Er "alle" slitne?

[AnonymBruker]

Jeg er skilt med 50% omsorg for et barn på ca. 3 år. Jobber 100 % i en lederstilling i privat næringsliv. Periodevis med en del overtid og reising.

Har vel følt meg sliten og helt siden jeg ble gravid egentlig... Den største grunnen er nok konstant mangel på søvn + begrenset egentid. Men det blir vel gradivis bedre og bedre etterhvert som vesla sover lengere om morgenene, blir eldre og ikke krever tilsyn/oppmerksomhet absolutt hvert sekund lenger.

Men jeg kjenner at "kabalen" med alle MÅ-tingene er vanskelig å få til å gå opp - dvs. være oppmerksom og glad mamma, gjøre jobben min, trene og holde meg i form, være en god venn for de 2-3 vennene som virkelig betyr noe, holde hus og hage i orden osv.

Har vel et inntrykk av at det er veldig mange med barn som har det akkurat sånn. At kabalen ikke går opp, og man tappes for krefter av den evige dårlige samvittigheten. Men kanskje det bare er sånn livet må være i perioder... og at man får ta med seg alle de positive opplevelsene og øyeblikkene og ikke være for fokusert på at man er sliten hele tiden... :-)Det gjør det vel neppe så mye bedre, snarere tvert i mot... Kan jo prøve å fokusere på alt det man faktisk FÅR gjort. Det er ikke så rent lite :-)

[Gjest Harriet]

Eh, ja...? Men nå stiller jeg jo noen konkrete spørsmål i åpningsinnlegget, da. Hyggelig om du heller svarer på dem, hvis du først skal svare .

Jada, jeg kan godt svare ordentlig.

Syntes det var travelt med barna små og full jobb, men mannen og jeg hadde jobber med skiftarbeid i den verste småbarnsperioden og det gjorde at hverdagen vår ble litt mer behagelig. Den mest travle perioden var helt klart da vi begge jobbet full tid, dagtid.

Folk snakker om kvalitetstid med barna i hverdagen - det er temmelig oppskrytt. Tror ikke så mange har kvalitetstid når de kommer steintrøtte og sultne hjem fra jobb og barnehage. Det er et uttrykk som må være oppfunnet av karriereforeldre med dårlig samvittighet.

Nå er barne våre voksne og flyttet hjemmefra. Jeg har det jeg vil kalle herrens glade dager for tiden. Kommer hjem fra jobb, går tur med hunden, reiser ut og handler hvis det er nødvendig, besøker venner, nå om sommeren er det rett ut på terassen med avis og bok. Vi kan gjøre hva vi vil, når vi vil - men jeg tipper at man blir lei av det og etterhvert og faktisk kanskje kan komme til å savne den travle småbarnsperioden.

Men det er uansett viktig å huske på at barna blir voksne og flytter ut før man vet ordet av det .. tiden flyr.

[Gjest gurimalla]

Jeg er egentlig ikke så veldig sliten, men veldig trøtt. Jeg har to barn som er ganske urolig om natten og det er sjelden en natt uten at jeg er oppe en eller to ganger. Gleder meg til barna sover gjennom natta, og til de sover lengre enn 6...

Barna er 3 og 5 år, jeg jobber 100 %, det gjør mannen også. Vi gjør ca halvparten av husarbeidet hver, har vaskehjelp og hjelp til stryking og bretting av tøy. Jeg trener to ganger i uken og møter venner enten alene eller sammen med mannen og eller barna minst en gang i uken.Vi har en vennefamilie og vi bytter på å lage middag til hele gjengen hver tirsdag, det er sosialt for alle!

Jeg plages ikke med dårlig samvittighet, for jeg vet med meg selv at jeg prioriterer barna høyest, at vi tilbringer mye tid sammen og jeg vet at de har det bra og er trygge og tilfredse barn

Endret 12. juli 2011 av gurimalla

[Gjest Gjest]

Trøtt som ei strømpe!!! I natt som var sov ungen sin første hele natt, men tror du jeg sov?? NEEEIII!!! Holder på å slutte med amming om natten.

Nå må jeg gå og legge meg kanskje jeg får 6 timer i strekk. HÅPER.

[ViljaH]

Jeg er ikke sliten, jeg er fint uthvilt.

Jeg har ett barn på 2 år, og jobber 80% i krevende stilling. Barnet er veldig real å ha med å gjøre.

Jeg er ikke sliten fordi jeg prioriterer søvn veldig høyt. Jeg orker ikke gå rundt og være trøtt hele tiden. Jeg vil heller ikke klare jobben min da. Så jeg sover. Når jeg begynner å bli litt sliten, så legger jeg meg samtidig med barnet, gjerne klokken 8, og sover til neste morgen. DET er batterilader de lux! Jeg legger meg heller ikke kl tolv når jeg skal på jobb neste morgen, som jeg har inntrykk av at mange gjør. Senest halv elleve, hvis jeg ikke har sovet siden 20-21 da.

Prisen er at hjemmet ikke alltid ser helt strøkent ut. Men det får bare gå. (leter etter vaskehjelp for å avhjelpe det litt).

[Gjest Emo Fisk]

Jeg er sliten fordi jeg er gravid samtidig, men ellers har det ikke vært noe ekstra vanskelig for meg å bli småbarnsforelder. Men vi hadde mange år sammen før vi ble foreldre...

Det jeg virkelig savner er muligheten til å gjøre ting på kveldstid. Datteren vår sovner tidlig, og da er vi ganske stedbundne her siden vi har veldig lite barnevaktmuligheter. Jeg tror også at det at ungen nesten alltid har sovnet tidlig og sovet gjennom natten har hatt en stor innvirkning på at vi ikke er så slitne.

Regner med at det blir ett helt nytt spill når lillesøster kommer i oktober..

[Gjest Okusan]

Jeg er ikke sliten fordi jeg prioriterer søvn veldig høyt. Jeg orker ikke gå rundt og være trøtt hele tiden. Jeg vil heller ikke klare jobben min da. Så jeg sover.

Jepp, du har så rett.

Søvn, søvn, søvn- det burde kommet på blå resept for foreldre

Det som er kjipt, særlig i småbarnsperioden, er at siden man ikke kan regne med å få sove godt, eller lenge, eller i ett strekk, vil denne søvnen nødvendigvis spise av den lille voksentiden man har. Så det krever for mange (bla meg...) en del selvdisiplin å komme seg tidlig nok i seng når dagens gjøremål er unnagjort, huset endelig er stille, og det går an å snakke i hele setninger til Gubben.

Men når man klarer det, gjør det en veldig stor forskjell. Så jeg får det som regel til, og så skeier jeg ut innimellom. Men å legge seg i tolv-ett-tiden til vanlig (slik noen av mine barnløse kolleger gjør), hadde ført til katastrofe i løpet av relativt kort tid...

[Gjest Anne]

Jeg er ikke sliten, jeg er fint uthvilt.

Jeg har ett barn på 2 år, og jobber 80% i krevende stilling. Barnet er veldig real å ha med å gjøre.

Jeg er ikke sliten fordi jeg prioriterer søvn veldig høyt. Jeg orker ikke gå rundt og være trøtt hele tiden. Jeg vil heller ikke klare jobben min da. Så jeg sover. Når jeg begynner å bli litt sliten, så legger jeg meg samtidig med barnet, gjerne klokken 8, og sover til neste morgen. DET er batterilader de lux! Jeg legger meg heller ikke kl tolv når jeg skal på jobb neste morgen, som jeg har inntrykk av at mange gjør. Senest halv elleve, hvis jeg ikke har sovet siden 20-21 da.

Prisen er at hjemmet ikke alltid ser helt strøkent ut. Men det får bare gå. (leter etter vaskehjelp for å avhjelpe det litt).

De fleste har behov for tid for seg selv etter at ungene er i seng. Og da blir klokken ofte litt før man orker komme seg i seng. Dessuten er det jo kjekt å kunne ha et liv utenom hjem og jobb også ..

[Gjest Nadezhda]

De fleste har behov for tid for seg selv etter at ungene er i seng. Og da blir klokken ofte litt før man orker komme seg i seng. Dessuten er det jo kjekt å kunne ha et liv utenom hjem og jobb også ..

Selvfølgelig er det sant, men som alt annet er det snakk om prioriteringer. Døgnet har bare 24 timer for alle sammen, spørsmålet er hvordan du velger å bruke de 24 timene.

[Kosemose]

Jeg kjenner barnløse som alltid er slitne og jeg, så det tror jeg har mer med personlighet å gjøre

Jeg er ikke alltid sliten, men jeg innser mine egne begrensninger og legger lista lavt nok til at jeg ikke sliter meg ut. Syns det er tragisk med de som sykemelder seg fordi de legger lista skyhøyt i fht hva de skal klare å pusse opp og trene vedsiden av full jobb, barn og sosialt liv. Det er en tid for alt.

[Ciara]

Jeg er ikke sliten, men mitt barn har ikke begynt i barnehagen ennå, og det er kanskje da slitenheten kommer?

Jeg prioriterer også søvn. Jeg legger meg kl 22. Da har vi hatt tre timer etter at gutten har sovnet på å gjøre aleneting eller parting. Skulle gjerne hatt mer våkentid, men da funker jeg rett og slett ikke dagen etter, så sånn må det bare bli.

[Knøttet]

Klart jeg kan legge meg når barnet har lagt seg, men da får jeg jo aldri alene- og voksentid med mannen og venninner. Da prioriterer jeg heller å være sliten enn å aldri ha tid for meg selv.

Jeg er sliten fordi jeg er gravid samtidig, men ellers har det ikke vært noe ekstra vanskelig for meg å bli småbarnsforelder. Men vi hadde mange år sammen før vi ble foreldre...

Det jeg virkelig savner er muligheten til å gjøre ting på kveldstid. Datteren vår sovner tidlig, og da er vi ganske stedbundne her siden vi har veldig lite barnevaktmuligheter. Jeg tror også at det at ungen nesten alltid har sovnet tidlig og sovet gjennom natten har hatt en stor innvirkning på at vi ikke er så slitne.

Regner med at det blir ett helt nytt spill når lillesøster kommer i oktober..

Hva har det med saken å gjøre at dere har vært sammen mange år før dere ble foreldre? Vi var også sammen mange år før vi ble foreldre, men jeg er akkurat like sliten som jeg ville blitt om jeg fikk barn etter å vært sammen med mannen i kort tid.

[Ciara]

Klart jeg kan legge meg når barnet har lagt seg, men da får jeg jo aldri alene- og voksentid med mannen og venninner. Da prioriterer jeg heller å være sliten enn å aldri ha tid for meg selv.

Hva har det med saken å gjøre at dere har vært sammen mange år før dere ble foreldre? Vi var også sammen mange år før vi ble foreldre, men jeg er akkurat like sliten som jeg ville blitt om jeg fikk barn etter å vært sammen med mannen i kort tid.

Jeg tenker kanskje at det er enklere å akseptere at det blir mindre partid i småbarnsfasen dersom man har fått masse tid sammen før. Men jeg vet ikke.

[Gjest wahaj]

2 barn, en på 16 mnd og ei på 2 uker.

Jeg er sliten, egentlig vært det stort sett siden første ble født. Mannen jobber mye, og hjelper ikke mye til hjemme, så er stort sett alenemor.

Trening hjalp litt på energien, men har ikke fått trent på en stund pga bekkenløsning, så har veldig lite overskudd i hverdagen, og jeg går 'bare' hjemme. (har hatt små perioder med mye energi dog).

Blir kanskje litt bedre når eldste begynner i barnehage, at jeg får sove litt mer på dagtid.

[Redbull]

Har aldri hatt så mye overskudd som etter at jegfikk dattera mi jeg. Nå er hun "bare" 5 mnd da, mannen jobber 7-15 og jeg trener og besøker venner hver eneste dag vi sover til 8.30 - 11.30. når jeg begynner i jobb igjen skal jeg ha en fri dag i uka, pluss to kveldsvakter på 5 timer hver, så tror det skal gå bra da også heldig som har en snill og hjelpsom mann da! Så får vi se når nr to kommer om noen år

[Gjest Emo Fisk]

[quote name='Knøttet' timestamp='1310560891' post='9460030'

Hva har det med saken å gjøre at dere har vært sammen mange år før dere ble foreldre? Vi var også sammen mange år før vi ble foreldre, men jeg er akkurat like sliten som jeg ville blitt om jeg fikk barn etter å vært sammen med mannen i kort tid.

[Mamaloco]

Må si meg litt enig her... Det hører liksom med til 30-åra å være sliten, hvis ikke er det noe galt

Her: Fire flotte barn mellom 3 og 12. Hus, hage, bikkje. En million treninger, kamper, spilletimer, konserter, vennegrupper, cup'er, friidrettsstevner og foreldremøter. Leksehjelp og lesetrening. Så godt som aldri en frihelg (altså uten aktiviteter, ikke uten barn- noe som skjer enda sjeldnere)

Jeg jobber 100%, mannen 130%.

Ser venner kanskje annenhver måned, hvis vi er flinke. Familie ser vi oftere- noe av lyst og noe av plikt. Vi får til å trene i perioder- aldri i kamp/stevne-sesongen for ungene, da har vi rett og slett ikke tid (den som mener at det bare er en dårlig unnskyldning, er hjertelig velkommen til å prøve en gjennomsnittsuke hos oss!). Går på fotballkamper, kino, i operaen med barna, sjelden for oss selv- men det hender det også.

Da de eldste bikket ca 9-10 år fikk vi litt mer frihet i og med at de kunne passe de små i korte perioder. Men så kom nye plikter til- den eldre garde i familien begynner å skrante og krever mer av oss, de også. Føler meg litt som en gummistrikk til tider som skal strekkes alle veier.

Sliten? Gjett på ja. Men det er bare 15 år igjen til vi kan slappe av litt!

Livet er i all hovedsak veldig bra selv om jeg til tider føler jeg kan sovne stående.

Tillegg: Skulle ønske jeg hadde funnet noe som gir energi, men jeg har vridd og vendt på tilværelsen for å finne både energityver og energigivere uten resultat. Jeg ser i alle fall ikke noe jeg kan kutte ut eller legge til på timeplanen. Det eneste rådet jeg kan komme på er at det er lurt å handle stort (ikke alltid vi får det til, men), og at det er lurt å legge seg en time tidligere enn man hadde tenkt ;-) Og en sjelden gang er mor helt ego, sparker unger i seng og mannen ut, og sitter halve natten og hører på høy musikk med høretelefoner. Det gir på en merkelig måte energi, selv om jeg er stuptrøtt dagen etter

Jeg tar av meg hatten for slike som deg, rett og slett!

(beklager at jeg quota hele innlegget!)

[Gjest Okusan]

Klart jeg kan legge meg når barnet har lagt seg, men da får jeg jo aldri alene- og voksentid med mannen og venninner. Da prioriterer jeg heller å være sliten enn å aldri ha tid for meg selv.

Både enig og uenig

Min erfaring er at mange småbarnsmødre som er veldig trøtte, ikke sover så mye som de tror. Og at det egentlig er mange muligheter for å få sovet som man ikke benytter seg av, fordi man "skal bare" (insert: vaske klær, vaske hus, ha litt egentid, skrive på pc, slappe av foran et TV-program man utmerket godt hadde greid seg uten osv osv). Og det er helt greit det, men når det bikker over i fullstendig lammende trøtthet så tenker jeg at disse småtingene bare må vike. Det dreier seg tross alt om en periode, ikke for bestandig (vel, hvis du insisterer på å få ørten barn med lange mellomrom kan perioden godt strekke seg over 25 år, men det er en annen sak ).

Og det er ikke så mye som skal til alltid. Hvis man klarer å legge seg tidlig 3-4 ganger i uka er mye gjort. De fleste gangene jeg sitter oppe til 11-12 angrer jeg dagen etterpå, fordi jeg egentlig ikke gjorde noe som var veldig viktig for meg.

Men som sagt, det er bare min erfaring og min personlige mening- gjelder selvsagt ikke for alle.

Når det gjelder det sosiale livet, tror jeg det varierer mye. For min del fikk jeg mine to første da vi var ganske unge, og ingen venner hadde barn. Den gangen orket jeg mye mer, og hadde gøts til å være med på middager og ut på pub støtt og stadig, selv om venninnene kunne sove til 12 neste dag og jeg måtte opp klokka halv fem (ungene mine har vært tidligvåknere i årevis, alle som en). Da jeg fikk nummer tre kjente jeg at jeg ikke orket å henge med, det var ikke verdt det. Alenetid og vennetid betyr mye for meg også, men det kommer ikke foran alt. Usikker på om det kommer av at det ble tre barn, eller rett og slett fordi jeg hadde gått i energi-minus i mange år. Nå har vennene mine (heldigvis) også begynt å få barn, så jeg fremstår ikke som like usosial som ikke orker å være med på alt. Men i valget mellom et godt sosialt liv og en levelig hverdag, så ville det være uansvarlig å ikke velge det siste. For de som klarer å kombinere det er det selvsagt flott

Når jeg tenker etter, er det kanskje den største energityven av alle: det å aldri få hente seg inn igjen. Uka består stort sett av stress, og helgene kan til tider være enda verre. Det å aldri noen sinne ha helt fri er ganske slitsomt. Hvis du går en halv prosent i minus hver dag, og det akkumuleres over mange år... ja, da har du plutselig blitt en av gjengen som tenker "Næsj, jeg orker ikke og de har det like gøy uten meg" når neste fest-invitasjon tikker inn. Dette hørtes veldig negativt ut, men det føles ikke sånn. Det sosiale livet og alenetiden kan jeg alltids ta opp om ti år, det er ikke noe tap at jeg ikke orker å presse det inn i en allerede overfylt hverdag.

For å prøve og sette opp et regnestykke, fortoner hverdagen seg slik:

- Barn, skole, barnehage, aktiviteter (ta med kake og gevinst!): 60%

- Full jobb: 40%

- Hus, hage, hund: 20% (det burde være LANGT mer hvis det skulle se greit ut)

- Familie som trenger hjelp: 20%

- Matlaging og klesvask: 10%

- Han som jeg er gift med: 10%

- Personlig hygiene (må tross alt dusje innimellom slagene): 1%

Igjen: dette høres mye verre ut enn det det er. Jeg fastholder at livet er veldig bra! Men marginene er små, og dette med at "det er flott å trene" og at "jeg elsker litt venninnetid" har bare smeltet bort et sted på veien. Men min tid kommer!

[Gjest Okusan]

Grunnen til at jeg mener at dette har innvirkning er at vi allerede har hatt kjæresteperioden. Vi har hatt flere år hvor det bare var oss to, og da kjenner vi ikke det at livet har endret seg som ett tap. Jeg tror man blir mye lettere sliten dersom man ikke har fått "rast fra seg" eller hatt lang nok til i "tosomheten" før man plutselig blir til tre, eller fire.

Skjønner hva du mener, men jeg har også sett eksempler på det omvendte. For eksempel var det mye lettere for meg å bli mamma som veldig ung, enn det var for en godt voksen dame å bli mor i samme alder... Hun "måtte" bare sove lenge, "måtte" bare gå på en rolig cafe for å drikke cafe latte i fred, det var et mye større sjokk for henne å få barn enn det var for meg som ikke hadde rutinene på plass. Sånn kan det nok være for kjærestepar også- hvis man er vant til masse alenetid, reiser, penger og mye energi, kan det være et stort sjokk at alt bare blir spist opp av en skrikende tass. Men ser helt klart poenget ditt.

Jeg tar av meg hatten for slike som deg, rett og slett!

(beklager at jeg quota hele innlegget!)

Takk, det var snilt sagt! Men behold hatten på- det er virkelig ingenting å applaudere.

Og du høres veldig flink ut selv

[Elizia]

Er alenemamma til to små på snart 2 og snart 5 og er i 100% jobb. Har 2 aktive gutter som sjelden sover en hel natt. Er til tider sliten, men var mye mer sliten når jeg bodde sammen med barnefar. Jeg blir ikke sliten av å ha mye å gjøre. Blir mer sliten av å irritere meg over andre og det de andre ikke gjør. Så selv om jeg har like mye å gjøre nå som jeg er alene som jeg hadde da vi faktisk var 2 voksne, er jeg mye mindre sliten nå. Det eneste jeg savner (men som jeg heller ikke fikk gjort da vi var to) er å trene.