Tara II

[Gjest Miss O'Hara]

You take the pieces of the dreams that you have

Cause you don't like the way they seem to be going

You cut them up and spread them out on the floor

You're full of hope as you begin rearranging

Put it all back together

(Keane)

Ny bok, ny vår, aldri slutte å prøve.

Well, then.

[Oktavia]

[Gjest Miss O'Hara]

God morgen, Oktavia!

[Alive]

[Gjest Miss O'Hara]

C u

[Gjest Miss O'Hara]

Strålende sol! Byliv! Blir ikke bedre! Sovet og latet meg lenge, ingen planer, bare å ikke ha planer, skal bare nyte god mat og hjemby, her hvor pulsen er tilbake på normalt nivå og angsten er langt, langt borte.

Mmmm

[Gjest Miss O'Hara]

Søndag og litt tilhørende shaky sjel, men det har vært den beste helgen på det jeg kan huske. Jeg har følt meg lykkelig opptil flere ganger, ren glede, rett og slett. Jeg hater vanligvis shopping, men når det blir som i går er det perfekt. Jeg er så lei av billig tøy med dårlig passform som blir fort stygt - jeg er ikke akkurat noen sylfide for tiden, og billige klær gjør meg i hvert fall ingen tjenester hva selvfølelse angår. Gitt opp hele meg, gått i to-tre bukser hele vinteren med nøytrale storskjorter og bomullstopper til. Ordentlig nitrist, grå mus perfeksjonert. Og joggesko, alltid en vinner. Så da venninnen min ville innom en butikk og jeg begynte å scanne lokalet, endte jeg med 15 plagg med meg inn på prøverommet nesten alle ble med hjem nydelige farger, satt som støpt, topper, trøyer, gensere, bluser, feminine ting som fikk meg til å se ut som en normal dame. Om kvelden tok jeg pumps på og lånte en fancy veske, og damen i speilet der liknet ikke så mye på hun jeg har sett daglig i et års tid nå. Når var det jeg ga opp?

Jeg ser bra nok ut til å ikke gi opp. Jeg ser bra nok ut til å kunne pynte meg uten å føle meg dum, iallfall.

Denne byen er bra for meg

Jeg skal aldri shoppe et eneste plagg igjen som roper jeg-har-gitt-opp-helt. Følelsen av blonder mot huden og en fin farge opp til ansiktet, konturer av en kvinnelig kropp i stedet for potetsekk, pene øredobber. Så hyggelig da!

Neste prosjekt er sommerbukser og sko.

Skal freshe meg opp litt før jeg henter kjærsten i kveld, i hvert fall. Vi har håndtert en utfordring via langdistanse i helgen, under klønete forhold, men nå gleder jeg meg til å komme hjem sammen.

Jeg må ha flere slike helger. Da blir tilværelsen kanskje mer til å bære.

[Oktavia]

Gratulerer med fornyelse, og det må ha vært litt av en butikk! Og litt av en helg. Håper den har gitt deg nye krefter til å møte hverdagen med

[attegløyma]

Eg har (ufrivillig) begynt med boyfriend looken. Litt fordi mesteparten av min garderobe er på eit skip mellom Australia og Norge, og litt fordi boyfrienden har hatt ein tendens til å ta første buksa i haugen på butikken uten å prøve, og gløymer at han er ti cm høgare enn folk flest, med dertilhøyrande lengre bein. Så for å få av han dei stygge buksene og berre bruke dei eg har godkjent har eg anektert halve garderoben hans med båten som orsaking. Problemet er jo berre at eg er laaangt mindre, så buksene er både for lange og for vide for meg. Så ein ekte kjærestelook mao. Fint at Moods of Norway er på overkroppen i alle fall...

Men no når eg har fått jobb så blir det kanskej peng til nye kle og. Eg meine, eg kan jo ikkje la pengane stå på konto i tilfelle eg ikkje får jobb til hausten! Sånn framtidsretta tenking driv vi ikkje med i alle fall.

[Gjest Miss O'Hara]

Ja, Oktavia, det var en butikk med mye pent i dametøy, på Aker brygge. Opptur det

Boyfriendlooken passer fint til damer med rosa dager, attegløyma, så det er vel bare å kose seg!

Sorg tar omtrent pusten fra meg. Ny prosessperson på plass i livet mitt, som påpekte på en enkel og åpenbar måte noe jeg ser er sant, men som jeg ikke tenker over "Du har en ganske unik drive, det vil gjøre at dette går fint, vi trenger bare litt tid. Du har ganske sterk evne til fokus, det er derfor du har klart deg og kommer til å klare deg en gang til og alle gangene etter der igjen."

Selvfølgelig. Hvorfor husker jeg ikke å se det sånn? Jeg vet det er sant.

Mann.

Noen åpne spørsmål. Redd for svarene, utsetter dem. Har tid nok til å finne det ut. Ingen forhastede løsninger, jeg må en gang for alle slutte med å flykte FRA, og heller vente til jeg flykter TIL, i det minste.

Jeg har brukt mye tid på å bli bedre, komme meg vekk fra det som var, skape avstander, trygghet, oversikt. Analytisk, kontrollerende, kompromissløst til tider.

Jeg er lei av å være på vei fra alt mulig. Jeg har lyst til å være på vei til noe, til noe å jobbe for, glede seg til, noe å oppnå og samtidig ha glede av veien dit i seg selv. Akkurat i dag er det godt å tenke på at jeg vet jeg er god på å klare meg alene, men jeg må finne ut om jeg vil bli god på andre områder også, eller la være.

"Har du tenkt på at han kanskje bryr seg om deg?"

Et tilforlatelig, tilsynelatende tåpelig spørsmål med et åpenbart svar, men så brutalt i sin enkelhet at jeg ble sittende og måpe.

Jeg registrerer at han gjør det. Det kan jeg konstatere ut fra et gitt handlingsmønster samt uttalelser som går i den retning.

Om det har falt meg inn? Det er jeg jammen mer usikker på. Jeg er totalt ukjent med konseptet, virker det som. Snodig å være så kompetent og inkompetent på samme tid. Er det illusjonen de fleste tryner på, før eller siden?

Folk undervurderer virkningen av banale spørsmål. Hadde flere stilt enkle spørsmål hadde man trengt færre svar. Jajamensann.

Nå får jeg snart ovnsstekt kylling med hvitløksbrød og hvitin, og etterpå er det film og snop. Det er så lite krevende at det fint kan gå an, og er søndag for dem som har vært helgen borte fra hverandre.

Håpet er lysegrønt, sa bestemor alltid. Det tror jeg på, det er da vår.

Endret 3. mai 2011 av Miss O'Hara

[Gjest Miss O'Hara]

Orker ikke mer. Klarer likevel. Dag for dag går videre, uten stopp, ingenting jeg gjør, føler, tenker eller ønsker vil forandre på solens gang. Godt er det. Dessuten godt å være bevisst på det. Fort gjort å overdrive sin egen betydning. Lurerer å fokusere på hva du faktisk kan gjøre her, når du nå engang er her. Så jeg gjør det, jeg går på den jobben jeg er betalt for å gjøre, gjør de oppgavene en mor forventes å gjøre (pluss minus, alt ettersom hvem man er, går jeg ut fra) og prøver så godt jeg kan.

Endringer på jobb. Steg i riktig retning ift målsetningen min for året. Forsiktig optimist, blandet med prestasjonsangst for hovrdan jeg skal klare det samtidig med det jeg må gjennom de neste månedene. Det er ingen vei utenom å klare begge deler. Jeg klarer ikke la være å bekymre meg litt for hva kostnaden blir. Uansett føler jeg meg sikker på å komme meg gjennom det, men noen ganger kan en pris bli ganske stiv og medføre store tap. Akkurat nå holder jeg meg fast fra dag til dag og fungerer best når jeg tvinges til å drive med noe som ikke gir rom for å kjenne på det jeg må håndtere på veien videre, for det får meg nesten i kne hver gang jeg gir en liten åpning for det.

Møte kl 8 i dag så jeg har ikke fått spist. Hadde vært lurt å spise nå, jeg bare har ikke matlyst Bare kaffe med melk, ikke akkurat helsebringende eller ernæringsmessig nyttig.

Dagen i dag, tredje mai dette året. Mai, snart halvveis i året, hva bruker jeg tiden min på?

[Tornerosa]

Der var du, ja.

[Gjest Miss O'Hara]

Noen dager er tunge, men også tunge med mening. Sliten tvers i gjennom, men gleder meg sjeldent mye til å høre mannens sovepust ved siden av meg i kveld. Virker som tidenes tryggeste lyd. Eller kanskje jeg skal snike meg inn på podens rom og sniktitte på ham når han sover som jeg gjorde da han var liten, med følelser for store for hjertet.

[Oktavia]

Små hverdagsgleder, små skritt.

[Molo]

Puh..!

Lurte litt på hvor du var blitt av, godt å "se" deg igjen!

[Gjest Miss O'Hara]

Molo

Sant, Oktavia, små skritt. Heldigvis føles de små skrittene ganske store akkurat nå, det er fordelen med å føle seg stuck antar jeg

Skyfri himmel, kjølig luft, travelt på jobb, halvveis i uka.

Jeg teller velsignelser og kommer ut på plussiden.

Sov som en død i natt, fra halv tolv til halv syv. Husker ikke sist det skjedde. Det var ubegripelig deilig. Mest ubegripelig men kanskje logisk i lys av siste dagers begivenheter. Iallfall deilig, måtte hver natt bli slik med tider og stunder.

Nå kjenner jeg glede igjen, gleder meg til ting jeg gruet for. Jeg tror ikke det går an å beskrive hvordan det er å oppdage det, litt etter litt, etter en mørk periode. Det er nesten så jeg ikke ville vært uten (nesten), for eufori er kanskje det eneste som beskriver det å få tilbake viljen til å gå videre.

Endret 5. mai 2011 av Miss O'Hara

[Gjest Miss O'Hara]

Tungt. Sov forsåvidt godt i natt, bare våken én gang, men drømte noe så innmari, og får ikke ristet av meg uroen. Burde spise, men har ikke appetitt for tiden, det byr meg i mot å spise. Fører selvsagt til at jeg fyser noe veldig om kvelden og enten putter i meg noe junk, eller så sitter jeg der ekstremt sulten og utilpass og legger meg på tom mage. Selvfølgelig gjør det sitt med psyken det også, jeg burde tvinge i meg noe. Jeg bare... æsj.

Hodepine og en sinnsstemning jeg gjerne skulle vært foruten.

Jeg liker ikke status akkurat nå. Jeg er glad for gårsdagens positive input, det var godt, og vil gjøre godt, men seig materie flyter nå sakte uansett. Veien er liksom ikke ferdig gått.

Tåpelig å ha bok her, egentlig, jeg burde ha en annen, papirbok. Blir for lite konkret her, substansen blir borte underveis, jeg snakker rundt kjernen og ikke om den.

Nei, Missy, nå må du ha mat.

Æsj.

[Oktavia]

Fyser, fint ord egentlig, men lite brukt. Uansett, mat er viktig. Riktig mat. Hvis jeg ikke orker å spise noe særlig, holder jeg meg til kald mat. Det går bedre, av en eller annen grunn.

Tenker på deg!

[Gjest Miss O'Hara]

Takk

Sant, kanskje det hjelper. Sambo tenkte vi skulle ha litt god middag i dag, jeg prøver å finne på noe hyggelig og være positiv, han er sliten etter en kjip uke på jobb. Aller helst vil jeg

Vel, det kan jeg ikke, så det er ikke noe vits i å tenke på. Komme seg gjennom dagene. Glimtene og perspektivene kommer. Noen ganger er Tiden eneste kur, og Tiden er kanskje det eneste man ikke kan gjøre noe med. Tiden er liksom bare Tiden, får ikke krympet eller utvidet verken sekundene, minuttene eller timene.

Akseptere det man ikke kan endre.

Notater. Det var det jeg skulle. Skrive litt.

Endret 6. mai 2011 av Miss O'Hara

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg mistet meg selv, det var det jeg gjorde. Ikke i forholdet, men i flyttingen og hva den medførte av endringer i livet på alle plan, inkludert at jeg flyttet tilbake med annen sivilstatus og et barn som er eldre nå.

Ikke miste motet av det. Det tar årevis å etablere seg, jeg har ikke vært her et år engang. Det er ikke rart at tilpasning tar tid, det er jeg som er for utålmodig og tror at når alt er planlagt, timet og tilrettelagt så grundig som jeg alltid gjør det, så tror jeg at det ikke trengs tilpasning og overgang, for jeg har jo ordnet alt på forhånd - det er bare å trykke play og så går ting av seg selv.

Det gikk ikke av seg selv, nei. Det vil si, mye gjorde det. Effektivt på plass.

Men et sted på veien der glemte jeg å beregne min egen innfallsvinkel på nytt liv, jeg var så opptatt av om Mr. Butler og poden ville trives på nytt sted og i ny hverdag at jeg glemte å stille meg selv noen spørsmål. Som forsåvidt har vært glemt i mange år, også lenge før Mr. Butler made an entrance, men nå ble det hele mer påtrengende siden jeg ikke lenger er alene, og fordi det er veldig mye mer krevende å skape seg et liv i en tragisk, bakstreversk provins enn det er i byen med puls og innhold. Her må man koke suppe på spiker.

Ting tar tid. Det trenger ikke bety at det er dødsdømt.

Én dag om gangen, nå, og fortsette så smått med hjelpen jeg får, og lete etter ting jeg liker å gjøre. Likte å gjøre. Før i tiden. Da jeg var ung, og ikke som Metusalem i hodet.

Jeg sa til en kollega her om dagen, om en 24 år gammel ny kollega:

"Godt å få noen unge på plass også, hun virker veldig motivert."

Stirrende blikk på meg, og kommentaren:

"Hvor gammel er du?! Er ikke vi ca like gamle?"

Eh, jo Jeg bare... jeg føler meg som en gammel tante. Om jeg hadde blitt bestemor i morgen tror jeg ikke det ville føles helt feil (bortsett fra av helt åpenbare grunner, sønnen er langt fra gammel nok for eksempel).

Snart helg. Meldt regn i ettermiddag