Det er over

[Herr Langbein]

Setter pris på digitale klemmer og tanker her.

Spesielt svar fra Havbris, som alltid skriver fornuft - håper jeg finner noen halvparten så reflektert og velformulert en dag

Oppi alt det vonde klarer du i det minste å ta et steg til siden å betrakte "galskapen" litt utenfra. Det kan være fornuftig når her-og-nå kjennes for ille ut.

Det må være smertefullt å vite at hun gikk lenge i en avslutningsprosess som du ikke fikk ta del i - der din stemme ikke skulle få betydning. Og det var kanskje slik hun også tenkte - at om du hadde blitt tatt med i prosessen så hadde det virket forstyrrende på det hun ante at måtte komme. Men det må oppleves som ydmykende å ikke ha blitt ansett som viktig nok, til å få være med på å påvirke en slik prosess.

Du sier du ikke savner henne - men du savner alt det som var forbundet med det å leve i en familie. Det gir deg jo allerede et håp om at det fortsatt finnes en kvinne der ute som vil vise seg å bli den riktige for deg.

Å betrakte galskapen utenfra er nødvendig. Det er ikke en tilværelse jeg kan oppleve fullt ut, så da er det nyttig å ha evnen til å ta det steget til side. På godt og vondt har jeg alltid hatt evnen til å observere min egen situasjon fra utsiden, og ta med meg konklusjonene når jeg trekkes inn igjen.

Og det er helt riktig at det er ydmykende og overraskende at jeg ble ekskludert fra prosessen som resulterte i bruddet, men sånn er det nå. Og å få servert en ferdig beslutning er tøft, men det er i hvert fall ukomplisert.

Og jada, jeg håper. Jeg er en selvtitulert pragmatisk romantiker: Det finnes mange jenter der ute, og mange av dem kan gi meg mange lykkelige år. Nå gjelder det å komme i balanse, og å bli komfortabel med en ny hverdag. Å leve igjennom nok dager til at jeg har en fortid jeg kan bygge en ny fremtid på.

Jeg har utforsket nettdating litt, men (ikke overraskende) får jeg fort hyggelige avslag når jeg etter et par meldinger orienterer om situasjonen. Nyseparerte menn i ubalanse er visst ikke det de fleste jenter ser etter, og jeg er ikke interessert i å villede eller forlede. Og egentlig trenger jeg bare litt bekreftelse.

(Så er det alltid I Grosny, som presterte å finne en av de riktige fiskene når han var i samme situasjon...)

[Havbris]

Takk for verbal blomst!

Jeg synes det høres så fornuftig ut å starte på nettdating!! Jeg vil tro at du trenger en bekreftelse på deg selv som mann, mer enn noensinne. Om det blir noe av noe er kanskje ikke så viktig akkurat nå - bare du kan kjenne at du har verdi utover det å være far.

Ydmykelsen over det å ikke ha blitt innkalt til forhandlinger i forholdet er sikkert stor. Iallefall ville den ha vært det om jeg var i dine sko. Utroskap er ikke mindre krenkende og ydmykende.

Men igjen - du evner å reflektere over egen situasjon. Og da er du egentlig berget!

[Gjest Håpløs]

Det må være smertefullt å vite at hun gikk lenge i en avslutningsprosess som du ikke fikk ta del i - der din stemme ikke skulle få betydning. Og det var kanskje slik hun også tenkte - at om du hadde blitt tatt med i prosessen så hadde det virket forstyrrende på det hun ante at måtte komme. Men det må oppleves som ydmykende å ikke ha blitt ansett som viktig nok, til å få være med på å påvirke en slik prosess.

Dette har jeg gått og tenkt på siden du skrev det. Siden jeg begynte å tvile på forholdet som jeg er i, har jeg holdt dette for meg selv. Jeg har lenge trodd at dette var for ikke å såre han, for ikke å ta forhaste beslutninger. Men nå ser jeg at det også kan ha sine røtter i at jeg ikke ønsket at han skulle "blande seg inn" i noe som jeg allerede hadde bestemt meg for.

Jeg lurer på, TS, om du vet hvor lenge hun har gått med tankene å gå fra deg før hun snakket med deg om det?

Og jeg, som forsøker å gjøre dette så skånsom som mulig for han (for jeg er tross alt glad i ham!), gjør jeg dette bare verre for ham på grunn at jeg har blitt boende hjemme så lenge?

[Havbris]

Dette har jeg gått og tenkt på siden du skrev det. Siden jeg begynte å tvile på forholdet som jeg er i, har jeg holdt dette for meg selv. Jeg har lenge trodd at dette var for ikke å såre han, for ikke å ta forhaste beslutninger. Men nå ser jeg at det også kan ha sine røtter i at jeg ikke ønsket at han skulle "blande seg inn" i noe som jeg allerede hadde bestemt meg for.

Jeg lurer på, TS, om du vet hvor lenge hun har gått med tankene å gå fra deg før hun snakket med deg om det?

Og jeg, som forsøker å gjøre dette så skånsom som mulig for han (for jeg er tross alt glad i ham!), gjør jeg dette bare verre for ham på grunn at jeg har blitt boende hjemme så lenge?

Selvfølgelig kan det være helt reellt å ville skåne ham, siden du tross alt er glad i ham. Sett fra ditt perspektiv.

Men - jeg ville iallefall ha følt meg snytt om jeg ikke fikk ta del i beslutningsprosessen. Og kanskje ville den følelsen ha vært langt verre, over tid. Det å vite at man kanskje kunne ha bidratt med noe som forandret avgjørelsen, ville ha vært en vanskelig tanke å bære.

[Gjest Håpløs]

Dette er ikke helt lett, eller kanskje jeg ikke ser løsningen..

Hvordan inviterer man sin partner med i beslutningsprosesser når utgangspunkt og mål er så forskjellig?

For å sette det på spissen: Jeg vil avslutte dette forholdet, og han ønsker å fortsette det til vi begge to er sikre på hva vi vil?

Hvordan unngår jeg følelsen at han tar vårt forhold og mitt liv "i gissel"?

Hvordan klarte du å gi slipp på henne, Langbein? Tenker i første omgang praktisk, ikke emosjonell.

[Herr Langbein]

Jeg blander litt forskjellige svar inn her

Havbris,

Jeg synes det høres så fornuftig ut å starte på nettdating!! Jeg vil tro at du trenger en bekreftelse på deg selv som mann, mer enn noensinne. Om det blir noe av noe er kanskje ikke så viktig akkurat nå - bare du kan kjenne at du har verdi utover det å være far.

Ja - jeg trenger bekreftelse. Men kanskje på en litt annen måte enn man skulle tro: Mitt eget selvbilde står til tross for alt ganske sterkt. Jeg er fornøyd med min jobb og økonomi, jeg vet at jeg er en god far, og pragmatikeren i meg forteller at det at et 12-år gammelt forhold tar slutt betyr ikke at jeg er uattraktiv for kvinner.

Det jeg trenger bekreftelse på er at jeg kan falle for andre jenter. Jeg har ikke falt for en ny kvinne siden jeg var tenåring, og jeg har glemt hvordan det skjer. Jeg trenger å kjenne de følelsene igjen, for helt å komme over bruddet.

Men samtidig vet jeg at det ikke kan forventes at det skjer så kort tid etter bruddet, og også at hvis jeg fokuserer for mye på det så vil det bli krampaktig. Så jeg smører meg litt med tålmodighet

Håpløs,

Jeg lurer på, TS, om du vet hvor lenge hun har gått med tankene å gå fra deg før hun snakket med deg om det?

Og jeg, som forsøker å gjøre dette så skånsom som mulig for han (for jeg er tross alt glad i ham!), gjør jeg dette bare verre for ham på grunn at jeg har blitt boende hjemme så lenge?

I følge henne selv: Hun tenkte for første gang at det kanskje ikke skulle være meg for alltid for ca 2 år siden. Siden den gangen har hun tenkt deg av og til, men tenkt som så at i forhold med små barn så er det å forvente at følelser kommer og går. Så har hun, siden omtrent nyttår, innsett at hun ikke elsker meg i det hele tatt. Hun har ikke hatt lyst til å kose/kysse, eller å ta initiativ til aktiviteter. Sex har vi hatt, når jeg har tatt initativet.

Så fikk hun altså øynene opp for denne andre mannen, og da seilte den båten for godt.

Dette er ikke helt lett, eller kanskje jeg ikke ser løsningen..

1 Hvordan inviterer man sin partner med i beslutningsprosesser når utgangspunkt og mål er så forskjellig?

For å sette det på spissen: Jeg vil avslutte dette forholdet, og han ønsker å fortsette det til vi begge to er sikre på hva vi vil?

2 Hvordan unngår jeg følelsen at han tar vårt forhold og mitt liv "i gissel"?

3 Hvordan klarte du å gi slipp på henne, Langbein? Tenker i første omgang praktisk, ikke emosjonell.

1

Hvis ditt utgangspunkt og mål er å avslutte forholdet, så er beslutningen tatt. Beslutningsprosessen er allerede over, og du har allerede feilet ham. Gå din vei, ikke dra det ut.

Hvis derimot målet ditt er å tilrettelegge for at din egen lykke (og barnas lykke, hvis dere har barn), må du gjøre noe annet. Da må du se nøkternt på det, og finne ut hvorvidt det er mulig å finne tilbake til hverandre, og i så fall hvordan. Her kan jeg ikke gi mange råd (Havbris derimot har sin egen suksesshistorie der), men i alle fall hvis det er barn involvert så er det min mening at man må prøve det som prøves kan. Familievernkontoret, snakke sammen, sette av tid til hverandre, etc, etc.

2

Det er ikke snakk om å legge all makt i hans hender, men å la ham være deltagende i den viktigste beslutningen som blir tatt for hans liv kanskje noen sinne. Du stiller et spørsmål som fremstår som provoserende: Hvis vi skal bruke metaforer, mitt forhold og mitt liv var aldri noe gissel, det ble dyttet foran toget og henrettet uten at jeg hadde noe jeg skulle ha sagt.

Hvordan du skal unngå denne følelsen? Dere er to mennesker som hver for dere kan bestemme at dere skal gå hver til sitt, men beslutningen om å bli kan dere bare ta sammen. Så selvfølgelig er man i en slik situasjon prisgitt hva den andre sier.

3

Praktisk? Jeg flyttet ut midlertidig til hun hadde funnet seg et nytt sted å bo. Så delte vi alt vi hadde sammen, barna inkludert. Vi tok fotografiene ned fra veggene, og hun likte det ene bryllupsbildet (der vi smilte), så det fikk hun. Det hvor vi kysset fikk jeg. Resten av bildene av livet vårt sammen la vi i to like store hauger.

Så tok hun med seg halvparten av inventaret, og kjørte det til sitt sted. Jeg sitter igjen i en stue som er halvt tom.

Hun tok halvparten av kjøkkenutstyret, og av og til oppdager jeg at jeg mangler en hjulvisp, en kakeform, eller en hvitløkspresse.

Så tok hun med seg halvparten av klærne til barna.

Så vasket hun huset.

Så flyttet jeg tilbake til huset som før sommerferien hadde mamma, pappa og de to barna som spise frokost sammen på søndag og middag sammen på kvelden, satt med ned midt på stuegulvet, og forsto absolutt ingenting.

[Gjest Håpløs]

Langbein...

Takk for lang, åpen og veldig bra svar. Det hjelper meg veldig. Jeg klarer ikke å la være å felle en tåre om det siste du skriver, og ville helst gitt deg en skikkelig god klem. Jeg er klar over at jeg setter ting litt på spissen med tanke på min spørsmålsstilling, og beklager hvis jeg har trakket over en grense.

På en måte hadde din eks altså allerede bestemt seg og ville bare bli fort ferdig med hele situasjonen, tolker jeg det rett? Det virker på meg som jeg kunne sammenlignet det med å fjerne et plaster: hun fjernet det rask, skorpen løsnet og såret måtte gro på nytt. Men dermed var det heller aldri noen muligheter å forsøke å finne tilbake til hverandre. Det må ha medført en maktesløshet som jeg ikke kan ane hvordan føles... Min situasjon er annerledes: Prosessen spilte som sagt helt siden flere år siden, har elementer i seg der han helt klart trakket over mine grenser, og brøt min tillitt gjentatte ganger. En episode før sommerferien medførte at begeret rant over for meg. Jeg snakket for første gang i vår 14-årige ekteskap om å flytte ut. Isteden for å gjøre dette, ble vi boende sammen og forsøkte å få i gang en dialog. Til dette hentet vi inn hjelp fra en samtaleterapeut (ikke familievernkontoret, men privat). Etter en del timer der og følelsen at vi ikke kom noen videre der, sluttet vi der og begynte vi heller å korresponere på e-post. Det praktiske som *jeg* manglet i forholdet har kommet på plass, det er som om han hat tatt for seg en liste og har begynt å krysse av. Men han er ikke flink å si fra om det han manglet i forholdet, bortsett fra det seksuelle (jeg tenner ikke på ham) Og at han mener at jeg er veldig vanskelig å tilfredsstille fordi jeg øker kravene mine til stadighet.

Ja, her er det også barn i bildet, og situasjonen her hjemme virker harmoniøs. Men vi er som et vennepar som bor sammen, og begge er enige i at det ikke finnes romantiske følelser mellom oss. Så hvor lenge kan man bo slik? Kanskje ganske lenge, med mindre en av oss, eller begge, får følelser for en annen og ønsker å utforske disse følelsene. Eller den ene får følelser for den andre igjen, som ikke kan gjengjeldes av den andre.... For å komme tilbake til det jeg skrev isted: er dette da som å fjerne plasteret sakte?

Klem....

[Herr Langbein]

Langbein...

Takk for lang, åpen og veldig bra svar. Det hjelper meg veldig. Jeg klarer ikke å la være å felle en tåre om det siste du skriver, og ville helst gitt deg en skikkelig god klem. Jeg er klar over at jeg setter ting litt på spissen med tanke på min spørsmålsstilling, og beklager hvis jeg har trakket over en grense.

På en måte hadde din eks altså allerede bestemt seg og ville bare bli fort ferdig med hele situasjonen, tolker jeg det rett? Det virker på meg som jeg kunne sammenlignet det med å fjerne et plaster: hun fjernet det rask, skorpen løsnet og såret måtte gro på nytt. Men dermed var det heller aldri noen muligheter å forsøke å finne tilbake til hverandre. Det må ha medført en maktesløshet som jeg ikke kan ane hvordan føles... Min situasjon er annerledes: Prosessen spilte som sagt helt siden flere år siden, har elementer i seg der han helt klart trakket over mine grenser, og brøt min tillitt gjentatte ganger. En episode før sommerferien medførte at begeret rant over for meg. Jeg snakket for første gang i vår 14-årige ekteskap om å flytte ut. Isteden for å gjøre dette, ble vi boende sammen og forsøkte å få i gang en dialog. Til dette hentet vi inn hjelp fra en samtaleterapeut (ikke familievernkontoret, men privat). Etter en del timer der og følelsen at vi ikke kom noen videre der, sluttet vi der og begynte vi heller å korresponere på e-post. Det praktiske som *jeg* manglet i forholdet har kommet på plass, det er som om han hat tatt for seg en liste og har begynt å krysse av. Men han er ikke flink å si fra om det han manglet i forholdet, bortsett fra det seksuelle (jeg tenner ikke på ham) Og at han mener at jeg er veldig vanskelig å tilfredsstille fordi jeg øker kravene mine til stadighet.

Ja, her er det også barn i bildet, og situasjonen her hjemme virker harmoniøs. Men vi er som et vennepar som bor sammen, og begge er enige i at det ikke finnes romantiske følelser mellom oss. Så hvor lenge kan man bo slik? Kanskje ganske lenge, med mindre en av oss, eller begge, får følelser for en annen og ønsker å utforske disse følelsene. Eller den ene får følelser for den andre igjen, som ikke kan gjengjeldes av den andre.... For å komme tilbake til det jeg skrev isted: er dette da som å fjerne plasteret sakte?

Klem....

Hei

Nei, ikke vær redd for om du tråkker over noen grenser. Jeg har veldig få grenser, men en del sterke meninger som kan komme litt (for) tydelig frem noen ganger!

Ja, hun hadde bestemt seg. Men om det var snakk om å gjøre det fort? Vel. Hun hadde gått med dette i mange måneder, og det var jo til slutt jeg som dro katten ut av sekken. Det var jeg som spurte hvorfor ting virket så underlig mellom oss i det siste, og først da fortalte hun at hun ikke lenger elsket meg.

Første reaksjon var: Ok, dette må vi ordne. Så jeg fortalte henne ganske tydelig at jeg ville jobbe for dette, også for barnas skyld. Vi måtte snakke sammen og finne ut hva som kunne gjøres.

Hun var motvillig, men ikke uvillig. Hun trenge litt tid på å tenke ut hva hun ville, og det fikk hun. I utgangspunktet skulle hun ha et par uker.

Så, én uke etter, spurte jeg henne om det var noen andre med i bildet. Da fikk jeg vite det, og forsto også på måten hun ordla seg på at alt håp var ute for vår del. Fortalte henne hva jeg hadde forstått, og hun sa seg enig i at sånn var det.

Plasteret var det jeg som dro av, føler jeg. Jeg hadde et par uker hvor jeg konsentrerte meg om papirarbeide og praktiske detaljer, og det resulterte i verdens korteste meklingstime hvor rådgiver bare leste over mitt forslag til avtale og samværsordning og sa vi hadde tenkt på alt, lykke til. Og time hos advokat hvor jeg presenterte mitt utkast til skifteavtale, og han sa han aldri hadde sett et så ryddig oppgjør. Jeg var bare glad for noe å bruke tiden og hodet til.

Din situasjon er klart annerledes. Han vet om problemene, dere har allerede luftet situasjonen. Det som skjer vil ikke på samme måte komme som et sjokk. (For min del kom det altså som en fullstendig bombe, jeg hadde ikke en gang oppfattet noe som helst. Jeg trodde vi hadde en travel hverdag, med 2x100% jobb og to små barn, og det var ganske vanlig å ikke ha så mye tid til hverandre. Men vi kranglet jo ikke, og jeg trodde vi hadde det fint. Anyway).

Jeg vil helst ikke gi dere konkrete råd. Hver situasjon er unik, og dere må løse den utifra egne forutsetninger. Med barn i bildet så er det barnas lykke som må prioriteres, men det må balanseres og det er ikke en enkel løsning på det. Jeg ville gitt det litt tid, men brukt tiden aktivt og konstruktivt. Jeg tror ikke dere finner tilbake til hverandre uten å gå inn for det. Og hvis dere så kommer frem til at det ikke går, så sett dere ned og avtal samvær og økonomi før dere bryter. Etter selve bruddet blir man fort fremmede for hverandre, og det dukker opp sorg og sinne som dere ikke hadde forutsett.

Lykke til.

Endret 26. september 2011 av Herr Langbein

[smilo]

Gjest Håpløs:

Jeg kjenner igjen mye av det du skriver i ditt innlegg over her. Slik av det delvis hos oss også, for endel år siden. Jeg tvilte, vi gikk en runde med oss selv og hverandre (eller jeg gikk den runden?) og det endte med at jeg ble. Det gikk 6 år. Jeg holdt ut for ungene, men for min del bodde jeg sammen med en venn jeg var glad ,som forventet sex innimellom. Jeg hadde overhode ikke sexlyst (den har vært fraværende utallige år) men gjorde det jeg følte meg forpliktet til, for det var jo mitt hode som ikke var som det skulle når det gjaldt sexen..

Så en dag kjente jeg at dette klarer jeg ikke. Det hadde bygd seg opp over så lang tid at jeg bare kjente nå er det nok. Jeg sa fra til min partner som slett ikke skjønte hva som skjedde, og gikk rett i kjelleren. Men jeg hadde ikke mer å gi.Jeg hadde brukt opp alt. Jeg klarte ikke engang å ta innover meg at vedkommende var trist og gråt, noe som alltid har påvirket meg før.

Vi solgte huset og flyttet begge to, og startet en ny hverdag. Og for meg er det absolutt det rette. Men jeg vet min tidligere partner har det tøft fortsatt, og sannsynligvis håper ting ordner seg, for oppførselen tyder på det. Men det toget er gått her.

Hvis jeg hadde vært deg så ville jeg nok heller flyttet ut og latt din mann finne seg noen som kan være glad i ham på hans premisser. For nå er dere venner, og det er ikke nok til å bo sammen etter min mening. La han starte et nytt liv, og det samme for deg.

[Gjest Fotvilet]

Har skrevet et par innlegg her tidligere og er midt i en slik prosess.

Det slo også ned som en bombe hos meg at min kone i over 9 år og kjæreste i 21 ikke lenger var sikker på om følelsene hun hadde for meg var nok. De er mer enn vennskapelige, men kanskje ikke lenger så mye som de var. Hun hadde da latt seg begeistre for en annen mann, og kjenner på gryrende følelser for ham. Der er vi nå, etter at jeg tilslutt forsto at noe ikke var som det skulle og tok tak i saken. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg sikkert hatt det godt med meg selv nå, men da vært nærmere slutten enn jeg tror vi er.

Jeg er slik jeg har det nå overbevist på at jo tidligere begge blir klar over at det skurrer jo bedre er det. Ikke på kort sikkt, men på lang sikt. Jeg har nå brukt 14 dager i et berg og dalbane tur av følelser som jeg ikke unner noen. Men jeg tror jeg holder på å skjønne hvordan min kjære har det.

Jeg elsker henne fortsatt og har sterk tro på at dette kan løse seg. Vi har startet å prate og jeg er fornøyd med alle små steg som tas. Hun har nok mer problemer med å sette ord på det hun føler og sier at hun har følelser som svinger begge veier. Er usikker på hvilket valg hun skal ta og at det føles feil uansett. Vi skal på familievernkontoret denne uken. Hva som skjer vet vel ingen enda...

Jeg har stor tro på ærlighet i et forhold. Derfor når man er sikker på at det er noe som skurrer sårer man andre mer ved å la sine egne tanker gå så lenge at en beslutning er tatt, enn å slippe katta ut av sekken så tidlig som mulig. Om resultatet blir noe annet er ikke sikkert, men da er det enklere for begge å akseptere et evt. brudd.

Å gjøre som smilo skriver å la det skurre så lenge for så å slippe bomben, er etter min mening særdeles drastisk. Da er man forlengst ferdig med sin partner som da føler han har gått utfor et stup uten å i det hele tatt ha vært i nærheten av kanten. Klart det da blir vanskelig å komme seg igjen.

Jeg tror også mange forhold kunne vært reddet hvis man kommer tidlig i gang med alvorlige samtaler. Det koster mye å ta disse, men uansett utgang er man tjent med det. I mitt tilfelle kom vi nok sent i gang, men om det er forsent får vi evt. komme tilbake til.

[Havbris]

Har skrevet et par innlegg her tidligere og er midt i en slik prosess.

Det slo også ned som en bombe hos meg at min kone i over 9 år og kjæreste i 21 ikke lenger var sikker på om følelsene hun hadde for meg var nok. De er mer enn vennskapelige, men kanskje ikke lenger så mye som de var. Hun hadde da latt seg begeistre for en annen mann, og kjenner på gryrende følelser for ham. Der er vi nå, etter at jeg tilslutt forsto at noe ikke var som det skulle og tok tak i saken. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg sikkert hatt det godt med meg selv nå, men da vært nærmere slutten enn jeg tror vi er.

Jeg er slik jeg har det nå overbevist på at jo tidligere begge blir klar over at det skurrer jo bedre er det. Ikke på kort sikkt, men på lang sikt. Jeg har nå brukt 14 dager i et berg og dalbane tur av følelser som jeg ikke unner noen. Men jeg tror jeg holder på å skjønne hvordan min kjære har det.

Jeg elsker henne fortsatt og har sterk tro på at dette kan løse seg. Vi har startet å prate og jeg er fornøyd med alle små steg som tas. Hun har nok mer problemer med å sette ord på det hun føler og sier at hun har følelser som svinger begge veier. Er usikker på hvilket valg hun skal ta og at det føles feil uansett. Vi skal på familievernkontoret denne uken. Hva som skjer vet vel ingen enda...

Jeg har stor tro på ærlighet i et forhold. Derfor når man er sikker på at det er noe som skurrer sårer man andre mer ved å la sine egne tanker gå så lenge at en beslutning er tatt, enn å slippe katta ut av sekken så tidlig som mulig. Om resultatet blir noe annet er ikke sikkert, men da er det enklere for begge å akseptere et evt. brudd.

Å gjøre som smilo skriver å la det skurre så lenge for så å slippe bomben, er etter min mening særdeles drastisk. Da er man forlengst ferdig med sin partner som da føler han har gått utfor et stup uten å i det hele tatt ha vært i nærheten av kanten. Klart det da blir vanskelig å komme seg igjen.

Jeg tror også mange forhold kunne vært reddet hvis man kommer tidlig i gang med alvorlige samtaler. Det koster mye å ta disse, men uansett utgang er man tjent med det. I mitt tilfelle kom vi nok sent i gang, men om det er forsent får vi evt. komme tilbake til.

Godt at dere har kommet igang med de samtalene som er nødvendig nårforholdet skurrer. Det er mye som kan komme opp i dagen av frustrasjoner etc som lett kan bli store ting om det ikke blir snakket om. Flott at dere har fått time på familievernkontoret - det kan være godt å ha en tredje person der som kan være med på å strukturere samtalen og hjelpe med å formulere spørsmål. Uansett utfall av dette, så er det viktig å få snakket sammen og gått i dybden på et forhold som tross alt har vart lenge.

Samhandlingsmønstre kan endres bare man blir oppmerksom på de!

Lykke til!

[Høstkyss]

Nå har jeg også fått bruker her inne - det var meg som skrev under "håpløs".

Jeg kan bare underskrive det som blir sagt her om å snakke sammen. Når den ene part eller begge parter ikke føler at man kan ta opp i en samtale hva man sliter med lenger, er veien tilbake mye lengre, eller kanskje til og med stengt. Men å snakke sammen kan være vanskelig. Snakke sammen med en tredjepart tilstede kan hjelpe mange. Men også å skrive til hverandre er et godt tips.

I dag så jeg på en leilighet, samme dag som jeg fikk en mail der han skrev at han fortsatt elsker meg. Jeg kjenner hvordan jeg rives i stykker, blir dradd i 2 motsatte retninger! Vi snakker bra, han forteller om en framtid sammen som han igjen ønsker (før har han sagt at han ikke gjør dette) og er gode venner. Selv blir jeg mer og mer usikker. Tenderer mot å velge å bli (Men det er nå, I dag... På dette øyeblikket...).

Men hvis jeg velger å bli, hvorfor velger jeg det? Fordi det er lett? Medfører minst konflikt? Fordi jeg elsker ham igjen? For barna? På grunn av det materielle og praktiske? Fordi JEG vil det? Eller fordi HAN ønsker det?

Som konene til Langbein og "Fortvilet" har det her også sniket seg in en tredjepart, en person som jeg har blitt veldig glad i, som gir meg oppmerksomhet, som ser meg. Jeg har derimot valgt å ikke fortelle dette til min nåværende partner. Jeg tenker og grubler. Bør jeg?

Langbein: du har mistet din kjære, "Fortvilet" du kjemper for din kjære... Når er løpet kjørt? Når er en følelsesmessig "tapt" for sin partner?

[Herr Langbein]

Langbein: du har mistet din kjære, "Fortvilet" du kjemper for din kjære... Når er løpet kjørt? Når er en følelsesmessig "tapt" for sin partner?

Interessant spørsmål. Det har vært flere steg. Akkurat den analysen har jeg ikke tenkt gjennom før, så dette kan fort bli usammenhengende:

1: Når hun sa hun ikke elsket meg lenger

Her begynner det jo, og alt får en knekk. Jeg innser at det jeg trodde var solid, ikke var solid. Mest sjokktilstand, og få klare tanker. Men tvilen kommer jo snikende.

Sannsynligheten for at dette alene var slutten er ganske stor, men det var nok fortsatt en vei tilbake. Med mye jobbing, og med et felles mål om å fortsette, så tror jeg faktisk forholdet kunne reddes.

Pragmatikeren i meg ser at det fort kunne blitt et kjærlighetsløst ekteskap som hadde tæret på oss begge, og barna også. Den samme pragmatikeren har et såpass kynisk syn på kjærligheten at jeg tror den kunne nok vekkes igjen, i hvert fall tilbake til et punkt hvor den var nok til å bære oss noen år til.

Samtidig: En slik tvil vil ofte være starten på slutten uansett.

2: Når hun fortalte om han andre

Første slag på spikeren i kisten. Jeg kan tilgi utroskap, men jeg ville aldri kunne stolt på henne igjen. For min del har man én sjanse til å vise seg tilliten uverdig.

Hvis jeg hadde valgt å gi det en sjanse til tross for dette hadde jeg aldri stolt på henne igjen. Og for meg er trygghet og tillit vel så viktige ingredienser i kjærlighet som lidenskap (alle diskusjonene rundt her om strippeklubber, besøk hos ekser, feste med kvinnelige eller mannlige venner fremstår for meg som skremmende. Forholdet vi hadde aksepterte dette.. bare tanken om at den andre skulle gjøre noe som såret den andre var utenkelig).

Samtidig: Hun er et menneske, og mennesker gjør dumme ting.

En liten sjanse hadde jeg gitt det. For barnas skyld. Kanskje, kanskje kunne vi funnet tilbake.

3: Etter noen uker alene

Så gråt jeg, og fortvilet, og gikk lange turer hvor alt var tungt. Spiste ikke, sov ikke.

Men oppdaget i sorgen at jeg aldri savnet henne. Jeg leser om andre som ikke kan utstå tanken om aldri holde ham eller hun igjen, og den tanken var ganske fraværende. Huset uten henne var tomt, men jeg tok meg aldri i å se henne i stolen hun pleide å sitte.

Jeg er fortsatt i sjokk, og jeg sørger, men ikke over henne. Og jeg oppdaget at hun ikke var den eneste som ikke lenger elsket den andre. Jeg innså med ett at det kanskje er noen der ute som ønsker å kysse meg av eget initiativ.

Og jeg kunne forestille meg andre kvinner som kunne gi meg en bedre kjærlighet. Og som jeg kunne forelske meg i.... helt på nytt... og det er en tiltalende tanke.

Og viktigst: Min ekskone er, til tross for at hun er en j***** bitch, et snilt og redelig menneske. Hun er en god mor for mine barn, og hun har reagert på mine reaksjoner på en voksen måte. Og jeg er også istand til å sette meg selv til side når det er nødvendig.

Jeg vet at vi vil klare å oppdra og passe våre barn sammen på en god måte, og å samarbeide godt. Vi er i stand til å gi dem trygghet og kjærlighet i to hjem.

--

Og litt på siden av svaret over: I ettermiddag på jobben, så oppdaget jeg plutselig at noe var borte. Trykket på brystet, klumpen i magen. Jeg rettet tankene forsiktig mot vonde tanker, og lettheten fortsatte. For første gang på over to måneder var det en times tid uten smerten.

Den er tilbake nå. Men sånn er det. Neste gang.. kanskje to timer. Og til slutt sørger jeg over at jeg er ferdig med å sørge over en fin fase i livet mitt. :-)

[Gjest Gjest]

Jeg vet nøyaktig hva du går gjennom, vi var sammen i 15 år, jeg er 36 i dag, hun er 37. Hun gjorde det slutt i juni, 2 uker senere traff hun en fyr som hun nå er i forhold med. Alt endret seg i juni, det livet jeg kjenner endret seg helt. Nå har vi barna annenhver uke. Jeg har ingen kontakt med henne uten om det vi må pga barna. Hun er super lykkelig mens jeg sitter igjen å føler tiden har stoppet helt opp. 3mnd senere er savnet sterkt til stedet. Tenker på henne fra jeg står opp til jeg legger meg. Vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre lengre. Klarer ikke å gjøre noe som helst lengre..

Føler så utrolig sterkt med deg og jeg vet hva tanker gjør med deg psykisk og fysisk. Hvis jeg kunne, så skulle jeg ha avlastet smertene dine og gitt deg noen gode følelser. Men vet du hva" DET BLIR BEDRE" stol på det. Tid, tålmodighet og balanse. Hold ut og lykke til.

[Gjest Firtvilet]

Huff. Det et ikke bare hyggelig lesning for meg som kjempet dette. Jeg vil ikke gi opp. Hun sier hun er veldig gla i meg enda, men vet ikke om følelsene er sterke nok.

Jeg synes fortsatt at det er et ok utganspunkt, men kjører berg og dalbane med utrolig mange følelser fortiden.

Jeg håper vi skal jobbe for dette sammen, men frykter d verste.

[smilo]

Å gjøre som smilo skriver å la det skurre så lenge for så å slippe bomben, er etter min mening særdeles drastisk. Da er man forlengst ferdig med sin partner som da føler han har gått utfor et stup uten å i det hele tatt ha vært i nærheten av kanten. Klart det da blir vanskelig å komme seg igjen.

Jeg tok jo tak i dette for flere år siden for første gang, og fikk en midlertidig løsning den gang, men de problemene vi hadde den gang ble fort glemt når tiden gikk. Det som ble lovet og som var viktig for meg den gang holdt vel 3-4 mnd, før vi var tilbake der vi var før den runden. Allikevel holdt jeg ut i 6 år men flere runder hvor jeg forsøkte å komme videre, ute å nå gjennom. Allikevel ble det for min partner som å få en bombe i fanget.. Hvordan er det mulig lurer jeg på da. Det stupet burde ikke komme overraskende.

[Gjest Fortvilet]

Hei smilo.

Hvis problemene ikke ble løst, burde d ikke komme som en stor overraskelse nei, men d forutsetter at han også var klar over at det ikke var løst. Vi tenker ulikt vi mennesker, og er heller ikke tankelesere. Derfor er kommunikasjon om vanskelige tema utrolig viktig. Hvis ikke kan det oppleves som en bombe selv om han kanskje burde sett det. Det er bare ikke så enkelt.

Jeg så ikke problemene komme så voldsomt som de nok er. Vi har ikke gått en slik runde før, og jeg har brukt mye tid og krefter på å finne ut om jeg burde sett noe. Kan ikke sette fingeren på at ja...dert var det noe ha.

Min oppfording er at man så tidlig som mulig kommer i gang med samtaler som d som ikke er bra. Selv om d eg knalltøft har man da en sjanse til å redde det man har hvis man vil. Hvis denne kommunikasjonen ikke er der, går det bare til et punkt og så et det helt over...

[Gjest Fortvilet]

Huff. Har lest hele tråden på nytt. Savner et håp, et lyspunkt i denne rekken av innlegg. Er det ingen som har klart å komme seg ut av sumpen?

Over skyene er det alltid sol heter det. Men av og til brytes jo skydekket opp og solen kommer fram. Er det virkelig så få solglimt i hverdagene våre eller er det først når det røyner på at fortvilelsen drukner alle gode tanker at man skriver i slike fora.

Sønnen i huset har en standardreplikk som kommer når ting ikke er som de skulle "Det går bra pappa! Det går bra!". Kjenner jeg kunne tenkt meg å hatt den tankegangen litt oftere om dagen. Det går bra!

Håper han slipper å få beskjed om at det ikke gjør det... Ønsker ikke å gi ham den lærdommen enda... han kan godt bli eldre før den kommer.

[Herr Langbein]

Huff. Har lest hele tråden på nytt. Savner et håp, et lyspunkt i denne rekken av innlegg. Er det ingen som har klart å komme seg ut av sumpen?

Les slutten av min post #53 igjen

Det tar bare tid, alt som mangler er en Fast Forward-knapp!

[Høstkyss]

KLEM! Herr langbein... Ja den fast-forwardknappen hadde vært gull å ha nå.

Jeg føler meg som i disse såpe-seriene: Frustrerte fruer, Grace Anatomy, den slags. Bare at jeg ikke kan slå av TV'en når jeg blir lei.

Og "Fortvilet"... visst finnes det håp! Slik jeg ser det, kan dette ha 2 ulike utfall. Enten så holder dere sammen, eller så går dere fra hverandre. En slik forenklet problemstilling hjelper meg ihvertfall i skogen av følelser og tanker. I min situasjon er det meg som er den usikre (som konen din).

Vi har vært i samtaleterapi, ikke hos familievernkontoret, men hos en "vanlig" terapeut. Der fikk jeg slippe ut all min frustrasjon og sinne. Det kjentes godt for meg, men vondt for han, og dermed igjen: vondt for meg. Vi sluttet der på grunn av at vi følte at vi ikke kom videre, men det ga oss en fin arena å starte prosessen fra.

Terapeuten ga oss et godt tips: "Hva gjorde dere sammen til å begynne med i forholdet" spurte hun. Og hun anbefalte oss å finne tilbake til det. Hvis man gikk mye tur sammen når man ble kjent, eller gikk endel på teater, eller skrev lange brev, eller trente sammen... slike ting. Av og til trenger man bare å bli kjent med hverandre "på nytt".

Kanskje det er vanskelig, men det å "date" sin partner, oppføre seg som om man ikke allerede "har" den personen er noe som kan hjelpe noen forhold over kneken. Kanskje ditt også, "Fortvilet"?

PS... utrolig søt kommentar fra din sønn... Det minner meg på at barn ser mer en vi tror og vet mer en vi ønsker...