Det er over

[Coby23]

Tusen takk for fine og etterlengtede ord, Familiemann!

Ubeskrivelig godt å lese ordene fra noen som forstår, som ser meg og forstår meg. Det er så trist, synes jeg...det er så trist at så mange i dag misbruker (etter min mening) det å "fortjene bedre".

Jeg mener da at det er så lite som skal til, før folk tenker at de fortjener bedre. En liten krangel, et skjevt ord, en feil handling, og veldig mange synes det da er på tide og gå, og ikke se seg tilbake.

Andre "klassikere" er jo den som jeg nevnte i første innlegget, "Vil du virkelig være sammen med en som er usikker på om h*n vil ha deg?!" Og ikke minst har vi den aldri oppbrukte "Det var jo en grunn til at det ble slutt - den grunnen vil jo forsatt være der."

Hvordan er så mange blitt slik som dette? Er vi i undertall, vi som står opp for kjærligheten vi tror på og gjør vårt ytterste for å få det vi aller helst vil ha?

Det virker som om så mange tror og mener at maktbalansen i et forhold skal være 50/50 HELE tiden, og ved første antydning til en skjevfordeling her, så er det grunnlag for å vurdere å gå..

Jeg forstår ikke dette..det er så fremmed å skulle tenke slik.

Hvis jeg ønsker å være tålmodig, hvis det er hva som er riktig for meg, for mine følelser, for mitt hjerte, så er det slik. At hun er usikker betyr jo ikke at hun ikke elsker meg. At hun ikke vil, ønsker, håper og drømmer, hun også. Det betyr bare at vi har ulike forutsetninger for å tørre og klare ulike ting. Jeg er den jeg er, og det har jeg visst fra jeg var 16. Og det har aldri vært et problem for meg eller for noen andre rundt meg. Jeg er, og har vært veldig heldig slik.

Så heldig er ikke hun, dessverre. Hun har mange motstridige tanker og følelser rundt dette, som hun trenger å finne ut av en gang for alle. Jeg har stått ved hennes side 3,5 år og erklært min kjærlighet. Jeg har sagt at jeg elsker henne hele tiden, uansett hva vi gjør, hvor vi er, og hvordan ting er mellom oss. Jeg har sagt at hvis hun hadde spurt meg midt i en overopphetet krangel om jeg elsket henne, så ville mitt oppriktige og spontane svar være JA. Jeg har sagt at hun er min store kjærlighet, og at jeg vil gjøre hva jeg kan for å få dele livet mitt med henne. Det er vondt, vanskelig, brutalt og jævlig..men det er det riktige. For meg er dette det riktige.

Om det noen gang blir oss eller ei, det er det ingen som vet. Ikke engang hun vet det enda. Men jeg ønsker å tro og håpe at det kan bli oss. Jeg vet ikke hvilke sjanser jeg har, realistisk sett. Men så lenge der er håp....ja, da klamrer jeg med til det for alt det er verdt!

Tusen takk for gode ord igjen, Familiemann. Det varmer veldig!

[Høstkyss]

Dessverre er vårt forhold (som i stor grad foregikk i all hemmelighet) for komplekst for henne, for utfordrende og for lite "A4" (vi er jenter begge to, hun med 2 barn fra tidligere heterofilt ekteskap, 11 år skiller oss i alder).

Beslutningen (som hun tok) om å avslutte vår "relasjon" ble tatt i april/mai, og situasjonen er i dag relativt uforandret.

....

Det som det hele bunner i, er at hun ikke vet hva hun vil, hva hun kan klare. Hun vil EGENTLIG ha et A4 liv med en mann. Det ville være det beste for henne, for barna, for familien hennes, ja omverden generelt. Men om hun kan klare å falle for en mann igjen, det vet hun ikke. Men hun vil prøve, for det er det som EGENTLIG er riktig etter hennes hode. Etter familiens hode. Etter omverdens hode.

Coby... Først en stor klem til deg... For et flott menneske du er å stå ved hennes side i 3,5 år og har gitt henne ubetinget kjærlighet. Det du skriver om din situasjon kan jeg på et vis sammenligne med min egen. Dermed kan jeg også sette meg godt inn i hennes følelser. Det har ingenting å gjøre med at hun er usikker om du kan Gi henne den ubetingede kjærligheten som er grobunnen for et langvarig og fruktbart forhold. Uten at jeg kan si hvordan hun føler seg - for det kan man jo aldri... kan jeg fortelle litt om mine følelser.

Jeg har verdens tryggeste hjem slik situasjonen er nå, men hadde du spurt meg for et halvt år siden så hadde du fått et annet svar. I hodet mitt hadde jeg laget en blåkopi av hvordan et slikt hjem skulle se ut. God, trygg økonomi, 2 voksne som har et kjærlig forhold, barn som er harmoniske og trygge. Vi har gått gjennom en tøff periode, og der begynte min emosjonelle frakobling, og mitt forhold til en annen. Akkurat nå er jeg i den situasjonen det jeg må ta et valg.

Det jeg blir mer og mer klar over er at det egentlig ikke er valg for den ene eller den andre som gjelder nå. I en samtale med en god venninne ble jeg plutselig klar over at jeg først bør stå støtt som et fullverdig menneske og tørre å gjøre mine egne valg, før jeg kan være en fullverdig partner for enten den ene, den andre eller for framtidige kjærester, men også venner! Jeg lar meg lett styre av det som er "konform" og føler meg trygg når jeg får bekreftelse for det. Om jeg selv sitter utilfredsstilt eller er lei meg er litt sidestilt.

Nå handler det om mot. Å tørre å følge sine drømmer, og å tørre å se disse drømmene og å være ærlig med seg selv.

Så hvis jeg skal si noe halvveis fornuftig om min situasjon Vs situasjonen din kjære er i, bør du støtte henne i å gjøre sine egne valg. At du har valgt henne skal være informasjon nok for henne. Den boksen kan hun krysse av - for å brukke litt billedspråk. Gi henne litt tid å finne seg selv opp i dette, tid til å forsikre seg om at dette vil være hennes valg.

Stor klem til deg.... Jeg heier på deg....

[Coby23]

Tusen takk for gode tanke og fine ord, Høstkyss!

Det varmer utrolig godt, skal du vite!

Jeg må være ærlig og innrømme at det har vært med oss som med de fleste andre parforhold; ikke alltid like rosenrødt. Vel har vi hatt det flott og fantastisk (vi har vært forelska i hverandre i alle 3 årene, tro det eller ei..! Men her har nok spenningen i det "hemmelige" hjulpet noe til..), men med så mange prøvelser, hindringer og motstand vi har møtt på veien, så er det ikke til å stikke under stol at også vi har hatt våre fryktelige dager.

Og jeg på min side har i perioder vært et sant helvete å være sammen med...det er ikke noe jeg er spesielt stolt av, men det er likefullt et faktum. Dessverre.

Men når det er sagt, så har jeg ALLTID sagt at jeg elsker henne, at jeg vil ha henne, at jeg ikke tviler ETT sekund på det, og at hun er drømmen min. Min ene, store drøm, det er henne. Og det vet hun. Men hun er en type som trenger bekreftelser, jevnlig bekreftelser. Det har jeg all intensjon om å gi henne, når det måtte behøves. Om det gjør meg til "en som går på gress" for henne, so be it. Jeg vil gjøre alt.

Det du sier om å stå støtt først som egen person, som eget individ, det gjelder i aller høyeste grad henne. Det var en flott måte å se og si det på, synes jeg. Jeg har ikke klart å se det på den måten selv før nå, men det gir all verdens mening når du legger det frem slik du gjør.

Det er jo her hennes behov for å finne ut av seg selv, kommer inn i bildet. Hun har et umettelig behov for å vite noe sikkert. Enten det ene eller det andre, eller kanskje til og med det tredje. Hun må iallefall vite. Og ikke minst er det viktig for henne at DERSOM det skulle bli slik at hun ikke klarer dette med menn, så kan hun i det minste si at hun prøvde. Hun føler i stor grad at hun nok må "stå til rette" for familien en eller annen gang (dersom det skulle bli oss, f.eks), og da trenger hun for sin egen del å kunne si "Men jeg prøvde." Det å vite med seg selv at hun gav det et reelt forsøk, men det ville seg bare ikke, enn hvor hardt og lenge hun prøvde. Da kan hun ha det godt med seg selv ved å vite at det ikke var et bevisst "valg" hun tok, men heller at det var "slik det var, bare". Det er nok viktig for henne, ettersom hun selv også synes et slikt "valg" er galt å ta når hun har unger å ta hensyn til.

Du skriver også om det å føle seg trygg når ting er ensartet (da tenker jeg på vanlig og normalt, vet ikke om det er det du også mener?), når ting bare ordinære, A4, stille og rolig, uten noe "fuzz" som forstyrrer.

Det er noe jeg i aller høyeste grad kjenner igjen fra min kjæres situasjon. Hun er en hønemor av dimensjoner (én av de mange ting jeg elsker henne så høyt for), og hun setter sine to fantastiske barn foran alt og alle. Personlig har jeg tro på at et barn har størst mulighet for å finne ordentlig lykke og ro i sitt hjem, hvis de andre i hjemmet også er fullt ut lykkelige og tilfredse. Er det i så tilfelle jeg som gjør henne mest lykkelig, så synes jeg det skal få være sånn. Men jeg er ikke dummere enn at jeg også ser problematikken (til tross for at vi er i 2011) rundt det å ha en lesbisk mamma, for de to barna. De er hhv 10 og 12 år gamle, og nærmer seg i den sammenheng en ganske "kritisk" alder, begge to..

Så selvom jeg her helt for å sette sin egen lykke vel så høyt som andres (fordi jeg mener at det har stor smitteeffekt, spesielt mellom foreldre og barn), så er det ikke så enkelt som det i dette tilfellet..og jeg forstår at hun kvier seg for å tenke den tanken helt ut. Og dette er jo det som kun gjelder barna. Så må vi ikke glemme andre ting som kommer inn i bildet, slik som øvrig familie og venne- og omgangskrets.

Nei, det er ikke bare-bare. Men jeg ser poenget ditt klart og tydelig, Høstkyss. Skal man noen gang, i noen situasjon, klare å ta et valg i den ene eller den andre retning, noe som vil påvirke flere enn kun en selv...så er det viktig at man står støtt som eget individ først. Å være fryktelig usikker og tvilsom til det hele, er ikke noe godt fundament å bygge noe som helst på, og langt ifra kjærlighetsforhold.

Du er et klokt menneske, Høstkyss (og det er din venninne også, kan du hilse å si) Tusen takk for oppmuntrende ord og fine tanker. Det er utrolig godt å kjenne at noen forstår, at noen skjønner meg og kan heie på meg. Det er fantastisk

Håper forøvrig du klarer å finne deg selv du også, i din egen situasjon. Ta tiden til hjelp, og for all del ikke forhast deg. Jeg håper det er tålmodige sjeler du har rundt deg, for det er nok noe av det viktigste for deg nå. At du ikke blir mast og pushet på, men får ta det hele i ditt tempo. Et forhastet valg blir man ofte tvilende til i etterkant, og dette er et valg av en slik art som man aller helst ikke vil tvile på, når det er tatt. Vær sterk og bruk tid, Høstkyss. Og vi at JEG heier på deg, også..

God klem til deg!

[Familiemann]

Støtter Høstkyss sitt poeng i å være klar på at du vil ha henne og støtter henne.

Det tror jeg hun setter veldig stor pris på uansett. Jeg gjør det ovenfor min kjære noe jeg tror får hennentil å tenke over situasjonen og følelsene sine ekstra nøye. Jeg har vørt krystallklar i hva jeg mener og føler. Det vil si at det er helt opp til henne hvor vi ender. Har skjedd en del enringer i feil retning for oss dessverre, noe som gjør at håpet mitt svinner. Men jeg klarer ikke å slutte å tro på oss. Det må ikke du gjøre heller.

Hvis hun klarer å ta sine valg, som nok er tøffere enn det min kjære står oppe i, så vil hun uansett elske deg for din støtte. Det ville i alle fall jeg gjort og jeg er en mann :-)

Dette med tid er vanskelig synes jeg. At du har goldt ut i 3,5 år er helt enestående. Jeg har vært klar over våre problemer i 4 uker snart å sliter noe j.., med at ting tar tid. Selvsagt har det vært en prosess som jeg ikke har vært en del av lengre enn 4 uker, men det å gå fra et oppriktig (har spurt om dettr) jeg elsker deg til jeg tor jeg trengernen pause på 4 uker er vanskelig å skjønne.

Jeg beundrer din ro og støtte over så lang tid. Jeg vet at jeg ikke klarer å vente. 3,5 år på en avgjølse om hun elsker meg eller ikke. Stå på. Du er sterk. Langt sterkere enn meg.

Endret 2. oktober 2011 av Familiemann

[Coby23]

Tusen takk for støtte og omtanke igjen, Familiemann! Det er vanvittig godt!

Det skal jo sies at vi i løpet av disse 3,5 årene har hatt et forhold. Dog det har vært opp og ned, frem og tilbake, også i løpet av denne tiden. Men mest har det handlet om hennes usikkerhet ift egen fremtid; "hva ønsker jeg", "hva vil jeg", og ikke minst "hva klarer jeg". I de tyngste og vanskeligste periodene har hun forsøkt å backe ut, opptil flere ganger. Og flere ganger har det også handlet om at hun syntes at JEG fortjente bedre, og mere.

Vårt kjæresteforhold var i bunn og grunn kun eksisterende når vi var sammen uten ungene hennes eller andre folk tilstede. Dvs at med den samværsfordelingen de har hatt i lengre perioder (de har nå 50/50), så hadde vi "hverandre" fra onsdag til søndag, annen hver uke.

Og i løpet av denne tiden skulle hun i tillegg til å tilbringe tid med meg og nære vårt forhold, ha tid med øvrig familie, venner og ikke minst alenetid. I perioder har jeg hatt utrolig vanskelig for å forstå dette. Alenetid? Hvorfor det? Ville hun ikke være sammen med meg? Jeg gikk jo og gledet meg i over en uke i forveien, til vi eeendelig skulle få tilbringe tid sammen - som kjærester. Fordi utad, for alle andre i denne verden (foruten en håndfull av mine og hennes bekjente), så var det kun venner vi var, og ingenting mer. Og slik måtte det være, av hensyn til barna og det faktum at slike type "rykter" sprer seg ofte som ild i tørt gress. Spesielt her nede i "Bibelbeltet"...

Så jo, vi har vært kjærester også. Til en viss grad, i alle fall. Jeg har med andre ord ikke bare gått og ventet i 3,5 år i strekk (det nærmer seg nå 4 år, faktisk..) Likevel så har jo forholdet, eller relasjonen da, vært uavklart hele veien. Hva fremtiden ville bringe, om vi noen gang kom til å bli "ordentlige" kjærester, om vi noen gang kunne involvere barna i forholdet som utspilte seg mellom oss når de ikke var der, etc. Selv om jeg har hatt et håp om at ting en dag ville kunne forandre seg i en slik retning, har jeg også vært veldig klar over at det ikke nødvendigvis ville bli slik - noen gang. Kanskje måtte jeg "ta til takke" med å kun være deltidskjæresten hennes for alltid, eller i alle fall i mange, mange år fremover. Og det å gå med den uvissheten hele tida, og ikke vite hva man faktisk investerte i, det har vært veldig tungt i perioder. Det skal jeg ærlig innrømme.

Men jeg har likevel aldri vært i tvil. Jeg har aldri tvilt på at det er henne jeg vil ha, uansett hvordan det måtte komme til å bli.

Og det er jeg fortsatt ikke i tvil om.

Folk kan si hva de vil om hva som er et "riktig" kjæresteforhold. At visse kriterier må oppfylles for at man kan si seg fornøyd med situasjonen. Jeg for min del trenger kun kjærlighet. Ekte, inderlig kjærlighet. Jeg sier ikke at jeg aaldri ville være misunnelig på mine venner som kan være med kjæresten/samboeren på ting, følge hverandre i selskaper og være en del av hverandres hverdag 110 %.. Det ville jeg nok så absolutt. Men hvis alternativet er å være uten henne, og å ikke ha henne i livet mitt i det hele tatt... Vel, det har jeg fått kjenne en smakebit av i løpet av de siste 5 mnd... Og det er ikke et liv jeg ønsker for meg selv noe lenger enn jeg absolutt må, for å si det slik.

Så derfor håper jeg fortsatt at med tid, forståelse, tålmodighet og masse kjærlighet, at situasjonen jeg befinner meg i nå en dag kan forandres til den situasjonen jeg ønsker meg. At jeg kan kalle henne kjæresten min igjen. Selvom det måtte blitt mellom oss også denne gangen, så vil jeg bare ha henne som kjæresten min.

Jeg kjenner jeg blir oppriktig lei meg av tanken på folk som skal dømme andres forhold nedenom og hjem hele veien. Er det ikke det ene som er galt, så er det det andre. Det er her jeg føler meg som en "evig romantiker" fordi jeg tenker at dersom det er kjærlighet i forholdet, dyp, inderlig og ekte kjærlighet, så kan det faktisk være nok. Selvfølgelig så kan man ikke tillate alt (misbruk og den slags negativ atferd) bare fordi det er kjærlighet inni bildet, og det gjør det "rett". Men om JEG velger å leve livet mitt som min elskedes deltidskjæreste. Hvis det betyr at vi ikke får reise bort på lengre ferier sammen, at vi ikke får oppleve livet som samboere, at vi ikke kan være en del av hverandres hverdag 365 dager i året, så hva så? Hvis JEG mener at det er godt nok for MEG, og hun synes det er godt nok for henne, så er det vel det som er viktigst? Ikke at det passer inn i alle andres normer og regler for hvordan et "godt, sunt og positivt" forhold skal være. Det er vanskelig å få familie og venner til å forstå dette, uten å gi inntrykk av at man er blendet av kjærlighet og ikke ser helt klart. Men er det noe som har fått meg til å se klart, så er det disse månedene uten henne. Og det har vært grusomt..rett og slett grusomt.

Jeg er glad for at jeg har dere (hvis jeg får lov å si det).

Det betyr virkelig mye, og det gjør en forskjell. Det må dere vite.

Familiemann, har du lyst å si noe mer om disse endringene som du nevner? Jeg skal ikke presse meg på, men hvis du vil dele det med oss, så lytter vi velvillig! Og jeg må bare beklage at jeg har kommet her å "kuppet" tråden til Langbein - det var ikke min intensjon! Hadde bare behov for å lufte litt tanker og følelser selv, og dette virket som en behagelig plass å kunne gjøre det. Jommen hadde jeg ikke rett i det..

Klem til dere alle!

[Høstkyss]

Kjære Coby.... Du er ikke din kjæres deltidskjæreste... Du er hennes heltidskjæreste, det er jeg helt sikker på :-) Følelsene dine slår du jo ikke av når ikke dere er sammen? Kanskje litt frekk å si det slik, men jeg tror det er viktig å huske.

Det finnes mange par som velger å bo hver for seg i en periode. Ofte pga barn, pga jobb, eller fordi de bare liker å ha det slik. Jeg kan ikke se hvorfor noen kunne ha rett å kritisere dette. Å si at det ene er bedre enn det andre er i mine øyne ikke rett. Å si at det ene er vanskeligere enn det andre derimot...

Kjenner meg i grunn igjen i "du fortjener bedre" argumentet. Har tenkt denne tanken mange ganger selv. Den kommer fra et usikkert hjerte...

Håper virkelig at din kjære finner sin vei, og finner ut hvordan hun kan leve livet sitt på en måte som er mest givende for henne. Jeg har ingen gode råd og har heller ikke så mye fornuftig å si utenom at jeg håper at alt vil gå bra til slutt...

[Familiemann]

Coby,

Endringene kom etter at hun i helga har gått i seg og det har medført at hun nå snakker om å flytte ut - i alle fall for en periode for å finne seg selv.

For meg føles dette som starten på slutten dessverre.

[Coby23]

Høstkyss, jeg føler meg heller ikke som noen deltidskjæreste. Eller gjorde ikke, den gang vi faktisk var kjærester..noe vi ikke lenger er. Det må jeg ikke glemme, det heller. Men du har rett i det du sier, følelsene slo jeg ikke av når vi ikke var sammen. Det vet jeg derimot han hun gjorde noen ganger, i den grad det går an. Rett og slett fordi hun følte hun var nødt til det, overfor ungene sine. Ved å kanalisere all energi og fokus på dem den tida hun har dem, føltes det nok mindre "galt" å bruke tid og følelser på meg når vi var sammen. Jeg ser i alle fall for meg noe i den duren.

Uansett, jeg valgte å bruke betegnelsen 'deltidskjæreste' fordi vi var i den situasjonen vi var, med begrenset tid og muligheter til å være sammen. Og poenget mitt er at om det så ville blitt sånn igjen ved en senere anledning, så hadde jeg likevel ikke tvilt. Jeg hadde ikke nølt et sekund.

"Du fortjener bedre"-frasen er godt brukt og enda oftere tenkt, tror jeg.. Men som jeg pleide å si til min kjære når hun brukte den "mot" meg: "Jeg synes jeg fortjener akkurat det jeg har lyst på. Og det jeg har lyst på, er deg. Jeg kan nemlig ikke tenke meg noe som er bedre enn nettopp det." Det pleide som regel å få henne til å smile, og tenke seg om. I alle fall for en liten stund..

Men jeg ser jo at det kommer fra et hjerte som ikke riktig vet hva det føler eller hva det vil..noe som egentlig gjør det hele enda tristere. Sukk, det skal jamen ikke være lett..

Takk for omtanken, Høstkyss. Og det siste avsnittet signerer jeg. Jeg håper også hun finner ut av seg selv og hvordan hun kan leve livet sitt så hun omsider kan bli lykkelig. Det håper jeg inderlig <3

Familiemann, jeg skjønner veldig godt at du føler det slik. Noe annet ville vært veldig spesielt synes jeg, situasjonen deres tatt i betraktning. Samtidig så er det lettere å vinkle det hele i ulike retninger, sett utenifra. Blant annet tenker jeg at det er et positivt tegn at hun tar et skikkelig tak i seg selv og situasjonen, og ønsker å virkelig gjøre noe. Da er hun i det minste ett skritt nærmere å finne ut av ting, om ikke annet. I tillegg så tenker jeg at det nok ikke er dumt i det hele tatt å få deg (som er en så stor del av "siuasjonen" hennes) på litt avstand. Kraften og effekten av tid for seg selv er sterkt undervurdert, tror jeg. I alle fall i slike "krisesituasjoner" som dette. Ved å få tid og rom for seg selv - tid til å være alene med alle tanker, rom for å kjenne på følelsene sine på kvelden, og ikke minst å legge seg alene når natta kommer...det er ikke mange som går uanfektet gjennom det, tror jeg. Det er klart at det kan slå ut i ulike retninger også, noe annet skal jeg ikke påstå. Men i mitt håpløst romantiske sinn så tenker jeg at det vel så gjerne kan bli en salig blanding av reality-check og wake-up-call (i mangel på bedre nasjonale uttrykk) for henne.

Jeg har glemt å nevne at jeg i de siste månedene (det hadde sine årsaker, men dog..) av forholdet vårt var ganske slitsom og vanskelig å være sammen med. Å si at jeg var et sant helvete å forholde seg til som kjæreste, vil ikke være å overdrive.. Og jeg tok det vi hadde for gitt, i aller høyeste grad...

Hvor vil jeg med å nevne dette? Jo, jeg kan skrive under, med både fornavn og etternavn, på papiret som sier "Jeg visste ikke hva jeg hadde før jeg mistet det." Kanskje vil det bli dette din kone også lærer, nå som hun får tid for seg selv, tid alene med alle tanker og følelser.

I'm just saying... Ikke gi opp håpet du heller, Familiemann. Ikke enda.

Men husk at jeg er en håpløst romantiker, en vandrende, romantisk klisjé på to bein, og bare 23 somre gammel...hva vet vel egentlig jeg om noe som helst?

Varm oktoberklem fra Sør

[Familiemann]

Nei da Coby. Jeg gir ikke opp, det er utrolig tøft men jeg gir meg ikke før jeg må.

Jeg har klart å legge fram en løsning på hvordan hun kan få tid og rom uten at det blir for dramatiske endringer. Håper hun takker ja til den muligheten.

Jeg kunne også skrevet under på at jeg nok også har tatt ting forgitt. Og at jeg heller ikke satte stor nok pris på det jeg har hatt. Håper at hun, som du sier, ser dette...

Tiden vil vise. Jeg synes fortsatt ikke at du er en håpløs romantiker. Mulig det er for at jeg er det samme :-) Selv om jeg er 15 somre eldre enn deg, vet ikke jeg noe mer jeg heller. Du kan aldri bli utlært i kjærlighet og følelser. Det er ingen fasit her. Følelser kan ikke, i alle fall ikke lenge, styres av fornuft.

[Coby23]

Jeg heier på deg, Familiemann. Jeg synes det er flott å høre at du ikke gir opp håpet. Jeg har sansen for folk som tør å håpe, spesielt når andre for lengst har gitt det opp. Det er sterkt og tøft, og det krever sitt.

Jeg har heller ingen tro på at fornuft og følelser kan gå hånd-i-hånd for lenge, hvis de i utgangspunktet spriker i hver sin retning. Det beste er jo om man kan få begge deler til å "ville" det samme, men slik er det ikke alltid. Det er vel også her at mitt største håp kommer inn i bildet. Håpet om at følelsene tar innersvingen på fornuften til slutt. Der har jeg investert en del, ja..

Vær sterk i troa, hold fast ved håpet, og ta en dag av gangen. Det er det beste rådet jeg som "bare barnet" kan gi både deg, andre likesinnede, og ikke minst meg selv.

Klemmer

[Familiemann]

Hei.

Lærte i kveld at håp og tro ikke alltid hjelper. Jeg blir dessvere også en del av statestikken. Vi er også over.

[smilo]

Familiemann

[SkiZy]

Familiemann. Ønsker deg masse lykke!

[Coby23]

Det finnes ikke noe som er godt nok å si til deg nå, Familiemann.. Dette var bare kjempe leit å høre. Jeg gir deg en god, elektronisk klem, jeg..

Også skal du vite at du har alle gode tanker og største medfølelse herifra.

[Gjest Duffy]

Kanskje han oppdager at han elsker deg allikevel når han plutselig ikke har deg der lenger!

Men det du skal gjøre nå er å ta godt vare på deg selv og skjemme deg selv bort og etter hvert skal en ikke se i bort i fra at du faktisk nyter livet som singel!

Det er ofte attraktivt for menn med kvinner som er selvstendige og viser at de kan nyte livet alene.

[Familiemann]

Duffy,

Min nick er Familiemann, jeg er dermed enn mann :-) Men takk for omtanken.

Coby,

Min tro på kjærligheten fikk seg en real knekk i går kveld ja. Men jeg mener det keg har skrevet til deg tidligere.

Så til alle dere som leser dette og er i tvil i deres forhold. Start kommunikasjonen om tvilen så raskt som mulig. Ja det er tøft og vanskelig, men uhyre viktig. Jeg kom inn i prosessen rundt oss for fire uker siden. Da var det jeg som tok opp saken etter som jeg så at min kone slet med noe. Jeg hadde ikke merket noe. Vi gikk fra jeg elsker deg til full krise på noen få dager (jeg var borte tre dager i forbindelse med jobb).

Jeg skjønner jo nå at hun har jobbet med slike følelser lenge. Og ja som dere kanskje har lest dukket det opp gruende følelser for en annen. Jeg er 100% sikker på at hadde hun tatt opp usikkerheten, som etter hennes utsagn begyne å kjennes i vår, allerede da, ville vi kunne justert kursen noe. Ikke sikkert at det hadde gjort utfallet noe anderledes, men jeg ville da i alle fall vært inkludert. Følelsen av å bli lurt til å henge med på en prosess som har vart i fire uker, når den i utangspunktet var avgjort er nedverdigende og helt jævlig.

Derfor snakk om alle problemer tidlig. Det tror jeg at mange av dem som har vært i min situasjon uansett kjønn, vil kunne skrive under på.

Jeg skal nå bygge mitt liv på nytt. Er på vei til å bli singel for første gang siden jeg var 17 år. 21 års fellesskap er historie. Ja det føles uvirkelig og jeg vil egentlig ikke tro det. Men det er nå slik det en gang har blitt. Nå må jeg reise meg for min og barna våre sin skyld. De trenger at pappa er der mer enn noen gang nå.

Håper noen kan lære av historene i denne tråden. Langbein har opplevd mye av det samme som meg. Vi er flere.

[Gjest Karma]

Familiemann; du virker som en sterk og god mann ! Dette klarer du :-)

Klem fra en som vet hva du må igjennom

[Familiemann]

Takk Karma. Jeg føler meg så langt fra sterk og god som du kan komme akkurat nå. Svak, misslykket, uattraktiv, desperst... Jeg kunne fortsatt.

Men jeg kjemper for å holde hodet over vannet for mine barn. Uansett takk for omtanken :-)

[AnonymBruker]

jeg syntes å huske at denne tråden ble startet av Langbein, men nå har opptil flere kuppet tråden, og trådstarter har blit skviset ut i et hjørne!

Det er trist at flere har det vondt, men kan dere ikke starte deres egne tråder istedetfor å ta over Langbein sin.

[Familiemann]

Jeg synes du kunne spart deg den kommentaren. At du i tillegg hjemmer deg bak anonymitet, sier vel det meste.

Det er Ingen som er ute etter å kuppe noe som helst. Det som skjer når man er i en slik situasjon som både jeg, Langbein og flere er i, er at vi føler et behov for et fellesskap. Jeg skal ikke snakke på vegne av Langbein, men jeg tviler på at han sitter med den meningen du ytrer.

Mennesker har behov for å utveksle erfaringer og råd. At vi har gjort dette i denne tråden, er tilfeldig. Men det var den som passet best i alle fall for meg.