Hva skulle nybakte møpdre ha gjort uten far?

[AnonymBruker]

Hva skulle slitne, frustrerte og utbrente mor ha gjort uten en ektemann som stilte opp hjemme med matlaging, vasking av hus og at alt gikk på stell?

En mor er sinnsykt sliten i mange mpneder, kanskje år, etter en fødsel, og amming gjør vondt og det kommer betennelser, og det kan ha revnet i skjeden og blitt videre, og sexlivet faller kanskje...men hva skull een ha gjort uten ektemannen?

En stor applaus for far!

[Gjest Annaires]

Joda, godt å ha mannen.

Men jeg var hverken sliten, frustret eller utbrent, og klarte fint å ha alt på stell, slik at far fikk ta seg av babykos når han kom hjem, i stedet for å stå over grytene, eller henge opp tøy ;)Han hadde jo masse kos å ta igjen etter en hel dag på jobb.

[Sushi]

Vet ikke hva jeg skulle gjort uten mannen de første ukene. Var så heldig å ha ham hjemme i over to måneder etter fødselen, mens jeg slet med en utslitt kropp, vonde pupper og i det hele tatt trengte hjelp til å ta vare på både meg selv og babyen. Nå er det bare jeg som er hjemme, og det går helt fint, siden rutinene er på plass og jeg er blitt kjent med den nye skapningen. Men jeg er absolutt med på å applaudere flinke fedre!

[Gjest MorAase]

Hva skulle slitne, frustrerte og utbrente mor ha gjort uten en ektemann som stilte opp hjemme med matlaging, vasking av hus og at alt gikk på stell?

Slik som flere og flere kvinner gjør? Klare seg helt fint? Er jo ikke uten grunn at det er populært å reise til Danmark og la seg insiminere.

[missLynch]

Signerer dette, TS!

Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten mannen disse første to ukene etter fødselen. Jeg får utrolig lite søvn, men slik er det vel for de fleste, hehe

Jeg har fått magesyke også, det passer utrolig dårlig å få i seg lite mat, løpe på do og bli så slapp. Da er det uvurderlig med en mann som lager middag, vasker tøy, skifter bleier og underholder bebis. Det er godt å være to!

[Gjest pysepusen]

Det er absolutt godt å være to, ja

[Redbull]

Mannen har vært gull her, og vi fikk sovebaby så jeg hadde mye overskudd. Setter veldig pris på mannen min!! Alltid gjort det, men mye mer nå enn før

[AnonymBruker]

Min mann var også en klippe for meg de første dagene og ukene etter fødselen. Husker jeg var SÅ glad for å se hvor flink han var med babyen.

Husvask og matlaging fikk bare skure og gå, det viktigste var at han var flink med babyen, og forståelsesfull med meg.

[sjøhest]

Ja, helt enig! Tror nesten jeg hadde dødd om han ikke var der de første ukene. Når du ikke klarer gå til toalettet selv, og besvimer og deiser i gulvet hvis du er alene der, så er en mann god å ha med!

[AnonymBruker]

Jeg hadde gått under uten mannen min, tror jeg..

Fikk svangerskapsforgiftning en uke før termin og ble lagt inn på sykehuset, inn og ut som en annen jojo fordi jeg helst ville være hjemme. Så keisersnitt som i og for seg var veldig vellykket, men jeg taklet det dårlig psykisk, blodtrykksproblemer etter fødsel fortsatte, babyen ville aldri ta brystet og måtte få flaske (enda et nederlag i mitt hode)jeg fikk PUPPP (kløende utslett over hele kroppen som holdt på å gjøre meg sinnsyk), overtrøtt baby som ikke fikk til å sove uten å være i et bæretøy på meg eller mannen 24-7, så atopisk eksem som klødde veldig, dog ikke sammenlignbart med PUPPP'en og så begynte vi å ane at det var noe mer enn at jeg bare var sliten på gang.. Fødselsdepresjon. Nå skal jeg snart sykemeldes slik at mannen tar over min permisjon for en stund sånn at jeg slipper å være alene hjemme med gullet på en stund ennå. Så jeg heier også på flinke og støttende fedre! Og såklart flinke mødre!

[Redbull]

Jeg hadde gått under uten mannen min, tror jeg..

Fikk svangerskapsforgiftning en uke før termin og ble lagt inn på sykehuset, inn og ut som en annen jojo fordi jeg helst ville være hjemme. Så keisersnitt som i og for seg var veldig vellykket, men jeg taklet det dårlig psykisk, blodtrykksproblemer etter fødsel fortsatte, babyen ville aldri ta brystet og måtte få flaske (enda et nederlag i mitt hode)jeg fikk PUPPP (kløende utslett over hele kroppen som holdt på å gjøre meg sinnsyk), overtrøtt baby som ikke fikk til å sove uten å være i et bæretøy på meg eller mannen 24-7, så atopisk eksem som klødde veldig, dog ikke sammenlignbart med PUPPP'en og så begynte vi å ane at det var noe mer enn at jeg bare var sliten på gang.. Fødselsdepresjon. Nå skal jeg snart sykemeldes slik at mannen tar over min permisjon for en stund sånn at jeg slipper å være alene hjemme med gullet på en stund ennå. Så jeg heier også på flinke og støttende fedre! Og såklart flinke mødre!

Jeg vil bare si at jeg sender deg gode tanker og en god klem!!

[#sober#]

De to første månedene bodde jeg med bf, men han var aldri tilstede, så når jeg fikk ut fingeren og flyttet for meg selv, fant jeg det faktisk enklere å takle hverdagen (selv med en kolikkbaby) på egenhånd. Da hadde jeg ikke det store irritasjonsmomentet at han aldri gadd å hjelpe til, men forstår godt at en mann er grei å ha når han faktisk er tilstede og trår til litt.

[~white lady~]

Hva skulle slitne, frustrerte og utbrente mor ha gjort uten en ektemann som stilte opp hjemme med matlaging, vasking av hus og at alt gikk på stell?

En mor er sinnsykt sliten i mange mpneder, kanskje år, etter en fødsel, og amming gjør vondt og det kommer betennelser, og det kan ha revnet i skjeden og blitt videre, og sexlivet faller kanskje...men hva skull een ha gjort uten ektemannen?

En stor applaus for far!

Er det ikke en selvfølge at mannen/samboeren stiller opp?

Jeg kan ikke huske at jeg satt og klappet i hendene om samboer tok gulvvasken da guttungen var nyfødt.

Klart det er slitsomt i begynnelsen etter fødselen, men jeg var ikke akkurat "sinnsykt sliten i mange måneder, kanskje år." De fleste jeg kjenner som har fått barn har kommet seg rimelig raskt, ut på trilletur, tar seg av de andre ungene, husarbeid, osv.

(Da tenker jeg de som har hatt normale fødsler og fått barn uten spesielle behov.)

Men for alle del, jeg kan godt gi samboeren min en liten klapp på skulderen uansett

[Gjest]

Mener også det er en selvfølge at far stiller opp,det er tross alt hans barn og hjem også på lik linje som mors.

Ellers klarer veldig mange kvinner seg bra i barselstiden uten noen som diller og duller for dem

[Gjest snoopy_93]

Uten mannen hadde vel ikke forplantninga gått så bra heller..

Menn er gode å ha de, men fy faen å de skal såre til tider.

[Redbull]

Det er en selvfølge at mannen skal stille opp, men samtidig så er det mange som ikke gjør det! Jeg sier ofte til mannen min hvor mye jeg setter pris på han, hvor glad jeg er i han og hvor flink han er, selv om det egentlig er en selvfølge at an gjør det han gjør. Jeg er veldig glad for at jeg har en mann som ser på det sånn også, for det er mange som ikke har det.

Endret 6. september 2011 av Redbull

[sequin]

Og flinke flinke søsteren min som klarte seg helt alene med to små da barnefaren kom på at han ikke ville bli pappa alikevel, to uker før termin.

[Honesty]

Det var da voldsomt hvor fælt nybakte mødre har det ifølge trådstarter? Joda, mannen er selvsagt til nytte, men man er jo ikke helt svimeslått i månedsvis, heller. Sånn bortsett fra at vi fikk en baby som ikke ville sove andre steder enn på kroppen, var jeg fint i stand til å gjøre det aller meste, og jeg har aldri hatt så prikkfritt hus eller så full fryser som da jeg gikk hjemme i permisjon. I tillegg var jeg alene 50% av tiden da mannen jobbet utenlands i turnus.

Men det er klart: dersom man forventer å ha det helt for jævlig, blir det gjerne sånn. Det går gjerne troll i ord.

[AnonymBruker]

TS glemmer hvor viktig medmor er

[AnonymBruker]

Det var da voldsomt hvor fælt nybakte mødre har det ifølge trådstarter? Joda, mannen er selvsagt til nytte, men man er jo ikke helt svimeslått i månedsvis, heller. Sånn bortsett fra at vi fikk en baby som ikke ville sove andre steder enn på kroppen, var jeg fint i stand til å gjøre det aller meste, og jeg har aldri hatt så prikkfritt hus eller så full fryser som da jeg gikk hjemme i permisjon. I tillegg var jeg alene 50% av tiden da mannen jobbet utenlands i turnus.

Men det er klart: dersom man forventer å ha det helt for jævlig, blir det gjerne sånn. Det går gjerne troll i ord.

Litt hardt angrept av hybris kanskje? Litt ydmykhet og empati skader ingen.