Det er over

[Gjest Over]

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette her av alle steder. Ikke et forum jeg har spesiell tilhørighet til. Men jeg må fortelle _noen_..

12 år sammen. Barn. Plutselig, utifra ingenstedshen; "jeg elsker deg ikke lenger"

Og så plutselig kan det skje.

(Det er nesten komisk så klisjéaktig et liv kan bli over natten. Noe som var unikt, spesielt, og ment å vare til vi blir gamle kan med ett oppsummeres som på film, eller med standardmodeller.

Denial, anger, bargaining, depression, acceptance. Det er langt frem til akseptanse. Fornektelse, sinne og forhandlinger går igjen og igjen i hodt. Merker depresjonen komme snikende.

Jeg er "hodemenneske" og kan normalt analysere meg ut av de vanskeligste følelsessituasjoner. Men dette er uoverkommelig. En klump i magen. En hånd som presser rundt brystet. Ingen apetitt. Umulig å sove.)

[Pandalove]

Uff! Dette var ikke noe gøy å lese. Sender deg masse varme tanker og en god klem!

Vær sterk!

[Gjest Gjest]

kansje dere ikke hadde ett slikt perfekt forhold ,ting ble kansje en vane? han ble lei,kansje du egentlig er lei også..

man kan ikke tvinge ett annet menneske til å elske en.

har du hørt på signalene underveis-sansynligvis ikke.

når det er sagt er kjerlighet sorg veldig vondt og man føler seg alene og maktesløs.alt man har bygd opp blir brått revet under en.

det er viktig at du tenker praktisk og på det som er best for deg.han skal du drite i!!

[AnonymBruker]

Jeg er lei for det, jeg har også opplevd brudd, føler virkelig med deg her jeg sitter.

Store varme klemmer fra meg, og i de neste dagene skal jeg ha deg i tankene. Ikke slutt å skriv her i tråden, alle trenger et sted å få ut følelser på.

[Gjest OP]

Gjest @ 22:33

Ting ble nok en vane. Men jeg er ganske enkel av meg, og når det er et familieliv med trygghet og stabilitet, så klarer jeg meg uten den brusende forelskelsen. Jeg elsker henne jo også fortsatt (ja - jeg er en mann ), så vanen, rutinen, hverdagen og kjærligheten som jeg trodde var trygg og god var nok for meg.

Kanskje er jeg også lei? Tja. Det kan hende. Det har slått meg gjennom årene; "henne, for evig og alltid?". Men... det er nok mange måneder før jeg kan overbevise meg selv om at en annen kjærlighet er bedre.

Man kan ikke tvinge et annet menneske til å elske. Og det var vel noe av det første jeg sa; det er ingen skyld i det å slutte å elske, det skjer, og forsøk på tvang vil virke mot sin hensikt. På den annen side; jeg vil ikke gi opp så lett. Hun har hatt 6-12 måneder med disse tankene, og ikke inkludert meg. En veldig menneskelig svikt i kommunikasjonen, men jeg føler meg frarøvd muligheten til å jobbe med problemene sammen med henne. Istedet ... blir jeg presentert hennes ferdige tankeprosess som en endelig beslutning. Og det er trist.

Signalene har vært der. Jeg har nok vært for trygg på forholdet og kjærligheten til å oppfatte de som det de var. (Til slutt, i går kveld, var det nettopp det at jeg tok opp signalene (snarere, mangelen på signaler om kjærlighet), som "slapp katten ut av sekken")

Ellers, og til alle andre: Takk for tanker.

[Gjest SelvesteTerese]

Får veldig vondt av deg, og vet akkurat hvordan du har det.

en god til deg, og ting blir bedre, tro det eller ei. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Skjønner at du føler deg sjokkert, og at du lurer på hvorfor du ikke har fått være med i tankeprosessene hennes. Men tro meg, å få "oppdateringer" fra en slik prosess er også veldig vondt.

Det har nemlig jeg opplevd. Min mann gjennom 15+ år, begynte for ett års tid siden å si at han følte seg usikker på forholdet, at han ikke følte at han elsket meg lenger. Ganske uvanlig kanskje, men han har alltid vært en veldig åpen person.

Han har mange ganger snakket om å flytte ut, men det er aldri blitt noe av.

Og jeg? Jeg har vært gjennom all verdens grublerier. Gått til psykolog. Lurt på om han har møtt en annen dame, som han ikke vil fortelle om. (Har spurt, flere ganger, han har sagt nei.) Har lurt på og sagt at jeg burde flytte selv; det går jo virkelig på stoltheten løs å bli hos noen som ikke elsker deg! Distansert meg. Det har kanskje vært det viktigste som har skjedd med meg. Jeg har aldri klart å "kjempe" for ham; gjort en ekstra innsats for at han skal føle hva han eventuelt går glipp av. I stedet har jeg forberedt meg mentalt på brudd, i den grad at jeg nå, når han sier at han ønsker å få dette til å fungere igjen, at han har funnet ut at han faktisk elsker meg, så føler jeg meg tom. Vet ikke om jeg ønsker å forsette selv. Har egentlig ikke så mange følelser igjen. Føler meg utrolig utrygg og usikker på ham.

Vet ikke helt hvor jeg vil hen, kjente meg bare litt igjen i din historie, og fikk lyst til å dele min.

Lykke til videre, uansett hva som skjer.

[Gjest gjest]

Når man har bodd sammen 12 år og har barn er ikke "slutte å elske" grunn til å ruinere familien. Veldig egoistisk grunn. Er du ikke overrasket over hvilket menneske hun viste seg til å være? Bare det må være plasteret på såret ditt. Savn etter det vante, familien og tryghet som så ut til å være evig blir der en stund, men du får arbeide deg ut av dette. Å legge skyld på de andre er ikke så dumt i kriseprosessen. Særlig når de andre er virkelig skyldig og egoistiske. Tenk på det neste gang du sørger. Kanskje, hvis grunnen var en annen. Kanskje hvis det var problemer som hun ville få takk i, snakke med deg om det- for å redde familien-for det er hennes plikt også- å ikke gi opp. gjøre alt mulig for å få det til å fungere, og hvis ikke det går- da, ok, det forstår jeg. Men " jeg ikke elsker deg lengre"? Du burde være forbannet.

[Gjest OP]

Ja, jeg ser også at det fort kunne blitt en situasjon som den du beskriver.

Mest av alt er jeg nok ute etter noe å rette sinne mot, når jeg egentlig er ganske maktesløs. Hun er en fornuftig jente. Jeg stoler på henne. Hvis hun forteller meg at ... kjærligheten tok slutt, og ingenting vi kunne gjort samme hadde hjulpet, da tror jeg på det.

Nå er jeg i den situasjonen at jeg vil holde henne så lenge jeg kan, så tett jeg kan. Men... verden er en annen i dag enn den var i går. I dag vil hun ikke holdes lenger.

Og da forstår jeg godt hvordan du har det. Jeg forstår at plasteret må rykkes av fort, men vil ikke, vil ikke.

[Gjest OP]

@23:19

Ja - å rette sinne mot henne føles godt, og jeg vet (til tross for posten over) at hun har gjort det helt motsatte av hva hun skulle gjort i en motbakke.

Men nettopp for barna kan jeg ikke tillate sinnet og forbannelsen å være verktøyene jeg bruker til å bearbeide sorgen. Mamma og pappa må kunne stå ved siden av hverandre, smile og være den støtten barna trenger. Det blir nok omveltninger for dem allerede, om ikke jeg også pakker meg godt inn i gode argumenter for å være sint på henne...

(Og det er vanskelig. Å bearbeide dette for meg selv, men å måtte ta endelig hensyn til to andre)

[Gjest OP]

Hun har visst vært utro også.

Jaja, viser bare at man ikke en gang kan stole på den personen man stolte mest på i hele universet.

[Gjest Hannee]

Vil også gi den en stoor klem, og håper at du en dag kan få det bedre! Jeg tenker på deg!

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke annet enn å bli forbauset hver gang jeg hører at bruddet kom som en bombe. Ser man ikke på hverandre?

[Gjest Hannee]

Brudd kan komme som en bombe, spesielt hvis den ene lenge har hatt tanker om at følelsene er borte, men ikke vil utrykke dette i det hele tatt, fordi personen selvfølgelig bryr seg om partneren sin.

[Ethereal]

[Gjest Karma]

Kjære deg TS !

Du tror det nok ikke nå , og kanskje heller ikke om et par mnd. , men det blir bedre !

Jeg har vært gjennom samme greia , med utro mann , barn osv .

Det har vært tøft , jævla tøft , men jeg er kommet meg gjennom det ! Jeg har det veldig bra .

Savner familielivet som kjernefamilie , blir fremdeles litt trist av å tenke på at det aldri kan bli igjen .

Men alt i alt , har jeg det minst like bra, om ikke bedre nå , enn før bruddet . Det kan du også få .

Det er to feller som for meg harvvært viktig å ikke falle i , det første er bitterhet . Den ødlegger bare for deg selv , gjør deg selv vondt .

Den andre er depresjon og apati . Gled deg over de små ting i livet . Som å nyte synet av de små som sover søtt , en god klem og søte ord.

Jeg og exsen er i dag venner , men det er pga av barna . Barna fortjener at vi er venner , og kan samarbeide om de . Hold fokuset på hvordan barna kan få det godt med skillte foreldre , de har best av to velfungerende foreldre .

Så tilslutt , ta vare på deg selv . Hold fokus på barna og det positive i livet ditt ! Dette går bra , du kommer til å få et godt liv selv uten henne !

Klem

[Gjest norah]

Jeg klarer ikke annet enn å bli forbauset hver gang jeg hører at bruddet kom som en bombe. Ser man ikke på hverandre?

Man ser vel på et vis hverandre, men det er utrolig hvor mye kan man skyve under teppe av frykt og unngåelse.

I en lang fase vil det være slik at man er usikker på følelsene - og om man da ikke er høyt motivert vil man heller ikke ta det opp.

Konfrontasjon fordrer at man vet hva man skal si, hva man vil - og hvilken løsningen man vil ha.

Så prøver man kanskje på sin egen måte å si ifra, men den andre tar ikke signalene - eller vil ikke ta signalene.

Kanskje den andre merker noe tydelig, men er like redd som partneren for å ta noe opp - redd for å få et brudd, eller redd for å måtte jobbe seg aktiv gjennom noe man kanskje egentlig ikke vil jobbe seg gjennom. Så sitter man der begge to og later som om alt er OK, fordi man er sliten.

Hun har nok slitt seg gjennom sin sorg alene hele denne tiden, og TS sin sorg kommer nå. Sannsynligvis har de begge hatt det like vondt, men på ulike tidspunkter.

Så jeg blir overhodet ikke forbauset.

Det har ingenting for seg å rette sinne mot partneren, som TS sier så må de fungere bra sammen for barnas skyld.

Dette er en prosess som kommer til å være utrolig vond og hard uansett hvordan man "tar det" - og da kan man velge om det skal være med bitterhet og sinne, eller med aksept og samarbeid ovenfor evt barn.

Bitterhet og sinne vil i lengden kun straffe en selv og barna, og aller sist partneren.

[Gjest J.]

Jeg føler med deg, virkelig. Jeg har selv gått gjennom et ufrivillig brudd etter mange års samboerskap. Den ene dagen kjøper vi møbler og pusser opp leiligheten. Den andre kommer bomben man ikke forventet. Alle klisjeene. Man føler seg liten og maktesløs. Jeg gjorde iallefall det. Men verst av alt var sviket. Det sårer så inderlig, men det er viktig at du finner ut av det. Da jeg var i samme situasjon hørte jeg et enkelt, men godt ordtak: grubling er for friske mennesker. Når du får overskudd kan du tenke gjennom ting på nytt. Kanskje du får et bedre perspektiv da. Å klandre seg selv gjør det bare verre. Unngå de uhensiktsmessige tankene. Spør deg selv om tankene er hensiktsmessige. Er svaret nei, så gjør noe annet for å komme på et annet spor. Lykke til!

[Gjest OP]

I dag har det vært en uke, og jeg har brukt dagen i dag til brutalt å gå gjennom mine følelser for henne.

Foreløpig tenker jeg at jeg sørger mer over fortiden vi har hatt sammen, mer enn fremtiden vi ikke får. Å aldri få kysse henne igjen er egentlig.. ikke et stort tap. Det er mer tapet av familien vår, hverdagen vår, og rammene rundt livet som var så trygge.

Uten barn.. så hadde ikke sorgen vært så stor. Jeg ser faktisk for meg en situasjon, hvis hun hadde kommet til meg for 6 måneder siden når hun begynte å tvile, hvor vi kunne gått fra hverandre gjensidig.

Jeg er ikke typen til å gå fra hverandre fordi den romantiske kjærligheten er borte, når det er barn i bildet, og når familie, økonomi og alt det andre som holder familier sammen er på plass. Men jeg hadde ikke blitt fullt så sjokkert.

Og angående utroskapet. Det var snakk om kyss, og kos, og forelskelse. Ingenting i sengen, men det meste annet som skjer før soveværelsedøren. Akkurat det bedraget stikker dypt. Inget poeng i å gå nærmere inn på det, annet enn å si at det oppleves akkurat slik som andre beskriver det.

Videre ønsker jeg inderlig å opprettholde vennskapet til henne. På grunn av barna selvfølgelig, men også fordi jeg fortsatt trives i hennes selskap (underlig nok). Jeg ser nå at de siste månedene så har vi vært mer som venner, enn som kjærester. Riktignok har vi kysset, og kost, og sexfrekvensen har vært godt over snittet, men det har kanskje vært mer fra vane enn fra lidenskap.

Jeg ser faren at jeg har klart å bedra meg selv. At jeg egentlig elsker henne mer enn jeg har tenkt nå, men det vil tiden vise. Jeg tror jeg er mer redd for å bo alene uten familien rundt meg, enn jeg er redd for å ikke lenger ha henne som kjæreste. Jeg vil veldig gjerne fortsette å være der for henne skulle hun trenge det, og jeg håper hun vil være der for meg. Og for barna, slik at vi av og til kan gjøre ting sammen med dem.

Jeg vet ikke hvordan det vil virke, og det kommer til sist an på om jeg er ærlig med meg selv når jeg tenker at kjærligheten nok er på hell, også for meg. Hvis det stemmer at jeg ikke lenger elsker henne, så skal det kunne gå. Og hvis ikke, vil det vise seg, og da må jeg takle dét problemer for seg.

(Dette avhenger også av hva som skjer med og mellom henne og den andre mannen utover høsten. Og om hun vender seg mot meg igjen når forelskelsen tar slutt. I så fall er jeg ganske overbevist om at jeg avviser henne. Og det sier jo sitt.)

[Gjest OP]

Og så i går flyttet jeg ut. Plutselig, for første gangen siden jeg var 20, bor jeg alene. Det er rart å ikke ha en familie som venter hjemme, noen å se TV sammen med om kvelden, noen som ligger ved siden av i sengen.

Jeg har jo i løpet de siste to ukene innsett at det jeg trodde var et solid og godt forhold nok har vært reddet av at vi er to mennesker som misliker konflikter, er snille med hverandre og har tålmodighet selv når vi er irritert. Men kjærester, med alt som hører til, er det lenge siden vi har vært.

Det må være lettere for henne å se det tydelig, når hun har forelsket seg i en ny.

For meg er det mer... uvisst, vanskelig å forstå, hvordan det vil være å falle for noen igjen. Det er så lenge siden sist. Kanskje hadde alt dette vært lettere hvis jeg husket bedre hvordan det er i et forhold hvor begge to elsker og viser kjærlighet.

Som det er; har jeg akseptert hva som er. Å tenke på alle årene (12! jeg har blitt voksen sammen med henne, jeg var barn før jeg traff henne) sammen gjør vondt, og det å kunne konstruere en fremtid uten vår familie; henne og de to små barna, er ganske uforståelig.

Men det går nok dette også.