Tara II

[Gjest Miss O'Hara]

Kanskje hun er så redd for å miste ham, at hun er sint på deg for å utsette henne for det.

Hun ser at dette er bra, barn vet sånt, og kombinert med behovet for å være "alt som betyr noe" for mamma, så må det kanskje være en liten jente som er redd for å miste en gang til, hvis hun har mistet en pappa før. Jeg sier ikke mistet som i mistet, men du skjønner hva jeg mener. Du "utsetter henne" for muligheten å miste noen igjen, og det tar sikkert tid å tro på at noe kan vare. Om man noen gang blir i stand til å tro på det igjen etter et stort tap, jeg vet ikke, man bærer det med seg. Hun liker ham og vil ha ham der, men ikke se i øynene de mulige endringene og hvor potensielt sårbart det kan være.

Gudbedre, få ham inn igjen. Er det ikke verre å la ham flytte ut og inn, blir det ikke bare mer ustabilt for henne?

Nei, jeg skal ikke si noe, jeg vet ingenting om dere Jeg bare tenker det må virke enda skumlere å ikke vite neste måned om status er slik eller sånn, hvis det kan endres så fort.

Livet er så forferdelig kort og sårbart, og jo eldre vi blir jo mer kan vi risikere, i form av helse og alt annet. Det er så altfor kort, ikke kast bort tid hvis du har funnet en du virkelig elsker. Ta til deg hvert eneste øyeblikk

Jeg er også best på å være alene. Begynner å bli flinkere nå, dog, på tosomhet. Han har en engels tålmodighet, denne mannen. Drama queen ja jeg som alltid har vært den rolige, den som ordner opp, den som fikser ting, den som utad alltid er Klippen. Jadda Han trigger et nivå i meg jeg ikke visste fantes jeg føler meg klar for tvansginnleggelse halvparten av tiden og har brukt mye tid de siset to årene på å finne ut av hva i all verden som skjer...

I samspillet mellom mennesker skjer det søren meg så mye rart, og mellom to mennesker med sterke følelser kan vi visst gange med med ti, minst. Alt blir forsterket, som sett i et forstørrelsesglass, ting kan bli vrengt som i et tivolispeil, prosessen er liksom uendelig. Slitsomt i perioder. Jeg lander litt først nå, snart ett år inn i samboerskapet. Nå har jeg sluttet å krige så veldig. Gosj, jeg har kriget. Som en drittunge i sandkassa.

Så redde mennesker er jo bare slitsomme. Såpass skjønner jeg selv, heldigvis.

Han står der, pålefast.

Mine kritiske øyeblikk, mine be or not to be, har fortont seg dramatiske, men også gitt meg noen fine overraskelser. Jeg står der som en krigsgudinne, klørne ute og klar til å løpe, med følelser som en middels orkan, og når jeg ser ansiktet hans og hører ham, skjer det noe i meg. Sist, da han med all mulig rett var rasende på meg og ville gå seg en tur, noe som var helt greit for meg, såpass kjenner vi hverandre - da opplevde jeg noe jeg aldri har kjent før. Når man er rasende er ikke akkurat "jeg elsker deg" den mest påtagelige følelsen, da er ens egne vonbrotne følelser det viktigste, og ikke minst stoltheten. Men jeg sto helt rolig i stua og hørte meg selv si "Ok. Gå deg en tur. Jeg elsker deg og kommer alltid til å gjøre det." Og så visste jeg det var sant, og der og da lærte jeg at jeg aldri kom til å angre på å ha vært sammen med ham, og min eneste tanke da, selv så forurettet, sliten og sår jeg følte meg, var at det eneste som betyr noe er å ta vare på hverandre. Gjøre hverdagene hyggelige. Helt banalt. Ikke være nødt til å løse kreftgåten, bare helt enkel være snille med hverandre.

Jeg lander. Kjære mann som aldri har blitt så skadet at han noen gang blir for redd for å satse alt, han blir her, han. Jeg lærer etter hvert, uendelig takknemlig for hans evne til å se mange ulike lag og sammenhenger, selv om han er lite flink til å snakke om slike ting, antagelig ikke bevisst dem i det hele tatt, han bare er, bare elsker, bare gjør.

Eller kanskje han bare er sta og dum og en vakker dag oppdager hvor feil han tar og kaster meg ut, men i mellomtiden skal jeg aldri slutte å gjøre mitt ytterste for å bli bra nok. Stort mer får jeg ikke gjort,og hvis jeg feiler, skal jeg huske å ikke dømme meg selv altfor hardt, heller. Jeg kan virkelig med hånda på hjertet si jeg prøver. Jeg pleier å si det skal stå på gravstøtten min. "Hun prøvde jaffal."

[Gjest Miss O'Hara]

Å være noens drøm, ja... Pøbelgemalen og jeg var kjærester i ungdommen. Så dumpet jeg ham på ganske ufølsomt vis. Og så traff vi hverandre igjen nesten 20 år etter. Han fortalte uten omsvøp at jeg var hans drøm og hadde vært det i alle årene imellom. Jeg var skjør og sårbar og fryktelig såret og redd etter nesten 10 år i et totalt destruktivt forhold. Redd for å satse og livredd for å ikke leve opp til forventningene hans. Og totalt overlykkelig etterhvert for å ha fått en sjanse til. Vi har vært kjærester i 11 år nå, så noe må jeg har gjort riktig. Og han gjør jo alt riktig hele tiden, den fine mannen min.

Å, der kom du i mellom

Sånn sier Mr. Butler også. Vi var ikke kjærester den gangen, litt for unge til å ha tatt steget dit, tolv år, men vi hadde en liten greie, som begge var for sjenerte til å ta videre. Møtet vårt tjuetre år senere var magisk, og nå er det liksom litt magisk hver dag Er det ikke rart? Hvordan noen menn liksom er det monumentale motstykket til alle de andre, de man hører om? Hvorfor snakker ingen om de gode mennene? Det er derfor det skrives klissete romaner, og alle ler av slike romaner, for det er jo bare SÅ farfetched, men sannheten er at en og annen heldig kvinne har opplevd å finne en eventyrmann, og de MÅ bare skrive om det - det er min nye teori. Og ingen tror dem

Gode menn er enten dårlige på å markedsføre seg, eller så er de faktisk så sjeldne at man bare burde prise sin lykkestjerne hvis man finner en. Kanskje det er sånn, kvinner er for sårbare til å kjenne dem igjen når vi ser dem, de må være som din og min er, modige nok til å stå i seg selv og stå der med hjertet i hånda, ellers ville vi aldri ha turt.

Jeg aner ikke. Det er en gåte for meg. Det er mystisk, verken mer eller mindre, hvordan et annet menneske kan føles som forbundet fysisk med meg. Jeg kan ligge bak ryggen hans i sengen og høre på pusten hans og lure på hva det egentlig er med akkurat denne mannen som gjør at verden ser litt annerledes ut. Jeg ser jo han er menneskelig, et menneske på godt og vondt som alle andre. Og jeg kan ramse opp i fleng hans gode egenskaper, men et forhold eksisterer ikke bare på bakgrunn av en persons gode egenskaper, det er mer - det er denne kjemien alle snakker om, en forbindelse forbi det som kan forklares, en umiddelbar følelse av å ha direktelinje rett inn til den andres sjel eller noe annet mystisk, noe som skjer bak i lillehjernen, overhodet ikke koblet til noen klar analyse. Vel, annet enn den analysen man ubevisst foretar seg på bakgrunn av erfaring og preferanser.

Og før jeg spyr av meg selv skal jeg stoppe. Burde kanskje sjekke hva jeg har spist i dag men det er slik det føles, en forbindelse jeg ikke kan bryte, for det er ikke lov, det er ikke mulig, ikke opp til meg å bestemme, om vi gjør det slutt nå er som om vi har gjort noe som ikke skal gjøres, som vil forårsake uro langt utover vår lille sfære. Jeg har ikke tenkt meg frem til en avgjørelse om å være med ham selv om ingen skal si jeg ikke har forsøkt ( og da hadde jeg dessuten antagelig gått...), men det er et valg som ikke er mitt, det er valgt for meg. Av hva eller hvem vet jeg ikke. Det bare er sånn.

Tror jeg snart må slette denne boken føler jeg jinxer noe her... *overtroisk*

Endret 5. juli 2011 av Miss O'Hara

[Emile]

Hun var ett år da vi flyttet fra faren, så hun husker vel ikke på samme måten som et større barn. Men klart, hun ser jo at det er mest vanlig med mor OG far.

Han har bodd her mer eller mindre i et halvt år, vi har vært sammen siden i fjor sommer. Hun har heldigvis ikke blitt utsatt for noen ustabilitet i den forstand. Vi har jo stort sett vært turtelduer, vi, kjærsten og jeg. Kanskje ikke vært flink nok til å legge bånd på oss? Men hva søren skal man gjøre, når pappan bor langt pokker i vold, og jeg aldri har huset for meg selv? Hmm. Vi prøver og feiler hele tida. I påska var vi alene her i to uker og koste oss glugg i hjel. Vi la slagplaner om hvordan løse utfordringene, og hadde alt klart; ha et lager med tyggis og snop som vi kunne gi henne når det røynet på , hva mer..jo, smågaver på lur..hun elsker å FÅ. Men vi glemte det visst.

Jo, jeg skal få ham inn igjen. Jeg elsker ham. Jeg må bare jobbe med meg selv først, tåle denne småkjeklinga, som egentlig ikke betyr noe. Og bli flinkere i denne rollefordelingen, sette av tid, bare for datteren og meg kanskje? Bli mer tålmodig. Det sier kjæresten ofte til meg. Han er dødstålmodig! Han sier at han alltid har ventet på en dame som meg, og tåler alt som måtte skje.

Kriger her også! Han kaller meg for den beste sniperen av alle - alltid klar til å skyte. Må jo bare le, selv om det slettes ikke er flatterende. Men han kaller meg mye annet langt penere altså.

[Gjest Miss O'Hara]

Små barn opplever også tapet, de har hørt stemmen og merket nærværet av den andre hele veien, så de merker tapet, selv om de ikke bevisst husker en farsrolle.

Den voksne forelskelsen er ganske ekskluderende, og fra å være en naturlig konstellasjon med to personer - deg og henne - til å bli en konstellasjon hvor det er et par og så et barn, som egentlig er mer "riktig", den overgangen kan være tricky. På en måte er barnet ditt livspartneren når dere lever alene, for slik blir det. Nå er en ny livspartner der, en voksen, slik det skal være, og hun finner kanskje ikke ut av hva rollen hennes er nå.

Jeg tror det er viktig at dere to finner på ting alene. Og så tror jeg det er viktig at han finner på ting med henne alene, finner noe de kan være sammen om, om det er å gå på kino regelmessig eller noe annet hun liker, at hun får en bit av ham som bare er hennes?

Kjæresterier er dritkjedelig for alle som ikke er midt oppi det og hvis man i tillegg mister litt territorium, som barn av aleneforeldre gjør uansett i ulik grad når det kommer en kjæreste inn, så kan det oppleves ganske truende, uansett om de ønsker forandringen velkommen aldri så mye.

Barn ønsker som regel at foreldrene skal ha kjæreste, det er mye å bære alene å være opptatt av at mamma skal ha det bra - men de vil ikke miste sin egen posisjon heller. Kanskje mer fokus på å gjøre ting på litt forskjellige måter - deg og henne, ham og henne, og ikke minst alle tre på en arena hvor det ikke så tydelig er "vi er de voksne og du er barnet" - et nøytralt spill eller en aktivitet av noe slag som føles nøytral for alle?

I don't know. Jobber med saken her også

[Gjest Miss O'Hara]

På jobb halv åtte

Dro hjem tidlig i går, dro til legen og gadd ikke dra tilbake igjen. Ikke full prolaps, men en haug med nerver i klem og litt slark fra ymse skader tidligere.

Dro hjem, sovnet, sov i to timer. Gjett om den siste tids netter har gjort sitt. Fantastisk å sove. Sov såpass dypt at jeg måtte tvinge meg selv til å stå opp, er bare idiotisk å bli liggende, tung i hodet, og sovne igjen, blir ikke mer opplagt av det. Opp og hopp. Jeg begynte på huset, en haug med skittentøy, og når jeg først var i gang og fikk på litt heftig musikk så ble det jammen full vask, midt på en tirsdag.

Været er så håpløst, det er varmt og klamt, men ikke et vindpust, og ganske umulig å være ute. Nei, det er selvfølgelig ikke umulig å være ute, man kan sitte helt, helt stille under en parasoll og drikke noe iskaldt, men sånn er ikke min verden akkurat nå, her, så jeg vasket hus i undertøyet mens svetten silte i stedet. Fantastisk å få gjort det litt grundig. Mr. Butler er sjelden hjemme før ti-elleve om kvelden for tiden og slik blir det til vi drar på ferie.

Merker han er sliten, for det skjer så mye rart i søvne for tiden

Her om natten stod han opp og gikk ut i stua og en runde på terrassen - i nettoen. Kom inn og lette etter klærne sine, jeg spurte forfjamset om han skulle ut nå, og han sa "det er begrenset hvor mye jeg kan gå naken ute på terrassen" og jeg sa hvor pysjbuksa hans lå. Jeg fikk et veldig merkelig svar, som gjorde at jeg plutselig skjønte at han umulig kunne være våken, så så jeg stilte ham et spørsmål til. Svaret var like fjernt, jeg husker ikke hva, men helt uten sammenheng.

"Jeg tror vi får legge oss nå," sa jeg prøvende, han nikket lydig og gikk og la seg. Snorket nesten før han landet

Stakkar, sliten. Blir bra med ferie snart.

Barnefri. Vidunderlig, og like fullt en vegg som er borte. Rart at det skal være så ambivalent å være mamma.

Onsdag allerede, det er også vidunderlig. Sleper meg gjennom stille julidager og får snart helt jobbvegring i det store og hele, engstelig for høsten og nye oppgaver jeg ikke skjønner, masse nytt, krevende. Føler meg ikke tilstrekkelig på offensiven i det hele tatt.

Merker ar jeg henger litt etter og at ny leder sikkert forventer mer enn jeg presterer nå. Hater det liker ikke følelsen av å ikke innfri.

Puh.

[Gjest Miss O'Hara]

Ikke akkurat på jobb halv åtte naboen hadde fest

Sommertid i den sørlandske provins betyr fint lite søvn. Synes liksom ikke det er sålenge siden det var jeg som tasset hjem på morgenkvisten med sandalene i hånda, men det føles som ca tjue år. Hvis jeg føler meg så gammel nå, hvordan blir det videre?

Bare å slå i hjel dagen, til jeg kan gå hjem og få meg en powernap. Er det ikke sommeren man skal være proppfull av overskudd, egentlig? Virkelyst? Inspirasjon?

Kanskje på tide å finne noen bøker å drukne i. Noen lette noen.

[Gjest Miss O'Hara]

Det er nokså besynderlig. Et par ganger i måneden sitter jeg med regnearket mitt, skriver opp tallene inn og ut. I følge tallene har jeg flere tusen til overs hver måned. På pussig vis har jeg altså ikke det i praksis. Jeg har ekstra skattetrekk, jeg trekker av til en egen konto for årlige utgifter, jeg har autotrekk på alle regninger fra egen konto, har en konto med fast trekk til for samboerutgifter, har også fast sparing for poden og for meg selv und so weiter - så det er aldri for lite penger, jeg har til alt det. Men når alt det er gjort, er det altså snodig hvordan de ekstra pengene som fortsatt skal stå igjen ikke eksisterer lenger. Fiffig. Jeg bruker ikke penger på klær (det burde jeg faktisk gjøre mer av). Bruker litt på vin i ny og ne, det skal sies, men veldig ofte er det sambo som kjøper det. Jeg har total oversikt på matutgifter, strøm, alt sammen. Betaler dobbelt på bilen.

Det har gått unødvendig mye til telefon, det skal sies, nå har jeg endelig fått somla meg til å bytte abonnement, men det utgjør hundrelapper og ikke tusenlapper.

Det kan være jeg ikke skriver opp når vi reiser på turer, ja. Vi har vært masse på helgeturer, de skriver jeg ikke opp i budsjettet. Ikke bursdaggaver og slike småutgifter som løper på heller, det er sant.

Nettopp.

Kontoutskriftkontroll er tydeligvis nødvendig å innføre. Jeg har sett gjennom alle, det finnes ikke impulskjøp der, det er en sjelden gang take away, en sjelden gang (ifm helgeturer) stopp på bensinstasjoner, 7-Eleven osv, men ikke noe som velter et lass.

Jeg tror jeg har innebygget feilmargin på økonomi. At jeg egentlig har god økonomi, men at jeg er overnervøs. Jeg levde med såpass dårlig økonomi i så mange år, det har vært så besatt fokus hos meg, at jeg ikke klarer å riste det av meg. Jeg klarte først å jobbe meg opp til å ha ganske solid økonomi alene, og nå er vi attpåtil to, jeg kunne faktisk forsørget oss begge, har jeg regnet ut, på de utgiftene vi har i dag. Enda så sitter jeg hver måned og biter negler og teller pengene krone for krone og drar meg i håret, som om sultedøden er to kreditorer unna Sambo holder på å bli sprø av meg.

Jeg må slutte. Jeg bekymrer meg for penger konstant. Jeg bekymrer meg når vi har lite penger og store utgifter enda det alltid ordner seg til slutt, men jeg bekymrer meg pokker meg når vi har mye penger også Jeg blir GAL av å være så detaljorientert. Jeg må snart slutte å tenke på det. Når det nærmer seg lønningsdag og det ikke er masse igjen, kan jeg ligge lenge før jeg sovner og regne og dividere i hodet Så kommer lønna, og jeg er så lettet og så rik for noen minutter, og hiver meg over nettbanken og sluser penger til de riktige kontiene, finregner gang på gang, dobbeltsjekker beløpene, ser om det er nok, om og om igjen, oppdaterer regnearket mitt med farger og kolonner og en egen kolonne for "planer neste måneden".

Jeg må for pokker slutte.

Jeg tror jeg må innse omfanget av begrepet kontrollfrik.

Jeg har innsett for lenge aiden at jeg er detaljorientert og av natur strukturert, liker å ha helhetsbildet noenlunde klart for kort og lang tid. Men jeg begynner å se hvor uforholdsmessig mye energi jeg bruker på å bekymre meg. Det er tilsynelatende umulig å la være. Jeg må innse at ting koster penger, det løper små utenomutgifter på hver måned, men det er lov, jeg er jo et menneske med vanlige forekomster av bursdager og andre hendelser og litt sosialt liv innimellom - det er ikke galskap å leve sånn. De fleste lever atskillig mer forbruksorientert enn meg, kjøper staidg det ene og det andre til seg selv eller hus og heim. Jeg går liksom med en konstant følelse av å ikke gjøre dette bra nok heller, at jeg burde klart å spare enda mer, at jeg burde ditt, burde datt.

Jeg tjener penger, betaler alt jeg skal, sparer litt, og burde kunne bruke litt også, uten kronisk dårlig samvittighet. Men det henger sterkt igjen fra dager hvor jeg lå under to dyner og et pledd klokka 8 om kvelden for å spare strøm så fort poden var i seng, dager hvor jeg ikke visste når jeg kunne få sendt matpakke med poden igjen. Det sitter i ryggmargen, jeg vil aldri ha så dårlig økonomi igjen, aldri leve med den utryggheten.

Så da sitter jeg her med kolonnene mine. Fine farger da.

Det gjør at jeg heller aldri satser, eller unner meg noe. Utdanning, for eksempel, som isolert sett kunne vært noe jeg burde forfølge, det er utelukket for meg, fordi jeg er ikke villig til å utsette meg for økonomisk usikkerhet. Jeg jobber for å konsolidere. man vet aldri hva som skjer. Jeg kan bli syk igjen, man blir eldre, andre ting kan skje, jeg kan miste jobben...

Skaviseee, hva var det som var planen min... leve på mikronivå, nyte her og nå?

Jommen sa jeg smør

Ansvar, det ligger meg alltid lengst frem i pannebrasken. Aldri en dag uten å kjenne på det.

Så er jeg vel ikke spesielt eventyrlysten og spontan da. Kjenner meg gruelig godt igjen i Colins rollefigur i MammaMia... "hello, I'm Harry and I'm... spontaneous."

Jeg er spontan, jeg må bare kartlegge alle mulige konsekvenser av det først.

Nuvel. Verdens kjedeligste menneske er ute av skapet.

Men hey, noen må sørge for at verden ikke går helt av hengslene, noen må betale regningen for alle vinglete sløsete mennesker der ute... og når de bærer meg ut med føttene først, finner de sikkert penger i madrassen

Nei, nå skal jeg være litt gæærn. Jeg skal legge ned regnearket og ikke tenke på bekymringer mer i dag. Hah! *crazy*

[Gjest Miss O'Hara]

...

Endret 13. juli 2011 av Miss O'Hara

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg glemte å si at funksjonsutveksling er en usedvanlig hyggelig transaksjon når den er ladet med kjærlighet. I tilfelle det ble uklart.

[Gjest Miss O'Hara]

Det er for øvrig nokså utrolig å skrive to kilometer og ikke egentlig få formidlet hva jeg mener tilstrekkelig klart. Får skylde på lavt blodsukker...

Det er vel bare en slags følelse av tilfredshet, der hvor jeg trodde kjærlighet ikke var for sånne som meg, og så oppdage at det er mulig å bruke hodet samtidig. De finnes sikkert som lever på skyen sin og synes følelsene hele tiden må være konstante og heftige for at det skal være verdt det, men for meg ville det vært usigelig slitsomt.

Nå setter jeg innleggsrekord i egen bok, med andre ord er det dørgende stille på jobben i dag, men nå har jeg straks overlevd en hel uke til på jobb som jeg for litt siden syntes virket klin umulig det burde feires! Bubbly?

Bubbly er ikke like morsomt alene, kanskje.

Jo, det er tull og tøys. Bubbly er godt uansett, jeg har feiret alene før jeg.

Apropos rydding, jeg har ryddet vekk såpass menge mennesker fra livet mitt at det er litt ugjenkjennelig. Det er en overdrivelse å si jeg ikke har venner igjen, for det har jeg, men de er spredt over hele landet, bokstavelig talt. Det er riktig å si jeg ikke har en naturlig omgangskrets i hverdagen her vi bor, det er nokså presist. Jeg vet ikke hvordan man bygger en fra ingenting. Det hjelper ikke at jeg bare er middels interessert.

Ok, middels til en del.

Jeg har landet her nå, begynner vel å finne et slags fotfeste, og høsten burde gå med til ytterligere konsolidering.

Jeg må slutte å skrive. Jeeeezess

[Gjest Miss O'Hara]

En liten runde på FB og gjennom vennelista, som jeg rydder i med jevne mellomrom og sletter litt her og der, fikk meg se en revy av mine tretti pluss år. Helt ulike faser, epoker, jobber, skoler, perioder, kretser.

Det var... hm.

Jeg må i tenkeboksen for alvor. Missy, dette er ikke bra.

[Gjest Miss O'Hara]

Det var likt seg å få en elendig natt etter gårsdagen

I går ramlet noen spøkelser i veien for meg her nede, og jeg er liksom ikke helt upåvirket av det, det rykker et sted langt bak i bevisstheten. Som noe jeg har glemt å tenke på, som jeg burde forstå, men ikke ser klart nok.

Samtidig synes jeg ikke flukten er noen løsning nå, jeg får lyst til å bli her og få det til.

Mr. Butler lurer på om vi sitter her om fem år og jeg er like ulykkelig over å bo her. Jeg har ikke noe godt svar på det. Jeg mistrives så jeg tror jeg skal gå i stykker inni meg.

Jeg har det godt på så mange måter, og vil egentlig ikke gjøre om noe - jeg angrer ikke egentlig på valget, men innser også at det var egentlig ikke et valg, det måtte bli slik. Ergo ikke opp til meg å angre du gjør det du må gjøre, og det gjorde jeg, som alltid.

Jeg burde være glad for avgjørelsen min, gi meg selv litt kred. Se litt verdi i det jeg gjør, i stedet for å tenke på alt jeg ikke får til. Som å trives for min egen del.

Det er vanskelig å komme bort fra at jeg synes Sørlandet er et primitivt høl med kjipe trangsynte folk og null visjoner, i tillegg til skrikende mangel på tilbud av alle slag.

Jeg skal være rettferdig nok til å ta med i beregningen at joda, det går fremover. Det er mange ganger bedre her nå enn det var for bare fem eller ti år siden. Dessuten kommer alt an på hvem du har rundt deg. Jeg har effektivt klart å isolere meg, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal lete etter fine folk hen. Jeg har opptil flere ålreite mennesker på jobb, men livssituasjoner og geografi tilsier ikke at det blir det helt store utenom jobbsammenheng noen gang.

Samtidig er det to ting jeg burde huske på. Jeg er konstant for hard mot meg selv. I tillegg tar det tid å etablere seg. Har ikke bodd her et år engang, og jeg tror jeg bare gikk ut fra at jeg landet på samme sted som jeg var da jeg dro herfra. Kunne ikke ha tatt mer feil. Alt er annerledes. Ikke minst med meg.

En annen ting - jeg har hatt planer om å bytte emailadresse. I den anledning gikk jeg gjennom profilen på live, og oppdaget at jeg faktisk har lagt inn bilder der, og laget en profil av det, sånn msn-opplegg. Bilder fra Oslo. Første året jeg bodde der. Nyooppusset leilighet. Jeg ble kastet noen år tilbake i tid, hardt og brutalt, og fikk litt pusteproblemer. Jeg har tatt bilder av poden, steder vi har vært, turer.

Igjen går det opp for meg, noen år for sent som vanlig, at "jeg får jo til ting".

Det ordner seg. Alt jeg gjør ordner seg og jeg får det fint, fikser og ordner. Jeg er så flink til å se i ettertid at, ser du, situasjonen var sånn og sånn, og du løste det ved å slik og sånn, og så ble det bra.

Jeg skulle kjent litt på det nå. Troen på at dette vil ordne seg. At jeg finner en måte å trives her på, i stedet for å smyge meg duknakket gjennom smågatene for å unngå å treffe folk. Det er litt tungvint, og det hemmer bare meg. Jeg er trøtt av å unnskylde meg, og forstår heller ikke hvorfor jeg føler det slik. En snikende, ulmende følelse av at jeg ikke har rett til å være her.

Fredag igjen. Good.

Kjære mann

Snart slutt på barnefri. Kanskje like lurt.

[Gjest Miss O'Hara]

Som med alle lange bøker og medrivende historier vil også denne for meg minne meg om første gang jeg leste, hvor jeg var hen da, hvor bøkene tok meg hen og hva det ga meg. I dette tilfellet er det (igjen) Oslo som ligger meg nærmest, kveld etter kveld etter kveld med poden i armkroken som trygler om et kapittel til, jeg som snikleser boken ferdig lenge før ham og løper til biblioteket for å få tak i den siste.

Snart siste film, jeg har nesten lyst til å se den alene, jeg vet jeg vil gråte, som med alle perioder som tar slutt for at andre skal få begynne, ikke bare for historien i filmen, men for min egen historie og alle sluttene underveis.

Kanskje lurt det og. Begynnelser er bra.

[Gjest Miss O'Hara]

En ordentlig møkkadag. Mest fordi det tok meg litt tid å forstå hvorfor jeg følte meg så elendig fra første stund. I tillegg ble kontrasten så stor til gårsdagen. Jeg var supereffektiv i går, dro av gårde tidlig for å få levert to av pc'ene våre som ikke har funket på leeenge, for å kjøpe ny, mindre stereobenk til poden til hans tv og PS3, og så hadde jeg en liten handleliste med ting til meg selv, manglet lenge nå.

Ble sendt fra avdeling til avdeling i elektrosjappa, og konklusjonen ble til slutt at pc 1 gikk på garantien og trengte å bytte harddisk, den andre var ikke i stykker, den trengte ny lader vel, for 400 kroner får jeg to pc'er tilbake i drift, det var da ikke så verst i grunnen. Så skulle jeg på shoppingsenteret.

Meg, shoppingsenter, lørdag. Det går aldri, og gikk ikke i går heller. Jeg kom inn, tok noen rulletrapper, så alle folka - og var på vei til å bråsnu og marsjere ut igjen - køene ved kassene hadde jeg ingen intensjon om å delta i. På vei ut til bilen igjen snublet jeg over en bokhandel Der tilbrakte jeg en time i lykkerus, snuste på alle bøkene, tittet på pene omslag, leste titler og forfattere og hørte englesang. Jeg er virkelig håpløs... folk orker jeg ikke, men gi meg en million bøker rundt meg og jeg blomstrer.

Kom ut derfra med to bæreposer

Og så hadde de salg på interiørbutikkene så jeg kom også hjem med to doble sett med sengetøy og fire lakner som jeg betalte 800 kroner for så nå er neste møysommelige steg på veien mot et budoir omsider passert. Jeg prioriterer det ikke, så det går i rykk og napp - for et par uker siden fikk jeg pene grå gardiner opp og nå pent rosa sengetøy på plass i skapet.

Jeg mangler rosa og grått i bilder på veggen, men det kommer. Ferie først, så får vi se.

De pene, hvite nattbordene er på plass og Rhett har skrudd opp leselampe over senga

Jeg har tilbrakt dagen her, dessuten. Som sagt, en pyton dag, men desto deiligere å krype inn i min lille hule. Jeg har hatt barnefri en periode. Det er såpass lenge mellom hver gang jeg har luft rundt ørene nå, poden er sjelden borte over lengre tid fordi vi nå bor nærmere alle sammen, og det er sikkert fint for ham. Jeg derimot kunne glatt hatt en uke til i fred og ro. Kombinert med at mannen jobber sekstentimers dager frem til ferien har jeg fått en uke for meg selv, og det var svært nyttig. Jeg har fått plassert en del ting, for å si det slik. For det første; jeg må være mer alene. Jeg er eremitt light av natur, og jeg er bare pukka nødt til å ha fred til å bare være meg. Nå har jeg ikke vært verken kjæreste eller mamma på en måte jeg er fornøyd med på månedsvis, jeg mistrives intenst her jeg bor, og jeg må finne tilbake til den jeg var.

I dag våknet jeg og ble så kjapt i dritthumør at jeg skjønte jeg burde holde meg for meg selv. Det er som nevnt såpass lenge siden sist jeg har hatt barnefri over tid at jeg ikke med en gang skjønte at dette er barnefrisyndromet, som jeg kaller det - du har barnefri akkurat lenge nok til å bli deg selv, slappe av, nyte dagene - og så kommer barnet hjem og du må trykke Play igjen på Mammaen. Som regel går vi en dag eller to for å finne igjen rytmen. Dette hadde jeg da glemt, og ble helt satt ut av hvordan poden konstant strøk meg mothårs...

Jeg tok mot til meg og sa det til mannen etter hvert, han har jo klødd seg litt i hodet i dag, stakkar. Jeg la det frem så tydelig jeg kunne, og stålsatte meg for allmenn fordømmelse. En mor skal jo som kjent være ubetinget og uendelig lykkelig og glad hele tiden for å være mor, ikke minst skulle jeg helst ha vansmektet etter en uke uten ungen.

Alt han sa på sin lune måte var "Skal jeg ta ham med ut og finne på noe i kveld? Så kan du barrikadere deg i lesekroken. Jeg kan komme og skrape forsiktig på døren når maten er klar?"

Ikke ett ord om hva jeg føler, ingen vurdering av det eller av meg. Bare et forslag til å gjøre det bedre. Uten baktanker, utelukkende for å se hva han kan gjøre for at det skal bli bedre for meg.

Etter en dag med sur kjerring sa han dessuten i telefonen da han var ute og kjørte etter noen ingredienser vi hadde glemt til søndagsmiddagen:

"Jeg elsker deg, berta mi. Du er det viktigste i livet mitt. Jeg klarer meg ikke uten deg."

Han juger så det renner, livet hans ville bare vært SÅ mye enklere, men han er tilgitt. Jeg trenger å høre det innimellom.

Jeg har brukt, og bruker, uforholdmessig mye tid på å rettferdigjøre at jeg tar opp plass her på kloden. Jeg har kommet til at jeg skal følge en gammel drøm. Jeg har kommet til at det jeg har gjort hele livet, og som jeg har trodd jeg måtte vekk fra, kanskje tvert i mot er grunnen til at jeg er her i stedet og burde gjøre mer av. Ta meg av andre.

Jeg har brukt tid på å kvitte meg med folk som ikke har vært bra for meg, og i ny og ne går noen andre også ut med samme badevannet. Jeg har også gradvis skviset ut folk jeg kanskje egentlgi ville ha hatt i livet mitt. Av ulike grunner, men hovedsakelig fordi jeg ikke kunne se hvorfor de skulle være venn med meg. Hvorfor skulle de gidde?

At jeg sitter her og kan kalle en gjeng med jenter mine nære venninner er et ufortjent mirakel, og det går ikke en dag uten at jeg er glad for det.

Hvis du gjør det du alltid har gjort, vil du får det du alltid har fått. Så jeg skal gjøre det motsatte nå. Stikk motsatt. Jeg skal følge min gamle drøm, selv om forholdene aldri har ligget verre til rette for det - man venter og venter til at alt skal bli riktig, og så blir det aldri riktig. Jeg skal bare gi jernet.

Jeg har dyttet folk vekk og levd i isolasjon, for å skåne dem fra å kjenne dumme meg (og jeg vet akkurat hvor idiotisk og hjernedødt det høres ut, det høres helt fjernt ut fra en smart dame) og nå skal jeg gjøre motsatt. Jeg har jobbet for å bli usynlig, noe som overhodet ikke faller meg naturlig - jeg er alt annet.

Det gikk dessuten opp for meg at overvekten også er stikk motsatt av hva jeg har trodd - jeg har trodd jeg spiste meg usynlig for andre - og det funker slik, absolutt. Men jeg tror, og blir trist over tanken, at jeg har spist meg stor for å bli synlig for meg selv.

Hvor ironisk er ikke det?

Well, hello, Missy, how do you do?

Ikke så verst, takk. Optimist. Jeg fant en funksjon. Jeg har jo misforstått alt, jeg.

Nå skal jeg prøve noe annet.

Så kult Digger nye ting!

Nå skal jeg fortsette på ryddejobben jeg begynte på i går. Etter fire-fem timers shoppingrunde dro jeg hjem og mekket møbel, vasket klær, forberedt en tre retters middag som jeg hade lovet den hardtarbeidende mannen, mens jeg fikset og oppdaterte pc'en som har ligget ett år i brakk, pluss samtidig hadde full overhaling på podens rom - sorterte og kastet, heiv ut gammelt møbel, inn med nytt - rommet hans ser ut som nytt. Var helt kaputt da gubben kom hjem, men det var heldigvis han og - så vi spiste kamskjell, fransk fylt storfe, og sjokoladetrøfler før vi stupte i seng.

Jeg har funnet frem meditasjonsmusikken min igjen og sovner som en engel. I dag dro vi på sykkeltur alle tre og jeg syklet opp en lang, drøy bakke som jeg aldri hadde trodd jeg ville klare. Nå se gutta på fotball - vi vinner, hører jeg - og jeg ligger i crispy, nytt sengetøy med nykuret hår og en stabel tykke bøker på det pene nattbordet mitt.

Ryddejobben videre - jeg skal manne meg opp og gå gjennom bildekassene, hive og sortere og klargjøre til album. En møkkadag ble til en god en

Kjære meg, velkommen etter. Det er aldri for sent å prøve noe nytt.

Endret 10. juli 2011 av Miss O'Hara

[pøbelsara]

Ikke noe tilbud på Sørlandet?

Det er jo sabeltannforestilling hver eneste sommer jo.

[Gjest Miss O'Hara]

Oh joy Jeg var overlykkelig da poden vokste forbi Kabelsatanbesettelsen og ønsket Spiderman og alle andre superhelter hjertelig velkommen

[Tornerosa]

Neste sommer er den tidligere omtalte teltleiren på Sørlandet, nær deg. Da kommer jeg. Uhu.

Barnefrisyndromet er jeg også kraftig angrepet av. Denne gangen blir det sikkert skikkelig ille, hele fire uker hvor jeg er bare meg. Blir litt av en overgang, kommer sikkert til å trenge en ukes tilvenning igjen.

Hvordan hiver man bilder? Jeg får det ikke til.

[Gjest Miss O'Hara]

Hah, da må du komme innom Hvis vi bor her... drømt litt rart i natt

Du, jeg aner ikke det der med bildene, har ikke begynt ennå, men jeg tror man bare må føle seg veldig ferdig med en periode, og vite at det og det bildet, det og det minnet, helt fint bør forbli et minne og ikke ta opp plass verken fysisk eller i sjelen. Da er det innmari godt å kaste.

Jeg har tviholdt på mye, merker jeg. Jeg har tviholdt på alt jeg kan fordi jeg husker gårsdagen som så meget bedre, i den grad at jeg glemmer å se fremover. tryggheten ligger i det som var, fordi det ikke kan skade meg lenger, på en måte, jeg vet hva som var da og det er i en egen boks, men fremover, det har virket uoversiktlig.

Jeg ser at jeg har drasset med meg mye dødvekt, og at jeg må kvitte meg med det før jeg går videre. Det er en litt møysommelig prosess, det der, men jeg har så lyst på plass til noe nytt at jeg må.

Jeg snakker både helt konkret, fysisk, og i overført betydning.

Enkelte ting bør bli liggende på din interne harddisk, der det dessverre er vanskelig/umulig å slette det fra, men fortjener ikke nødvendigvis plass utover det. Jeg vil gjennom dritten nå, gjennmo alle årene med betente minner, og jeg skal beholde alle de gode. Bildene av en rundkinnet, blid pode, bilder som minner meg på at jeg tross alt har tatt hånd om et barn på egenhånd som iallfall per dags dato ser ut til å klare seg ganske bra. Tynn-og-pen-bildene skal jeg henge på kjøleskapet, så hver gang jeg titter innom der etter noe å spise skal jeg se lenge og hardt på fordums storhet Jeg skal henge et på soverommet og et på badet også, til skrekk og advarsel

Vel, okei, jeg skal kanskje ikke gå SÅ drastisk til verks, en vil ikke bli helt suicidal heller.

Mandag. Du hildrande du. Jeg sov ikke noe særlig i natt. Tanker man har mellom 4 og 6 om morgenen egner seg overhodet ikke på trykk og knapt nok på en polstret celle jeg er ordentlig sliten av å føle meg giftig og fiendtlig tvers i gjennom, hjernen har virkelig kjørt meg gjennom en tragisk mølle. Jeg burde bare stått opp tror jeg, men jeg er så i tåka da at ingenting henger på greip. Så forsov jeg meg.

Mandagen sin, det men nå kan i hvert fall uken bare bli bedre. Jeg har hatet verden et par timer, virkelig hatet, avskydd, fullstendig rent over av forakt og giftighet, kjent på et raseri og en hjelpeløshet av en anne verden, mot personer nær meg, mot meg selv, mot rammebetingelsene mine, mot omgivelser... Det likner egentlig forvrengt sorg, men jeg orker ikke dypdykke der nå, det er for drøyt. Jeg har problemer med å finne ut av labyrinten. Våknet omsider, og gubben hadde sovet litt urolig han også, så han gikk uten at vi hadde ytret så veldig mange ord - jeg skal iallfall ha for at jeg greide å holde kjeft, for hadde det lasset veltet må gudene vite hvor det hadde endt hen Noen ganger må man bare innse at ikke alt innenfor hodet må på utsiden av det.

Greit. Møkkastart på dagen. Nå får vi prøve å gjøre den bedre. Det innebærer for eksempel aktivt overse de idiotiske rosa overskriftene øverst på siden, de tragiske artiklene. Det er helt... ja.

[Gjest Miss O'Hara]

Gjennom dagen

Gjenstår bare å komme seg gjennom timene til gubben kommer hjem, for jeg trenger å være der nå, og jeg trenger å ha ham her hos meg. Snart ferie for oss, men uke blir tøff, mye jobbing for ham. Jeg skal klare å komme meg gjennom på et vis, dukket opp noe på jobb jeg kan sysle med.

Sove litt

[Gjest Miss O'Hara]

Opprydding i gang. Det var en fiffig reise. Mye kastet. Beholdt bare negativene og den greia som viser hvilke bilder som er på filmen. Sparer masse plass. Plukket ut en liten bunke bilder, blinkskudd fra ulike perioder, med tanke på å starte et nytt album. Fikk tatt den første kassa, den andre, den verste, gjenstår. Er i gang, i hvert fall.

Puh. Det er hjerteskjærende. Tenk å ha hatt så potensiale og se så bra ut uten å fatte det.

Man skulle visst litt mer mens det fortsatt var noen vits i

Akk ja sann *får gebisset på plass* jeg får rulle håret, skylle med Vademecum og finne senga.

Endret 12. juli 2011 av Miss O'Hara