Diddles skravler - rett og slett!

[Diddles]

På 11.1.2017 den 19.15, LilleMy1989 skrev:

Hurra for leilighet! Blir vel deilig men samtidig litt trist kanskje? 

Skjønner den klesgreia. .. Jeg har akkurat samme og må gå igjennom og hive ut. Inviterte søstern til å raide men hun har ikke vært her enda  Jeg bestilte rett og slett billigere klær fra hm som "mellomtidsklær". Skal egentlig legge mer penger i skikkelig klær enn det så jeg bestilte mest i premium/LOGG. Veldig fornøyd   Det anbefales. 

Det blir veldig deilig..og ja, litt trist også  Spesielt fordi han går gjennom en tøff periode med kjæresten akkurat nå, der de vurderer om de skal fortsette (avstands)forholdet sitt eller gi det opp  Det er vondt å se ham lei seg, og å vite at han skal bo alene oppi det hele det får hjertet mitt til å vrenge seg..men han er voksen, og dette klarer han! Han vet vi er her for ham  Foreløpig ser det ut for at det blir flytting til helga, det ble noe kluss med betalingen fordi kundebehandleren hans var syk før helga - og så reiste han på tur etterpå og kom hjem igår ettermiddag! Så da ordner han vel med papirene idag, så får han nøklene når leiligheten er betalt, og så blir det flyttesjau! 

Jeg prøvde å finne noe på HM som jeg likte, men fikk det ikke til..skal prøve igjen idag  Det er ikke alle dager det funker å shoppe klær!! Noe må jeg ihvertfall ha, for jeg orker ikke å gå rundt å føle meg daff lenger - og klær som sitter fint funker!! 

På 12.1.2017 den 11.48, Verdande skrev:

HUrra for leilighet!

Det er godt å freshe opp garderoben og seg selv litt

Jaaa, det er skikkelig hurra!! Fint for ham dette  

Jeg trenger å freshe opp både det ene og det andre  Garderoben står på planen, jeg skal begynne på yoga igjen for å myke opp og få orden på hodet mitt, jeg skal gå masse turer i frisk luft, jeg skal sole meg litt i solarium for å få litt farge på kroppen og jeg skal til frisøren  Det virker så grunt å si at fine klær, en sunn og sterk kropp, gylden hud og nye striper i håret gir meg lykkefølelse - men det er sant  Så da må jeg bare ta grep og sette igang! 

Først av alt; jeg har funnet et yogaprogram på Youtube som jeg skal gjennom! Det er et 31 dagers program, jeg håper det er nok til at jeg er inne i den gode tralten igjen! Jeg gleder meg til å begynne med det, yoga er medisin for kropp og sjel  

 

[Gjest Verdande]

Ooh, vil du dele yogaprogrammet? Jeg har tenkt på å ta det opp igjen selv, men det er jo en jungel på YouTube  

Det er noe med å føle seg vel i egen kropp, altså

[Diddles]

1 time siden, Verdande skrev:

Ooh, vil du dele yogaprogrammet? Jeg har tenkt på å ta det opp igjen selv, men det er jo en jungel på YouTube  

Det er noe med å føle seg vel i egen kropp, altså

Klart det, det er Yoga Revolution med ei som heter Adriene  Det virker bra! Jeg tenker å begynne imorgen, idag ble det bare litt stretching og meditasjon  

[Tennessee]

Høres spennende ut dette yogaprogrammet, kunne vært noe for meg også egentlig! Men jeg er litt for dårlig til å følge opp på daglig basis kjenner jeg meg selv rett. Spent på oppdatering!

[Diddles]

På 16.1.2017 den 20.58, Tennessee skrev:

Høres spennende ut dette yogaprogrammet, kunne vært noe for meg også egentlig! Men jeg er litt for dårlig til å følge opp på daglig basis kjenner jeg meg selv rett. Spent på oppdatering!

Jeg er vel ikke hakket bedre  men dette har jeg lyst å gjennomføre, og selv om jeg kan se langt etter å gjennomføre det på 31 dager - så har jeg bestemt meg for at gjennomføre, det SKAL jeg  Igår foreksempel, da måtte jeg begynne på nytt 3 ganger før jeg fikk gjennomført - fordi --> barn som våkner når jeg tenkte de skulle sove   Gir meg selv en klapp på skulderen for å ikke bare legge meg på sofaen og spise sjokolade istedet (det ventet jeg med til etterpå ) Det kjennes bra ut, det er tungt (som det skal være) og jeg er virkelig stiv som en stokk - men kroppen min liker det, og det gir meg lyst til å fortsette!! 

Ellers..hvor blir dagene av liksom?! Det er lørdag, og så plutselig er det torsdag og så lørdag igjen - uten at jeg har utrettet så mye mer enn å overleve alenemammadagene mine denne uka (tirsdag morgen-torsdag ettermiddag) Mannen dro på kurs i Oslo, og jeg må bare si; alenemødre - jeg beundrer dere  Jeg beundrer også dere som er gressenker, eller som "bare" har en mann som er mye borte fra hjemmet!! Herregud så travelt  Totalt utslitt når kvelden kom, lengtet etter å synke ned i sofaen og bare slappe av..men det var jo ikke så lett å få til, for denne her babyen min hadde andre planer!! Det hadde mye med at Liten sov i senga vår å gjøre, da kunne jeg liksom ikke inn der å legge Minstemann når han var trøtt - for da våknet jo hun..så da ble det til at jeg hadde ham inne i stua med meg, og da vil jo ikke han sove før han omtrent besvimer, nysgjerrigper`en  Men det gikk nå greit allikevel, vi overlevde og alt det der, huset står og alle fikk mat og sånn - om enn av en litt slitnere mamma enn vanlig Sier sitt når jeg kommer hjem etter å ha levert Liten i bhg og jeg oppdager at jeg verken har sminka meg eller fiksa håret etter jeg sto opp - flaks jeg hadde vett til å ta pannebånd på meg  Jeg vet jo at de som er alene med unger sånn på det jevne har mye bedre struktur og rammer enn hva jeg hadde nå, og hadde sikkert ikke tatt de valgene jeg tok - men så lærer vi så lenge vi lever eh?! Neste gang skal f.eks Liten sove i sin egen seng *notetoself* sånn at jeg kan legge Lillebror også! 

Storebror flyttet ut på torsdag, så hver dag forsvinner det litt av hans ting..rommet han har brukt er snart tomt og klart for å pusses opp - og selv om jeg er langt fra klar til å flytte Minstemann inn på eget rom, så kjenner jeg det skal bli greit å ha rommet hans på plass! Jeg nigleder meg til å male og innrede  gleder meg ikke fullt så mye til å legge ham der inne - men det er en stund frem i tid uansett! Så lenge han spiser såpass mye som han gjør på natta så er det enklest å ha ham inne hos oss  Det avtar nok etterhvert det også, behovet for mat på natta altså, for nå spiser han egentlig ganske mye på dagtid! Han har to måltider til dagen nå med fast føde; frokost og middag! Til frokost spiser han skive og så har jeg fylt opp frysen med forskjellige middager og moser som jeg gir til middag Grøt vil han ikke ha, så det prosjektet har jeg gitt opp enn så lenge!  

...og så er det plutselig mandag fordi jeg ble aldri ferdig med å skrive forrige innlegg  

Helga har vært fin, det har egentlig ikke skjedd så mye, det har bare vært..fint  Mannen hjemme, glade barn - alt det der! Liten hadde overnattingsbesøk av barnehagebestisen sin fra lørdag til søndag, de er så søte sammen  Litt sånn styrete med søvnen denne gangen, men det skjønner jeg jo..første gang hun sover her, så det er helt innafor! 

Igår fikk vi solgt sovesofaen som står på gjesterommet, de kommer å henter den idag - og jeg i full gang med oppussingsplaner!! Farger og møbler, jeg sugler og vindusshopper og skulle ønske jeg ikke hadde budsjettbegrensninger - men det har jeg jo, ganske stramme også I utgangspunktet skal vi nemlig ikke kjøpe noe nytt, men fikse på det vi har..men det er jo lov å drømme seg litt bort, og så kan jeg jo handle litt stæsj - og bestemme farge på veggene og sånn! 

Huset er sånn noenlunde ryddig, jeg har tørrmoppa alle golvene og tatt kjøkken og bad skikkelig - nå sitter jeg og nyter en cappuccino med vinduet åpent Kjøttmeisen har begynt å synge, og det gir meg så vårfornemmelse!! Det kribler i hele meg Kom kom vår, jeg er mer enn litt klar for å si det sånn!! 

[Diddles]

Utviklingssprang hos Minsten = null tid til annet enn amming og kos  Men altså, plutselig tilbake! Nå må jeg få unnagjort forberedelsene til middag, utnytte de små minuttene han sover uten å være festa i puppen

 

[Diddles]

Jeg ferska Storesøster i å lyve til meg idag tidlig, flere blanke løgner servert som perler på en snor..ja, for å "beskytte" seg selv - jeg også skjønner det, fordi hun var redd for reaksjonen min om hun fortalte sannheten..men jeg.blir.så.skuffa  Jeg takler så uendelig dårlig å bli løyet til..sånn rett opp i ansiktet, når jeg åpner opp alt jeg kan for at det skal være mulig å si sannheten - så velger hun å lyve?! Noen av dere skjønner nok at min reaksjon bunner i noe mer enn en fjortisløgn, og det er nok tilfelle - men likevel, når folk lyver på den måten så ødelegger de så utrolig mye for seg selv - skjønner de ikke det?? Hvorfor er det så forbaska vanskelig å si sannheten?? "Nei jeg har ikke smurt meg niste! Det er dritt å være meg for tida, så jeg har ikke lyst på mat!!" ...så enkelt, i mitt hode - så vanskelig i virkeligheten  Istedet viklet hun seg inn i den ene løgnen etter den andre, og tilslutt satt hun fast i sitt eget nett og måtte innrømme at hun ikke snakket sant! Så ser hun da, at min reaksjon ikke er farlig..at jeg bare bryr meg om henne og vil henne vel..så kanskje, en annen gang, velger hun å si det som er sant? Eller? Klart jeg er bekymra, fordi grunnen til at hun valgte å lyve er heller ikke grei..å være tenåring idag er noe av det vanskeligste som finnes tror jeg, det kroppslige presset er massivt - i tillegg skal en prestere på så mange plan som ikke var tema i min ungdom! Sosiale medier skal til enhver tid være oppdatert, og en må for guds skyld ikke gå glipp av en eneste snap - eller enda verre; ikke sende snap selv så og så mange ganger til dagen Men at den nydelige, sylslanke fjortenåringen vår skal sulte seg selv på skolen fordi hun ikke liker seg selv? Det river hjertet mitt i fillebiter! At hun velger å droppe skolemåltidet er jo et "smart" valg; det er det måltidet vi ikke har oversikt over..frokost, middag og kvelds spiser vi jo sammen, så der kan hun ikke "vri seg unna"! Jeg har kjent på det en god stund, at jeg er usikker på om hun faktisk spiser det hun tar med seg..og flere ganger har hun kastet hele nista i søpla når hun kom hjem - med den begrunnelsen at hun har hatt skolekjøkken eller noen hadde med seg noe ekstra godt til hele klassen..nå tviler jeg jo på om det er tilfelle i det hele tatt, om dette har foregått mye lenger enn hun vil innrømme! Hun sier dette har pågått "en stund"..at hun ikke har tatt med seg niste..og jeg blir skremt! Skremt fordi hvis ikke jeg hadde vært hjemme i permisjon så hadde ikke dette blitt oppdaget..fordi hun er "stor jente" og ordner seg selv på morgenkvisten, både her og hos mammaen..skremt fordi dette er startgropa på det samme helvetet som jeg har gått igjennom, med spiseforstyrrelse..følelsen av å aldri være bra nok..

Idag har jeg tørket tårene hennes, lovet henne å passe på henne - løfte henne og støtte henne når hun trenger det..snakket med henne om verdien av å ha en sterk, sunn kropp - om hvor viktig det er for både kropp, hjerne og sjel at hun spiser..om farene med å la være..om hvor lite kontroll hun har - samme hvor mye hun føler selv at hun har nettopp det; kontroll!

Idag har jeg tatt tilbake jobben med å smøre niste til henne! Hun skal ihverfall ikke kunne si at maten hun har med seg er kjedelig og lite fristende! Jeg også skjønner at å spise brødskiver med halvslapp ost på er lite spennende (det er somregel skive med hvitost hun klasker sammen oppi matboksen - selv om kjøleskapet er fullt av andre ting ) ..så da får vi gjøre en innsats da - sånn at hun får lyst å spise når hun åpner matboksen sin  Wraps, pastasalat, fiskekaker, frukt og grønnsaker..sånn jeg laget matboksene hennes på barneskolen! 

Idag har jeg snakket med kjære, om hjemmesituasjonen vår - om tilstedeværelse i barnas liv, hvor viktig det er at vi er på når tenåringen har logga oss av..om at jeg tror hun har falt mellom to stoler både her og hos mammaen, fordi hun har småsøsken begge steder og er "stor jente" som klarer det meste selv..men hun gjør jo ikke det - ser du? Hun klarer mye, men hun skal ikke tro at hun må klare alt selv! Han er helt enig, ser det samme som meg (heldigvis) men er også litt der at det er vanskelig å finne tid til ei jente som nesten aldri er hjemme..og jeg er med på den, men kanskje det da er enda viktigere - de stundene hun er hjemme, at hun føler seg viktig?! ...at alle sammen legger mobilene fra seg og ser hverandre inn i øynene, spiller spill, lager god kveldsmat, snakker sammen..ler sammen..gråter sammen?! Jeg tenker vi vinner på det hele gjengen!! Kvalitetstid..så får vi kanskje ei jente som heller velger å ta med venner hjem enn å gå på besøk?!  

Idag har jeg smurt matpakke til henne, kjørt henne til skolen og sagt at jeg ønsker at hun spiste maten sin - men at jeg er klar over at jeg ikke kan bestemme det..for det må hun klare selv; å bestemme seg for at kroppen skal få mat..

Idag er jeg redd for tenåringen vår  

[Tennessee]

Huff, så utrolig skumle saker... Jeg skjønner godt frykten og maktesløsheten og den totale mangelen på å kunne bestemme... Og det er ikke lett å ha så mye gode innspill heller, annet enn at basert på det du skriver, og ikke minst det du har vært gjennom selv, så har du møtt henne på absolutt beste måte akkurat nå. Det tar nok tid, og krefter og tålmodighet, men med en sånn type støtte har hun ihvertfall en god base å kunne komme til når hun trenger det. Åh, jeg sender deg tusen klemmer!!

[Diddles]

58 minutter siden, Tennessee skrev:

Huff, så utrolig skumle saker... Jeg skjønner godt frykten og maktesløsheten og den totale mangelen på å kunne bestemme... Og det er ikke lett å ha så mye gode innspill heller, annet enn at basert på det du skriver, og ikke minst det du har vært gjennom selv, så har du møtt henne på absolutt beste måte akkurat nå. Det tar nok tid, og krefter og tålmodighet, men med en sånn type støtte har hun ihvertfall en god base å kunne komme til når hun trenger det. Åh, jeg sender deg tusen klemmer!!

Tusen takk, klemmer er alltid en god ting  Det trengs idag foråsidetsånn  Det hjelper jo ikke på at jeg er uendelig trøtt og sliten heller, alt kjennes så mye mye tyngre ut når en er konstant bakpå  Måtte dette utviklingsspranget til Minstemann snart være over, sånn at vi igjen kan leve litt! Nå skal jeg ikke klage for høyt akkurat idag - for selv om natta for min del var særdeles laber (med mann som snorka som et helt sagbruk og en baby som ville spise, spise og spise) så har han sovet stort sett hele dagen, så kanskje spranget er over?!  Jeg hadde tenkt å sove, men hodet ville det ikke sånn, så jeg har fått tatt igjen litt på husarbeidsfronten mens tankene surrer..følelsen av utilstrekkelighet er massiv altså! Og da mener jeg ikke på husarbeidsfronten, for det driter jeg egentlig i idag - det har bare vært godt å ha noe å gjøre..å ha 4 barn på så forskjellige stadier i livet har absolutt sine fordeler - men herregud, de er jo også omtrent på hver sin planet sånn rent behovsmessig  Minstemann som skal ammes, bysses og bæres..Liten som vil leke og spille og kose på fanget..Storesøster som egentlig helst vil være i fred men allikevel ikke, og som trenger skyss hit og dit og rundtomkring for å rekke over alt - og eldstemann som står til knes i flytting og har et avstandsforhold som vakler...ÆÆÆÆ!! 

De to minste er nå der at de står på krava sine og forlanger oppmerksomhet og oppfølging og alt det der (Liten bare --> EG VIL at du komme å sette deg me meg mamma!!) og han eldste har jo flytta ut av huset (men ikke ut av hjertet og hodet selvsagt!) og vi bør kunne forvente at han sier fra om hva det enn måtte være - men Storesøster faller litt mellom to stoler på en måte..eller, hun gjør ikke helt det heller - for vi prøver jo å fange henne opp, men lar vi henne vri seg for lett unna med  at "alt er greit"?! Åh den evige balansegangen altså mellom for mye og for lite og den konstante dårlige samvittigheten Selvsagt kombinert med en så inderlig kjærlighet som ikke kan beskrives, er det rart en blir helt utmatta?!

For å snakke om noe annet, så kan vi snakke om..vet ikke jeg..været!?  For det er fint idag, nå glimter sola frem og jeg hører kjøttmeisa kvitre  Siden Minstemann sover i senga vår så komme jeg meg ikke ut på tur akkurat nå, men kanskje senere?! Hadde vært deilig å kjenne   i ansiktet!!! For å ikke snakke om hvor mye det frister å knytte på seg joggesko og løpe en tur!! Når det er sagt så er vel oddsen ganske..æææhhh..ikke i min favør for hvordan det hadde gått, jeg hadde vel komt til postkassene og så bare -->  dåneklask Kondisjon har jeg jo ikke heller lenger, den dro sammen med motivasjonen min og har ikke kommet tilbake  Dårlig gjort å dra på sånn langtur uten meg......................

Nå skal jeg inn i bloggen til Fotballfrue og drømme meg vekk litt i den perfekte verdenen hennes, der penger vokser på trær, unger sover natta rundt fra fødselen av, det er alltid tid til trening og det finnes ikke en bekymring i livet  

 

[Tennessee]

Du vet at jo mer folk insisterer på at alt er helt perfekt og kunne ikke vært bedre, jo mer begynner man å lure på om de prøver å overtale deg eller seg selv ikke sant...?  Ikke for at jeg kan uttale meg om fotballfrue, men jeg stiller meg litt skeptisk til overdrevet glossy fasader og bunnløs lykke hver dag  

Håper du fikk kjenne litt på sola!

Endret 26. januar 2017 av Tennessee

[Diddles]

1 time siden, Tennessee skrev:

Du vet at jo mer folk insisterer på at alt er helt perfekt og kunne ikke vært bedre, jo mer begynner man å lure på om de prøver å overtale deg eller seg selv ikke sant...?  Ikke for at jeg kan uttale meg om fotballfrue, men jeg stiller meg litt skeptisk til overdrevet glossy fasader og bunnløs lykke hver dag  

Håper du fikk kjenne litt på sola!

 du sier definitivt noe der  Jeg klikka meg fort ut igjen, jeg ble bare irritert av å lese om lysekroneproblematikken hennes  Så, glossen beit ikke på meg idag!

Fikk litt sol ja, mens jeg var ute og lette etter Anna (som er den ene silkehøna vår..søstera heter selvsagt Elsa  Sånn går det når 5 åringen får bestemme navn på hønene!) men hun er og forblir søkk borte  Det er tredje høna som blir haukemat på kort tid...helvetes dritthauk  

[Smurfa]

Huff, det å oppdage at ungene ikke spiser må være skremmende, Diddles!! Jeg er imponert over måten du var det for Storesøster og hvordan du håndterte hele situasjonen på! 

Så utrolig heldig Storesøster er som har akkurat DEG som stemamma  Du er fantastisk!! 

Det er så uforståelig og trist at de ikke ser at de er verdens fineste..at de streber etter å bli bedre når de  realiteten er perfekte akkurat sånn som de er!

Jeg har selv en gutt på 12,5 år og ei jente på 14 år (her ville hun sagt hun er 15 siden bursdagen hennes er 8 små dager unna).

De er begge i en herlig alder, men jammen har vi litt av et ansvar for å få loset dem trygt gjennom ungdomstid og gjøre dem godt rustet til å møte voksenlivet! 

Jeg er mye alene da mannen min jobber offshore og jeg kjenner av og til på den følelsen av hvor stort ansvar man  faktisk har. Nå kjente jeg brått hvor mye jeg gleder meg til mannen kommer hjem etter at han har vært 4 uker borte!! Men er enda 8 dager til han kommer hjem

Er alltid fint når han kommer hjem og man hsr noen å  ansvaret med  

Stor klem til deg 

 

 

 

[Diddles]

Det er fælt @Smurfa Snakket masse med henne igår kveld, og hun sier ting som får håret mitt til å stritte!! Jeg får lyst å filleriste henne, brøle at hun skal skjerpe seg - men det har jo ingenting for seg å gjøre sånt, det hjelper jo ihvertfall ikke!! Jeg vet jo hvordan det er..."det er samme hva dere sier" sa hun - "det hjelper ikke, ingenting dere sier hjelper! Dere gjør det bare verre!!" Snakk om å føle seg rådvill, hjelpesløs og fortvila..her er det så vanskelig å vite hva man skal gjøre, men så forbanna enkelt å trø feil!! 

Hun sier hun vil bli tynnere, at det gir henne en god følelse å ikke spise; hun liker kroppen sin bedre når hun ikke spiser! ..at hun vil vi bare skal la henne være i fred og ikke bry oss - at jeg maser..at det er bedre borte hos mamma, for hun lar henne fortelle det hun vil men maser ikke "hele tida"  

Mannen skal snakke med mammaen hennes..idag, eller i helga - jeg vet ikke..Storesøster reiser på tur i helga, jeg har vondt i magen..hun er sint på oss, og lei seg - vil egentlig ikke være her! Det er en sykt vanskelig rolle å ha, å være "stemor"..for jeg er så uendelig glad i henne, men hun er ikke min..dette er egentlig ikke "mitt bord" om du skjønner?! Jeg kan snakke med henne, gi råd, støtte og veilede - men til syvende og sist er det som hun sier; alt er annerledes hos mamma..det er bra her også altså, men det er bare..annerledes hos mamma! Jeg skjønner det, vet egentlig hva hun mener - men det gjør vondt å høre..det gnager i magen min, disse ordene hennes..om at jeg maser og er "for mye".."kan du ikke bare la meg være?!" Eh altså...NEI!!  Jeg tror nok egentlig ikke at hun vil at jeg skal la henne være, som hun sier..med ganske stor sikkerhet kan jeg si at dette er et rop om hjelp, men herregud så usikker jeg blir oppi det hele..er jeg for mye? Er det feil å spørre hvordan hun har det? Er det feil å si "jeg ser du er lei deg, er alt bra?!" når jeg kjenner på meg at det er noe..skal jeg bare la henne være lei seg i fred, og tenke at hun kommer hvis hun vil snakke?? 

Faen så vanskelig dette livet skulle bli da!!! 

[^^Belle^^]

For det første: nei, du er ikke for mye. Det kaller å bry seg. Og du har nok rett i det at hun egentlig ønsker at du faktisk gjør det, at du tar tak i det. Jeg har ingen erfaring med akkurat spiseforstyrrelser, men jeg kan en del om det å ikke ha det bra psykisk sett. ...og det er jo forsåvidt det en eventuell spiseforstyrrelse er også. Det sitter i hodet. Og det å bli konfrontert med noe som er SÅ personlig, SÅ dyptgående og i de fleste tilfeller SÅ ydmykende på alt som heter selvfølelse og vern om egne tanker, det er brutalt. Man stritter mot med nebb og klør, selv om man vet at det til syvende og sist er bra for deg. Det at hun faktisk klarer å sette ord på det hun tenker, er et ENORMT steg på rett vei. Og vet du, det er akkurat du som har klart å gjøre det. Fordi du bryr deg om de du er glade i.  

Så bra at mammaen hennes får vite hvordan ståa er. Dette er ikke noe som kommer automatisk. At hun synes det er bedre der hjemme, med en mamma som kanskje ikke graver sånn, er jo forståelig, for da slipper hun å bli konfrontert med vonde følelser og tanker. 

Nei, selv om det er jævlig akkurat her og nå, så er det så utrolig godt at dere tar tak i det. For å prøve å være positiv: kanskje dere tar tak i det akkurat på rett tidspunkt, før det rekker å utvikle seg enda mer? Jeg tror uansett at en prat med en utenforstående, som har greie på spiseforstyrrelser, kunne vært en god idé.

[Tennessee]

Det Belle sa!!  

[Diddles]

27 minutter siden, ^^Belle^^ skrev:

For det første: nei, du er ikke for mye. Det kaller å bry seg. Og du har nok rett i det at hun egentlig ønsker at du faktisk gjør det, at du tar tak i det. Jeg har ingen erfaring med akkurat spiseforstyrrelser, men jeg kan en del om det å ikke ha det bra psykisk sett. ...og det er jo forsåvidt det en eventuell spiseforstyrrelse er også. Det sitter i hodet. Og det å bli konfrontert med noe som er SÅ personlig, SÅ dyptgående og i de fleste tilfeller SÅ ydmykende på alt som heter selvfølelse og vern om egne tanker, det er brutalt. Man stritter mot med nebb og klør, selv om man vet at det til syvende og sist er bra for deg. Det at hun faktisk klarer å sette ord på det hun tenker, er et ENORMT steg på rett vei. Og vet du, det er akkurat du som har klart å gjøre det. Fordi du bryr deg om de du er glade i.  

Så bra at mammaen hennes får vite hvordan ståa er. Dette er ikke noe som kommer automatisk. At hun synes det er bedre der hjemme, med en mamma som kanskje ikke graver sånn, er jo forståelig, for da slipper hun å bli konfrontert med vonde følelser og tanker. 

Nei, selv om det er jævlig akkurat her og nå, så er det så utrolig godt at dere tar tak i det. For å prøve å være positiv: kanskje dere tar tak i det akkurat på rett tidspunkt, før det rekker å utvikle seg enda mer? Jeg tror uansett at en prat med en utenforstående, som har greie på spiseforstyrrelser, kunne vært en god idé.

Du er fin du, nå ble det litt mindre kaos i hodet mitt  

Det er egentlig sånn jeg har tenkt også, at vi kanskje rekker det i tide nå  Jeg kjenner disse tankene så altfor altfor godt..det som er så trist, er at hvis det får fortsette så vil hun aldri bli kvitt det Jeg snakker av erfaring! Jeg kan jo fortsatt ikke veie meg feks, uten at det trigger meg noe helt sykt! Det gikk greit når jeg hadde PT, for da var ikke vekta et issue - han målte cm og fettprosent, noe som ikke trigger meg på den måten som disse tallene på vekta..av en eller annen grunn  Nå har jeg gjemt vekta, for jeg tror ikke på henne når hun sier hun ikke veier seg..det har jeg nemlig hørt at hun gjør, ofte! Men nå er den muligheten borte, ihvertfall her...

Vi tar tak i noe som er så privat for henne ja, så klart hun føler hun må forsvare seg!! Og at hun føler seg invadert og tråkket på, helt sikkert.."Hvorfor MÅ jeg fortelle hva som er grunnen, kan du ikke bare gi deg og akseptere at JEG HAR IKKE LYST Å SI DET!?" Jeg sa som sant er at hvis hun ikke vil bli alvorlig syk så må vi snakke sammen, og da må hun tørre å si høyt hva som plager henne - og hvorfor! Det skal MYE til for å overraske meg når det kommer til dårlige tanker om egen kropp, jeg er ganske sikker på at jeg har tenkt de fleste stygge tanker som finnes selv..Om ikke hun vil si noe til meg eller pappaen eller mammaen, så får hun snakke med profesjonelle - for dette går ikke bort av seg selv, dette er for stort til at hun kan håndtere det på egen hånd! Jeg såg hun reagerte når jeg sa vi kom til å dra inn profesjonelle om hun ikke stopper nå og tar imot hjelp fra oss..jeg ba henne bruke helga på å tenke seg godt om og ta smarte valg, verne om kroppen sin - som hun faktisk skal bo i resten av livet!!  Jeg har snakket om hvilke varige skader hun kan gjøre på kroppen sin om hun velger å fortsette med dette her sultegreiene for å bli tynnere..om å miste menstruasjonen og kanskje bli steril, om å ødelegge beinmassen sin og bli beinskjør fordi kroppen ikke får det den trenger fra mat og derfor tærer på det den har fra før av, om nedsatt konsentrasjon og hukommelse..alt det der..men jeg vet det går ikke inn, jeg vet - fordi det gikk ikke inn hos meg heller!! Hva som fikk meg til å snu er jeg ikke sikker på, jeg tror foreldrene mine trua meg med både det ene og det andre - jeg fikk husarrest og fikk ikke lov å låse baderomsdøra..jeg tror jeg gav meg fordi det ble for slitsomt å holde på sånn! Jeg var jo ikke alvorlig syk, bare fryktelig opphengt i kropp og vekt..i faresonen, definitivt - og jeg klarer aldri helt å slippe det..eller, det slipper aldri helt taket i meg kanskje?! 

 

[Gjest Verdande]

Nå kommer jeg sent inn, men jeg synes du er en fantastisk mamma og stemamma. Du håndterer ting så utrolig bra, og reflekterer så flott rundt ting, samtidig som du faktisk også bare er et menneske!

Jeg tror du og dere håndterer dette riktig. Dere er foreldre, dere SKAL blandere dere, selv om det er ubehagelig for alle parter. Jeg tror man blir sykere av foreldre som bare lar det skure. Og ikke vær redd for å dra inn mennesker med erfaring!

Det er vel en del av de forumreglene her refererer til som evt. kan veilede dere litt også rundt hvordan dere bør håndtere det?

(ikke fordi jeg mener du bryter reglene her, ment som steder du kan kontakte eventuelt )

Sitat

* Selvmordstanker, selvmordsmetoder, selvskadingsmetoder og tanker om spiseforstyrrelser.  Derfor vil slike tråder kunne bli stengt, og vi henviser til steder der man kan prate med noen som har kompetanse til å håndtere slike situasjoner. Se dette innlegget for utfyllende forklaring. Vi anbefaler dere som ønsker å diskutere dette å ta kontakt med Mental helse på 116 123 eller benytte nettsiden deres Sidetmedord.no, eller kontakte Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. Er du under 18 kan du også kontakte Kors På Halsen.

Håper dere finner ut av det! Du kan aldri bry deg for mye

[Diddles]

På 28.1.2017 den 17.27, Verdande skrev:

Nå kommer jeg sent inn, men jeg synes du er en fantastisk mamma og stemamma. Du håndterer ting så utrolig bra, og reflekterer så flott rundt ting, samtidig som du faktisk også bare er et menneske!

Jeg tror du og dere håndterer dette riktig. Dere er foreldre, dere SKAL blandere dere, selv om det er ubehagelig for alle parter. Jeg tror man blir sykere av foreldre som bare lar det skure. Og ikke vær redd for å dra inn mennesker med erfaring!

Det er vel en del av de forumreglene her refererer til som evt. kan veilede dere litt også rundt hvordan dere bør håndtere det?

(ikke fordi jeg mener du bryter reglene her, ment som steder du kan kontakte eventuelt )

Håper dere finner ut av det! Du kan aldri bry deg for mye

Tusen takk Verdande, det var veldig snilt sagt Jeg gjør så godt jeg kan, strekker meg så langt det er mulig - men kommer likevel til kort..det er vel sånn det er å være foreldre har jeg hørt  Da lurer jeg på hvorfor vi gjør det, sånn egentlig   

Det er ikke snakk om at vi skal gjøre noe annet enn å bry oss, det kan hun bare glemme  Jeg snakket med henne om akkurat det, og sa at jeg tror ikke hun egentlig vet hva hun snakker om..å ønske seg foreldre som ikke bryr seg, hvordan tror du det hadde vært om vi bare trakk på skuldrene og lot alt skure? Dreit i hvordan du hadde det, samme om det var bra eller dårlig?! Jeg skjønner jo hva hun egentlig mener, men jeg var nødt til å sette det litt på spissen for henne! Å ønske at foreldrene bare kan "la meg være i fred" gjør vel alle tenåringer, fordi foreldre flest stikker nesa i ting "vi ikke har noe med" - men dette er jo nettopp et rop om hjelp, en måte å tilkalle oppmerksomhet - selv om hun ikke er enig..men når er hun enig med oss da?! Det er ikke ofte  

Helga har blitt brukt på å snakke..jeg og mannen har snakket mye, mannen og mammaen hennes har snakket mye, søs og mamma har blitt spurt til råds, og jeg har luftet tankene mine til bestis..vi har vel staket ut kursen videre ihvertfall, men er forberedt på at det blir en humpete, skumpete tur med endel blindveier og omveier og hindringer! Så får vi se...det er noen ting som skurrer for min del, noen motstridende punkter som får meg til å tenke at det er mindre alvorlig enn det virket til i utgangspunktet - at dette handler mer om "se meg" enn at hun faktisk er syk! ..men jeg kan ta feil..så enn så lenge lar vi akkurat det ligge! Jeg bare tenker, hvis du hadde sett deg i speilet og tenkt "herregud så tjukk jeg er, jeg hater mage nmin, rumpa mi, lårene mine - det tyter ut overalt"..hadde du da gått hen og tatt på deg verdens strammeste jeans og magekorte topper? Eller hadde du forsøkt å skjule skavankene dine litt? Jeg som faktisk HAR en myk mage og sånn, som lager valker over buksekanten, gjør jo nemlig det siste..forsøker å skjule det med en løstsittende topp og jeans med høyt liv og sånn..så jeg skjønner det ikke helt liksom, det er sånn at hun en ting og gjør det motsatte..jeg tenker som sagt at dette kan være mer er en "normal tenåringsgreie" som handler om generell usikkerhet, press osv enn sykdom..det betyr ikke at vi ikke skal ta det på alvor, langt derifra - men jeg er ikke så sikker lenger på at det har utviklet seg til spiseforstyrrelse  Som sagt, jeg har nevnt det for mannen - og han er enig - men vi lar det foreløpig være med det!

I første omgang nå så blir det tettere oppfølging på matfronten; når hun er hos oss så er det jeg som har ansvaret for nistesmøring, og jeg er oppe om morgenen for å se til at hun spiser skikkelig frokost! Vi kommer til å dra henne inn i planlegging av ukesmenyer og middagslaging, både her og hos mammaen! Hun skal få være mer tilstede på hjemmebane..bidra mer, både med å hjelpe til, men også finne på ting sammen med oss og med småsøsknene sine! Liten føler ikke storesøster er glad i henne lenger, hun bare glefser og kjefter - og sånn skal det ikke være, her i huset har vi respekt for hverandre, punktum. Vi kommer til å legge inn mobilfri perioder i løpet av dagen - den hersens telefonen er seriøst klistra til hendene hennes _hele_ tida, hun går jo ikke på do uten den engang (det er forresten skikkelig ekkelt )  Hun skal, fra nå av, besøke farmor én gang i uka - der har hun ikke vært siden lenge før jul, fordi "hun har aldri tid"! Vel, farmor er snart 86 år - og plutselig er hun ikke her lenger..da skal Storesøster slippe å angre på at hun ikke tok seg tid, fordi hun heller ville sitte og glo på Insta etter inspo/ goals-bilder  Mammaen hennes skal ta henne med til legen, for generell sjekk og en alvorsprat..så får vi se da..om noe av dette virker! Det er hele veien en hårfin balansegang mellom for mye og for lite, vi må passe oss for å henge over henne å mase hele tida også..men å innimellom sette seg ned og snakke litt om hvordan det er å være henne og oss og sånn, det tror jeg bare er sunt! Hun trenger å rives ut av den superegoistiske bobla si, for hun er i ferd med å rett og slett bli ufyselig i måten å være på  

 

Jeg sliter skikkelig med utilstrekkelighetsfølelsen og føler veggen er faretruende nær..det er nemlig ikke plass til meg! Jeg trenger også et avbrekk innimellom, en pause fra all denne intensiteten, å trekke pusten helt ned i lungene..idag blir det ikke rom for det ihvertfall! Nå må jeg kle meg og vekke Liten, få levert henne i bhg - og så handler dagen min om svigermor  

[^^Belle^^]

Så bra at dere har tatt skikkelig tak i det. Slik du beskriver det, så kan det høres ut som en vanlig tenåringsgreie. Jeg har alltid (før jeg begynte å studere) vært syltynn, men i tenårene følte jeg meg allikevel alltid tjukk og stygg og, og, og... Allikevel VISSTE jeg jo egentlig hvor bra jeg så ut, for jeg kledde meg deretter også. Moten da jeg var tenåring er liksom nesten akkurat lik som nå. (Snakk om å føle seg gammel når moten har tatt meg igjen med en hel generasjon  ) Men jeg synes allikevel det er alvorlig at hun har kommet så langt som at hun hopper over måltider, og liker å føle seg sulten og av den grunn ''tynn''. Synes dere gjør det lurt i å ta skikkelig ta i det nå.  

Svigermordag, ja. Lykke til.

[Gjest Verdande]

Jeg tror dere tenker veldig, veldig riktig - og håndterer dette på en god måte! Hun er heldig som har et så bra team av foreldre og bonusmamma, som bryr seg, snakker sammen og ser på hvordan dere alle kan hjelpe og støtte henne på best mulig måte!

Hadde noen visst hva de egentlig gikk til når de ble foreldre, tror jeg mange hadde latt være

Masse lykke til med veien videre!

Er det noen sjans for at du bare kan få gått deg en liten tur i kveld eller en annen kveld? Bare for å være Diddles - bare litt? Om det så er for å kjøpe bleier liksom For det er viktig at du passer på deg selv midt oppi dette her også! Bare en liten time kan være nok, hvor du ikke er mamma  - ikke er kone, svigerdatter eller noen annen form for person det stilles krav til?