gjerne straffen for å være frisk, eller ulempen er kanskje et bedre uttrykk. Egentlig helt ok. Liker man det ikke, kan man flytte til et annet land. Og gjerne bli der hvis man uheldigvis skulle bli syk selv.

Og så kan man godt tenke seg om før man kaller andre for bortskjemte og kravstore. Hvem er de egentlig? De som er syke og har nok utfordringer? Eller er det de som er friske og som ikke unner svakere stilte mer enn et minimum, og som i tillegg forventer at man skal være dypt takknemlige for at de blir holdt i live?

Først går helsa til helvete, så skal man i tillegg konstant bekymre seg for hvordan man skal dekke sine basale behov. Ja, jeg er full av beundring for de som likevel klarer å se lyst på livet. Jeg skulle betale ganske mye mer i skatt før jeg heller ønsket meg en tilværelse som syk og trygdet.

Endret 1. november 2011 av Kontormus

[AnonymBruker]

Forklar meg hvorfor de som ikke klarer å bidra til fellesen skal leve like "fett" som noen som arbeider 36t i uka? Er man syk så er man svakere stilt enn friske mennesker, det er noe man må leve med for slik er faktisk livet uansett hvor urettferdig det er. Vi har et sikkerhetsnett for syke, så ingen trenger å sulte på gaten. Og det er flott.

Du skriver som om dette aldri kan ramme deg.

Ingen er garantert å være friske og arbeidsføre hele sitt yrkesaktive liv. Plutselig kan lynet slå ned, om man f.eks. blir utsatt for en alvorlig ulykke eller får en sykdom som gjør at man blir ute av stand til å jobbe.

Dette kan skje fra en dag til en annen og da skal vi sannelig være glad for at vi lever i et fantastisk land som tar vare på oss alle.

[AnonymBruker]

Jeg fikk innvilget AAP på torsdag i forrige uke og jeg føler at folk ser rett igjennom meg. Om jeg har 15 minutter hvor jeg føler meg frisk eller ikke har vondt noe sted, så har jeg dårlig samvittighet fordi mange der ute mener at da kunne jeg jobbet de 15 minuttene. Jeg begynner automatisk å halte på butikken og ute på dagtid fordi jeg ikke vil at noen skal tro at jeg er frisk og trygdesnylter fordi jeg er redd for at noen skal ringe og si at jeg snylter sånn at jeg må tilbake til å ta haugevis med penger fra min mor som selv er ufør og ikke har råd til noe som helst eller min far som tok opp nok et lån for at jeg skulle ha et sted å bo fordi jeg ikke hadde godt å bo der jeg bodde med mine sykdommer.

Jeg har alltid sett på meg selv som sterk psykisk, men her har jeg tatt grundig feil for jeg sitter og griner som en baby hver dag av ulike grunner 1) fordi jeg er syk og hater å være det 2) fordi jeg vet jeg aldri kan få et liv som dere 3) fordi mitt høyeste ønske er å i det hele tatt kunne rydde panteflasker på kiwi mens alle andre klager over hvor kjedelig og fælt det er å jobbe 4) fordi jeg dessverre vet hva slags fordommer som finnes der ute.

Mamma har forberedt meg på akkurat dette hele livet fordi hun selv ble ufør etter å ha vært i eliten innenfor sin bransje, modell på si, eid en egen butikk og vært sjef for et senter. Når jeg var mindre var mamma min helt, mitt forbilde og ingen kunne synes noe annet enn at hun var best. Men joda, det viser seg det, hun er faen meg ingenting fordi hun er alvorlig syk. Og det er tydeligvis ikke jeg heller. Jeg skal leve begrenset, ikke ha penger, ikke ha mobil, ikke ha bil, ikke ha hund, ikke ha råd til medisiner, tester, behandlinger eller noe som helst. Jeg skal ikke ha sex, jeg skal ikke få røyke eller snuse, jeg skal ikke være med på sosiale ting, jeg skal ikke vise meg ute for jeg er kun verdt et liv i sengen fordi jeg er syk.

Noen mennesker der ute er så kyniske og det verste er at det faktisk tar knekken på meg. Men det gjør det. Og dere får bare pepre meg alt dere vil, men det var fantastisk deilig å skrive det. Og ja, noen ganger syns jeg synd på meg selv for at jeg er syk. For hvor faen er rettferdigheten med å leve med å vite at du ALDRI kan leve et normalt liv som alle andre... Hvor faen er rettferdigheten når du er 18 år og har fått beskjeden om at du skal dø 6 ganger... Hvor faen er rettferdigheten at enkelte mennesker tør å åpne kjeften om en tilværelse de ikke aner noe om. HVOR FAEN ER RETTFERDIGHETEN AT JEG SKAL VÆRE SÅ JÆVLA SYK OG ALLE ANDRE KUN SYNS JEG ER GRUSOM FOR NOE JEG IKKE HAR VALGT?

Og ja, jeg overreagerer helt sikkert. Det gjør nok alle trygdede som sitter og forsvarer seg i diskusjoner, for vi har ingenting å forsvare. Men jeg sover ikke, blir dårlig når jeg spiser, blir dårlig når jeg ikke spiser, har konstante jævlige smerter i hele kroppen, masse uforklarlige symptomer som de ikke finner ut av, spyr hver dag, migrene, senebetennelser i begge armene så jeg ikke en gang kan skru i en skrue i et ikeamøbel uten å vri meg i smerte eller miste all form for følelse i armene, jeg er konstant utslitt, tanken om at jeg ikke kan jobbe og er helt fullstendig ubrukelig og en byrde for samfunnet tar knekken på meg og det gjør faktisk de som hele tiden ytrer det på høyst unødvendig måte at vi er bunnen av næringskjeden og fortjener det vi går igjennom uten å ha en idè om hva som feiler oss, hvordan det er og hva VI ønsker av livene våre.

Jeg skulle bli advokat, dyrlege, lege, kirurg, forfatter, kunstner, interiørarkitekt, politiker, dyrepoliti, psykiater og byggingeniør. Til helvete med det, jeg sitter på sofaen jeg. Det er vel her jeg bør være.

[AnonymBruker]

Du skriver som om dette aldri kan ramme deg.

Ingen er garantert å være friske og arbeidsføre hele sitt yrkesaktive liv. Plutselig kan lynet slå ned, om man f.eks. blir utsatt for en alvorlig ulykke eller får en sykdom som gjør at man blir ute av stand til å jobbe.

Dette kan skje fra en dag til en annen og da skal vi sannelig være glad for at vi lever i et fantastisk land som tar vare på oss alle.

Nope, har sterk sosial angst og lever på 9000 selv.

[AnonymBruker]

Nope, har sterk sosial angst og lever på 9000 selv.

Jævla tøff bak dataskjermen til å ha sosial angst ihvertfall.

Syns det er veldig underlig hvor forskjellige mennesker med sosial angst er... Jeg turte ikke engang kommentere på forum da jeg hadde det.

[AnonymBruker]

Jævla tøff bak dataskjermen til å ha sosial angst ihvertfall.

Syns det er veldig underlig hvor forskjellige mennesker med sosial angst er... Jeg turte ikke engang kommentere på forum da jeg hadde det.

Tøff du er selv da. Jeg sitter godt gjemt bak AB, og det er ikke alltid jeg tørr å lese trådene jeg har skrevet i. Fornøyd?

[AnonymBruker]

Så å være syk er en straff, ikke bare fordi man er syk men fordi man må leve mye dårligere enn alle andre også. Flott. Greit det.

Du er en av de som faktisk bør tenke over hva AB skriver til deg, du klager og syter over hvordan du har det (ikke bare i denne tråden). Hva med å slutte å synes synd på deg selv og slutte å grave deg ned?

[Gjest otrivin]

Du er en av de som faktisk bør tenke over hva AB skriver til deg, du klager og syter over hvordan du har det (ikke bare i denne tråden). Hva med å slutte å synes synd på deg selv og slutte å grave deg ned?

Jeg syns jeg har all grunn til å syns synd på meg selv. Det hadde du også gjort hvis du var meg

Og jeg graver meg da virkelig ikke ned?

Endret 1. november 2011 av otrivin

[Mubba]

Orker ikke lese tråden, men TS søk om bostøtte. Da vil du trolig få nesten 3000 kr ekstra i måneden.

[AnonymBruker]

jeg blir helt fra meg, jeg.. hvordan kan NAV forvente at man skal klare seg på 9500 kr i måneden livet ut? Hvordan skal man ha råd til å bo? Husleie, strøm, mat, (internett) osv for denne minimale summen?

grunnen til dette er at jeg ble syk ung, og derfor ikke har opparbeidet meg noen rett til høyere trygdeutbetalinger.

Vel, nå forventer nå lånekassa at en student skal overleve på 6700kr i måneden. Så 9500 må da gå an.

[AnonymBruker]

Vel, nå forventer nå lånekassa at en student skal overleve på 6700kr i måneden. Så 9500 må da gå an.

Uff, enda en student som tydeligvis ikke skjønner noenting Forskjell på det å velge å studere i noen år, og det å være syk.

[AnonymBruker]

Jeg fikk innvilget AAP på torsdag i forrige uke og jeg føler at folk ser rett igjennom meg. Om jeg har 15 minutter hvor jeg føler meg frisk eller ikke har vondt noe sted, så har jeg dårlig samvittighet fordi mange der ute mener at da kunne jeg jobbet de 15 minuttene. Jeg begynner automatisk å halte på butikken og ute på dagtid fordi jeg ikke vil at noen skal tro at jeg er frisk og trygdesnylter fordi jeg er redd for at noen skal ringe og si at jeg snylter sånn at jeg må tilbake til å ta haugevis med penger fra min mor som selv er ufør og ikke har råd til noe som helst eller min far som tok opp nok et lån for at jeg skulle ha et sted å bo fordi jeg ikke hadde godt å bo der jeg bodde med mine sykdommer.

Jeg har alltid sett på meg selv som sterk psykisk, men her har jeg tatt grundig feil for jeg sitter og griner som en baby hver dag av ulike grunner 1) fordi jeg er syk og hater å være det 2) fordi jeg vet jeg aldri kan få et liv som dere 3) fordi mitt høyeste ønske er å i det hele tatt kunne rydde panteflasker på kiwi mens alle andre klager over hvor kjedelig og fælt det er å jobbe 4) fordi jeg dessverre vet hva slags fordommer som finnes der ute.

Mamma har forberedt meg på akkurat dette hele livet fordi hun selv ble ufør etter å ha vært i eliten innenfor sin bransje, modell på si, eid en egen butikk og vært sjef for et senter. Når jeg var mindre var mamma min helt, mitt forbilde og ingen kunne synes noe annet enn at hun var best. Men joda, det viser seg det, hun er faen meg ingenting fordi hun er alvorlig syk. Og det er tydeligvis ikke jeg heller. Jeg skal leve begrenset, ikke ha penger, ikke ha mobil, ikke ha bil, ikke ha hund, ikke ha råd til medisiner, tester, behandlinger eller noe som helst. Jeg skal ikke ha sex, jeg skal ikke få røyke eller snuse, jeg skal ikke være med på sosiale ting, jeg skal ikke vise meg ute for jeg er kun verdt et liv i sengen fordi jeg er syk.

Noen mennesker der ute er så kyniske og det verste er at det faktisk tar knekken på meg. Men det gjør det. Og dere får bare pepre meg alt dere vil, men det var fantastisk deilig å skrive det. Og ja, noen ganger syns jeg synd på meg selv for at jeg er syk. For hvor faen er rettferdigheten med å leve med å vite at du ALDRI kan leve et normalt liv som alle andre... Hvor faen er rettferdigheten når du er 18 år og har fått beskjeden om at du skal dø 6 ganger... Hvor faen er rettferdigheten at enkelte mennesker tør å åpne kjeften om en tilværelse de ikke aner noe om. HVOR FAEN ER RETTFERDIGHETEN AT JEG SKAL VÆRE SÅ JÆVLA SYK OG ALLE ANDRE KUN SYNS JEG ER GRUSOM FOR NOE JEG IKKE HAR VALGT?

Og ja, jeg overreagerer helt sikkert. Det gjør nok alle trygdede som sitter og forsvarer seg i diskusjoner, for vi har ingenting å forsvare. Men jeg sover ikke, blir dårlig når jeg spiser, blir dårlig når jeg ikke spiser, har konstante jævlige smerter i hele kroppen, masse uforklarlige symptomer som de ikke finner ut av, spyr hver dag, migrene, senebetennelser i begge armene så jeg ikke en gang kan skru i en skrue i et ikeamøbel uten å vri meg i smerte eller miste all form for følelse i armene, jeg er konstant utslitt, tanken om at jeg ikke kan jobbe og er helt fullstendig ubrukelig og en byrde for samfunnet tar knekken på meg og det gjør faktisk de som hele tiden ytrer det på høyst unødvendig måte at vi er bunnen av næringskjeden og fortjener det vi går igjennom uten å ha en idè om hva som feiler oss, hvordan det er og hva VI ønsker av livene våre.

Jeg skulle bli advokat, dyrlege, lege, kirurg, forfatter, kunstner, interiørarkitekt, politiker, dyrepoliti, psykiater og byggingeniør. Til helvete med det, jeg sitter på sofaen jeg. Det er vel her jeg bør være.

Nå måtte jeg faktisk gråte litt. Fikk forferdelig vondt av deg. Jeg håper av hele mitt hjerte at de finner ut hva som feiler deg, og at det finnes en kur for det.

[AnonymBruker]

Uff, enda en student som tydeligvis ikke skjønner noenting Forskjell på det å velge å studere i noen år, og det å være syk.

Poenget er vel heller at man kan ha et OK liv både sosialt og materielt sett selv om man ikke har så mye å rutte med, så lenge man prioriterer godt.

Da jeg selv var student, tok husleien størsteparten av studielånet, jeg kunne aldri spise eller drikke ute, og jeg brukte mindre enn 100 kr i måneden på klær. Likevel følte jeg alltid at jeg hadde det godt, for jeg hadde råd til det viktigste. Man kommer langt med en løsningsorientert holdning!

[Daniel84]

Poenget er vel heller at man kan ha et OK liv både sosialt og materielt sett selv om man ikke har så mye å rutte med, så lenge man prioriterer godt.

Da jeg selv var student, tok husleien størsteparten av studielånet, jeg kunne aldri spise eller drikke ute, og jeg brukte mindre enn 100 kr i måneden på klær. Likevel følte jeg alltid at jeg hadde det godt, for jeg hadde råd til det viktigste. Man kommer langt med en løsningsorientert holdning!

Og du mener at de som er syke skal leve som du gjorde når du var student? Flytte på hybel fordi de blir syke, og ikke ha råd til nye klær?

[AnonymBruker]

Og du mener at de som er syke skal leve som du gjorde når du var student? Flytte på hybel fordi de blir syke, og ikke ha råd til nye klær?

9500 er en god del mer enn det en student lever på. Hvem har sagt at syke skal leve på det samme som studenten?

I tillegg kan syke med lav inntekt ha krav på bostøttet. Og de fleste kan jobbe litt ved siden av.

Vær litt løsningsorientert da, folkens! Klart det er kjipt å se på naboen som shopper nye sko og klær flere ganger i måneden og reiser til syden tre ganger i året. Men det er faktisk ikke en menneskerett å leve sånn som det.

Jeg har selv levd på et minimum hele mitt voksne liv. Jeg vet hvordan det er å slite for å få endene til å møtes. Likevel forventer jeg ikke at staten skal sørge for at jeg får like god råd som naboen.

Vi ER faktisk fryktelig bortskjemte her i landet. Vi regner oss som fattige når vi ikke har råd til sydenferie hvert år eller nye fine klær hver måned. Jeg ser ikke meg selv som fattig selv om det er flere år siden jeg var i utlandet og nye klær kjøper jeg kun når det er halvpris av salgspris. Man kan finne utrolig mye fint og billig på bruktmarked/loppemarked. Jeg må hver måned passe på et trangt budsjett og min våte drøm er å vinne i Lotto. Jeg vet at det ikke er noe gøy å ha det sånn, men jeg kan heller ikke forvente at andre skal sørge for at jeg lever fett. Skjebnen ville at livet mitt skulle bli sånn som dette, og jeg gjør det beste ut av det. Jeg har det godt, jeg sulter ikke og jeg fryser ikke. Senker vi kravene så er det utrolig hvor godt vi kan ha det med lite materielle goder.

[Kontormus]

Og du mener at de som er syke skal leve som du gjorde når du var student? Flytte på hybel fordi de blir syke, og ikke ha råd til nye klær?

... ikke ha råd til og spise ute? Ikke har råd til å reise noen steder? Ikke ha råd til å finne på noe sammen med venner? Være tvunget til å velge mellom oppvask eller hårvask? Osv, osv? For alltid?

Den som hevder det kun er snakk om innstilling har ikke det minste peiling på hva de snakker om! Og studentene er det ikke synd på. Strekker ikke pengene fra Lånekassen til, kan man ta en ekstrajobb. Det er hvertfall fasiten til andre som sliter skal en tro ekspertpanelet på KG.

[AnonymBruker]

Jeg greier meg ok med de 9000, men ikke glem at folk kan ha lån eller dyre medisinske behandlinger og medisiner.

[AnonymBruker]

Vil også legge til at ikke alle kan jobbe vedsiden av, om man er på app vil det påvirke pengene man får i negativ forstand. Er man varig ufør er det derimot mulig å tjene litt.