For oss som er i mellomfasen

[Nettinettet]

Det var det første som slo meg også. Flåsete kommentar fra en såkalt dateingrådgiver

Vel sannheten svir noen ganger. Å juge til seg selv er det dummeste man kan gjøre.

[Nettinettet]

Bortsett fra at du kan ikke si noe om den personen eller den situasjonen eller det forholdet. Jeg kan mer enn deg om akkurat de to

Jeg kan bare uttale med med det utgangspunktet jeg har ut i fra det som blir sagt. Gi meg flere detaljer så kanskje jeg kommer til en annen konklusjon. Og er du uenig i at hun ville vært klar for et forhold med han, hvis han hadde vært klar for et forhold til henne?

[Fame]

Jeg kan bare uttale med med det utgangspunktet jeg har ut i fra det som blir sagt. Gi meg flere detaljer så kanskje jeg kommer til en annen konklusjon. Og er du uenig i at hun ville vært klar for et forhold med han, hvis han hadde vært klar for et forhold til henne?

Ja

[Gjest Linaria]

Mellomfase på gang her nå :D

Siden jeg kom til landet for litt over en uke siden har vi møttes hver dag, og gjort masse rart. Vi har vært på bar, restaurant, danset pardans, vært på konsert, gått turer rundt i byen og skogen, vært på hjemstedet hans (5 timer unna med buss, midt ute på landet), møtt familien hans, sovet sammen. Vi har så mye å finne på at vi ikke har tid til alt selv om vi er sammen hele tiden. Vi er sammen konstant unntatt når han er på jobb, og vi er begge like engasjerte.

Vi har fortsatt ikke snakket om hvor dette går videre, men det spiller ikke så veldig stor rolle for meg. Jeg liker bare å være med ham, og jeg vet at han liker meg. Vi gir hverandre like mye oppmerksomhet. Jeg liker det. Jeg går aldri rundt og er nervøs for at noe er galt, at han ikke liker meg, at han ikke skal svare osv.

Men jeg må hjem til Norge i slutten av neste uke. Jeg har tenkt litt på om dette kun er en feriegreie, selv om vi skypet hver dag da jeg var i Norge også. Jeg lurer på om vi kommer til å fortsette på denne måten. Jeg har noen måneder igjen før jeg kan flytte til dette landet. Han skal besøke meg i Norge, og jeg håper jeg får flyttet hit så fort som mulig.

[Lucid]

Trodde aldri jeg skulle havne her igjen så fort.. Og at det skulle føles så sterkt. Jeg føler meg helt sinnsyk!! Sitter og klamrer meg til telefonen som om det sto om livet og venter på at det skal tikke inn en melding fra han.. Herregud, jeg har bare kjent han i en mnd eller så, og vi har bare møttes et par ganger, men det føltes umiddelbart riktig. Det bare.. jeg vet ikke, brikkene falt på plass! Jeg er fortsatt nok ned på jorda til å innse at det alltid er en sjanse for at ingenting er så rosenrødt som det virker, men akkurat her og nå kjennes det ut som om jeg kanskje kan ha funnet drømmemannen.

Tankene mine har sugd seg fast i han som tentakler, og uansett hva jeg gjør så sklir jeg liksom innom han en tur og smiler søtt for meg selv. Stirrer på mobilen i håp om at han kan ta en liten pause fra studiene og si hei. Tenker ut alle de tingene jeg vil snakke med han om og spørre om, plukker opp mobilen .. og kommer på at jeg virkelig ikke vil mase når jeg vet han er optatt, det kan vente.. men herregud, SEND MEG MELDING, GUTT, jeg bli gal!!

Var sammen med en fyr i noen år, elska han, hadde vært betatt av han i mange, mange år, og så ble det slutt.. men selv ikke da hadde jeg denne.. altoppslukende følelsen.. Jeg går fra å sveve på den rosa skyen til å ramle ned i et sort hull på noen minutter, og så svever jeg igjen. Fatter ikke at det er mulig. Etter et par dater bare.. Trodde virkelig jeg hadde vokst i fra meg denne fjortisforelskelsa nå, at det heretter handla mer om trygghet og stabilitet, og at man ikke gikk rundt med sommerfugler i magen hver dag. Enten så er jeg ikke så voksen som jeg trodde, ellers så tok jeg grundig feil!

Dette er en salig kombinasjon av utmattende, irriterende og deilig..

[AnonymBruker]

Trodde aldri jeg skulle havne her igjen så fort.. Og at det skulle føles så sterkt. Jeg føler meg helt sinnsyk!! Sitter og klamrer meg til telefonen som om det sto om livet og venter på at det skal tikke inn en melding fra han.. Herregud, jeg har bare kjent han i en mnd eller så, og vi har bare møttes et par ganger, men det føltes umiddelbart riktig. Det bare.. jeg vet ikke, brikkene falt på plass! Jeg er fortsatt nok ned på jorda til å innse at det alltid er en sjanse for at ingenting er så rosenrødt som det virker, men akkurat her og nå kjennes det ut som om jeg kanskje kan ha funnet drømmemannen.

Tankene mine har sugd seg fast i han som tentakler, og uansett hva jeg gjør så sklir jeg liksom innom han en tur og smiler søtt for meg selv. Stirrer på mobilen i håp om at han kan ta en liten pause fra studiene og si hei. Tenker ut alle de tingene jeg vil snakke med han om og spørre om, plukker opp mobilen .. og kommer på at jeg virkelig ikke vil mase når jeg vet han er optatt, det kan vente.. men herregud, SEND MEG MELDING, GUTT, jeg bli gal!!

Var sammen med en fyr i noen år, elska han, hadde vært betatt av han i mange, mange år, og så ble det slutt.. men selv ikke da hadde jeg denne.. altoppslukende følelsen.. Jeg går fra å sveve på den rosa skyen til å ramle ned i et sort hull på noen minutter, og så svever jeg igjen. Fatter ikke at det er mulig. Etter et par dater bare.. Trodde virkelig jeg hadde vokst i fra meg denne fjortisforelskelsa nå, at det heretter handla mer om trygghet og stabilitet, og at man ikke gikk rundt med sommerfugler i magen hver dag. Enten så er jeg ikke så voksen som jeg trodde, ellers så tok jeg grundig feil!

Dette er en salig kombinasjon av utmattende, irriterende og deilig..

Så herlig

Anonymous poster hash: 413d7...9c6

[AnonymBruker]

Er som deg som skrev over her, nesten. Bare at jeg har kjent fyren i flere år, men følelsene har ikke kommet før for en stund tilbake. Når vi er sammen har vi det så utrolig hyggelig. Men..jeg har aldri vært flink til å uttrykke følelser, og jeg vet ikke helt hvor han er på området. Han er stabil, rolig, har en del venner uten å være et typisk midtpunkt.. jeg kan og sveve på en rosa sky, til å få direkte angst og bli litt lei meg når jeg tenker at det ikke er noen garanti enda..

Anonymous poster hash: 071fe...a50

[Gjest Linaria]

Så det ligger virkelig i lufta nå. Vi dro ut og drakk i går kveld, og begynte å snakke om forhold. Han spurte om jeg tror på langdistanseforhold. Egentlig gjør jeg ikke det, men det er ikke så lenge til jeg flytter til denne byen så det ville bare være noen få måneder med avstand, og vi kan også besøke hverandre. Vi ble enige om å snakke om det når vi er edru. Han sa han skulle "spørre meg" i en riktig setting.

Jeg er litt nervøs også. Jeg vet ikke... Det hele har gått ganske fort.

[AnonymBruker]

Så det ligger virkelig i lufta nå. Vi dro ut og drakk i går kveld, og begynte å snakke om forhold. Han spurte om jeg tror på langdistanseforhold. Egentlig gjør jeg ikke det, men det er ikke så lenge til jeg flytter til denne byen så det ville bare være noen få måneder med avstand, og vi kan også besøke hverandre. Vi ble enige om å snakke om det når vi er edru. Han sa han skulle "spørre meg" i en riktig setting.

Jeg er litt nervøs også. Jeg vet ikke... Det hele har gått ganske fort.

Han vil nok bli sammen Så gøy!

Anonymous poster hash: 413d7...9c6

[Lucid]

Så herlig

Anonymous poster hash: 413d7...9c6

Jaa :D

Er som deg som skrev over her, nesten. Bare at jeg har kjent fyren i flere år, men følelsene har ikke kommet før for en stund tilbake. Når vi er sammen har vi det så utrolig hyggelig. Men..jeg har aldri vært flink til å uttrykke følelser, og jeg vet ikke helt hvor han er på området. Han er stabil, rolig, har en del venner uten å være et typisk midtpunkt.. jeg kan og sveve på en rosa sky, til å få direkte angst og bli litt lei meg når jeg tenker at det ikke er noen garanti enda..

Anonymous poster hash: 071fe...a50

Haha, med andre ord tok jeg grundig feil når jeg trodde at den sinnsyke forelskelsen gikk over når man ble "voksen".. Ellers så er ingen av oss voksne Har ingenting i mot noen av delene egentlig.

Jeg er motsatt av deg, jeg HAR ikke filter.. For meg faller det naturlig å bare spy ut det første jeg kommer på, om det så er å inrømme rett frem at jeg har følelser for han eller hva det enn måtte være, så jeg må liksom konsentrere meg om å ikke fortelle alt.. Så du kan få litt av meg hvis du vil bli "flinkere" til å snakke om følelser - ellers så kan du bare gi meg litt av filteret ditt, mitt er defekt.

Mellomfasen er egentlig skikkelig spennede, har ikke følt det sånn på lenge - i tidligere forhold så har jeg liksom bare snubla inn i det uten at jeg rakk å kjenne på den der "ååh, liker han meg?"-følelsen, så dette er veldig uvant. Men på en annen side så har han vel også sagt det rett ut at han liker meg, men denne gangen velger jeg å holde bittelitt igjen, for å unngå å tryne inn i noe med hodet først, for så å kanskje finne ut at det virkelig ikke fungerer.. - Og for å få oppleve den mellomfasen igjen.. Eller, startfasen om du vil.

Gleder meg til å oppleve første kyss ordentlig. Håper i allefall det blir det. Du vet, den der kriblinga i hele kroppen, hjertet hamrer som om det var en trommis i et metalband som styrer rytmen, alt rundt bare forsvinner og ingen ting annet betyr noe akkurat i det øyeblikket. Jeg er egentlig ikke spesielt romantisk av meg, men akkurat nå ønsker jeg faktisk et skikkelig klisjéfylt/romantisk komedie-type første kyss.. *sukk*

Endret 9. april 2015 av Lucid

[AnonymBruker]

Jaa :D

Haha, med andre ord tok jeg grundig feil når jeg trodde at den sinnsyke forelskelsen gikk over når man ble "voksen".. Ellers så er ingen av oss voksne Har ingenting i mot noen av delene egentlig.

Jeg er motsatt av deg, jeg HAR ikke filter.. For meg faller det naturlig å bare spy ut det første jeg kommer på, om det så er å inrømme rett frem at jeg har følelser for han eller hva det enn måtte være, så jeg må liksom konsentrere meg om å ikke fortelle alt.. Så du kan få litt av meg hvis du vil bli "flinkere" til å snakke om følelser - ellers så kan du bare gi meg litt av filteret ditt, mitt er defekt.

Mellomfasen er egentlig skikkelig spennede, har ikke følt det sånn på lenge - i tidligere forhold så har jeg liksom bare snubla inn i det uten at jeg rakk å kjenne på den der "ååh, liker han meg?"-følelsen, så dette er veldig uvant. Men på en annen side så har han vel også sagt det rett ut at han liker meg, men denne gangen velger jeg å holde bittelitt igjen, for å unngå å tryne inn i noe med hodet først, for så å kanskje finne ut at det virkelig ikke fungerer.. - Og for å få oppleve den mellomfasen igjen.. Eller, startfasen om du vil.

Gleder meg til å oppleve første kyss ordentlig. Håper i allefall det blir det. Du vet, den der kriblinga i hele kroppen, hjertet hamrer som om det var en trommis i et metalband som styrer rytmen, alt rundt bare forsvinner og ingen ting annet betyr noe akkurat i det øyeblikket. Jeg er egentlig ikke spesielt romantisk av meg, men akkurat nå ønsker jeg faktisk et skikkelig klisjéfylt/romantisk komedie-type første kyss.. *sukk*

Ja, en person kan plutselig bety skummelt mye. Han her, ble jeg kjent med på et studie jeg gikk for noen år siden, sist på året. Den tiden vi ble kjent, var jeg håpløst forelsket i en fra hjembyen min, og jeg var såå lei meg for å flytte "fra han". Det var sånn at jeg flyttet og ikke visste om det ville bli noe mellom oss, og jeg gråt hver kveld i en lang periode..jeg savnet så sykt å se ham. Jeg ante selvfølgelig ikke da, at min fremtidige forelskelse var akuratt DER .

Anonymous poster hash: 071fe...a50

[LadyL]

Blir så glad av å lese alle de fine innleggene om dere som har det så bra

Jeg lever på dere til jeg finner min store kjærleik!

[AnonymBruker]

Jeg var så sikker på han jeg holder på med, helt til jeg leste denne tråden faktisk!

Ser at mange av dere har blitt dumpet etter flere måneder med daten? Er det vanlig? Jeg trodde man var kommet over kneika etter de 2-3 mnd med dating. Er vel den første fasen som er kritisk når man blir kjent?

- Analyserer

Anonymous poster hash: 413d7...9c6

[Gjest Linaria]

Han vil nok bli sammen Så gøy!

Anonymous poster hash: 413d7...9c6

Han vil det. Han spurte i går kveld. Vi hadde drukket en cider hver, så jeg sa jeg ville ta det i helt edru tilstand. Han sa han skulle ta det opp igjen på et romantisk tidspunkt i dag eller i morgen.

Jeg trodde ikke det skulle skje igjen så fort. Altså, jeg har vært singel i ni måneder nå, men det fles likevel ganske fort. Det er fint da. Vi har det veldig bra sammen. Det blir dessverre avstandsforhold en liten stund. Jeg må bli ferdig med eksamen og finne et sted å bo i dette landet, men det er ikke så langt unna, så vi kan besøke hverandre noen ganger i hvert fall.

[Becka]

Jeg var så sikker på han jeg holder på med, helt til jeg leste denne tråden faktisk!

Ser at mange av dere har blitt dumpet etter flere måneder med daten? Er det vanlig? Jeg trodde man var kommet over kneika etter de 2-3 mnd med dating. Er vel den første fasen som er kritisk når man blir kjent?

- Analyserer

Anonymous poster hash: 413d7...9c6

Jeg vil nå påstå at det kan være en kritisk tid ja, fordi man holder på å bli kjent ja som du sier, og man finner ut om man kan passe. Og noen ganger finner man jo dessverre ut at man ikke gjør det, eller de rette følelsene er der, og you name it.. Dette kan jo komme før eller siden også. Men 2-3-4 mnd, da burde man ha fått ganske mye info føler jeg, til at man vet litt mer om det er noe å satse på. Derfor det er både så skremmende, og så spennende, på en gang.

[AnonymBruker]

Tilbake i mellomfasen. Det er så spennende! Disse sommerfuglene har bosatt seg i magen igjen, og humøret er på topp. Torsdag skal vi ut å spise, gleder meg

Anonymous poster hash: 1c6e1...26b

[Gjest Honeyblossom]

Ganske sikker på at jeg er i denne såkalte mellomfasen med han jeg holder på med nå og må si det er veldig opp og ned med hvordan jeg føler det. (Har holdt på i ca 2mnd) Jeg merker at hvis det er noen dager hvor vi ikke snakker så mye blir jeg veldig ofte usikker og tenker det verste, mens på dager hvor vi snakker mer så er jeg verdens lykkeligste.

Noen fler som har det på samme måte? Er det vanlig at vi jenter oftere trenger "bekreftelse" enn det gutta gjør?

[Becka]

Ganske sikker på at jeg er i denne såkalte mellomfasen med han jeg holder på med nå og må si det er veldig opp og ned med hvordan jeg føler det. (Har holdt på i ca 2mnd) Jeg merker at hvis det er noen dager hvor vi ikke snakker så mye blir jeg veldig ofte usikker og tenker det verste, mens på dager hvor vi snakker mer så er jeg verdens lykkeligste.

Noen fler som har det på samme måte? Er det vanlig at vi jenter oftere trenger "bekreftelse" enn det gutta gjør?

Det kan virke sånn. Men jeg tror nok mange gutter også trenger noe bekreftelse. Iallfall så er han av min litt sånn. Han kan også bli litt usikker. Og gjøre det helt motsatte av det han burde gjort i forhold til meg, fordi han er også redd for å "mase". Spesielt hvis det har vært noen "knuter på tråden". Jeg tror jeg aldri kommer til å forandre meg til å bli en "masete" jente. Altså, den som tar mest initiativ. Men jeg har nå lært litt på veien her. Jeg må også gi han noe bekreftelse. Det skal ikke gå bare en vei. Og som oftest, vil de noe med deg, så skal de ikke la seg skremme av dette. Det som har vært en oppvekker for meg, er når jeg faktisk har tatt initiativ, og kanskje gjort noe fint for ham, så har det blitt satt pris på. Jeg har ikke blitt avvist, vel egentlig aldri siden vi begynte å date. Det har vist meg at man kanskje ikke skal være så negativ innstilt og forvente det verste?

[Gjest Honeyblossom]

Det kan virke sånn. Men jeg tror nok mange gutter også trenger noe bekreftelse. Iallfall så er han av min litt sånn. Han kan også bli litt usikker. Og gjøre det helt motsatte av det han burde gjort i forhold til meg, fordi han er også redd for å "mase". Spesielt hvis det har vært noen "knuter på tråden". Jeg tror jeg aldri kommer til å forandre meg til å bli en "masete" jente. Altså, den som tar mest initiativ. Men jeg har nå lært litt på veien her. Jeg må også gi han noe bekreftelse. Det skal ikke gå bare en vei. Og som oftest, vil de noe med deg, så skal de ikke la seg skremme av dette. Det som har vært en oppvekker for meg, er når jeg faktisk har tatt initiativ, og kanskje gjort noe fint for ham, så har det blitt satt pris på. Jeg har ikke blitt avvist, vel egentlig aldri siden vi begynte å date. Det har vist meg at man kanskje ikke skal være så negativ innstilt og forvente det verste?

I det siste nå så er det jeg som har tatt mest initiativ til kontakt, så jeg føler at jeg gir han masse bekreftelse hele tiden Men uten at jeg er masete såklart. Mens når vi derimot er sammen så føler jeg at han tar mer initiativ til ting. Tror det har noe med at jeg er av den litt sjenerte typen. Det er mye jeg har lyst til å gjøre og si til han når vi er sammmen, men jeg får meg bare ikke til å gjøre det. Uff..

Jeg har heller ikke blitt ordentlig avvist siden vi begynte. Han har sagt nei til å møtes et par ganger, fordi han ikke har hatt tid, og avlyst en gang pga sykdom, men jeg ser ikke på det som avisninger.

[Becka]

I det siste nå så er det jeg som har tatt mest initiativ til kontakt, så jeg føler at jeg gir han masse bekreftelse hele tiden Men uten at jeg er masete såklart. Mens når vi derimot er sammen så føler jeg at han tar mer initiativ til ting. Tror det har noe med at jeg er av den litt sjenerte typen. Det er mye jeg har lyst til å gjøre og si til han når vi er sammmen, men jeg får meg bare ikke til å gjøre det. Uff..

Jeg har heller ikke blitt ordentlig avvist siden vi begynte. Han har sagt nei til å møtes et par ganger, fordi han ikke har hatt tid, og avlyst en gang pga sykdom, men jeg ser ikke på det som avisninger.

Jeg er nok litt motsatt. Før var jeg begge deler. Dårlig på å ta initiativ når man er sammen, og til å være sammen. Nå er jeg mye flinkere til å vise ( fysisk spesielt ) at jeg liker å være sammen. Men det har nok også mye å si at han virker til å sette pris på det. Når det kommer til avtaler på forhånd, er jeg mer redd. Tror det har med at jeg da ikke kan "se" responsen. Når vi er sammen kan jeg se og føle hvordan det blir mottatt.

Ja, det må være lov å "avvise" med grunn. Det er ikke avvisning nei. Og om så, så må man forvente det en gang i blant, uten at man blir lei seg og tar det negativt. Jeg skal nok saktens tåle det nå. Men får jeg nei, så er jeg nok ikke den som spør neste gang. Det er bare den derre " sikkerheten" jeg må ha. Teit, men sånn er det. Man er på rett vei i det minste.