Skifte kjønn

[AnonymBruker]

Venter du at folk skal forstå deg, da? Det er mange som ikke klarer å skjønne at noen er mer androgyne. Noen mener blant annet at de er folk som er usikre og ikke klarer å føle seg vel med seg selv, og derfor søker til en mellomting.

Her er et radikalt forslag: Hva med å ikke sette ens egen oppfatning av eget kjønn/kjønnsuttrykk som en mal for hva som er det "rette"? Mulig ab over meg mener at h*n ikke gjør det, men språket indikerer dette. Er det så vanskelig å forstå at det er mennesker som tenker og føler annerledes enn en selv, og derfor må gå noen helt andre veier enn deg for å få et godt liv?

Du har åpenbart ikke lest innlegget mitt særlig nøye, for ut fra det, er det klart at jeg er kvinne. Det burde dermed egentlig være unødvendig å kommentere resten i innlegget ditt, for du har ikke forstått mye av det jeg skrev. Hvor du får det fra at jeg mener at min kjønnforståelse skal være en mal for andre og spesielt at jeg ber om å bli forstått, har du tatt ut fra ditt eget hode. Det jeg forsøker derimot å si er at mange av disse ytre markørene og kjønnsforventninger er samfunnskonstruerte, -ikke medfødte, og når enkelt har behov for å overgå det kjønnet de ikke er, men som de ønsker å være, er det vanskelig å forstå. De fleste mannlige transvestitter kler seg mer feminint enn virkelige kvinner, og derfor skjønner jeg ikke at dette er en "legning" eller "trang".

[AnonymBruker]

Jeg kan identifisere meg med det du sier, og jeg er kanskje enda mer ekstrem.

Jeg har alltid nesten foraktet alt typisk kvinnelig / kvinner og lenge beundret og misunt menn, - dog med en smule humor og selvironi. (Har vel funnet ut på mine eldre dager at menn ikke er så kule og beundringsverdige som jeg trodde

Jeg har alltid vært tiltrukket av menn, aldri kvinner, men jeg føler meg serdeles ukomfortabel med samfunnets definisjon av kvinne. (Det var f.eks. for meg helt utenkelig at jeg ville opprette en bruker på noe som kalles for Kvinneguiden, men det har sin helt spesielle historie...og man kan finne mye interessant her.)

Jeg misliker sterk veldig utpregede feminine klær, høye heler, selv om jeg daglig bærer noe sminke. Jeg syns egentlig mange kvinner er patetiske i sine desperate forsøk på å spjåke seg ut for å bli vurdert positivt av andre.

Jeg er egentlig ganske fornøyd med min egen androgynitet, men føler heller at samfunnet er syklig opphengt i kjønnsstereotypier... Derfor skjønner jeg ikke transvestitter og transseksuelle. Aller minst skjønner jeg de som må kle seg opp i klær som er utpreget for det de ikke er, altså utpreget kvinnelig eller utpreget mannlig, Ester Pirelli f.eks. eller Sara Azmeh Rasmussen. I dag fins det jo flust av ganske unisex klær, så hvorfor dette behovet for å overdrive utkledningen og overgå vanlig kjønnsmarkeringer? På meg virker det bare påtatt, og jeg kan rett og slett ikke forstå det..

Kjenner meg veldig godt igjen, og er helt enig i det du skriver her.

[AnonymBruker]

Du har åpenbart ikke lest innlegget mitt særlig nøye, for ut fra det, er det klart at jeg er kvinne. Det burde dermed egentlig være unødvendig å kommentere resten i innlegget ditt, for du har ikke forstått mye av det jeg skrev. Hvor du får det fra at jeg mener at min kjønnforståelse skal være en mal for andre og spesielt at jeg ber om å bli forstått, har du tatt ut fra ditt eget hode. Det jeg forsøker derimot å si er at mange av disse ytre markørene og kjønnsforventninger er samfunnskonstruerte, -ikke medfødte, og når enkelt har behov for å overgå det kjønnet de ikke er, men som de ønsker å være, er det vanskelig å forstå. De fleste mannlige transvestitter kler seg mer feminint enn virkelige kvinner, og derfor skjønner jeg ikke at dette er en "legning" eller "trang".

Jeg har ikke sagt noe om at du ber om å bli forstått, jeg spør likevel om du venter at folk gjør det. Grunnen til at jeg lurer, er at du sier du ikke forstår de som er transvestitter eller transseksuelle, samtidig som du beskriver deg selv på en måte som endel andre i samfunnet ikke vil forstå: en kvinne som misliker det stereotypt "kvinnelige", og som beskriver seg selv som mer androgyn (ref "Jeg er egentlig ganske fornøyd med min egen androgynitet"). Jeg finner det interessant.

Når det gjelder å bruke egen kjønnsforståelse som en mal for andre (som jeg påpekte det var mulig du ikke gjorde, kanskje du ike leste innlegget nøye nok?), så er følgende utsagn en det jeg ser som en indikator på at det er det som likevel skjer:

"...som må kle seg opp i klær som er utpreget for det de ikke er, altså utpreget kvinnelig eller utpreget mannlig, Ester Pirelli f.eks. eller Sara Azmeh Rasmussen."

"..hvorfor dette behovet for å overdrive utkledningen og overgå vanlig kjønnsmarkeringer?"

"..virker det bare påtatt"

Du sier du er fornøyd med din egen androgynitet, og viser liten forståelse for at mens du ønsker å unngå "typisk kvinnelige" klær osv, så kan det være andre som føler seg vel i det av årsaker som har med DERES identitet å gjøre. Du avskriver andres behov for å bruke slike klær som påtatt, overdrivende og at de kler seg som "noe de ikke er".

Men men, folk flest har sine bokser som de tenker i.

[Skywalker]

De fleste mannlige transvestitter kler seg mer feminint enn virkelige kvinner, og derfor skjønner jeg ikke at dette er en "legning" eller "trang".

De fleste mannlige transvestitter har også mer å dekke over enn virkelige kvinner. En virkelig kvinne tar man neppe feil av, mens en mann i kvinneutrykk må forsøke å skjule sine mannlige trekk. Mye av dette må gjøres gjennom tøyet, derfor har mange lett for å overdrive litt. Dessuten er det jo dette som kjennetegner en transvestitt: trangen til å iføre seg dameklær. Og da må det være typiske dameklær, ikke unisex.

For transkjønnete er det annerledes, om jeg skal dømme etter meg selv. Transkjønnete som er ferdig med den kjønnsbekreftende behandlingen har andre kvinnelige trekk, og er ikke så avhengig av å bruke spesielt feminint tøy til daglig. Men også transkjønnete kvinner er som kvinner flest: noen liker å pynte seg og være feminin. Andre trekker gjerne i fritidstøy og drar på tur med ryggsekk og fiskestang. Som jeg.

Ellers leser jeg flere innlegg her som tyder på stor forståelse for transpersoner. Veldig hyggelig!

Det er forresten ikke alle som er veldig heldige med "forandringen" fra Rikshospitalet. Mye avhenger av når behandlingen starter. Jo yngre man er, jo bedre blir resultatet. Jeg var for gammel til å få et kjempebra resultat, men det har jeg av og til litt moro med også. I denne reportasjen fra avisen Nordlys i fjor forteller jeg litt om det: Labber Norge på langs >>

Men dette er også meg: http://www.transetreffet.com/images/stories/privat/meg2.jpg

Jeje..

Endret 3. september 2011 av Skywalker

[AnonymBruker]

Transkjønnete som er ferdig med den kjønnsbekreftende behandlingen har andre kvinnelige trekk, og er ikke så avhengig av å bruke spesielt feminint tøy til daglig.

Det du sier her er et viktig poeng. Noe jeg ser mange transkjønnete snakke om, er nettopp hvordan de anstrengte seg litt ekstra for å uttrykke det feminine/maskuline, mens når behandlingen fikk effekt og andre raskere oppfattet dem som det kjønn de selv oppfattet seg som, fikk de et mer avslappet forhold til utseendet sitt, akkurat som alle andre: noen dager stæsjer man seg opp/trekker i skjorte og slips, andre dager er man casual og mer nøytral.

Jeg tenker også dette kan ha noe med forventninger fra mennesker rundt en. Jeg vet for eksempel om de som får høre utsagn av typen "Du sier du vil leve som mann, men du liker jo unger, det er typisk jentete!" og ignorerer at det er det jo faktisk mange (biologiske) menn som også gjør. Rett og slett opplever de at de holdes opp mot en høyere "kjønns-standard" enn andre, og at enhver aktivitet/interesse/egenskap som ikke passer "stereotypen" kan brukes mot dem.

[Skywalker]

Jeg tenker også dette kan ha noe med forventninger fra mennesker rundt en. Jeg vet for eksempel om de som får høre utsagn av typen "Du sier du vil leve som mann, men du liker jo unger, det er typisk jentete!"

Jepp! Hvor mange ganger har ikke jeg fått bemerkninger fordi jeg stryker til skogs med hundene mine heller enn å dive med det mange anser som typeiske kvinneaktiviteter? Og det til tross for at også mange genetiske kvinner trives til skogs med hunder, børse eller fiskestang?

Men når det er sagt: det er ikke enkelt for et "A4-menneske" å sette seg inn i livet til en som ikke passer helt inn i den mer normale normen. Men har de noen gang tenkt over at vi som transpersoner faktisk har muligheter som vanlige mennesker ikke har? Muligheten til å oppleve livet på begge sider av gjerdet..

[AnonymBruker]

De fleste mannlige transvestitter har også mer å dekke over enn virkelige kvinner. En virkelig kvinne tar man neppe feil av, mens en mann i kvinneutrykk må forsøke å skjule sine mannlige trekk. Mye av dette må gjøres gjennom tøyet, derfor har mange lett for å overdrive litt. Dessuten er det jo dette som kjennetegner en transvestitt: trangen til å iføre seg dameklær. Og da må det være typiske dameklær, ikke unisex.

For transkjønnete er det annerledes, om jeg skal dømme etter meg selv. Transkjønnete som er ferdig med den kjønnsbekreftende behandlingen har andre kvinnelige trekk, og er ikke så avhengig av å bruke spesielt feminint tøy til daglig. Men også transkjønnete kvinner er som kvinner flest: noen liker å pynte seg og være feminin. Andre trekker gjerne i fritidstøy og drar på tur med ryggsekk og fiskestang. Som jeg.

Ellers leser jeg flere innlegg her som tyder på stor forståelse for transpersoner. Veldig hyggelig!

Det er forresten ikke alle som er veldig heldige med "forandringen" fra Rikshospitalet. Mye avhenger av når behandlingen starter. Jo yngre man er, jo bedre blir resultatet. Jeg var for gammel til å få et kjempebra resultat, men det har jeg av og til litt moro med også. I denne reportasjen fra avisen Nordlys i fjor forteller jeg litt om det: Labber Norge på langs >>

Men dette er også meg: http://www.transetreffet.com/images/stories/privat/meg2.jpg

Jeje..

Jeg takker for svar på min post og interessante forklaringer. På mange måter er de som ikler seg ytre, oppsiktsvekkende staffasje vanskligst å forstå, - for de vil vel egentlig ikke vekke oppsikt?

Men uansett, om det ikke er for å forenkle forholdet med det annet kjønn (hvilket ikke burde være et problem i dag siden homofili er akseptert?), -hva er det egentlig som er så viktig med å vise en spesifikk kjønnstilhørighet at man går til slike skritt?

Som sagt, etter min mening er det meste av det man betrakter som "kjønnsidentitet", konstruert av samfunnet. Personlig verdsetter jeg andre mennesker som ikke er er bundet av kjønnsforventninger. Det er vel også påvist at androgyne mennesker klarer seg best, da de kan plukke selektivt fra begge kjønnsroller og har på den måten et større spekter til rådighet å spille på.

Så hva er det egentlig som er drivkraften for å bli oppfattet som et annet kjønn?

Jeg setter oppriktig pris på svar fra deg, Skywalker!

[Skywalker]

Så hva er det egentlig som er drivkraften for å bli oppfattet som et annet kjønn?

Tja, hva er egentlig drivkraften for å bli oppfattet som den man er?

Hva er du selv? Hvordan ville du like at samfunnet oppfattet deg som noe annet enn du faktisk er? Kjønnsidentiteten sitter i hodet, og ikke i skrittet. Det hjelper lite for en person å ha en flott mannekropp dersom denne personen oppfatter seg som kvinne. Og motsatt. Trangen til å være seg selv kan faktisk være så sterk at noen tar livet av seg om de hindres i å være seg selv. Andre tar kniven fatt og forsøker å rette på de fysiske "feilene" på egenhånd om de får avslag på søknad om kjønnsbekreftende behandling: http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article1353338.ece

Trangen til å få være seg selv er sterk. Enten vi skjønner det eller ikke.

[AnonymBruker]

Tja, hva er egentlig drivkraften for å bli oppfattet som den man er?

Hva er du selv? Hvordan ville du like at samfunnet oppfattet deg som noe annet enn du faktisk er? Kjønnsidentiteten sitter i hodet, og ikke i skrittet. Det hjelper lite for en person å ha en flott mannekropp dersom denne personen oppfatter seg som kvinne. Og motsatt. Trangen til å være seg selv kan faktisk være så sterk at noen tar livet av seg om de hindres i å være seg selv. Andre tar kniven fatt og forsøker å rette på de fysiske "feilene" på egenhånd om de får avslag på søknad om kjønnsbekreftende behandling: http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article1353338.ece

Trangen til å få være seg selv er sterk. Enten vi skjønner det eller ikke.

Forferdelig med mennesker som tar sitt liv pga det eller som mishandler/selv-opererer seg!

Jeg tror rett og slett jeg ikke er i stand til å forstå mekanismene bak dette.

Det er mye annet jeg heller ikke kan forstå, som f.eks. Body Integrity Identity Disorder, som gjør at friske, funksjondyktige mennesker ønsker å amputere en eller flere legemsdeler fordi de føler at kroppen ellers ikke stemmer med deres egen ide (-no offense).

Det er bare å akseptere at man ikke kan forstå, men takk for din åpenhet og vilje til å forklare.

Og forresten, jeg syns at du ser ut som en helt vanlig kvinne på portrettet som du linket til!