Skriblerier

[Escribiresvivir]

Triumf! Gleder meg over den

[Escribiresvivir]

...og nederlag.. Ikke relatert, men rart hvordan de allikevel kom som perler på en snor. Etter hverandre. Vondt igjen. Kanskje det var det underbevisste som måtte minne meg på at jeg har gode grunner til å ikke være glad og fornøyd. Eller optimist. Det siste er verst. Hvordan stole på noen som har vist at de ikke er til å stole på? Jeg vet ikke hvor dette ender...

[Escribiresvivir]

Mer knusende stillhet. Hva er det med denne stillheten. Den klemmer meg fast, ikke en god klem, men en vond, fastklemt, knusende skruestikke, som tar pusten vekk. Innestengte tårer. Innestengt. Hva vil jeg? Vil jeg ut, vil jeg bli fri? Eller vil jeg løse ting? Hvordan slipper jeg følelsene mine fri? Og hvorfor er de ikke?

[Escribiresvivir]

Jeg er våken når jeg sover, sover når jeg er våken, svømmer i drømmer og sloss med mareritt. Kan jeg velge fritt?

[Escribiresvivir]

Livet. Rare greier. Send inn klovnene. Åpne dører. Puste. Løpe. Glemme å stoppe opp og kjenne. Og plutselig er det over. Lys. Noen minnes, noen klamrer seg, prokastinerer. Noen er så mye tøffere enn andre. En del av meg ønsker å være tøff, urannsakelig og med rettferdighetsfølelse over alt annet. En annen del av meg er redd, vil gjemme seg, unngå fare. Hvordan balansere? Hvordan leve?

[Escribiresvivir]

Jeg elsker musikken til ettertekstene. Måten den alltid forsterker følelsen fra filmen eller programmet. I dette tilfellet melankoli, uutgrunnenhet, uvisshet, det faktum at livet ikke er enkelt, men komplisert. At det vonde ikke er til å komme unna. At man ikke klarer å være den beste versjonen av seg selv hele tida. At ting skjer, som man ikke ønsker. At man ikke alltid har overskudd til å ta tak. At man ikke alltid orker å stå i mot. At man noen ganger lar det verste i seg gå ut over de man har nærmest. At det ikke alltid er minste motstands vei å være snill og glad, elskelig. Elskverd. Selv om man ønsker å være nettopp det.

Jeg er så trøtt og får ikke sovet nok.

[Escribiresvivir]

Klokka tikker, sekund for sekund, jeg skrur av lyden på tvn og hører fjerne, dumpe stemmer fra en annen leilighet i huset. Er det krangling, vet jeg ikke. Kjøleskapet stopper å dure. Tre minutter har passert. Leiligheten er uten lys. Stemmene annenstedsfra blir høyere. Jeg lurer på hva jeg vil. Hva jeg ønsker meg. Hva ville et ideelt liv være for meg? Jeg hører min egen kropp slippe luft ut, sukke. Hva nå.

[Escribiresvivir]

Stor mangel på retning i dag, føler jeg har mistet kjernen min. Hvor skal jeg finne den igjen? Så vondt og rart. Ikke moro. Hvordan skal jeg finne den igjen? Eller må jeg lage en ny? Hvor? Er det tiden som har innhentet meg? Liker ikke. Vondt.

[Escribiresvivir]

Sving, opp. Eller, litt i hvert fall. Kanskje. Litt til sida, kanskje litt opp. Så hva er neste steg da? Mer av det samme? Litt justert? Må justere noe. Må justere en del. Men det kan jeg da. Kanskje. Og så var det den langsiktige delen? Hva vil jeg der?

[Escribiresvivir]

Sving opp, sving ned. Bratt. Liker ikke måten det skjedde, verken igangsetteren eller reaksjonene. Lurer på om det kan endres, om det kan reddes. Vondt i magen. En liten flik av en kjent følelse, men den får meg til å gråte.

I dag skal jeg mestre en utfordring, hadde jeg tenkt, og så skal jeg se hvor mye energi det er igjen til helga. Har lyst til å være med på flere ting, men det er også flere ting som skurrer og hindrer.

Sukk.

[Escribiresvivir]

Vakum.

[Escribiresvivir]

Valgte hvile og deretter påfyll. En stor, deilig, inspirerende mengde påfyll. Smiler. Hit skal jeg.

[Escribiresvivir]

Og så kommer bunnen?

[Escribiresvivir]

Bunnen kom, og det kunne fort ha blitt et endeløst stup ned i avgrunnen. Vet ikke hvordan jeg hadde håndtert det. Men jeg kjempet. Jeg nektet. Jeg ga ikke opp og så snudde det. Bunnen var synlig. For meg, for flere. Rart å tenke på. Fortsatt sviende vondt bak øynene. Rart at det kun er meg som vet akkurat hva som skjedde, hvordan det føles og hvem jeg er. Jeg smiler når jeg kan.

[Escribiresvivir]

Jeg ser ting jeg ønsker jeg kunne. På flere områder. Føler meg utilstrekkelig. Så mange ting jeg ønsker jeg var god på. Like god som noen forbilder jeg ser. Noen ganger er det mye vondt å se. Andre ganger er alt fint. Som regel er det meste greit. Sånn ok pluss. Andre ganger er det i overkant frustrerende. Og noen ganger bunnløst vondt. Sårt og rart. Noen ganger kommer tårene, noen ganger på innsiden, trykkende ut, men andre ganger et det ikke mulig å stoppe. Jeg kan ikke kontrollere følelsene mine. De som er ekte. Gleden, smerten, frustrasjonen. Noen tydelige som skiller seg ut. Det som kunne ha vært, det som skulle ha vært, det jeg hadde håpet på, det jeg trodde på som ung. Det jeg kunne blitt. Det er vondt. Hvordan kan jeg håndtere det?

[Escribiresvivir]

En fot foran den andre, prøve så godt man kan, noen ganger finne distraksjon ved hjelp av ulike midler. Eller ta tak? Røske opp med rota? Eller begynne smått å pille i jorda? Jeg virrer mellom en og tre, stort sett. Hm.

[Escribiresvivir]

Går for distraksjon.

[Escribiresvivir]

Hm. Et problem. Lurte jeg meg selv nå? Hva er neste steg? Klarer jeg å finne veien ut herfra?

[Escribiresvivir]

Mørkt.

[Escribiresvivir]

X

Endret 30. september 2012 av Escribiresvivir