Hva skulle nybakte møpdre ha gjort uten far?

[Honesty]

Nei, jeg lider ikke av hybris (kanskje bedre beskrevet som hovmod), men jeg mener generelt at mange syter litt i overkant. Det blir ikke bedre av å syte, man føler seg ikke en gang bedre.

Endret 6. september 2011 av Honesty

[AnonymBruker]

Det var da voldsomt hvor fælt nybakte mødre har det ifølge trådstarter? Joda, mannen er selvsagt til nytte, men man er jo ikke helt svimeslått i månedsvis, heller. Sånn bortsett fra at vi fikk en baby som ikke ville sove andre steder enn på kroppen, var jeg fint i stand til å gjøre det aller meste, og jeg har aldri hatt så prikkfritt hus eller så full fryser som da jeg gikk hjemme i permisjon. I tillegg var jeg alene 50% av tiden da mannen jobbet utenlands i turnus.

Men det er klart: dersom man forventer å ha det helt for jævlig, blir det gjerne sånn. Det går gjerne troll i ord.

Herregud, er det mulig å være surmaget?

Jeg så en post som sier "takk!" til mannen, ikke syting og klaging.

Man ser vel det man ser.....

[AnonymBruker]

Nei, jeg lider ikke av hybris (kanskje bedre beskrevet som hovmod), men jeg mener generelt at mange syter litt i overkant. Det blir ikke bedre av å syte, man føler seg ikke en gang bedre.

Vel, hva vet vel du om det som tydligvis aldri syter? Personlig synes jeg det er deilig å få det ut av systemet og jeg mener det er bedre enn å gå og stenge alt inne.

Selv har jeg kolikktvillinger, en mann som ikke har rett på permisjon og null avlastningsmuligheter, likevel klarer jeg å ha forståelse for at også de med bare ett barn kan ha det tungt. Eller kanskje det er slik at vi som faktisk sliter klarer å skjønne at ikke alle har det like lett, mens de som har lite problemer og er supermødre gjerne ikke ser lengre enn nesa rekker?

[AnonymBruker]

TS glemmer hvor viktig medmor er

Hva er "medmor"?

[AnonymBruker]

Okei, kan noen opplyse meg om hvilket jævla århundre vi er i?

På enkelte her høres det jo ut som om vi virkelig skal være taknemlige for at pappaen stiller opp for ungen sin, og at kvinner skal være ydmyk for at han godtar at man er litt sliten nedetil en periode?

Skjerp dere, kvinner.

Vi lever i 2011 der foreldrerollen nå er likestilt greie, og far selvfølgelig skal bære samme ansvar for ungen som mor.

Dessuten så høres det jo ut som om det å gå gravid og få barn er en slitsom sak som vedvarer over år.

Det er det altså ikke.

Graviditet og barsetid er faktisk noe av det kvinnekroppen er skapt for, og fint håndterer dersom man ser på det som det det faktisk er: En helt naturlig og normal sak.

[Sushi]

Hjelpes. Er det ikke lov å sette pris på at man har en mann som stiller opp, selv om det burde være en selvfølge at han gjør det? Mannen min setter da utrolig pris på at jeg er hjemme i permisjon nå, og sier det ofte til meg. Det betyr ikke at det ikke er en selvfølge at jeg tar vare på babyen min, men at vi setter pris på hverandre og det å være to om ansvaret. Er det liksom blitt negativt å være takknemlig for det man har?

[Gjest Okusan]

Hva skulle slitne, frustrerte og utbrente mor ha gjort uten en ektemann som stilte opp hjemme med matlaging, vasking av hus og at alt gikk på stell?

Klart seg på egenhånd?

For all del, supert med papper som stiller opp! Men som tidligere alenemor synes jeg det er oppsiktsvekkende hvor mange som "ikke hadde klart seg" uten far i svangerskapet, på fødestua, hjemme i barseltiden, osvosv. Newsflash: du kan hvis du må! Ingen vits i å undervurdere seg selv heller.

Men som sagt: supert med tilstedeværende pappaer- ikke minst for pappaen og barnet.

Edit: "pappen og barnet" ble ufrivillig morsomt...

Endret 6. september 2011 av Okusan

[sequin]

stille opp... Hør på dere selv a?

[Gjest Okusan]

stille opp... Hør på dere selv a?

Veldig PUK, helt klart.

Men det passer nok bedre med terrenget for en god del

[Malum]

Her har jeg vært overmåtelig grei og stilt opp for pappa'n i alle år, det må jeg si. Barnevakt har jeg også vært, når han har fått lov til å gå ut med kamerater.

[Dark Star]

Her har jeg vært overmåtelig grei og stilt opp for pappa'n i alle år, det må jeg si. Barnevakt har jeg også vært, når han har fått lov til å gå ut med kamerater.

Du skulle faktisk ha hatt en helt egen hyllesttård på et manneforum, du

[AnonymBruker]

jeg hadde 3 unger fra tidligere forhold å ble gravid med en annen nå, og nå har jeg vært alene siden jeg ble gravid å klarer meg kjempe bra alene med 4 barn.

så jeg klarer meg fint uten far. selv om jeg hadde håpet vi var 2.

[lille katt]

Newsflash: du kan hvis du må!

De som sier sånt, har antakeligvis aldri vært der at de ikke har klart, selv om de må . Men det var en digresjon.

For å svare på trådstarters spørsmål: Nybakte mødre hadde klart seg selv, om de ikke hadde far. Eller så måtte de fått hjelp av noen andre, om de ikke hadde klart seg selv, selv om de måtte...

[hypergirl]

Nei, jeg lider ikke av hybris (kanskje bedre beskrevet som hovmod), men jeg mener generelt at mange syter litt i overkant. Det blir ikke bedre av å syte, man føler seg ikke en gang bedre.

Mulig det, men det KAN faktisk være at mange har det ille.......Selv om ting har gått fint for deg, er det ikke slik for alle......

[hypergirl]

Klart seg på egenhånd?

For all del, supert med papper som stiller opp! Men som tidligere alenemor synes jeg det er oppsiktsvekkende hvor mange som "ikke hadde klart seg" uten far i svangerskapet, på fødestua, hjemme i barseltiden, osvosv. Newsflash: du kan hvis du må! Ingen vits i å undervurdere seg selv heller.

Men som sagt: supert med tilstedeværende pappaer- ikke minst for pappaen og barnet.

Edit: "pappen og barnet" ble ufrivillig morsomt...

Nei, det er ikke alltid man kan selv om man må........når du ikke klarer å komme deg ut av senga engang fordi fødselen var så hard, og du har mer enn nok med å holde deg oppreist og prøve å gå på do uten å besvime, så hadde du ikke klart å stelle barnet, bære og bysse det. Det er nok mange der ute som har hatt en "grei" fødsel og barseltid og fint kunne klart seg alene, men det er også mange som faktis ikke hadde klart seg uten hjelp, det være seg barnefaren eller noen andre.

Når du har så vondt overalt at du gråter av smerte, så er det faktisk lov å sette pris på mannen sin som tar sin del.

[Gjest "gjest"]

Jeg er vel kanskje mer imponert over de kvinnene som er alene med babyen i stedet for de mennene som rett og slett bare gjør sin simple plikt.

[Gjest *Røyskatt*]

Denne gangen er jeg vel ganske så glad for å avhengig av far. Jeg har hatt invalidiserende bekkenløsning i månedsvis, og med en jente fra før så sier det seg selv at han har måtte tatt størstedelen av jobben med dattra vår og husarbeid. Så skjeivfordelig har det absolutt vært her en stund. Samtidig så vet jeg ikke helt hordan det blir etter fødselen. Sist måtte han tilbake i arbeid veldig fort, da han ikke har lønnet perm de to ukene. Han var hjemme i en ukes tid. Han tok handlingen etc, men med ett sovebarn så ble det fort slik at jeg tok det meste av husarbeidet.

Jeg setter pris på alt det far gjør, men jeg forventer jo også at han skal stille opp å gjøre disse tingene. Akkurat som at jeg tar nattemating, og arbeidet med barnet på dagtid. Det handler om en fordeling, og jeg syns at hverken far eller mor skal ha en spesiell hyllest for at de begge engasjerer seg og jobber på når det blir født ett barn.

[AnonymBruker]

Ellers klarer veldig mange kvinner seg bra i barselstiden uten noen som diller og duller for dem

Det er tross alt synd i alle de som er alene og single: de er alene om alt...og mange blir deprimerte.

[AnonymBruker]

Jeg er vel kanskje mer imponert over de kvinnene som er alene med babyen i stedet for de mennene som rett og slett bare gjør sin simple plikt.

Vel...mange menn er sløve og forstår ikke sitt ansvar.

De som er alene med babyen, og ikke har mannen i babyens og sitt liv, må ha det ensomt og trist - de kan ha egen familie og venner, men pappaen, han mangler. Det er tragisk.

[Gjest Okusan]

De som er alene med babyen, og ikke har mannen i babyens og sitt liv, må ha det ensomt og trist

Du tuller nå, ikke sant?

De som sier sånt, har antakeligvis aldri vært der at de ikke har klart, selv om de må . Men det var en digresjon.

Selvsagt. Om du er døden nær har du fint lite å tilby en baby på egenhånd.

Det som var og er mitt poeng, er at "smerte", "sykdom" og "klarer ikke", defineres på en helt annen måte når man er alene om omsorgen. Nå som jeg bor sammen med far, skipper jeg fotballtrening for eldstemann og lar gubben lage middag og hente i barnehagen dersom jeg er syk. Da jeg var alene gikk jeg tre uker med dobbeltsidig lungebetennelse uten å bry meg nevneverdig om det, barna trengte jo sitt. Og jeg har skøvet barnevogna fram og tilbake over snøskavlene i 15 minusgrader med brist i skulderen (jævlig vondt, men det jeg husker best er at lillejenta gråt av kulde, stakkars- ikke at jeg grein av smerte) fordi jenta måtte i barnehagen og bilen hadde punktert.

Digresjon helt klart, så beklager det Poenget er likevel helt i samsvar med påstanden om at du klarer det du må, når du må. Med mindre du faktisk er alvorlig syk. Det er på ingen måte noe ideal å klare seg selv til enhver pris, men dette med at man aldri hadde klart seg uten blablabla, har det med å være farget av situasjonen man er i

Ellers enig med Røyskatt- det er en selvfølge at begge gjør hva de kan, og hverken far eller mor bør trenge stående ovasjoner for sitt bidrag med babyen.