Det er over

[Høstkyss]

Jeg synes du kunne spart deg den kommentaren. At du i tillegg hjemmer deg bak anonymitet, sier vel det meste.

Det er Ingen som er ute etter å kuppe noe som helst. Det som skjer når man er i en slik situasjon som både jeg, Langbein og flere er i, er at vi føler et behov for et fellesskap. Jeg skal ikke snakke på vegne av Langbein, men jeg tviler på at han sitter med den meningen du ytrer.

Mennesker har behov for å utveksle erfaringer og råd. At vi har gjort dette i denne tråden, er tilfeldig. Men det var den som passet best i alle fall for meg.

Signerer den!

[Herr Langbein]

Om andre kan bruke tråden er det fritt frem. Familiemann sin situasjon er så lik at dette er et naturlig sted å lufte tanker og søke støtte.

[Gjest *]

Føler med dere og deg, Familiemann. Allikevel må jeg si at setningen om at kommunikasjonen må starte tidligere, så den som blir forlatt får være med på avgjørelsen/avslutningen FØR den blir tatt. Problemet her er jo bare at den som er usikker, mest er det fordi h*n nettopp har truffet en annen og ikke er sikker på denne. Derfor holder h*n hele usikkerheten hemmelig, helt til det andre forholdet er i boks. Det er råttent, ja, men allikevel er det dette som skjer i over 70% av forholdene som går dukken. Kona di er sikkert fin/snill/pen og alle de komplimenter du kan komme på MEN hun er også uten moralske skrupler. Hun ville ikke informere deg før hun hadde ham helt sikkert. De har også blitt enige om en historie som de serverer omverdenen, nettopp at det hele startet på et senere tidspunkt.

Jeg har vært borti dette selv, med den flotteste personen du kan tenke deg. Ordentlig, snill og ressurssterk. Men jeg lar meg ikke "rævkjøre" (unnskyld uttrykket, men det er det eneste uttrykket som dekker en slik oppførsel. Jeg tok tyren ved hornene, sa at jeg tror ikke et ord på dette. Kjørte full scanning av mobil, pc'er og U name it. Jeg avslørte de begge og forlot dem uten ære forøvrig. Tok vare på utskrifter av meldinger (i bankboks) og ba de dra en viss plass. Angrer intet, er bare lei meg for at jeg ikke var mer nådeløs. Resultatet: jeg har en partner som spiser av hånden min. "den andre" ble plutselig uinteressant. H*n vil nå gjøre alt for å beholde meg. Jeg snakket med en psykiater i en anledning som sa: " i alle forhold er det viktig at terrorbalansen opprettholdes". Jeg tror på dette. Ved å være grei, snill, håpe på det beste og "jeg vil alltid være der for deg om du ombestemmer deg" er dødfødt. Og jeg snakker om ordentlige forhold, ordentlige ekteskap imellom ressurspersoner med flotte jobber, flere barn, hytte, hus og bikkjer. Lykke til og du må bli mer tykkhudet, selv om det koster deg mange søvnløse netter. Det er bedre å vite at din selvfølelse er opprettholdt om det går til helvete, enn om hun bare kan lyve seg fra sine handlinger og la deg sitte som et spørsmålstegn, med skjegget i postkassa.

[Shoe]

 

.

 

Endret 16. april 2024 av Shoe

[Familiemann]

Kjære Gjest_*_*

DU virker utrolig bitter og sint. Jeg kan forstå det, men ikke prosjekter dine følelser og opplevelser over på min situasjon som en fasit. Jeg vet mer om hva som har foregått en jeg velger å skrive i denne tråden og er sikker på at jeg ikke er i sin situasjon. Det er nok moral hun har. Det er derfor dette oppsto før noe hadde seriøst hadde skjedd.

Poenget med at kommunikasjonen må skje tidligere er at det skjer noe i et forhold som skaper rom for følelser for en tredje part. Det er ikke noe som bare plutselig skjer. Derfor er det viktig at man allerede tidlig tar tak i de små problemene, tvilene og manglene i et forhold og jobber med dem. Lykkes man da, vil det fortsatt ikke være rom for slike følelser. Det er her så mange svikter, derfor de tallene du henviser til.

Hvis jeg skulle tappet mobilen, PCen m.m. ville jeg nok slitt med å kunne stole på den personen selv om alt ordnet seg. I tillegg hvordan ville tilliten vært den andre veien. Er det slik at vi skal overvåke hverandre i et forhold? Får vi det bedre da? Det nekter jeg å tro. Tenk hvor slitsomt det ville være.

[Coby23]

Signerer din, Familiemann.

Dessuten ligger det ikke for alles føtter å være sinna, forbanna og bitter. Jeg skulle noen ganger ønske at jeg var litt mer sinna, litt mer forbanna over situasjonen jeg befinner meg i. Bare for å kjenne på en annen følelse enn den triste og kjipe.

Men jeg klarer ikke det, fordi jeg i veldig stor grad forstår min kjære. Jeg sier ikke at det er tilfellet hos alle - noen gjør uforståelige (og også utilgivelige) ting. Men for min del er dette tilfellet. Derfor lønner det seg verken for meg, eller for min kjære slik jeg kjenner henne, at jeg er forbanna og skal leke for mye med terrorbalansen i forholdet.

Skulle det likevel være det som til slutt feller meg fullstendig, så vil jeg iallefall ha mitt på det rene. Jeg vil ha en god samvittighet for måten jeg har taklet situasjonen på, og jeg vil ha det godt med meg selv når jeg tenker på at jeg gjorde det på den måten som var naturlig for meg. Det er det som gjør at min selvfølelse opprettholdes, hver eneste dag.

[Familiemann]

Jeg kjenner meg nok både sint og bitter innimellom. Men jeg er nok mye mer på linje med deg Coby. Det tjener meg ingen ting å leke med terrorbalansen for å få det som jeg ønsker. I mitt tilfelle vil det slå fullstendig tilbake på meg.

Jeg kunne ikke vært mer enig i det du skriver om samvittighet og håndtering av situasjonen.

Så en liten oppdatering: Vår slutt er nok utsatt litt. Det betyr ikke at den ikke kommer, men at min kone har innsett at hun ikke tok beslutningen på helt riktig grunnlag og i alle fall ikke i riktig sinnstilstand. Hun har bedt om at vi fortsetter prosessen vi var inne i før hun kastet kortene for å kunne være litt mer sikker på hva som er riktig.

Jeg vil ikke si at dette nødvendigvis gir et annet resultat, selv om det tenner et ørlite håp inne i meg. Vi får se hva tiden vil bringe, jeg er forberedt på det verste nå. Har allerede kjent på den følelsen. Føler meg heller ikke lurt hvis noen tror det. Jeg har holdt døren åpen for en revurdering av beslutningen helt siden hun annonserte sin avgjørelse. Jeg syntes den var forhastet da og det ser ut til at hun har kommet dit også etter å ha hatt tid til å tenke litt for seg selv.

Endret 7. oktober 2011 av Familiemann

[Herr Langbein]

Og litt senere....

Hei - det er jeg som er TS. Nå har jeg jo en konto, som jeg kan svare med.

Det viser seg at livet fortsetter selv om det tar slutt.

Jeg drar på jobb, jeg jobber, jeg drar hjem.

[...]

Men jeg kan glede meg til ting og over ting. Og uke for uke... nærmer jeg med den dagen jeg er mer lykkelig enn jeg var sammen med henne.

Nå har det gått nesten 4 måneder siden bruddet, 6 uker siden forrige oppdatering. Og siden jeg etterhvert har begynt å henge på KG, så skal dere få en liten oppdatering (også for min egen del - å skrive er et godt verktøy).

Frem til omtrent for en uke siden, så var de beste dagene jeg hadde verre enn de mest håpløse dagene fra tiåret før bruddet. Men sakte men sikkert, så slipper fortiden taket.

Hodet mitt, og tankene mine, er ikke det samme stedet som det var før bruddet. Det er mer kaotisk, og samtidig mer strukturert. Det foretas jevnlig grensekontroller, hvor noen tanker får lov til å tenkes mens andre tanker blir stoppet før de kommer helt frem til bevisstheten. Men av og til samler de uønskede tankene seg i små gjenger som overmanner grensevaktene, og slår meg ut i noen timer.

Men vaktene får bedre og bedre kontroll, og noen av de små tankebandittene viser seg etterhvert å være ganske håndterbare hvis man snakker til dem én og én.

--

Forholdet til min ekskone har balansert seg på et voksent og vennskapelig nivå. Vi møtes for kaffe og kake i helger, og når barn byttes drikkes det kaffe og skravles. Det er undertoner av vanskelige følelser, men det er lett å sette det til side når jeg ser hvor godt det gjør barna å se mamma og pappa som venner i samme rom.

Utroskapen fra før bruddet går det an å forholde seg til nå. Det er vanskeligere å håndtere at dette forholdet fortsetter og at hun er forelsket (i noen andre enn meg - uff!).

Det har nok hjulpet at jeg stadig (når jeg ser henne) får bekreftet for meg selv at det ikke er noen tiltrekning der. Det er ikke noe jeg har innbilt meg selv, det er bare ikke noe kjemi eller kjærestekjærlighet der lenger.

--

Så nå har det med ett blitt spennende å se på andre jenter igjen. Opplevde i dag noe merkelig: En kollega og jeg møttes såvidt i en gang i forbifarten. Og det var noe udefinerbart der. Noe som fikk meg til å smile og miste ord i bakken. Jeg gikk i dress og skjorte og er da over 30 år, men der og da var jeg 15 i en liten Speedo.

Samtidig er jeg fortsatt et stykke følelsesmessig vrakgods, og trives for godt som konge i mitt lille hus til å blande inn andre. Det er gøy å kjenne gnister, men jeg orker ikke mer berg og dalbane. Nå vil jeg bare ha det enkelt noen måneder!

[smilo]

Hvordan får det nå Herr Langbein?

[Herr Langbein]

Se der, ja. Tråden dukket plutselig opp igjen.

5 måneder siden forrige meldingen. En del har skjedd, og samtidig ikke så veldig mye.

Ting er mer... avslappet. Ikke så kaotisk som beskrevet over. Jeg er tryggere på meg selv, og tryggere på at tankene ikke plutselig kaster en murstein inn i glasskonstruksjonen av følelser bygget opp rundt det som hra skjedd. Det kan skje. Men sjeldnere.

Og når det skjer, så varer det noen timer. Kanskje et par dager. Og så er det tilbake til det vante. Som er:

Ganske grå dager, ganske lange dager. Det er fortsatt et stykke mellom de gode dagene, men det er flere av dem og de kommer oftere. Av og til legger jeg meg og gleder meg til neste dag.

Eksen er jo fortsatt en del av hverdagen. Et par ganger i uken møtes vi; en kaffe, en middag, en liten tur med barna. Jeg smiler og later som om alt er vel, og hun har vel egentlig ingen anelse om det helvete hun har forårsaket. Er til tider ganske sint på henne bak fasaden, men det er mellom meg og meg selv. Barna trives som før; de er glade og trygge og fulle av kjærlighet, og de kan gå mellom mamma og pappa og holde våre hender og ikke ha noen anelse om alt det vonde. Så det er bra.

Jeg kommer meg. Det tar tid, men det visste jeg hele tiden. Det er så lett å bli utålmodig, og å ønske et nytt liv som man passer inn i, med en gang. Men... det tar tid.

[AnonymBruker]

Se der, ja. Tråden dukket plutselig opp igjen.

5 måneder siden forrige meldingen. En del har skjedd, og samtidig ikke så veldig mye.

Ting er mer... avslappet. Ikke så kaotisk som beskrevet over. Jeg er tryggere på meg selv, og tryggere på at tankene ikke plutselig kaster en murstein inn i glasskonstruksjonen av følelser bygget opp rundt det som hra skjedd. Det kan skje. Men sjeldnere.

Og når det skjer, så varer det noen timer. Kanskje et par dager. Og så er det tilbake til det vante. Som er:

Ganske grå dager, ganske lange dager. Det er fortsatt et stykke mellom de gode dagene, men det er flere av dem og de kommer oftere. Av og til legger jeg meg og gleder meg til neste dag.

Eksen er jo fortsatt en del av hverdagen. Et par ganger i uken møtes vi; en kaffe, en middag, en liten tur med barna. Jeg smiler og later som om alt er vel, og hun har vel egentlig ingen anelse om det helvete hun har forårsaket. Er til tider ganske sint på henne bak fasaden, men det er mellom meg og meg selv. Barna trives som før; de er glade og trygge og fulle av kjærlighet, og de kan gå mellom mamma og pappa og holde våre hender og ikke ha noen anelse om alt det vonde. Så det er bra.

Jeg kommer meg. Det tar tid, men det visste jeg hele tiden. Det er så lett å bli utålmodig, og å ønske et nytt liv som man passer inn i, med en gang. Men... det tar tid.

Nå er jeg bare en ung kvinne, men jeg sliter sånn å tro på kjærligheten. Hvorfor jeg da gikk inn på denne tråden vet jeg ikke. Allikevel sitter jeg igjen med en god følelse, det er fantastisk å se en mann skrive så fint og ærlig rundt sine følelser. Veldig ekte og veldig fint. Får meg til å tro at det finnes gode menn der ute. Jeg beundrer også din kjærlighet til barna dine, hvordan du biter i det sure eple for deres skyld. Jeg heier på deg, og jeg håper og tror du kan finne lykke igjen. Alene, eller sammen med en annen.

[La Guapa]

Må si det er befriende å lese hvordan dere har takletr dete. Jeg er selv mann og har vært sammen med samme jente siden jeg var 17 år. Vi har hatt fantastiske 21 år. For litt over en uke siden tok jeg tak i hennes endrede sinnstilstand de site 14 dagene. Jeg skjønte at noe var galt og trykte litt på for å komme tilbunns i det.

Da kom bomben. Hun slet så mye med usikkerheten rundt følelsene for meg at hun ikke klarte å skjule det for meg. Etter mye prat viser det seg at hun har fått litt følelser for en annen. Hun hadde håpet at dette gikk over, men det har ikke gjort det.

Hun sier hun er utrolig gla i meg, men er usikker på om det vi har er nok til å fortsette. I tillegg så er følelsene for den andre mannen der enda. De har oppstått for noen måneder siden.

Jeg har ikke merket noe spesielt på henne nå, hun sier at hun har forsøkt å kanalysere disse inn i vårt forhold. Det har vært meget bra de siste månedene, på alle måter noe hun er enig i.

Vi har vært gift i over 9 år og har to barn sammen. Den andre mannen (jeg vet ikke navnet og har egentlig ikke noe ønske om å vite det nå heller - er ikke det som er viktig), har også samboer og barn. Hun føler at han har vist litt interesse for henne også, men at hun har stoppet dette tidlig.

Føler jeg har mye til felles med det som skrives her. Vi har ikke gått fra hverandre enda, jeg vet hva jeg vil og det er å kjempe for det vi har. Både hun og familien er verdt det. Jeg klarer heller ikke være sjalu på hennes følelser. Jeg er mer opptatt av hva hun føler for meg. Sjalusien kommer kanskje hvis vi skilles.

Jeg kjenner jo at jeg er redd for at det er veien vi går og som de fleste føler jeg da at verden raser rundt meg. Men hun jobber med sine tanker og følelser og viser kjærlighet for meg innimellom. Det gir meg selvsagt et håp. I tillegg er vi enige om å gå til familievernkontoret, men ventetiden er lang.

Jeg også føler at vi har lyktes med noe i 21 år! Jeg føler heller ikke at vi har misslyktes nå, selv om vi er der vi er. Jeg har fortsatt tro på at vi kan fortsette i lykkelige rammer og komme styrket ut av det, men det er klart håpet mitt svinner for hver dag som går.

Vekttap (har ikke spist noe særlig på 9 dager), fortvilelse og sorg preger livet mitt nå. Samtidig så er jeg ikke mindre glad i min kone nå enn tidligere.

Dette er en grusom "boble" å leve i. Må holde masken for barnas skyld, men spises opp innvendig. Jeg beundrer den ærligheten og åpenheten vi har hatt den siste tiden. Det koster henne mye å si at hun ikke vet om hennes kjærlighet for meg er nok til at vi skal leve sammen, samtidig som at hun har noen følelser for en annen som hun ikke har kjent på lenge. Etter 21 år vil ikke den nyforelskede følelsen være der lenger, den er erstattet av noe annet og dypere (forelskelse varer i snitt maks 2 år). Derfor er jo dette følelser jeg ikke kan konkurrere med...

Har aldri postet noe slik i et forum på nett før, men det er faktig godt å kunne skrive litt om det.

Har noen noe fornuftig å komme med annet enn at jeg skal pakke å dra, så mottas det med takk.

Hei.

Jeg tenker at din kone har latt forelskelsen slippe inn i hjertet sitt og at hun velger å gi avkall på det bunnsolide hun har i ekteskapet med deg.

Det er klart at er ekteskap gjennom mange mange år kan oppleves som traust og kjedelig innimellom.

Særlig om man LAR seg sjarmere sånn i senk av et nytt og spennende menneske at man lar det gå utover det solide og trauste ekteskapet sitt.

Jeg er også gift. Har vært sammen med mn mann i 14 år og gift i snart 10 år.

Av og til møter jeg (og han) mennesker som tar pusten fra meg. En mann som er både sjarmerende og vakker og som tydelig viser at han er interessert. Hva jeg VELGER å gjøre med det er sjebnesvangert for mitt ekteskap.

Hvis jeg dyrker frem en forelskelse og lar meg distrahere fra familielivet mitt, lar denne nye spennende mannen merke at jeg er med på leken og klar for et sidesprang, ja da hadde ikke veien lang til samlivsbrudd.

Jeg lar ikke dette skje. Min mann har sikkert garantert møtt spennende, vakre damer som har vist ham oppmerksomhet og latt ham føle seg ung og kjekk. Jeg er ikke blind, jeg er gift med en attraktiv mann.

Jeg er veldig glad for ta han til nå hvertfall har satt familielivet g tryggheten foran en forelskelse som fort blekner.

Vi to var også gale av forelskelse da vi møttes. Vi sov ikke, spiste ikke bare elsket i lang tid. Nå har dette utviklet seg og forandret form. Vi setter pris på hverandre,elsker hverandre og beundrer hverandre. Men vi er ikke oppslukt og sinnsyke etter hverandre lenger. Vi er mer selvstendige enn da vi møttes , men vi samarbeider godt om målet : familieliv og oppbygging av en trygg fremtid for oss og barna.

Jeg er glad for at jeg har fått oppleve denne sinnsyke forelskelsesrusen med ham, men setter pris på at dette nå er gått over til å bli noe dypere.

Jeg håper og ber om at han fortsetter å tenke som meg:

At å forelske seg i en annen fordi man kjeder seg er et valg man tar, at gresset ikke er nødvendigvis er grønnere på den andre siden og at det er et STORT ansvar å ha ektefelle og barn som stoler på- og er glad i en. Det forplikter.

Jeg synes inderlig synd på deg, " Fortvilet" , Trådstarter og dere andre som har fått en sjokkbeskjed om at ekteskapet er over, og jeg synes synd på partnerne deres som mest sannsynlig vil våkne etter en stund.

Når sommeren er over og høsten kommer, nyforelskelsen har gått over til diskusjoner om dine, mine og våre barn.... og en kanskje innser at historien har en tendens til å gjenta seg.

Jeg er ikke perfekt, har gjort mange feil gjennom livet. Jeg har også vært utro i tidligere forhold og har knust hjertet til min daværende samboer. Det er noe jeg angrer dypt på og som jeg ikke vil utsette mannen min for. Forholdet kan aldri bli det samme etter utroskap - uansett under hvilke forhold.

Klem

[La Guapa]

Se der, ja. Tråden dukket plutselig opp igjen.

5 måneder siden forrige meldingen. En del har skjedd, og samtidig ikke så veldig mye.

Ting er mer... avslappet. Ikke så kaotisk som beskrevet over. Jeg er tryggere på meg selv, og tryggere på at tankene ikke plutselig kaster en murstein inn i glasskonstruksjonen av følelser bygget opp rundt det som hra skjedd. Det kan skje. Men sjeldnere.

Og når det skjer, så varer det noen timer. Kanskje et par dager. Og så er det tilbake til det vante. Som er:

Ganske grå dager, ganske lange dager. Det er fortsatt et stykke mellom de gode dagene, men det er flere av dem og de kommer oftere. Av og til legger jeg meg og gleder meg til neste dag.

Eksen er jo fortsatt en del av hverdagen. Et par ganger i uken møtes vi; en kaffe, en middag, en liten tur med barna. Jeg smiler og later som om alt er vel, og hun har vel egentlig ingen anelse om det helvete hun har forårsaket. Er til tider ganske sint på henne bak fasaden, men det er mellom meg og meg selv. Barna trives som før; de er glade og trygge og fulle av kjærlighet, og de kan gå mellom mamma og pappa og holde våre hender og ikke ha noen anelse om alt det vonde. Så det er bra.

Jeg kommer meg. Det tar tid, men det visste jeg hele tiden. Det er så lett å bli utålmodig, og å ønske et nytt liv som man passer inn i, med en gang. Men... det tar tid.

Vil bare gi deg en klem

Det BLIR bedre med tiden

[smilo]

Godt å høre at du begynner å føle ting går bedre. Jeg er også imponert over at du svelger kameler i forhold til din x og lar barna få stå i sentrum. All honnør til deg for det.

[knudz3n]

Jeg står selv i samme situasjon, der min samboer tviler og har en flørt på internett..

Må si jeg finner mange trøstende ord i denne tråden, men og mye vondt!

Hvor veien går for oss er ikke lett å si, han er igrunn klar for å avslutte mens jeg kjemper.

For som han sier "jeg er lei av familieliv, og du er en hindring for meg i å treffe damene op nettet".

Men samtidig kan han og si at han ikke vet hva han vil....

Men som regel når vi snakker sammen, så kommer det mest frem at han er lei av livet som familiemann og vil ut i livet.

Han elsker meg ikke mer, han vil ha sex med andre, han vil date, han vil ha sønnen 50%..... Men samtidig så vet han ikke hva han skal velge....

Jeg har ikke ord lengre, jeg er så sliten av alt.

Han har svirret i en "jeg vet ikke" boble siden februar.

Han flyttet ut for en uke, men kom så tilbake for han hadde da funnet ut at det var jeg og sønnen som betydde noe i livet (denne uka som "singel" han begynte å chatte på dating sider uten at jeg visste det)

Så plutselig når jeg tror ting bedrer seg, så kommer han med at han vil ha sex med andre...

En stund etter det oppdager jeg hans chatting på datesider...

Konfronterer han med det og han benekter det hele lenge, før han innser at slaget er tapt...

Jeg gjør det da slutt... jeg orket ikke mer...

Men etter lange samtaler over hele døgn, gråt og enda mere samtaler øyner jeg et håp hos oss begge.

Jeg reiser bort i 12 dager og vi prater sammen og blir enige om å prøve å se om det kan reddes, jeg ble litt opptimistisk og han lover å legge datesiden på hyllen...

Jeg kommer hjem, og under et døgn etter at jeg kom hjem, tok jeg han på fersken på datesiden.

Han hadde fortsatt ikke profil der, men bare "måtte" inn å se litt på bildene av de han chattet med....

Jeg blir veldig fortvilet og spør hva han virkelig vil... Etter flere timers samtale så pusher jeg han litt på det... Og han kommer frem til at han velger damene foran meg..

Neste dag så sier han igjen at han er usikker på om det er det rette å gjøre......

Men han står fortsatt for sitt valg....

Så sitter jeg her da, føler meg snytt for min sjanse til å redde forholdet, og bare blitt "kastet ut" til fordel for noen mail og bilder på nettet....

Vi har time på familievernkontoret denne uken, han sier at om han skal kunne ombestemme seg igjen, så tror han sdet vil skje der... Ikke at jeg tror de utretter mirakler der, men det gir meg et lite strå av håp å klamre meg til......

Føles godt å få sagt dette til noen...... PUH...