Barnevernet har vært her ...

[AnonymBruker]

Disse studiene har fulgt barn fra ung alder, til voksen alder.

Ja, men HVEM har fulgt dem? Er disse studiene utført på en objektiv måte som dekker strenge krav til forskning, eller er det snakk om synsing fra noen som har en forhåndsuttalt teori som de gjerne vil ha bekreftet? Og hva er "fra ung alder"? Er sammenligningene gjort på et godt nok grunnlag?

[Gjest Minimi]

Hadde foreldre selv fått en månedslønning for å være hjemme å følge tettere opp rundt barn

som har det vanskelig hadde kanskje mange barn sluppet fosterhjem i det hele tatt.

Du kan da ikke mene at foreldre som ikke klarer å ta vare på barna sin skal få full månedslønn for å.. for å hva da? Fortsette å ikke ta vare på de? Tjene 400 000 i året for å ha egne barn?? Stygt redd for at mange hadde valgt å få barn av kun den grunnen da..

Mage barn blir vanskelige fordi de har det vanskelig hjemme!!

Nå tenker jeg ikke på barn med diagnoser. Det er noe helt annet. Barnevernet jobber ikke med diagnosebarn så sant forholdene i familien er ok.

Omsorgslønn er noe annet, og det rår ikke barnevernet over!

[AnonymBruker]

Wtf? En forelder med alkoholproblem gir ofte emosjonelle vanskeligheter som først viser seg i voksen alder dermed er det lett å avfeie drikkingen. Ingen barn skal måtte vokse opp med alkoholiserte foreldre.

Nå gjentar jeg egentlig meg selv, men: Har du forskning som viser at det er bedre for barnet å flytte?

[AnonymBruker]

Ja, men HVEM har fulgt dem? Er disse studiene utført på en objektiv måte som dekker strenge krav til forskning, eller er det snakk om synsing fra noen som har en forhåndsuttalt teori som de gjerne vil ha bekreftet? Og hva er "fra ung alder"? Er sammenligningene gjort på et godt nok grunnlag?

Gjorde et kjapt søk, og fant ut at Michael Bohman er en klassiker; svensk forsker fra 70- og 80- tallet. Andre kjente verk er Vinnerljung: Fosterbarn som vuxna (Arkiv förlag, Lund, Sverige 1996.

Jeg kjenner ikke til verkene, du får nesten vurdere metodebruken selv.

[AnonymBruker]

Nå gjentar jeg egentlig meg selv, men: Har du forskning som viser at det er bedre for barnet å flytte?

Har du forskning som viser det motsatte?

Det der er ting som er svært vanskelig å forske på. Det er så mange individuelle forskjeller at det er vanskelig, kanskje til og med umulig, å konkludere entydig. Derfor vil man alltid finne noen som mener det er best å bli boende hjemme.

Min teori er at en stor del av årsaken til at barn i fosterhjem sliter er at de biologiske foreldrene får lov til å ha kontakt med barnet og fylle barnet med løgn og manipulering. Jeg vet om mange fosterbarn som har det helt strålende i fosterhjem, men som har det vondt og er veldig utagerende i tida etter samvær med foreldrene. Og når disse barna kommer i tenårene og man ikke lenger har så god mulighet til å kontrollere hvor mye kontakt de har med biologiske foreldre (pga mobil, internett, friere tilværelse utenfor fosterhjemmet osv) så kommer ofte foreldrene sterkt inn i bildet og får en allerede opprørsk tenåring til å gå i spinn. Det er så utrolig trist å se på hvordan biologiske foreldre uten snev av virkelighetsorientering kan ødelegge sine egne barn, kun fordi de er bitre over å ha mistet barna sine. Hadde de satt barnas velferd øverst hadde de aldri gjort noe sånt.

Dessverre har barnevernet mange regler å følge, og en av dem handler om det biologiske prinsipp som går ut på at det er viktig med kontakt mellom barn og biologiske foreldre, selv om situasjonen er ille. Og at HVIS det er mulig så skal barnet tilbakeføres. Dette fører ofte til en forvirret tilværelse for barnet som blir trukket i flere retninger og ikke får ro på seg. Det vi trenger er å kutte flere bånd tvert av og gi barnet muligheten til et nytt liv uten påvirkning fra psyke og/eller rusede biologisk foreldre.

[Skylight]

Takk i like måte.

Å få barn med spesielle behov er ekstra krevende, selvfølgelig. Men å tro at man derfor skal kunne slippe å jobbe er blåøyd. Er du klar over hvor mange barn som har spesielle behov egentlig? De fleste foreldre takler dette, selv om det er beintøft. Men om det kom en regel om at man kunne fått lønn for å gå hjemme med sine egne barn, hvor mange tror du hadde benyttet seg av dette? Og hvor mange tror du hadde fått "problembarn" bare for å få lov å gå hjemme? Samfunnet hadde ikke taklet en slik ordning.

Det finnes avlastningsordninger. Du har jo selv fått beskjed om å ta kontakt med barnevernet. Der kan du få besøkshjem til barnet ditt der han/hun kan være f.eks. en helg i måneden. Eventuelt kan barnet få støttekontakt. Eller dere kan få hjelp og veiledning hjemme til å få hverdagen til å fungere bedre. Men du vil jo ikke ta kontakt med barnevernet for å få hjelpen som finnes, så da får du egentlig bare ha det så godt.

jada, du har helt rett, jeg jobber heller mindre og har eledig lite penger, enn å be BV om hjelp til å lønne andre for å ta seg av mitt barn!!!! Mitt barn har det utvilsomt mye bedre med en fleksibel mor hjemme enn å skulle bli sendt rundt til ulike fremmede fordi jeg ikke hadde hatt energi overhode til å følge opp dette barnet om jeg hadde jobbet i full karriere.

Barn som er sårbare for endringer er i allefall sårbare for fremmede. Jeg tipper at en av årsaken til at utredningen av problembarn har eksplodert er nettopp fordi ikke mødrene er hjemme lenger til å følge de opp.

[Hu derre_]

Jeg jobber på en institusjon, som igjen er i kontakt med BV pga ungdom med spesielle behov, eller andre problemer.

Vi ville ALDRI gått inn til noen, uten at de var til stede.

Selvom man som 15-åring har retten til å bestemme enkelte ting selv, så ville man helst at foreldre e.l skulle vært til stede.

Det her høres merkelig ut...

[AnonymBruker]

Har du forskning som viser det motsatte?

Det der er ting som er svært vanskelig å forske på. Det er så mange individuelle forskjeller at det er vanskelig, kanskje til og med umulig, å konkludere entydig. Derfor vil man alltid finne noen som mener det er best å bli boende hjemme.

Min teori er at en stor del av årsaken til at barn i fosterhjem sliter er at de biologiske foreldrene får lov til å ha kontakt med barnet og fylle barnet med løgn og manipulering. Jeg vet om mange fosterbarn som har det helt strålende i fosterhjem, men som har det vondt og er veldig utagerende i tida etter samvær med foreldrene. Og når disse barna kommer i tenårene og man ikke lenger har så god mulighet til å kontrollere hvor mye kontakt de har med biologiske foreldre (pga mobil, internett, friere tilværelse utenfor fosterhjemmet osv) så kommer ofte foreldrene sterkt inn i bildet og får en allerede opprørsk tenåring til å gå i spinn. Det er så utrolig trist å se på hvordan biologiske foreldre uten snev av virkelighetsorientering kan ødelegge sine egne barn, kun fordi de er bitre over å ha mistet barna sine. Hadde de satt barnas velferd øverst hadde de aldri gjort noe sånt.

Dessverre har barnevernet mange regler å følge, og en av dem handler om det biologiske prinsipp som går ut på at det er viktig med kontakt mellom barn og biologiske foreldre, selv om situasjonen er ille. Og at HVIS det er mulig så skal barnet tilbakeføres. Dette fører ofte til en forvirret tilværelse for barnet som blir trukket i flere retninger og ikke får ro på seg. Det vi trenger er å kutte flere bånd tvert av og gi barnet muligheten til et nytt liv uten påvirkning fra psyke og/eller rusede biologisk foreldre.

Godt og reflektert svar.

Jeg ser definitivt at dette er vanskelige ting å forske på, ikke bare i forhold til å gjøre valide funn, men også i forhold til etiske hensyn. (Skal man ”eksperimentere” med ulike løsninger i ulike familier?) Jeg ser også poenget med at fosterhjemsbarnet blir en kasteball mellom ulike familier, og at dette kan virke uheldig. Men det er jo usikkert hva implikasjonen av dette er: det kan bety at man burde kuttet all kontakt med biologiske foreldre, men det kan også bety at man ikke burde ha involvert en ”mønsterfamilie” av noen fosterforeldre i utgangspunktet, men heller latt ting gå sin halvskjeve gang i den biologiske familien. Mer medisin av noe som ikke funker er ikke nødvendigvis løsningen.

Jeg synes likevel det er et stort paradoks å snakke om at ”barnevernet er til for barnets beste”, når man i bunn og grunn ikke vet hva barnets/det voksne barnevernbarnets beste er. Når utredninger jeg finner rundt dette temaet er fra 80- og 90- tallet, er det noe galt.

[AnonymBruker]

jada, du har helt rett, jeg jobber heller mindre og har eledig lite penger, enn å be BV om hjelp til å lønne andre for å ta seg av mitt barn!!!! Mitt barn har det utvilsomt mye bedre med en fleksibel mor hjemme enn å skulle bli sendt rundt til ulike fremmede fordi jeg ikke hadde hatt energi overhode til å følge opp dette barnet om jeg hadde jobbet i full karriere.

Barn som er sårbare for endringer er i allefall sårbare for fremmede. Jeg tipper at en av årsaken til at utredningen av problembarn har eksplodert er nettopp fordi ikke mødrene er hjemme lenger til å følge de opp.

Godt svart. Hvorfor i all verden skal barnevernet lønne noen andre for å være besøskhjem for Skylights barn?

[Gjest En som vet....]

Jeg vet om en barnevernsansatt som tok med hjem en nyfodt baby med kraftige abstinenser (mor brukte narkotika under svangerskapet), i tillegg hadde den skabb. Det var juleferie og omsorgen var tatt over av barnevernet, men det var ingen akuttplasser tilgjengelige.....

Disse foreldrene har klaget over hvor urettferdig og forferdelig det var at barnet deres ble "tatt", og er blandt tilhengerene til en av de useriose nettsidene med link til over...

Skulle denne babyen hatt det bedre med sine narkomane foreldre?

Av grunner som jeg ikke skal fortelle om her, saa har jeg hatt tilgang paa barnevernets mapper med informasjon om hvordan de barna som fikk hjelp de siste 20 aarene hadde det hjemme, jeg vet at det skal UTROLIG mye til for at barn blir tatt fra foreldre. Uansett hvor ille de har det hjemme prover barnevernet ALLTID aa hjelpe foreldrene slik at de kan ha barna selv. Barnevernet VET at barna har det best hjemme. Men noen foreldre har dessverre ikke ressurser/vilje/evner til dette, uansett hjelp. VOKSNE har rettsikkerhet, ikke barn.

Ofte har det gaatt for langt naar barna blir tatt, ingenting kan hjelpe dem lenger.Man vet at omsorgen/tilknytningen tidlig i livet er utrolig viktig for hvordan de utvikler seg senere.

Jeg vet at barnevernet gjor en god jobb (men det er jo mennesker, og det finnes selvsagt mennesker i alle yrker som gjor feil en gang i blandt/ikke passer i jobben sin...)

For deg som er redd for aa ta kontakt med barnevernet: Du har ingenting aa vaere redd for, de er der for aa hjelpe deg! Heller storre sjans for at de ikke har ressurser til aa hjelpe deg enn at de skal "ta" barnet ditt....Synes barnevernet burde faa flere ressurser, barna er tross alt fremtiden vaar og det viktigste vi har!

[Gjest Gjest]

Av grunner som jeg ikke skal fortelle om her, saa har jeg hatt tilgang paa barnevernets mapper med informasjon om hvordan de barna som fikk hjelp de siste 20 aarene hadde det hjemme, jeg vet at det skal UTROLIG mye til for at barn blir tatt fra foreldre. Uansett hvor ille de har det hjemme prover barnevernet ALLTID aa hjelpe foreldrene slik at de kan ha barna selv. Barnevernet VET at barna har det best hjemme. Men noen foreldre har dessverre ikke ressurser/vilje/evner til dette, uansett hjelp. VOKSNE har rettsikkerhet, ikke barn.

Siden du kjenner til hva barnevernets rutiner er, hva slags hjelp er det de tilbyr? Jeg har inntrykk av at avlastningshjem f.eks. en helg i måneden er vanlig.

Finnes det ordninger der de i stedet får en ressursperson hjem jevnlig på fast basis, som hjelper dem med f.eks renhold, barnepass og hvordan de skal tolke signaler fra barnet? Noe a'la supernanny, bare fast. Det virker jo utrolig mye bedre enn å plassere barnet jevnlig hos noen helt ukjente folk, med helt andre rutiner enn hjemme.

Jeg har inntrykk av at barnevernets hjelp utover avlastningshjem stort sett er veiledningssamtaler, men en undertone av at "hvis du ikke skjerper deg, fjerner vi barnet ditt."

[Vera Vinge]

Neglisjering og de situasjonene du beskriver er ikke greit eller bra, det har jeg aldri sagt. Men spørsmålet det koker ned til er jo om alternativet; altså å flytte barnet ut av hjemmet, er bedre for barnet.

Og der etterlyser jeg forskning på konsekvenser av å flytte barna, og evaluering av den barnevernspraksis man har gjennomført i Norge de siste 10- 20 åra. Enhver virksomhet bør jo spørre seg: Fungerer det vi driver med? Hvilke endringer bør vi eventuelt gjøre?

Jeg synes innlegget ditt bærer preg av et visst behov for å ”straffe” dårlige foreldre. Altså at de gjør en så dårlig jobb at de ikke fortjener å fortsette å ta seg av barna sine. Men det som er interessant i denne sammenhengen er om det er bedre for Per å bli hos den alkoholiserte mora si, som kjefter ham ut med jevne mellomrom og stadig har med seg ukjente menn hjem, eller om det er bedre for ham å flytte til ”ordentlige” folk han ikke kjenner. Og hva som er best bør ikke overlates til vår rettferdighetsfølelse, det bør baseres på systematiske erfaringer man har gjort seg med liknende tilfeller.

At du leser ut av mitt innlegg at jeg ikke har barnas beste i fokus, men heller ønsker å straffe foreldrene, sier vel det meste om hvor langt fra hverandre vi står i denne saken. Hva skulle være agenaden min for å straffe foreldre? Veldig mange av foreldrene som mister omsorgen for barna sine sliter selv psykisk og opplever enorme påkjenninger som følge av barnevernets inngripen. Omsorgssvikt er ikke bare tragisk for barna, men for foreldrene også. Å ønske å straffe folk som allerede ligger nede (med straffen som formål) driver ikke jeg med. Poenget her er jo å gjøre det man tror er best for barn fra sårbare familier, og så har det dessverre ofte noen vanskelige konsekvenser for foreldrene som mister de kjæreste de har. Iom. at du betviler mine motiver begynner jeg jo også å lure på om du er klar over hvilke grunnleggende behov et barn har, hvis du ikke ser at det jeg listet opp utgjør dårlige oppvekstvilkår barn trenger å bli beskyttet mot om det er omfattende nok og foreldrene nekter å endre sin fremferd.

Ellers er jeg alltid en tilhenger av å vite hva man driver med, framfor å bare følge en magefølelse. Nå har jeg ikke oversikten over hva som er gjort av forskning, men jeg vil tro dette er et veldig vanskelig tema å forske på. Både av etiske hensyn (skal man la barn bo hos sine svake foreldre kun for å kunne være en kontrollgruppe?) og fordi det er så mange variabler å holde styr på. Barn kan bli skadet på så mange komplekse måter av å oppleve ulike former for omsorgssvikt at det må være vanskelig å skille hva som skyldes oppveksten hos foreldrene, hva som skyldes savnet etter dem og etablering i ny familie, hva som skyldes biologiske forhold (kanskje arver barnet egenskaper/temperament/sårbarhet for div. psykiske forhold fra sine foreldre som både er utgangspunktet for at foreldrene ikke klarer å være gode omsorgspersoner og at barnet senere får problemer), hva som skyldes fortsatt potensielt vanskelig kontakt med biologiske foreldre, hva som skyldes at barnet havner i et problemfylt miljø dersom det bor på institusjon osv.

Hvor seriøse og dekkende er disse studiene egentlig? At noen har sett litt på tilfeldig utvalgte tilfeller og konkludert på en slik bakgrunn er ikke akkurat overbevisende.

Og det største problemet er nok når man har ventet for lenge med å fjerne barnet fra den negative situasjonen. Jeg vil anta at ser man på barn som kommer i fosterhjem i 0-3 års alder kontra de som kommer i fosterhjem i 10-15 års alder så vil man se store forskjeller på hvor godt de klarer seg. Altså et argument for at barnevernet bør gå inn tidligere og ikke vente så lenge som de gjør i dag.

Sistnevnte er veldig interessant, ja, om noen har sett på disse forskjellene. Jeg hører også om barnevern rundt omkring som i noen saker konkluderer med at eldre barn/tenåringer får bli boende hos sine foreldre selv om omsorgssituasjonen er langt fra optimal, fordi man tenker at det vil være en større belastning for dem å flytte, men at man ville flyttet dem om de hadde vært yngre.

jada, du har helt rett, jeg jobber heller mindre og har eledig lite penger, enn å be BV om hjelp til å lønne andre for å ta seg av mitt barn!!!! Mitt barn har det utvilsomt mye bedre med en fleksibel mor hjemme enn å skulle bli sendt rundt til ulike fremmede fordi jeg ikke hadde hatt energi overhode til å følge opp dette barnet om jeg hadde jobbet i full karriere.

Barn som er sårbare for endringer er i allefall sårbare for fremmede. Jeg tipper at en av årsaken til at utredningen av problembarn har eksplodert er nettopp fordi ikke mødrene er hjemme lenger til å følge de opp.

Men diskuterer vi her ditt barn eller barn (med utfordringer) generelt? I veldig mange tilfeller ville det å lønne foreldre til å være hjemme med barna bare opprettholde problemet. Man kan ikke anta at alle foreldre forstår hva som er best for barna sine.

I tillegg er det vel flere grunner til at utredninger av barn har økt - en viktig grunn er jo at vi i dag har et helt annet utbygget psykisk helsevern for barn (og voksne) enn tidligere. Klart man da vil fange opp flere. Det er ikke ensbetydende med at barn har det verre i dag enn før. Tvert i mot hørte jeg nylig en forsker si at barn og unge ikke sliter mer psykisk i dag, selv om det virker sånn - det har bare et annet uttrykk. Om det stemmer, vet ikke jeg, men det er jo interessant da, at vi generelt i samfunnet skriker opp om at ting er verre enn noensinne, at man må stå lengre i sykehuskøer osv, når man også vet at bevilgningene til sykehusene bare øker (landets BUPer er vel for det meste organisert under sykehusene).

[Skylight]

Men diskuterer vi her ditt barn eller barn (med utfordringer) generelt? I veldig mange tilfeller ville det å lønne foreldre til å være hjemme med barna bare opprettholde problemet. Man kan ikke anta at alle foreldre forstår hva som er best for barna sine.

I tillegg er det vel flere grunner til at utredninger av barn har økt - en viktig grunn er jo at vi i dag har et helt annet utbygget psykisk helsevern for barn (og voksne) enn tidligere. Klart man da vil fange opp flere. Det er ikke ensbetydende med at barn har det verre i dag enn før. Tvert i mot hørte jeg nylig en forsker si at barn og unge ikke sliter mer psykisk i dag, selv om det virker sånn - det har bare et annet uttrykk. Om det stemmer, vet ikke jeg, men det er jo interessant da, at vi generelt i samfunnet skriker opp om at ting er verre enn noensinne, at man må stå lengre i sykehuskøer osv, når man også vet at bevilgningene til sykehusene bare øker (landets BUPer er vel for det meste organisert under sykehusene).

Vi diskuterer TS sin søster på 15, hvor TS selv på 20 ikke forstår hvorfor

barnevernet opptrer som de gjør. Hun mener de alle har det best hjemme, men at BV

har satt søkelys på hjemmet og moren i steden for roten til problemet som kanskje i bunn

og grunn dreier seg om hvorfor søsteren egentlig ikke trivest på skolen og ikke vil gå der.

Jeg vil bare si til deg, TS, at jeg forstår deg og dere godt. Det er sikkert mange sider av

saken som vi ikke vet noe om, men det som betyr noe er hvordan du opplever BV i den egen familie og jeg synes det er skremmende nok at den hjelpen som blir tilbudt din mor er å ta fra henne barnet/problemet.

Jeg vet selvsagt at BV gjør en flott jobb i mange tilfeller og vet om eksempler i nær krets hvor ikke lenger barnet bor hos mor og at det mest sannsynlig er det beste med dagens midler. Likevel lurer jeg på om alle pengene/ressursene som BV bruker på å flytte rundt på barn egentlig kunne vært brukt forebyggende direkte innad i familien. Kanskje det på sikt hadde vært mer lønnsomt. Jeg vil tror at de mødre som ikke klarer å ta være på sine barn egentlig sliter med helt andre problemer inners inne. Hvis mødrene hadde fått riktig hjelp hadde kanskje barna fått det best hjemme. En supernanny på regelmessig basis høres ut som en kjempeide...

[AnonymBruker]

Dere som etterlyser supernanny: Det finnes tilbud fra barnevernet om miljøarbeider/hjemmekonsulent som skal jobbe med slike ting. Helt som en supernanny blir det selvsagt ikke, men en veilederrolle for dem som sliter.

[Gjest Minimi]

Siden du kjenner til hva barnevernets rutiner er, hva slags hjelp er det de tilbyr? Jeg har inntrykk av at avlastningshjem f.eks. en helg i måneden er vanlig.

Finnes det ordninger der de i stedet får en ressursperson hjem jevnlig på fast basis, som hjelper dem med f.eks renhold, barnepass og hvordan de skal tolke signaler fra barnet? Noe a'la supernanny, bare fast. Det virker jo utrolig mye bedre enn å plassere barnet jevnlig hos noen helt ukjente folk, med helt andre rutiner enn hjemme.

Jeg har inntrykk av at barnevernets hjelp utover avlastningshjem stort sett er veiledningssamtaler, men en undertone av at "hvis du ikke skjerper deg, fjerner vi barnet ditt."

Den barneverntjenesten jeg kjenner, gir heller økonomisk støtte (til utflukter, ferier og aktiviteter) til familien enn å betale et besøkshjem. Det er da bedre at barnet får noen gode og positive opplevelser med sine foreldre, enn med andre voksne. Barnet trenger jo heller ikke vite at det er barneverntjenesten som betaler.

Men dette avhenger selvsagt på foreldreferdighetene til foreldrene. Det er jo ikke i alle saker dette vil være bedre enn besøkshjem. Der opplevelsene ikke blir positive for barnet er det ikke hensiktsmessig.

Hjemmekonsulent er ikke lenger så vanlig. Litt usikker på hvorfor igrunn, men det krever jo mye ressurser.

Noen setter inn miljøterapeut i hjemmet, men dette er ofte mer for å kartlegge behovet til familien, så de er mest inne for å observere. På denne måten kan de se hvilke hjelpetiltak familien har behov for (økonomisk stønad, avlastning, råd og veiledning, samspillstrening).

Generell råd og veiledning kan også være en godt hjelpetiltak istede for besøkshjem. Det er viktig å styrke foreldrenes ressurser!!

Men det er desverre i saker der foreldrene ikke ønsker å samarbeide (noe som er dumt av de, da det ofte betyr at de "skjuler" noe) det blir vanskelig med disse tiltakene. Mange vil likevel godta besøkshjem, for da slipper foreldrene å forholde seg til BV på samme måte, samt at de får barnefri noen helger. Jeg trur dette kan være bra, da får hvertfall barnet noen positive opplevelser sammen med noen voksne, selv om det ikke er foreldrene..

Hvilke tiltak som brukes varierer veldig fra barnevernskontor til barnevernskontor. Noen har en kultur jeg ikke er veldig positiv til, andre gjør en fantastisk jobb!

[Gjest halebein]

Siden du kjenner til hva barnevernets rutiner er, hva slags hjelp er det de tilbyr? Jeg har inntrykk av at avlastningshjem f.eks. en helg i måneden er vanlig.

Finnes det ordninger der de i stedet får en ressursperson hjem jevnlig på fast basis, som hjelper dem med f.eks renhold, barnepass og hvordan de skal tolke signaler fra barnet? Noe a'la supernanny, bare fast. Det virker jo utrolig mye bedre enn å plassere barnet jevnlig hos noen helt ukjente folk, med helt andre rutiner enn hjemme.

Jeg har inntrykk av at barnevernets hjelp utover avlastningshjem stort sett er veiledningssamtaler, men en undertone av at "hvis du ikke skjerper deg, fjerner vi barnet ditt."

Barnevernet går inn i hver enkelt sak, og vurderer hva akkurat denne familien trenger. Er det snakk om dårlig økonomi, omsorgssproblemer, o.l. kan en gratis barnehageplass være et tiltak. Der BV sørger for at barna får gå i barnehage, sosialiseres med andre barn og voksne, mens foreldre kan få hjelp og støtte/avlastning i de timene barnet er der. Det å hente seg inn litt, kan gi mer overskudd til å være gode foreldre.

De kan også hjelpe med støttekontakt, 1 gang i uke f.eks, økonomisk hjelp til å la barnet være med på fritidsativiteter, veiledning i familien.

Besøkshjem, f.eks en overnatting i uka og hver 3.helg. Det er kriterier for å bli besøkshjem, og hvem som helst kan ikke bli det. Selvfølgelig har det vært tilfeller der det har vært overgrep i fosterfamile/besøkshjem, men dette er unntak, ikke hovedregel, som noen her i tråden hevder.

I ekstreme tilfeller er det snakk om omsorgsovertakelse, men BV forsøker å hjelpe i hjemmet først, så langt det lar seg gjøre.

[AnonymBruker]

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/gutt-13-gaar-til-sak-mot-barnevernet-i-bergen-3519023.html

Guuetn har gått ned 14 kg i tilegg.

[alexaa]

Nå får dere åpne opp øynene og ikke bare lese det som står i aviser ol. Ja det er synd når det skjer ting i fosterhjem/instutisjoner, men det betyr ikke at barnevernet ikke gjør jobben sin. De kan gjøre feil de også.

Jeg har vært barnevernsbarn hele livet mitt. Barnevernet veiledet min mor fram til jeg ble tolv år ! så veiledning får foreldre nok av, og vil de ikke samarbeide må barnet flytte. Søsteren min (som også har vært barnevernsbarn) har fått to barn og har aldri fått en eneste tlf eller hatt et eneste møte med barnevernet. Og hun fikk første sønnen som 20 åring. Det kommer helt an på hvorfor de må ta spedbarn, men de venter som regel en uke slik at barnet kan være ut sykehusoppholdet. Så mor får se barnet sitt før de tar det. Og de barna er utrolig heldige som får skikket foreldre allerede da. Skulle ønske det skjedde med meg.

[AnonymBruker]

La meg fortelle en historie om ei jente jeg kjenner.

Da jenta var 13 år ble hun flyttet hjemmefra og inn i et fosterhjem et sted der hun måtte begynne på ny skole. Jenta gråt og fortvilte. Hun hadde hatt det godt hjemme hos mor. Det de slet med var dårlig økonomi og at jenta ble mobbet på skolen og derfor hadde mye fravær. Dette forsto ikke barnevernet, og jenta prøvde fortvilet å få noen til å forstå at hun ikke trengte å være i fosterhjem. Det eneste hun ville var å komme hjem til mammaen sin, hjem til tryggheten. Da jenta ble 15 år hadde hun rett til egen advokat og innsyn i egen sak. Hun tok selv kontakt med advokat og gjorde i samarbeid med ham alt hun kunne for å få lov til å flytte hjem. I Tingretten fikk jenta fortalt hvor stor feil barnevernet hadde gjort, og advokaten hennes fikk satt søkelyset på hvor mange saksbehandlingsfeil barnevernet hadde begått. Jenta fortalte om hvor umulig det var å fungere i fosterhjem, at hun aldri kunne slå seg til ro hos fosterforeldre som aldri kunne forstå henne slik moren gjorde.

Moren til jenta toet sine hender og hjalp datteren etter beste evne, også hun med egen advokat. Hun holdt seg i bakgrunnen og lot sin datter bestemme om det skulle føres sak mot barnevernet, for datteren var tross alt gammel nok til å selv tale sin sak. Mor ville ikke påvirke datteren i noen retning. Både datterens og morens advokater var dypt sjokkerte over barnevernets åpenbare overgrep mot en familie som bare trengte litt støtte og hjelp. Men Tingretten ville heller ikke la jenta flytte hjem, til tross for at hun gråt i rettssalen og ba tynt om å få flytte hjem til mamma og sine eldre søsken, til det hjemmet der hun følte seg trygg og elsket.

Dette er den offisielle historien, den som verden rundt fikk se og høre fra mor og datter (og advokater).

I dag er jenta voksen, og historien hun forteller i dag er en helt annen. Hun forteller om en manipulerende mor som aldri så andre behov enn sine egne, en mor som gjorde jenta utrygg og uselvstendig. Moren hadde vært den som dikterte jenta i hva hun skulle si til hvem, hvordan hun skulle oppføre seg mot fosterforeldre og barnevern. Jenta hadde blitt hjernevasket til å tro at fosterforeldrene kun ville henne vondt, og hun hadde følt seg tvunget til å gjennomføre sak med advokat mot barnevernet, fordi dette var noe moren forventet som "bevis" for at datteren elsket henne. Jenta forteller nå om en opprivende oppvekst med en ustabil mor som skapte en utrygg hjemmesituasjon. Jenta følte at livet i fosterhjem var en lettelse, for endelig kunne hun sove godt om natta uten å frykte at en illsint mamma skulle komme stormende inn på rommet hennes midt på natta med beskyldninger og krav. Men hun slapp aldri helt unna moren sin, for hun ringte jenta både sent og tidlig i fosterhjemmet og dikterte henne i hvordan hun skulle gjøre samarbeidet med fosterhjemmet vanskeligst mulig sånn at de forhåpentligvis skulle gi opp og heller sende jenta hjem. Moren fikk det til slutt delvis som hun ville: Fosterhjemmet ga opp kampen mot ei jente styrt av en bitter mor, men jenta ble ikke sendt hjem, hun tilbrakte sine siste ungdomsår på institusjon.

Nå kan jenta se tilbake og er takknemlig for at barnevernet sto på sitt. Hun vet at det er stor sannsynlighet for at hun aldri hadde fått fullført ungdomsskolen om hun hadde blitt boende hjemme, og hun vet at barnevernets omsorg har gjort henne godt, til tross for den sterke kampen hun kjempet mot dem så lenge. Jenta er sine fosterforeldre evig takknemlig for at de viste henne omsorg og omtanke og viste hvordan en familie kan og bør fungere. Hun har dårlig samvittighet for alt det vonde hun utsatte fosterforeldrene for, blant annet med løgn i Tingretten.

Hun prøver nå å ha et distansert forhold til moren sin, for det eneste levelige valget for henne er avstand eller ikke noe forhold i det hele tatt. Hun er redd for at morens sterke personlighet og makt over henne igjen skal få råde i livet hennes. Det ønsker hun ikke. Men det er ikke lett når en mamma som man tross alt er glad i bruker dårlig samvittighet og alt av såre følelser mot en. Jenta kjemper fortsatt i dag en kamp for å bli fri fra sin mor, og hun står på en evig vipp i forhold til om hun skal kutte henne helt ut av livet sitt for å overleve. Moren skjønner fortsatt ingenting, i allefall er det den historien hun presenterer utad.

Tone Lise

[AnonymBruker]

Tror det i mange tilfeller er slik Tone Lise beskriver.

Og i den reportasjen om den 13 år gamle gutten så tror jeg det er skolen og vennene han savner, og ikke familien.