Det er over

[Gjest Fortvilet]

He he... Det hadde vært mange ganger kjekt å kunne spole. Ja jeg ser det lyspunktet, men der vi/jeg er nå er ikke dette noe lyspunkt. Vi har ikke avsluttet noe som helst enda, men vi liter noe jævlig. Kanskje er det ikke så store problemer, men psykisk blir de enorme.

Derfor hadde det vært kjekt å vite om det er mulig å komme seg opp og videre sammen. Jeg vet at alt blir bra tilslutt i en eller annen form, men alt mellom oss er ikke dødt. Derfor er jeg av den tro at det kan være fundamentet til noe enda bedre enn det vi har hatt. Mulig jeg er naiv og blåøyd nå, men jeg tror ikke det. Ingen har vært utro, problemene dukket opp lenge før det hadde skjedd. Men de er så store at de kan velte det vi har.

Jeg synes det er særdeles godt å lese "Herr Langbein" at du har begynt å leve litt igjen. Det fortjener du. Jeg ser fram til å kjenne det jeg også. Akkurat nå eksisterer jeg nok mer enn jeg lever i påvente av "dommen" som kommer. Det som i mitt hode er enkelt, er ikke det i hennes dessverre. Jeg får beskjed om at "jeg ikke makter mer nå" når vi har snakket litt sammen. Derfor små steg og vi har det, tro det eller ei, faktisk bedre sammen nå enn for 14 dager siden.

[Gjest Fotvilet]

Hærlig brukernavn Høstkyss.

Ja sønnen kjenner nok mer på stemningen i huset enn han kanskje innser. I alle fall er han skremmende observant og kommer å gir sin far kos ofte, oftere enn sin mor. Kom hjem etter en knalltøff dag i forrige uke hvor alt var svart både i hodet på jobb og det da å bli møtt med ubetinget kjærlighet både fra ham og lillesøsteren hans er helt utrolig godt.

Jeg er usikker på hvor mye hjelp JEG får i parterapien. Jeg håper at min kone får det hun trenger for å kunne sette ord på alt hun føler. Hos meg fosser det ut og må holde igjen så det monner. Hun klarer ikke å si så mye og skyver det foran seg. Håper hun klarer å åpne seg i den settingen.

Jeg har ryddet min kalender for å finne tid til oss oppe i alt dette. En av utfordringene er selvsagt at vi er inne i en særdeles hektisk tid, og det er små rom for så mye. Hun er blant annet opptatt i de kommende tre helgene. Dette har vært planlagt lenge.

Det å "date" igjen er ikke dumt. Hun har nok fokus på terapitimen denne uken og ønsker å komme i gang med denne for så at vi skal kunne prate. Jeg håper at dette gir oss mulighet til å "date" litt. Det hadde gjort oss godt og egentlig vært ganske spennende :-)!

[Havbris]

Det å "date" igjen er ikke dumt. Hun har nok fokus på terapitimen denne uken og ønsker å komme i gang med denne for så at vi skal kunne prate. Jeg håper at dette gir oss mulighet til å "date" litt. Det hadde gjort oss godt og egentlig vært ganske spennende :-)!

Det rådet som Høstkyss (for et herlig nick - blir helt glad av det!) fikk - om å finne tilbake til ting man gjorde før knutene kom - er en god ide! Da vi sto oppe i en samlivskrise ryddet vi tiden vår slik at vi kunne finne MYE tid til å dele opplevelser, det ga en sterk følelse av et "vi" som vi begge hadde savnet lenge.

Barna våre var nesten voksne og vi kunne reise på hytta så ofte vi kunne. Tidligere hadde tanken på weekender alene på hytta nesten vært utenkelige fordi vi begge hadde blitt hjelpesløs på det å skulle fylle tiden med noe meningsfullt, sammen. Fordi vi hadde skapt avstand.

Finn på noe sammen. Og skriv til hverandre. I mange uker hadde mannen min og jeg en flittig mailkorrespondanse. Det var veldig bra for oss fordi det ga muligheter til å sette ord på mange vanskelige tanker, uten å bli avbrutt etc. Jeg er den mest verbale av oss og kan lett overkjøre mannen min - og han er veldig flink til å uttrykke seg skriftlig. Derfor ble det en enorm fin mulighet for oss til å få "snakket" om vanskelige ting. Kan virkelig anbefales!

Endret 27. september 2011 av Havbris

[Høstkyss]

Jeg får beskjed om at "jeg ikke makter mer nå" når vi har snakket litt sammen. Derfor små steg og vi har det, tro det eller ei, faktisk bedre sammen nå enn for 14 dager siden.

Her har jeg et lite tips som kanskje kan hjelpe deg, "Fortvilet". Jeg synes også det er vanskelig å samkjøre det slik at begge er mentalt klar for en tung prat. Derfor har jeg bedt ham om å lage en liste over ting han vil snakke om (ja - det er ganske vanskelig, men han fikk det til!) og deretter begynte vi å korrespondere på mail.

Fordelen er at man kan både tenke litt lengre over det man ønsker å si (skrive) og at man ikke tar fram mailen før man er mentalt "klar" for å gjøre noe med den. Praktisk har dette ført til at han gjerne trekker seg tilbake i noen timer for å skrive, sender, og jeg tar frem mailen kanskje noen dager etter, leser, la det synke inn, skriver tilbake noen dager senere... etc.

Masse klemmer & en høstkyss til dere "Fortvilet", Havbris og Langbein!

[Havbris]

Her har jeg et lite tips som kanskje kan hjelpe deg, "Fortvilet". Jeg synes også det er vanskelig å samkjøre det slik at begge er mentalt klar for en tung prat. Derfor har jeg bedt ham om å lage en liste over ting han vil snakke om (ja - det er ganske vanskelig, men han fikk det til!) og deretter begynte vi å korrespondere på mail.

Fordelen er at man kan både tenke litt lengre over det man ønsker å si (skrive) og at man ikke tar fram mailen før man er mentalt "klar" for å gjøre noe med den. Praktisk har dette ført til at han gjerne trekker seg tilbake i noen timer for å skrive, sender, og jeg tar frem mailen kanskje noen dager etter, leser, la det synke inn, skriver tilbake noen dager senere... etc.

Masse klemmer & en høstkyss til dere "Fortvilet", Havbris og Langbein!

Slik foregikk også tankeutvekslingen mellom oss i uker - og måneder. Og det har vært det mest fornuftige vi har foretatt oss med hensyn til kommunikasjonen vår, på mange år. Den satte igang den prosessen som gjorde at vi heller ikke lenger trengte noe hjelp utenfra. Vi var igang.

Det var mye vi lærte om hverandre, om følelser, tanker, historie, fortid, misforståelser osv. Det meste ble aktualisert på nytt. I løpet av prosessen ble det også mer og mer kjærlighet synlig - og mindre og mindre knuter. Og mye av det vi utvekslet på mail - kunne vi så snakke videre om.

[Gjest Fortvilet]

Takk for mange gode råd. Det er godt å lese om hva noen har fått til å fungere også. Jeg har skrevet litt under hele perioden jeg. Noe har hun fått lese, noe er bare for meg selv. er en flott form for å få ut sine innerste tanker for faktisk å se hvor rasjonelle de er. Er mye rart som kommer fram i mørke øyeblikk. Litt skremmende faktisk

Jeg holder motet oppe. Kjenner at vi samhandler og kommuniserer hverdagslig nesten som normalt igjen. Det har vi ikke klart siden bomben sprakk. Det gjør underverker med helsen min i alle fall. Klarer nå å spise litt, noe som er absolutt nødvendig. Har mister 6 kg de siste to ukene. Nå hadde jeg litt å ta av, men helt bra er det ikke.

Denne følelsen gjør også at jeg får ett litt lavere stressnivå som igjen slår positivt ut i forhold til min kones sinnsstemning.

Og hvis dere lurte: Jeg har fortsatt en sterk tro på oss, håpet er der også selv om det varierer noe voldsomt i styrke i løpet av en dag. Jeg frykter selvsagt det verste, men jeg vil ikke tenke for mye i de banene. Ikke før jeg ser at jeg må.

[Høstkyss]

"Fortvilet" - er veldig glad på dine vegne...

Når jeg leser innleggene til dere, "Fortvilet" og Hr. Langbein, er det som å "se" reaksjonene til han jeg er sammen med. Jeg kan forestille meg at samme fortvilelse, spørsmål og den emosjonelle berg og dalbanen som dere opplever, finnes hos ham. Det er litt godt å bruke forummet her som sluse. Det gir meg følelsen av å ikke være alene i denne situasjonen.

De siste dagene tar jeg meg i å virkelig ønske at jeg hadde blitt forelsket i ham igjen og glemme alt annet rund (at jeg har blitt glad i en annen, bl.a.) Dette kommer kanskje av å ha lest det vakre ord i hans brev til meg, men også pga dere som har gitt meg et innblikk i hvor vondt dere har det i samme situasjon. Jeg ønsker ikke å påføre ham smerte, siden jeg er glad i det mennesket han er. Jeg er mer og mer klar over at han har blottlagt hele sin sjel foran meg og det er jeg som sitter med nøkkelen. Min neste steg avgjør hva som vil skje med vårt forhold, fordi han har gjort det helt klart for meg at han vil prøve. Det er et ganske tungt bør.

Men hva gjør jeg hvis følelsene ikke kommer? (tenker så veldig på det som Smilo skrev.

Hvor lang tid skal gå før jeg vet hva som er det fornuftige valg?

.... er kjærlighet et VALG? eller en FØLELSE?

[Havbris]

Høstkyss - jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på det siste spørsmålet. Men jeg tror det handler om begge deler. Både følelser og valg. Ihvertfall der grånyansene blir for mange i et forhold der man har levd sammen lenge. Og hva er "følelsen"?

Jeg tror ikke disse følelsene er slik at de kjennes hele tiden, de oppstår i øyeblikk, i situasjoner, - der de får slippe til. Ikke hele tiden - kanskje ikke engang hver dag. Akkurat som lykke ikke er en statisk følelse som kjennes hele tiden - den kjennes av og til, og noen ganger heftigere, noen ganger svakere. Avhengig av kontekst.

Etter å ha levd sammen i mange år tror jeg at forholdet blir mer avhengig av et bevisst valg. Valg er betinget av tanker, og tanker kan lede til følelser. Altså kan valg trekke med seg følelser, gitt at man gir de godt jordsmonn. Mye klisjeer, men mye sant.

Mange som har kommet seg igjennom kriser sier at de velger hverandre på nytt, og på nytt, hver eneste dag. Det kan høres ut som en litt "slitsom" jobb, men jeg tror bevisstheten rundt dette valget er det som gir den daglige næringen som gjør at man holder forbindelsen og ikke slipper den så lett.

Endret 28. september 2011 av Havbris

[Havbris]

Høstkyss - jeg glemte å si at når tanken om, eller følelsen for en annen også er der - så virker den som støy på den tankeprosessen som handler om det forholdet du er i. Den forstyrrer fordi den sammenlikner. Og den sammenlikner epler og bananer. Og den tar plass - den tar opp såpass mye plass at det kanskje blir mindre plass til mannen din? Ikke at det gjør noe fra eller til kanskje - men det kan være nyttig å strukturere tankene litt.

[Gjest Fortvilet]

Hei Høstkyss.

Jeg har også blottlagt meg og egenlig lagt det som i dag er livet mitt i hendene på min kone. Det er særdeles tøft å ikke ha styring over livet sitt. Det tror jeg nok din kjære (hvis jeg kan bruke det ordet) føler. Han som meg går å venter på dommen.

Synes poenget til Havbris er meget bra. Hvis du klarer det så bør du sette tilside tankene om den andre for så å få fokus på ham du er sammen med nå. Det fortjener ham. Det er nok ikke enkelt, men det gjør nok tankeprosessen din værre hvis han blir mer der også. Jeg fryker at det er det min kjære sliter med.

Jeg kjenner ettervært et sinne over at det ikke skal være mulig å komme videre. At alt skal bare skyves foran oss i påvente av rådgivning. Jeg ønsker den seriøse praten, jeg ønsker å vite hva hun føler og tenker. Rett og slett for at det er edre enn å gå på tomgang.

Jeg kan ikke gi deg noe godt råd, men jeg kan gi deg oppskriften som jeg ønsker meg. Om den er realistisk vet jeg ikke da jeg ikke har noen annen erfaring enn min side av utfordingene.

For meg er det, så lenge det er følelser og relasjoner å bygge på, å velge å prøve på nytt som er det riktige. Det er absolutt ingen garantier for at det vil fungere, men for meg blir det feil å ikke prøve. Det krever at begge går inn for å prøve, og at man ser på de følelsene for den andre som noe som vekket man fra hverdagen og fikk i gang en fornuftig prosess. Men de må ikke bli med for lenge.

Det er også viktig at man da gjør opp status underveis. Stille seg spørsmål om hvordan har jeg det nå i dette forholdet. Er det bedre? Kommer vi videre? Har vi tilført noe nytt som har beriket det? Har vi lært av hva som gikk feil og rettet på det? Klarer man å svare ja på de fleste av disse, er man på god vei mot noe enda bedre enn det man hadde.

Husk dette er en fortvilet ektemanns oppskrift på hva jeg tror fungerer. Har aldri prøvd dette i praksis. Vet ikke om jeg får prøvd noe av det heller. Men jeg er av den oppfstningen at det er bedre å ha forsøkt å feilet, enn ikke i det hele tatt. MEN det krever at begge vil jobbe. Hvis ikke er det nok game over, uansett dessverre.

[Luka]

Hei. Takk for tråden. Er fint å vite at en ikke er alene: På et vis som jeg må beklage.

Kommer til å følge med og ønsker dere lykke til i kjærligheten.

Endret 28. september 2011 av Luka

[AnonymBruker]

Lykketil

[Høstkyss]

Det krever at begge går inn for å prøve, og at man ser på de følelsene for den andre som noe som vekket man fra hverdagen og fikk i gang en fornuftig prosess. Men de må ikke bli med for lenge.

Wow.... For et tankekors! Leser jeg dette riktig, sier du at du ser det "å ble begeistret for et annet menneske" som katalisatoren som setter i gang en prosess som er smertefult men nødvendig, med forhåpentligvis positiv utfall? For et vidunderlig menneske du er som ser på denne tunge situasjonen på denne måten. Det beundrer jeg, og det gir meg håp for at jeg kan være åpen om dette med min kjære også?

Jeg ser ditt, og Havbris' poeng at tankene som vandrer til "den andre" er forstyrrende for den prosessen man er inn i nå. Uten at dette får min fulle oppmerksomhet vil jeg aldri vite om valgene mine gjøres ifra et fornuftig standpunkt.

Kjenner at dette er tungt fordi jeg har blitt virkelig glad i "den andre", samtidig at jeg er usikker på følelsene mine for min kjære hjemme. Men vet at det rette er å ha fokus på å finne ut av hjemmesituasjonen først.

Høstklem fra høstkyss

[Havbris]

Wow.... For et tankekors! Leser jeg dette riktig, sier du at du ser det "å ble begeistret for et annet menneske" som katalisatoren som setter i gang en prosess som er smertefult men nødvendig, med forhåpentligvis positiv utfall?

Det "Fortvilet" antyder er ingen utopisk ide. "Nærværet" av en annen kan fungere som wakeup call ja. Noe som utløser en krise som igjen kan føre forholdet inn i en prosess det skulle vært i for lenge siden.

[Havbris]

"Fortvilet" - skaff deg en profil her!

[Høstkyss]

Enig med Havbris...

[Familiemann]

Wow.... For et tankekors! Leser jeg dette riktig, sier du at du ser det "å ble begeistret for et annet menneske" som katalisatoren som setter i gang en prosess som er smertefult men nødvendig, med forhåpentligvis positiv utfall? For et vidunderlig menneske du er som ser på denne tunge situasjonen på denne måten. Det beundrer jeg, og det gir meg håp for at jeg kan være åpen om dette med min kjære også?

Hei Havbris og Høstkyss.

Da har jeg laget meg bruker. Eneste jeg føle passet på meg nå var Familiemann.. Ikke så kreativt kanskje men litt symbolsk :-)

Ja jeg mener faktisk dette. Jeg ser meg absolutt ikke som noe vidunderlig menneske, så lang der i fra. Men takk for den :-)

Jeg tror at noe er blitt borte i hverdagen når det oppstår rom for slike følelser. Jeg skal ikke påstå at jeg ikke har vært interessert i andre damer, men har stoppet det der og signalisert hvem jeg "tilhører". Min kjære har gått litt lenger, mulig det er et udekket behov om å føle seg attraktiv og kjenne på følelsene av å være forelsket som har gjort det. I så fall er jeg en del av årsaken som ikke har klart å vise henne dette. Jeg vet ikke. Ønsker heller ikke å følge det sporet særlig langt. Hun har nok fått litt varme følelser i retur, selv om moralen har vært høy hos begge og jeg tviler på at han er kommet så langt som henne. Husk vi menn blir ofte smigret når en vakker kvinne tar kontakt. Lett å følge den tråden litt videre uten at vi legger noe i det. Jeg tror dere kvinner er skudd sammen slik at det nok er mer følelser involvert i mange handlinger enn vi menn ser og forstår :-)

Men jeg tror også at dette minst like mye er en vekker for hva som mangler i hverdagen. Da må man ta noen runder med seg selv. Har jeg fortsatt følelser for den jeg er sammen med? Her tror jeg de aller fleste vil svare ja. Er disse følelsene sterke? Her er det nok tvilen kommer inn og valget kommer. Jeg tror nok at de er det hos de aller fleste, men at et forelskelse i ulike styrker gir en beruselse som overskygger disse litt. Derfor er jeg enig med Havbris i at det kan være en nyttig øvelse å sette de følelsene til siden for å kjenne på de andre. Det er nok særdeles vanskelig, men veldig nyttig. Ingen kan skru av følelser umiddelbart, men man kan velge å ikke kjenne så mye på dem. Det gjelder begge veier her.

Hvis du kjenner at det er gode og sterke følelser for din kjære, tross forelskelsen har dere noe å jobbe med. Da har dere gode forutsetninger til å kunne finne fram til noe som kanskje er bedre enn det dere har hatt. Med små endringer i hverdagen, blir den mer spennende og berikende som kanskje gjør at du forelsker deg i din kjære på nytt.

Ser at jeg kan være en håpløs romantiker nå, men det virker utrolig logisk i mitt hode :-)

Vi har jo snakket litt så langt i vår prosess og jeg tror jeg er inne på noe i forklaringen på forelskelsen. Jeg vet som dere kanskje har lest hvem hun har følelser for. Det gjør det ikke noe enklere skal jeg si dere, men jeg klarer ikke å være sjalu og bitter nå. Jeg tror nok at bitterheten kommer hvis vi skiller lag. Men det er enda ikke avgjort.

Ville jeg vært åpen med min kjære? Ja. Jeg tror jeg vet hvordan han vil kjenne den informasjonen på kroppen, men samtidig så er det godt å vite hva som skjer og ikke minst hvorfor. Jeg tror du må ha tenkt litt igjennom hva du vil før du forteller det. Hvis du kommer til at du ønsker å fortsette å prøve, ville jeg lagt det fram som en utløsende faktor for å kjempe for dere. Det er smigrende og vil hjelpe ham over sjokket. Det garanterer jeg nesten.

Jeg har ingen problemer med å tilgi slike følelser, så lenge hun ønsker å kjempe for oss. Det betyr bare at jeg faktisk betyr noe og at dette fikk henne til å innse det. Vi menn ønsker også at våre kvinner vil kjempe for oss. Gjør noe med selvfølelsen og kan bidra til at vi forandrer oss til det bedre uten at vi vet det :-)

Uansett lykke til, det er veldig OK å utveksle tanker med en på den "andre siden".

[Høstkyss]

Jeg synes nicket ditt er fint, jeg! Passer veldig til deg, slik som jeg har blitt kjent med deg her inne.

Jeg er enig med det du skriver om det med bekreftelser, det å bli sett. Men også forskjeller mellom kvinner og menn og de uforventede komplikasjonene her. Den vanskeligste utfordringen ligger nok i alle forventninger som vi har ovenfor hverandre. Hvordan forventer vi at et forhold ser ut? Hva forventer vi av den andre parten. Her tenker jeg ikke bare på det praktiske men også emosjonell.

Når en eller begge over lengre tid ikke føler seg "sett" i et forhold, kan hele øvelsen bli til et pliktløp. Som de fleste kvinner er også jeg temmelig fristet til å analysere og plukke fra hverandre det som har skjedd, og tenker "hvorfor"? Ender opp med konklusjonen at "det er sikkert meg". Eller en annen variant - der jeg lager lange lister i hodet mitt med hva han har gjort feil og hva jeg har gjort feil - prøver å vekte dette opp mot hverandre og finne ut hvem som har gjort mest feil. Kjenner at jeg blir mentalt helt utslitt av det.

Hver dag når jeg kommer hjem fra jobb forsøker jeg å se etter små tegn eller hinter som forteller meg hva jeg bør gjøre... Jeg må si at å snakke med dere har bidradd til å legge litt vekt i skålen som er markert med "å kjempe for forholdet".

[Coby23]

Først og fremst: en god og varm klem til dere alle sammen!

Også ser jeg at dere har funnet gleden i Havbris (og flere, så klart!) og hennes kloke hode, som jeg selv også har gjort tidligere.

Jeg blir nysgjerrig, inspirert, trist og glad - alt på samme tid, når jeg leser gjennom tråden her. Det er kjempe vondt å lese om alt dere går gjennom, alle tankene og følelsene dere har å stri med, samtidig som det er en lettelse og en sann inspirasjon å (endelig!) lese noe fra noen som faktisk går litt i dybden på ting...som ikke bare skraper og skraper i overflaten. DERE er en inspirasjon, og jeg (misforstå meg rett) er veldig takknemlig for at dere deler det dere deler her inne. Tusen takk!

Som nevnt så har jeg "vært borti" Havbris tidligere, og jeg må bare si velsigne deg, Havbris! Du er et fantastisk menneske..uten at jeg har møtt deg, så vil jeg påstå at du er et flott og fantastisk menneske!

Men det ser jeg også at dere andre her er.. Også så kloke og reflekterte. Jeg skulle ønske jeg klarte å tenke halvparten så "godt" som det dere klarer.

Nå kan ikke situasjoner sammenliknes helt uansett, men min skiller seg nok hakket mer fra de andre her, tenker jeg.

Ikke minst så er jeg jo "bare barnet" som noen kanskje vil tenke, og hva vet vel jeg om følelser, kjærelighet og "the real deal"..

Jeg vet at jeg har funnet min store kjærlighet. Det vet jeg. Og for meg er det nok å vite såpass.

Dessverre er ikke det nok for henne. Dessverre er vårt forhold (som i stor grad foregikk i all hemmelighet) for komplekst for henne, for utfordrende og for lite "A4" (vi er jenter begge to, hun med 2 barn fra tidligere heterofilt ekteskap, 11 år skiller oss i alder).

Beslutningen (som hun tok) om å avslutte vår "relasjon" ble tatt i april/mai, og situasjonen er i dag relativt uforandret.

Jeg skriver "relativt uforandret" fordi det var meningen at vi ikke skulle ha noe kontakt, at vi skulle gå hver vår vei og komme oss videre. Det har vi ikke klart..heller ikke hun. Vi har sporadisk kontakt, vi meldes, ringes og treffes en gang i blant. Og når vi treffes og er sammen alene, så er vi ikke bare venner.. Tiden da er fylt med kjærlighet og lidenskap, savn og lengsel, håp og ønsker, forvirring og frustrasjon. Hele spekteret.

Det som det hele bunner i, er at hun ikke vet hva hun vil, hva hun kan klare. Hun vil EGENTLIG ha et A4 liv med en mann. Det ville være det beste for henne, for barna, for familien hennes, ja omverden generelt. Men om hun kan klare å falle for en mann igjen, det vet hun ikke. Men hun vil prøve, for det er det som EGENTLIG er riktig etter hennes hode. Etter familiens hode. Etter omverdens hode. Så hun vil prøve, hun vil utforske og hun vil teste ut, for å en gang for alle finne ut av hvem hun egentlig er. Og med historien vår, med bakgrunnen hennes, med alt jeg vet om henne og situasjonen tatt i betrakning, så forstår jeg henne. Jeg forstår at hun må finne ut av seg selv, og jeg forstår at dette er måten hun må gjøre det på. Fordi jeg elsker henne, og jeg unner henne å finne ut av seg selv. Det fortjener hun på, lik linje som alle andre her i verden, selv i en alder av 34.

Men jeg trenger at noen heier på meg. At noen heier på oss, på kjærligheten som er mellom oss og som ingen av oss klarer å gi slipp på. Jeg trenger at noen sier "Så bra at du står på ditt, at du håper og tror på kjærligheten helt til det siste".

Jeg trenger at noen er på min side og synes det er bra at jeg er tålmodig og utholdende, og ikke bare synes jeg er naiv, uegoistisk og "går på gress" (som er en gjenganger her på forumet)..

Jeg trenger noen som tror at hvis man bare er tålmodig nok, ønsker nok, vil nok, og ikke gir opp håpet som alle andre har gjort for lengst, så kan det faktisk være mulig...også mot alle odds.

Jeg trenger noen som kan si noe annet enn "Hvorfor vil du ha noen som ikke er sikker på om de vil ha deg?!", "Det er dårlig gjort å slippe den inn i varmen med jevne mellomrom, og få deg til å sitte på gjerdet og vente til hun er klar", og "Du fortjener bedre enn dette, og det er så mange fisker i havet - du vil finne noen andre å bli lykkelig med, du".

Jeg trenger noen som kanskje kan forstå..- iallefall til en viss grad.. Jeg trenger noen gode, håpefulle og positive ord, bare..

Klem fra en håpløst romantiker

[Familiemann]

Jeg kjenner igjen mange av følelsene dine.

Jeg synes ikke du er noen håpløs romantikker. Det er jo ikke noen tvil om at dere har det bra sammen, men at hun ikke helt klarer å la følelsene sine spille fritt. Det er klart at denne situasjonen er krevende for henne. Det er mange eksterne faktorer som spiller inn. Men jeg tror det at du står opp for kjærligheten er det helt rette å gjøre. Mulig jeg er for farget av min situasjon til å se noe annet, men jeg kan ikke se at du kan gjøre noe annet. Vær støttende, la henne få jobbe seg i gjennom tankene, følelsene og de forventingene hun føler er satt på henne.

Ja dette er tøft. Jeg mener ikke at du skal vente i all evighet. Det fortjener du ikke, men ved å være litt tolmodig og støttende viser du henne at du har tro på henne og elsker henne. Det er klart det kan ses på som dårlig gjort at du må gå å vente, det vet jeg alt om, men samtidig er det en flott kjærlighetserklæring at du lar henne får tid, rom og muligheter til å finne seg selv.

Jeg er absolutt ikke i posisjon til å gi noen råd, jeg kan bare si at jeg forstår mye av det du går igjennom. Kjærligheten er tøff og brutal noen ganger, men samtidig gir den ubeskrivelige belønninger. Stå på - hold ut! Det blir bedre uansett hva som skjer :-)

Endret 1. oktober 2011 av Familiemann