Grenser

[Steinar40]

Steinar, disse trådene dine er så drøvtygging på det samme om og om igjen at det ikke er måte på, og ikke har du noen som helst evne til å ta råd fra andre til ettertanke heller.

"Jeg er selvfølgelig heller ikke interessert i å måtte gå ifra den andre pga alvorlige overtråkk av mine grenser."

Nei, det er det vel ingen som synes er så gøy, men jeg (og en haug med andre) har sagt til deg om og om igjen: Man kommer ingen vei uten å risikere litt her i verden. Et forhold må prøves ut for at man skal finne ut om det fungerer. Det finnes ingen garantier man kan ta på forhånd, sånn annet enn å stole litt på magefølelsen.

Det er derfor man gjerne har en periode som kalles "dating"...

Nei vettu hva... Ta deg heller ei bolle!

Har du hørt dette uttrykket?

Du kan håpe i den ene handa og spytte i den andre, og så se hvem du får mest i

[Gjest Passing by]

Tja, jeg syns det er helt greit å informere om det følgende; "Hvis du er utro så kan du bare flytte. Noen ny sjanse kommer du ALDRI til å få."

Og når dette er uttalt og kommunisert klart og tydelig på forhånd, så finnes det ingen unnskyldning for vedkommende. Da er det bestemt. Og ingen vei tilbake.

Det var ikke tema i den biten av innlegget du siterte, da siterte du det jeg skrev om hvordan man er i medgang og motgang, og det vet man ingenting om på forhånd. Jeg er enig i at når det gjelder utroskap så er det noe man kan uttrykke i forkant, og den andre kan godt være enig og alt er bra i maaange år og så skjer det likevel. Og da får man leve ut det man har kommunisert, og som du vet av egen erfaring så er det ikke like lett å være like bastant når det skjer likevel.

Endret 8. juni 2011 av Passing by

[Gjest Passing by]

Har du hørt dette uttrykket?

Du kan håpe i den ene handa og spytte i den andre, og så se hvem du får mest i

Jeg hadde mange fine år før det gikk galt, og angrer ikke på at jeg satset den gangen. Og jeg kommer også til å ta sjansen igjen ved en senere anledning hvis den dukker opp. Det følger ingen garanti med livet, uansett hvor mange lister vi setter opp.

[Steinar40]

Jeg er enig i at når det gjelder utroskap så er det noe man kan uttrykke i forkant, og den andre kan godt være enig og alt er bra i maaange år og så skjer det likevel. Og da får man leve ut det man har kommunisert, og som du vet av egen erfaring så er det ikke like lett å være like bastant når det skjer likevel.

Det er i hvertfall lettere når man har bestemt seg for det på forhånd.

[Suzy]

Det er sikkert mange her som mener at når man har levd i sammen et par år til man ikke gidder lenger, så kvalifiserer dette til et vellykket parforhold. Det tviler jeg ikke et sekund på.

Men i mine øyne kan man ikke snakke om noe vellykket parforhold før man har vært i sammen 10-15-20 år - eller lenger - og det fortsatt fungerer bra.

Så derfor kvalifiserer din medvirkning til ekteskapsbrudd knappest som det, for når de ikke hadde vært gift lenger så var det ikke noe uansett, tenker jeg?

Snakker om å tilpasse virkeligheten...

Men du..?

Hvordan skal man få til et velfungerende forhold da, om man aldri kan vite hvordan en potensiell partner er og derfor aldri kan date en potensiell partner i tilfelle det er bortkastet, og dermed aldri kunne treffe, bli kjent med en potensiell partner og selvsagt aldri innlede et forhold til en sådan......

Hei, vent !

NÅ skjønte jeg plutselig hvorfor du puler andres koner

[Gjest Tirkes]

Mitt syn på dette er langsiktig.

Det er sikkert mange her som mener at når man har levd i sammen et par år til man ikke gidder lenger, så kvalifiserer dette til et vellykket parforhold. Det tviler jeg ikke et sekund på.

Men i mine øyne kan man ikke snakke om noe vellykket parforhold før man har vært i sammen 10-15-20 år - eller lenger - og det fortsatt fungerer bra.

Alt annet er bortkastet tid.

Jeg har ni år bak meg, planlegger bryllup og har derfor noen koselige år forran meg også. Regner ikke med det blir skilsmisse det første året med vår fartstid. Kan jeg få lov å ha en mening da?

Grenser er til for å vite hvor man har hverandre. Slik at begge parter vet hva og hvor man ikke skal tråkke over. Og derfor må disse grensene kommuniseres.

Vet du, jeg hadde fått pustebesvær om min mann i datingperioden hadde satt seg ned for å prate om grenser. Normale sosialt fungerende mennesker trekker opp disse grensene uten å faktisk gjøre det. La meg ta frem teskjeen.

Tirkes og mannen ser på film, de dater. I filmen dropper helten bursdagen til heltinnen. Tirkes rister på hodet og sier "Fy, det der hadde såret meg også".

Tirkes og mannen er ute i parken og ser et par med tre små unger rundt seg. Mannen flirer og rister på hodet og sier "Så tett skal jeg aldri få barn." Tirkes smiler og sier

"Tre er litt i overkant også. Da må man jo ha mye større bil også."

"Ja, sant det Tirkes. To hadde vært perfekt. Da kan vi ha Alfa Romeo til familiebil!"

"Er det den bilen du synes er finest?"

"Åh ja, en snerten liten todørs." "Nei men mannen da, to dørs går fint når man er to, men med barneseter og sånt bør man kanskje ha flere dører."

Dette er tilfeldig små datingsituasjoner der JEG finner ut at han ikke ser for seg et liv med barn født tett i tett og helst ikke har lyst på stasonsvogn. Han får hint om ting som kan såre meg og så videre.

Det jeg mener er at ALLE par som skal BLI er par går gjennom noe som heter DIALOGER - de flørter sammen, prater sammen og blir kjent med hverandre og når de blir kjent med hverandre så lærer de også hverandres preferanser, ønsker og drømmer. Ettersom de er glad i hverandre såvil de strebe for at partneren skal få sine ønsker og preferanser oppfylt så godt det lar seg gjøre - og i et forhold er sånt tosidig og kan være usagt.

Å trekke opp noen grenser med uttalte konsekvenser blir like idiotisk og stivt som at en mann møter en dame ute på byen, han smiler og kjøper henne en drink og sier "hei". Lengre kommer han ikke før hun sier "Dersom du spiller kortene dine riktig kommer du til å få telefonnummeret mitt, men du får ikke bli med meg hjem. Jeg vil sette pris på at vi danser sammen men sex før du tidligst neste helg." - jeg sier ikke at noen asosiale deviater ikke vil sette pris på en slik respons, men de aller fleste hadde mentalt rygget to meter og tenkt "hva feiler dama?" og følt situasjonen litt merkelig.

MAO: Dersom Mannen hadde sagt til Tirkes "Nå skal vi snakke om grenser og konsekvenser og hvor mye jeg kan tåle før det er kroken på døra" så hadde Tirkes følt at Mannen kan umulig forstå hvem jeg er, han kjenner meg ikke og dette var veldig uromantisk og foretningsmessig, jeg tror jeg finner døra og den berømte kroken allerede.

Grunnen til at jeg ønsker at mine grenser ikke skal overskrides er selvfølgelig fordi at det er mest behagelig for meg selv. Og for den andre parten. Hva skal jeg med et parforhold som ikke fungerer?

Jeg er selvfølgelig heller ikke interessert i å måtte gå ifra den andre pga alvorlige overtråkk av mine grenser.

Alle par har grenser, de fleste har de samme grensene fordi vi er likt sosialt oppdratt, derfor brakte jeg venner på bane.

Det er sosiale normer som sier at man ikke stjeler fra venner. Det er ikke noe et vennepar setter seg ned og sier "vet du, dersom du stjeler fra lommeboka mi, så er ikke vi venner mer". Det er sosiale normer og rammer som styrer.

På samme måte sier sosiale normer at man støtter partneren sin så godt det lar seg gjøre, trøster når man er trist, følger mannen sin i begravelser til hans familiemedlemmer og ikke løfter skjørtet for fremmede menn og ikke forsøker å såre.

Vi er opplært - de fleste av oss - til å ta hensyn. Det starter i barnehagen. "Nei nei, Nilas, ikke slå. Da blir Karoline lei seg".

Når Nilas blir voksen og får en kompis, så slår han ikke kompisen sin.

Når Nilas får dame, slår han ikke damen sin.

Gjør han det, så vet han det er feil. Han er opplært til å ikke slå. Nilas sin dame skal ikke måtte si på andre date "Forresten, dersom du slår så er det slutt altså.".

Tja, jeg syns det er helt greit å informere om det følgende; "Hvis du er utro så kan du bare flytte. Noen ny sjanse kommer du ALDRI til å få."

Og når dette er uttalt og kommunisert klart og tydelig på forhånd, så finnes det ingen unnskyldning for vedkommende. Da er det bestemt. Og ingen vei tilbake.

For all del, jeg har sikkert sagt noe tilsvarende, men ikke ut av det blå. Jeg tror første gang jeg sa noe slikt var etter to år som samboere, når min beste venninne ble sveket gjennom et utroskap og gikk gjennom et opprivende brudd.

Hvordan er det du mener det skal fungere Steinar? Skal du lese opp dine påbud og krav tidlig i forholdet - eller før det starter også leser hun opp sine og dere ser om dette kan godtas før dere blir seriøse med hverandre?

Hva skjer i så fall om hun glemmer noe? Tenk om hun glemmer å nevne at alkoholisme er fy-fy og du slår deg på flaska, skal du si "Nei nei lille frue du kan ikke flytte ut Det var ikke etter avtalen.".

Jeg synes hele konseptet ditt, slik jeg forstår deg, ryker av en ekkel kunstig følelse og manglende sosiale antenner.

*slikker på teskjeen og putter den tilbake i skuffen*

[Steinar40]

Så derfor kvalifiserer din medvirkning til ekteskapsbrudd knappest som det, for når de ikke hadde vært gift lenger så var det ikke noe uansett, tenker jeg?

Snakker om å tilpasse virkeligheten...

De problemene dette ekteparet hadde før jeg kom inn i bildet, hadde helt åpenbart ingenting med meg å gjøre.

Men du..?

Hvordan skal man få til et velfungerende forhold da, om man aldri kan vite hvordan en potensiell partner er og derfor aldri kan date en potensiell partner i tilfelle det er bortkastet, og dermed aldri kunne treffe, bli kjent med en potensiell partner og selvsagt aldri innlede et forhold til en sådan......

Hei, vent !

NÅ skjønte jeg plutselig hvorfor du puler andres koner

Dette dreide seg om et parforhold som ikke fungerte tilfredsstillende ifølge den ene parten. Dvs dama i forholdet.

At det så har vist seg i ettertid at hun har en personlighet som blant annet medfører at hun ikke klarer å bestemme seg selv for noe som helst ... kunne jeg vite det på forhånd?

Jeg gjorde akkurat det som du etterlyser her. Jeg tok altså en sjanse på henne. At oddsene var dårlige er en annen sak.

[Suzy]

De problemene dette ekteparet hadde før jeg kom inn i bildet, hadde helt åpenbart ingenting med meg å gjøre.

Helt riktig - og du hadde ikke noe med å blande deg inn i deres forhold eller - hadde du vel?

Dette dreide seg om et parforhold som ikke fungerte tilfredsstillende ifølge den ene parten. Dvs dama i forholdet.

At det så har vist seg i ettertid at hun har en personlighet som blant annet medfører at hun ikke klarer å bestemme seg selv for noe som helst ... kunne jeg vite det på forhånd?

Jeg gjorde akkurat det som du etterlyser her. Jeg tok altså en sjanse på henne. At oddsene var dårlige er en annen sak.

Og hvorfor du lirte av deg alt dette her - som svar på det andre jeg skrev... ?

Jeg er seriøst nygjerrig på hvordan man skal kunne få et langvarig (og i din definisjon fungerende forhold) om man ikke skal date i tilfelle det er bortkastet og ikke kan ta sjanser i tilfelle det går galt.

Det at du ikke skjønner at det er et solid hint om et dårlig parnervalg å innlede et forhold til noen som er gift fra før... ja det er ikke å "ta en sjanse" det er bare naivt og tåpelig og har ikke noe med noe annet enn din mangel på erfaring å gjøre.

[Steinar40]

Jeg har ni år bak meg, planlegger bryllup og har derfor noen koselige år forran meg også. Regner ikke med det blir skilsmisse det første året med vår fartstid. Kan jeg få lov å ha en mening da?

Gifte seg etter ni år ... hmmmm ... det lukter litt moteavhengighet her, tenker jeg

Vet du, jeg hadde fått pustebesvær om min mann i datingperioden hadde satt seg ned for å prate om grenser. Normale sosialt fungerende mennesker trekker opp disse grensene uten å faktisk gjøre det. La meg ta frem teskjeen.

Tirkes og mannen ser på film, de dater. I filmen dropper helten bursdagen til heltinnen. Tirkes rister på hodet og sier "Fy, det der hadde såret meg også".

Tirkes og mannen er ute i parken og ser et par med tre små unger rundt seg. Mannen flirer og rister på hodet og sier "Så tett skal jeg aldri få barn." Tirkes smiler og sier

"Tre er litt i overkant også. Da må man jo ha mye større bil også."

"Ja, sant det Tirkes. To hadde vært perfekt. Da kan vi ha Alfa Romeo til familiebil!"

"Er det den bilen du synes er finest?"

"Åh ja, en snerten liten todørs." "Nei men mannen da, to dørs går fint når man er to, men med barneseter og sånt bør man kanskje ha flere dører."

Dette er tilfeldig små datingsituasjoner der JEG finner ut at han ikke ser for seg et liv med barn født tett i tett og helst ikke har lyst på stasonsvogn. Han får hint om ting som kan såre meg og så videre.

Det jeg mener er at ALLE par som skal BLI er par går gjennom noe som heter DIALOGER - de flørter sammen, prater sammen og blir kjent med hverandre og når de blir kjent med hverandre så lærer de også hverandres preferanser, ønsker og drømmer. Ettersom de er glad i hverandre såvil de strebe for at partneren skal få sine ønsker og preferanser oppfylt så godt det lar seg gjøre - og i et forhold er sånt tosidig og kan være usagt.

Å trekke opp noen grenser med uttalte konsekvenser blir like idiotisk og stivt som at en mann møter en dame ute på byen, han smiler og kjøper henne en drink og sier "hei". Lengre kommer han ikke før hun sier "Dersom du spiller kortene dine riktig kommer du til å få telefonnummeret mitt, men du får ikke bli med meg hjem. Jeg vil sette pris på at vi danser sammen men sex før du tidligst neste helg." - jeg sier ikke at noen asosiale deviater ikke vil sette pris på en slik respons, men de aller fleste hadde mentalt rygget to meter og tenkt "hva feiler dama?" og følt situasjonen litt merkelig.

MAO: Dersom Mannen hadde sagt til Tirkes "Nå skal vi snakke om grenser og konsekvenser og hvor mye jeg kan tåle før det er kroken på døra" så hadde Tirkes følt at Mannen kan umulig forstå hvem jeg er, han kjenner meg ikke og dette var veldig uromantisk og foretningsmessig, jeg tror jeg finner døra og den berømte kroken allerede.

Jeg forstår at datingperioden er spesiell og at man må være litt forsiktig med å tråkke for mye på ømtålige føtter der hehe

Når man ikke kjenner hverandre godt så kan man ikke bare buse ut med alt. Har faktisk ingen problemer med å forstå dette. Det gjelder i de fleste relasjoner. Folk flest tåler ikke mye, det er min erfaring.

Men når det har gått en stund, og man har blitt bedre kjente som et par, da må det gå an å begynne å kommunisere mer direkte, mener jeg.

Skal man ikke tørre å si det man mener (innen rimelighetens grenser selvfølgelig) så har man ikke en kommunikasjon som fungerer. Og da blir det fort problemer.

Hinting har altså den ulempen at det blir veldig lett å misforstå hverandre. Direkte tale er sånn sett mye bedre.

Alle par har grenser, de fleste har de samme grensene fordi vi er likt sosialt oppdratt, derfor brakte jeg venner på bane.

Det er sosiale normer som sier at man ikke stjeler fra venner. Det er ikke noe et vennepar setter seg ned og sier "vet du, dersom du stjeler fra lommeboka mi, så er ikke vi venner mer". Det er sosiale normer og rammer som styrer.

På samme måte sier sosiale normer at man støtter partneren sin så godt det lar seg gjøre, trøster når man er trist, følger mannen sin i begravelser til hans familiemedlemmer og ikke løfter skjørtet for fremmede menn og ikke forsøker å såre.

Vi er opplært - de fleste av oss - til å ta hensyn. Det starter i barnehagen. "Nei nei, Nilas, ikke slå. Da blir Karoline lei seg".

Når Nilas blir voksen og får en kompis, så slår han ikke kompisen sin.

Når Nilas får dame, slår han ikke damen sin.

Gjør han det, så vet han det er feil. Han er opplært til å ikke slå. Nilas sin dame skal ikke måtte si på andre date "Forresten, dersom du slår så er det slutt altså.".

Det hjelper ingenting at man vet det er feil å slå hvis man gjør det allikevel. Fysisk eller psykisk vold er ikke akseptabelt.

Ergo burde det egentlig ikke være noe problem å si det heller. Selv om jeg altså er enig med deg i at dette ikke er noe man tar opp på en andre date.

For all del, jeg har sikkert sagt noe tilsvarende, men ikke ut av det blå. Jeg tror første gang jeg sa noe slikt var etter to år som samboere, når min beste venninne ble sveket gjennom et utroskap og gikk gjennom et opprivende brudd.

Hvordan er det du mener det skal fungere Steinar? Skal du lese opp dine påbud og krav tidlig i forholdet - eller før det starter også leser hun opp sine og dere ser om dette kan godtas før dere blir seriøse med hverandre?

Hva skjer i så fall om hun glemmer noe? Tenk om hun glemmer å nevne at alkoholisme er fy-fy og du slår deg på flaska, skal du si "Nei nei lille frue du kan ikke flytte ut Det var ikke etter avtalen.".

Jeg synes hele konseptet ditt, slik jeg forstår deg, ryker av en ekkel kunstig følelse og manglende sosiale antenner.

*slikker på teskjeen og putter den tilbake i skuffen*

Det er ikke snakk om å lese opp mine påbud.

Det er bare snakk om at hun vet hvor mine grenser går og hva konsekvensene vil bli av å bryte dem.

Hvorfor skulle hun ha vondt av å vite dette?

[Gjest Tirkes]

I så fall, forstår jeg ikke denne tråden.

Alle mennesker, i alle sine nære relasjoner, har sine grenser, hvor de liker å bli rørt, hva de ikke liker å spise, hvor de nekter å gå ut å danse, hvilke drinker de ikke rører, hva slags musikk de hater, hva de tåler å høre av andre, om de tåler folk som er røffe og ærlige eller om de må ha pusing rundt grøten, om de er for åpne forhold og avslappet til folk rundt seg, om de liker å bli dominerte på ene eller andre måten eller er underdanige, om de vil ha styring på all økonomi eller om de vil ha frihet til å shoppe - og ALT dette er ting som kommer frem når du blir kjent med en person, alle aspekter som gjør at du kjenner henne og hun kjenner deg...

...er med på å lære både deg og henne hva grenser dere har.

Så da forstår jeg ikke helt poenget med tråden, mulig jeg er treig.

Men du trenger ikke å gå til billige hersketeknikker.

Gifte seg etter ni år ... hmmmm ... det lukter litt moteavhengighet her, tenker jeg

Nei, vi har vært ringforlovet i seks år og har lenge hatt lyst til å gifte oss, men vi måtte vente på økonomien, for vi er ikke teite nok til å ta opp forbrukslån for en fest, og vi er for festsultne til å ta til takke med tinghuset.

Det er bare snakk om at hun vet hvor mine grenser går og hva konsekvensene vil bli av å bryte dem.

Hvorfor skulle hun ha vondt av å vite dette?

Vel, for å bruke meg og Mannen som eksempel. Hadde han etter ett år, rett før vi flyttet sammen, seriøst fortalt meg hvor hans grenser går og konsekvenser av disse, så hadde jeg fått psykopatassosiasjoner. Som nevnt, det at man sier at man ikke tåler noen form for utroskap, å si at man regner kyssing som utroskap, å si at man ikke vil godta vold osv, i passende stunder så er det logisk og selvsagt lov.

Men "Du Tirkes? Dersom du kysser en annen mann, så kaster jeg deg ut. Dersom du slår meg, så får du EN sjanse til. Slår du en gang nr 2 med en hardhet som medfører kloremerke eller blåmerke, da politianmelder jeg. Bare sånn at du vet konsekvensene".

Det hadde føltes veldig lite intimt. Det hadde føltes fremmedgjørende og det hadde føltes unødig - kjenner vi hverandre så godt at det er "rimelig" å snakke om sånne ting og vi elsker hverandre, så er det nærliggende å tro at vi vil gjøre det beste.

----

Eller for å ta et annet eksempel. Jeg har aldri sagt til Mannen at jeg går om han slår. Men jeg mener det. Tror jeg, har ikke vært i den situasjonen ennå. Om han slår i morgen og jeg pakker sakene mine, hva er konsekvensen av at jeg ikke har uttalt mine grenser ang. vold tror du Steinar?

1) Jeg tenker "Faen da, kanskje han ikke hadde slått om jeg hadde bare kommunisert at jeg ikke vil godta det."

2) Han sier "Jammen kjære Tirkes. Jeg visste ikke at du ikke godtar dette!"

?

Nei. Resultatet er uansett: Jeg må kjenne på situasjonen der og da og ta avgjørelsen ut fra det jeg føler er riktig og det jeg og min partner i livet kommer frem til sammen - ikke en støvete gammel avtale med velavklarte grenser.

Men om du trenger slike grenser, så håper jeg du finner en mer rigid dame enn jeg er. Lykke til.

[Steinar40]

I så fall, forstår jeg ikke denne tråden.

Alle mennesker, i alle sine nære relasjoner, har sine grenser, hvor de liker å bli rørt, hva de ikke liker å spise, hvor de nekter å gå ut å danse, hvilke drinker de ikke rører, hva slags musikk de hater, hva de tåler å høre av andre, om de tåler folk som er røffe og ærlige eller om de må ha pusing rundt grøten, om de er for åpne forhold og avslappet til folk rundt seg, om de liker å bli dominerte på ene eller andre måten eller er underdanige, om de vil ha styring på all økonomi eller om de vil ha frihet til å shoppe - og ALT dette er ting som kommer frem når du blir kjent med en person, alle aspekter som gjør at du kjenner henne og hun kjenner deg...

...er med på å lære både deg og henne hva grenser dere har.

Så da forstår jeg ikke helt poenget med tråden, mulig jeg er treig.

Etter min mening vil det være en stor fordel å få vite grensene så snart som overhodet mulig. Ellers vet man ingenting om man passer i sammen eller ikke.

Men du trenger ikke å gå til billige hersketeknikker.

Nei, vi har vært ringforlovet i seks år og har lenge hatt lyst til å gifte oss, men vi måtte vente på økonomien, for vi er ikke teite nok til å ta opp forbrukslån for en fest, og vi er for festsultne til å ta til takke med tinghuset.

Mener du vi eller du her? hehe

Vel, for å bruke meg og Mannen som eksempel. Hadde han etter ett år, rett før vi flyttet sammen, seriøst fortalt meg hvor hans grenser går og konsekvenser av disse, så hadde jeg fått psykopatassosiasjoner. Som nevnt, det at man sier at man ikke tåler noen form for utroskap, å si at man regner kyssing som utroskap, å si at man ikke vil godta vold osv, i passende stunder så er det logisk og selvsagt lov.

Men "Du Tirkes? Dersom du kysser en annen mann, så kaster jeg deg ut. Dersom du slår meg, så får du EN sjanse til. Slår du en gang nr 2 med en hardhet som medfører kloremerke eller blåmerke, da politianmelder jeg. Bare sånn at du vet konsekvensene".

Det hadde føltes veldig lite intimt. Det hadde føltes fremmedgjørende og det hadde føltes unødig - kjenner vi hverandre så godt at det er "rimelig" å snakke om sånne ting og vi elsker hverandre, så er det nærliggende å tro at vi vil gjøre det beste.

----

Eller for å ta et annet eksempel. Jeg har aldri sagt til Mannen at jeg går om han slår. Men jeg mener det. Tror jeg, har ikke vært i den situasjonen ennå. Om han slår i morgen og jeg pakker sakene mine, hva er konsekvensen av at jeg ikke har uttalt mine grenser ang. vold tror du Steinar?

1) Jeg tenker "Faen da, kanskje han ikke hadde slått om jeg hadde bare kommunisert at jeg ikke vil godta det."

2) Han sier "Jammen kjære Tirkes. Jeg visste ikke at du ikke godtar dette!"

?

Nei. Resultatet er uansett: Jeg må kjenne på situasjonen der og da og ta avgjørelsen ut fra det jeg føler er riktig og det jeg og min partner i livet kommer frem til sammen - ikke en støvete gammel avtale med velavklarte grenser.

Men om du trenger slike grenser, så håper jeg du finner en mer rigid dame enn jeg er. Lykke til.

Jeg tror vi bare blir nødt til å konkludere med at kommunikasjon er meget kompliserte saker.

Og nettopp derfor er det kritisk VIKTIG å finne noen som man kan kommunisere med på en naturlig måte.

Får man ikke til kommunikasjonen så er det ikke liv laga.

[Gjest Tirkes]

Naturlig måte, ja.

Og jeg føler det du sikter til blir kunstig. Og der kan jeg egentlig sette punktum. :-)

[Steinar40]

Naturlig måte, ja.

Og jeg føler det du sikter til blir kunstig. Og der kan jeg egentlig sette punktum. :-)

Sannsynligvis er det så enkelt at jeg har funnet det naturlig å diskutere utroskap, mens du ikke har funnet det naturlig å prate om utroskap.

Er det noe rart at vi ikke ser saken ifra samme ståsted da?

[Fønix]

Mitt syn på dette er langsiktig.

Det er sikkert mange her som mener at når man har levd i sammen et par år til man ikke gidder lenger, så kvalifiserer dette til et vellykket parforhold. Det tviler jeg ikke et sekund på.

Men i mine øyne kan man ikke snakke om noe vellykket parforhold før man har vært i sammen 10-15-20 år - eller lenger - og det fortsatt fungerer bra.

Alt annet er bortkastet tid.

Men du kan vel ha såpass respekt for andre mennesker at du godtar at det ikke nødvendigvis er bortkastet for dem, selv om det ikke varer så lenge? Jeg hadde selv en gang et forhold som bare varte et års tid. I dag, mange år senere, tenker jeg tilbake på det som en fantastisk og utbytterik periode, selv om det ikke varte så lenge. For meg består livet av mange ulike epoker. Hun bidro til at det ble en bra epoke. Da er det veldig langt fra å være bortkastet tid for meg, selv om forholdet ikke varte, og selv om jeg i dag er fornøyd med at det begrenset seg til den perioden.

Jeg sitter med et inntrykk av at mange av dine dogmer skyldes at du aldri har hatt et forhold til en kvinne. Nå vet jeg jo ikke om det stemmer, men ettersom du konsekvent nekter å besvare spørsmålet, er det rimelig å anta at du aldri har hatt et forhold.

Når du utbasunerer at alt annet enn et livslangt forhold er bortkastet tid, tenker jeg at det først og fremst er et forsøk på å gi deg selv en forklaring på hva du har brukt de første 40++ årene av livet ditt på. Historien med dama i nord, viser jo at du åpenbart er hypp på et forhold. Du lot det jo gå så lenge med henne at du satte på båten alle de prinsippene du ellers predikerer her inne. For alt jeg vet, har du ennå ikke gitt opp håpet om å få henne. Hvis jeg var nødt til å gjette, ville jeg ha tippet at hun er den eneste dama som har vist deg noen som helst interesse på veldig mange år, og at du derfor fortsatte å klamre deg til håpet om et forhold med henne, lenge etter det var åpenlyst for alle andre at hun bare var ute etter penga dine.

At det så har vist seg i ettertid at hun har en personlighet som blant annet medfører at hun ikke klarer å bestemme seg selv for noe som helst ... kunne jeg vite det på forhånd?

Nei, du kunne ikke vite på forhånd, og jeg synes oppriktig synd på deg som rotet deg borti et sånt forhold. Men du kunne vite det veldig, veldig lenge før du var villig til å erkjenne det (har du egentlig erkjent det ennå?).

Måten jeg gjør det på, og som jeg har inntrykk av at gjelder de fleste andre her inne, er at vi nærmer oss en partner gradvis. Hvis det begynner å blinke mange røde varsellamper, trekker vi oss unna. Det gjorde ikke du. Uvisst av hvilken grunn, men min teori er som sagt at hun trolig var den første dama på mange år som har vist deg oppmerksomhet. Uansett om den teorien stemmer eller ikke, er din suksessrate når det gjelder forhold så begredelig at det er direkte komisk når du bastant forteller andre hva som skal til for å lykkes. Har det noen gang slått deg at du kunne hatt noe å tjene på å være litt ydmyk?

Sannsynligvis er det så enkelt at jeg har funnet det naturlig å diskutere utroskap, mens du ikke har funnet det naturlig å prate om utroskap.

Er det noe rart at vi ikke ser saken ifra samme ståsted da?

For noe vissvass. Hva skal du med å diskutere utroskap? Hvis hun er utro, går du fra henne. Tro meg, Steinar: Alle oppegående jenter forventer det, uten at du har varslet det på forhånd.

[Gjest KateW]

Tror du på at jeg kommer til å gå på en date hvis jeg tror på at det bare kommer til å bli bortkastet tid og ressurser?

Hvordan skal du ellers finne ut om hun er bortkastet, ved å ikke møte henne? Sitte og teorisere uten treff?

[Gjest KateW]

Tja, jeg syns det er helt greit å informere om det følgende; "Hvis du er utro så kan du bare flytte. Noen ny sjanse kommer du ALDRI til å få."

Og når dette er uttalt og kommunisert klart og tydelig på forhånd, så finnes det ingen unnskyldning for vedkommende. Da er det bestemt. Og ingen vei tilbake.

Hadde en mann sagt det til meg, hadde jeg flyttet der og da. Hadde han ikke stolt mer på meg enn at han måtte presisere at jeg ikke måtte pule andre, så hadde han hatt alvorlige tillitsproblemer, og da kunne ikke vi vært et par.

[Gjest Tirkes]

Hadde en mann sagt det til meg, hadde jeg flyttet der og da. Hadde han ikke stolt mer på meg enn at han måtte presisere at jeg ikke måtte pule andre, så hadde han hatt alvorlige tillitsproblemer, og da kunne ikke vi vært et par.

Jeg forklarer ting veldig knotete og KateW sier det mye enklere! :-)

Som jeg så utmalende forsøkte å forklare, så er et forhold en gradvis oppbygging av gjensidig tillit, respekt, kjærlighet og hensyn - og da skal det ikke være nødvendig å risse opp grenser og regler.

[Jellybean78]

Jeg forklarer ting veldig knotete og KateW sier det mye enklere! :-)

Som jeg så utmalende forsøkte å forklare, så er et forhold en gradvis oppbygging av gjensidig tillit, respekt, kjærlighet og hensyn - og da skal det ikke være nødvendig å risse opp grenser og regler.

Tro det eller ei,men det er faktisk en del personer som har ett

veldig 'flytende' bilde av hva en kan/kan ikke gjøre.

Hadde en kollega på jobben som drev og datet og 'holdt på med'

4-5 jenter på en gang husker jeg...

Ingen av disse visste om de andre jentene,mens jeg satt ved siden

av han på jobb,så drev tlf hans og kimte i ett sett...

Han var en kjempekar på alle tenkelige måter,skjønnte godt at

de falt for han,men han tok no ikke dette med forpliktelser noe

særli alvorlig da...

[Gjest KateW]

Jeg forklarer ting veldig knotete og KateW sier det mye enklere! :-)

Som jeg så utmalende forsøkte å forklare, så er et forhold en gradvis oppbygging av gjensidig tillit, respekt, kjærlighet og hensyn - og da skal det ikke være nødvendig å risse opp grenser og regler.

Takk Tirkes, jeg har dog satt noen plusser på innleggene dine jeg:)

Når det gjelder det du skisserer Jelly, så føler jeg faktisk at det blir annerledes. Før man er eksklusive, så er det noen som dater flere, og det må de jo gjerne gjøre, så lenge de er ærlige om det, og da kan man jo selv velge om man vil være en del av et harem eller ikke.

[aline]

@ Tirkes: Jeg skulle gjerne satt mange flere plusser for ditt lange teskjed-innlegg, utrolig bra, bortkastet på TS, men utrolig bra!

Hvordan skal du ellers finne ut om hun er bortkastet, ved å ikke møte henne? Sitte og teorisere uten treff?

Selvsagt er det beste å sitte og teorisere uten å treffe noen, fordi han selv har innsett at om han treffer noen og oppfører seg slik han beskriver her, så VET han jo at det blir kroken på døra lenge før hun rekker å bryte en eneste liten regel.

Dessuten så kan det hende han vet, uten å ville innrømme det, at selv om han har alle disse reglene, så gjelder ikke noen av dem lenger så fort han har fått synet på ei han vil ha. Da kan hun gjøre akkurat hva hun vil, og han hopper lydig ved hennes side i mange år, uansett hvor utro, stygg og utnyttende hun er med ham. Og dette vet både han og alle vi som har fulgt ham.

men det er tryggest å fremstå som tøff og påstå man er kravstor og mannemann, er det ikke Steinar?