Opprette tråd for oss som sliter med sosial angst

[sequin]

Det er ikke for å være negativ, men synes dere egentlig at det er noen hjelp i å gå til psykolog? Nå har ikke jeg gått så veldig lenge, men føler bare at det ikke har noe for seg.

Men så kan jeg ikke slutte å gå dit heller, vil sikkert ikke folka hjemme sette stor pris på.

Jeg vet ikke jeg, men det er noe " feil" med alt sammen, og jeg kan ikke forklare det, men det er noe...galt på en måte. Føler det nå også, er bare noe jeg ikke helt vet.

Tror jeg er trøtt jeg

I begynnelsen de første 8-10månedene syns jeg ikke det virket egentlig... Bare satt der og babla om alt til denne personen også skulle jeg gå hjem, forberede meg på neste time og gjøre det samme til neste uke, og det er mange ganger jeg har tenkt at det ikke er noe vits. For tre uker siden hadde jeg et gjennombrudd, da var det litt over ett år siden første gang jeg var der, og det er første gangen jeg har sett at terapien faktisk funker.

Da forstod jeg logikken og hvordan mønsteret som virket ganske meningsløst egentlig var veldig hjelpsomt.

[Gjest CrazyCatlady]

Jo men jeg setter det på spissen for at det skal hjelpe. Du sier jo selv at det hjalp når du forsto hvordan ting er.

Jeg har sosial angst sjøl så jeg veit hvordan det er og mener at en må forsøke å hjelpe seg selv isteden for å lulle seg inn i et hysteri rundt utseende. Det er kun en egoistisk negativ spiral....

Selvsagt gjorde det det,men om noen hadde sagt at jeg var selvopptatt og egoitisk så hadde jeg nok ikke helt skjønt hva de mente og jeg tror ikke det ville hjulpet.Man blir veldig navlebeskuende og negativ med sosial angst ja,men det blir jo egentlig ganske så automatisk.For andre utenforstående så virker det jo helt uforståelig mens for en selv så er det "logikk" bak enhver negativ tanke.

Vet ikke alltid om det å være tøff mot noen som sliter psykisk hjelper eller det kan det,men da må den man snakker med være mottakelig for det også.Er ikke den personen det så er det vel omtrent som å snakke til en vegg.

Men selvsagt om man skal bli bedre så må man ta tak i det selv og ikke forvente at andre skal fikse ting for en

[Gjest Lebewesen93]

Det er egentlig koselig, men det er en butikk som moren min drev for mange år siden, og så kjøpte storesøsteren min butikken fra mamma. Så jeg føler meg litt "hjemme" der og derfor blir det nok ganske koselig :gjeiper:

De gangene jeg har jobbet i andre butikker har det ikke vært bra, og jeg kunne ikke tenkt meg å jobbe i noen andre butikker egentlig.

Det er bra du har en jobb hvor du trives, da

[Gjest Lebewesen93]

Lurer litt på hva det er som gjør at du tror alle er så opptatt av å se på deg????? Folk har stort sett nok med seg selv. Du er temmelig selvopptatt og hadde hatt godt av å tenke litt på andre enn deg selv. Gjør noe hyggelig for familien din feks!

Jeg går da slett ikke rundt å tenker hvordan andre ser ut, som oftest så legger jeg egentlig ikke merke til hvordan andre ser ut. Jeg kan bli inspirert viss jeg ser folk har klær jeg liker, men legger ikke merke til hår ol av den grunn. Det eneste jeg reagerer på er viss folk lukter vondt og er møkkete.

Synes du skal tenke litt over det for du får nemlig ikke byttet ut deg selv! Deg selv skal du ha så lenge du lever så hvorfor ikke gjøre det beste ut av det!!!????

Akkurat det vet jeg ikke. Jeg tenker jo ikke noe stygt om andre, sier ikke at jeg er snillere enn "alle andre" men nå har det seg sånn at slik JEG ser det, så kan folk ha en grunn til å tenke negativt om meg, jeg har ingen grunn til å tenke stygt om andre. Selvom det kanskje er litt slemt å beskylde alle og en hver for å ikke like meg.

Men jeg virker sikkert veldig selvopptatt og sånn ja, kanskje jeg er det? Men jeg har ikke et helt normalt forhold til mat og alt det der, og akkurat det er det største problemet mitt. Det er veldig slitsomt å alltid tenke på hvor mye jeg har spist, skamme meg, spise lite, spise mye og igjen innse at jeg må utsette ting og tang pga jeg føler meg som et monster.

Så jeg tror bare at, om jeg hadde fått orden på akkurat det så ville det bli lettere å få en jobb og starte livet. Men det er veldig vanskelig å gjøre seg forstått, derfor ser jeg ikke helt poenget i å fortsette hos psykologen. Jaja, veit jeg høres veldig negativ og sutrete ut, MEN jeg er egentlig ikke det. Jeg har egentlig en ganske positiv innstilling til livet Jeg tror jeg vet hvordan jeg skal få ting til nå

[Gjest Lebewesen93]

Jeg skal snakke med oppfølgingstjenesten til uken, gruer meg litt , jeg.

Vet liksom ikke hva jeg skal si, hun har fått greie på at jeg går til psykolog osv men blir bare rart.

Skulle bare ønske jeg kunne være mer...stabil på en måte. Har hatt en veldig god periode, men skal ingenting til før den blir ødelagt, å jeg igjen begynner å gråte og blir mye mer urolig. Nå er ikke alt så veldig bra lenger, men satser det går over snart. Jeg var veldig positiv til å snakke med hun fra oppfølgingstjenesten og jeg har vært veldig rolig og glad de siste dagene, er så kjipt når det plutselig er over. Hvordan kan man egentlig holde seg mer stabil i humøret og nervene ?

Jeg lurer veldig på hvordan det hadde vært å bare blitt truet til å gjøre ting, følt mer press på en måte.

Er bare det, jeg klarer ikke å ta meg sammen å gjøre ting. Blir så lett sliten og lei. Kan begynne å gråte bare pga det er rot rundt meg, når alt jeg egentlig trenger å gjøre er å rydde det opp...

Men det kommer tilbake så fort, Jeg vil ha en egen leilighet, da blir det ikke rot. Men for å ha egen leilighet må jeg ha jobb, og for å ha jobb må jeg bare komme i gang med ting. Men føler at "alle" bare driter i meg eller ikke liker meg. Det er så vanskelig å være med andre, føler ingen kontakt på en måte.

[Gjest Gjest]

Hater kvelder og spesielt i helgene. Har tanker i 24/7 og er redd for at jeg alltid forblir singel. Har det i hue hele tida er 26 og er daglig redd for å forbli singel. Hvordan skal en med angst finne bli funnet av en. Dem jeg er med har kjæreste, jeg har bil, hund og leilighet, men det kan man kjøpe. Kan ikke kjøpe kjæreste heller. Det står om kjæreste overalt og jeg føler meg som en dritt. Vet ikke hva jeg skal gjøre til tider, som nå så griner jeg, er redd ingen vil ha meg noen gang. Hva er det med meg som ikke finner noen. Skulle ønske jeg likte å være aleine, men det gjør jeg ikke, men det er det jeg er for det meste og det blir ikke god tanker av det. Skulle egentlig ha sovet nå, men herr angst og gråten er på besøk. Skulle ønske det var en kjæreste som var på besøk isteden

[Gjest Lebewesen93]

Hater kvelder og spesielt i helgene. Har tanker i 24/7 og er redd for at jeg alltid forblir singel. Har det i hue hele tida er 26 og er daglig redd for å forbli singel. Hvordan skal en med angst finne bli funnet av en. Dem jeg er med har kjæreste, jeg har bil, hund og leilighet, men det kan man kjøpe. Kan ikke kjøpe kjæreste heller. Det står om kjæreste overalt og jeg føler meg som en dritt. Vet ikke hva jeg skal gjøre til tider, som nå så griner jeg, er redd ingen vil ha meg noen gang. Hva er det med meg som ikke finner noen. Skulle ønske jeg likte å være aleine, men det gjør jeg ikke, men det er det jeg er for det meste og det blir ikke god tanker av det. Skulle egentlig ha sovet nå, men herr angst og gråten er på besøk. Skulle ønske det var en kjæreste som var på besøk isteden

Uff, hørtes ikke koselig ut Men jeg er ganske sikker på at om du "bare" blir litt tryggere på deg selv, så vil ting bli lettere I mellom tiden kan du nyte det du har. Gå lange og fine turer sammen med hunden osv. Er ikke noe godt å ha vonde tanker, har det sånn selv og noen ganger er det helt grusomt. Men, så blir det bedre igjen. Skulle ønske det var en enkel løsning på sånne problemer, er ikke holdbart å ha det sånn. Går glipp av så masse. Selv synes jeg ikke det er noen særlig hjelp med behandling, men har vel kanskje litt mer med meg å gjøre enn psykologen. Men jeg mener fortsatt at selv så er det MATEN og følelsene rundt det har mye i skyld i at ting er blitt som de er blitt. Jeg sier ikke at det er ALT men for meg ble sjenerheten et PROBLEM først etter at jeg begynte å fokusere på mat, godt, kropp og utseende. Nå blir jeg ikke kvitt de tankene og jeg er så nervøs når jeg har " spise-periodene" mine enn når jeg er flink og har mer kontroll. Mat har siden ungdomskolen hatt en stoor betydning i hverdagen min, men i slutten av ungdomskolen skulle jeg slanke meg ved å sulte meg ( jeg var dum, vet) etter det, har ting blitt forandret. Kommer liksom ikke i gang med ting, tiden går med på å tenke på hvor mye jeg har spist, hva jeg vil spise, hva jeg kunne gjort bedre og hvor mye jeg kan spise i morgen osv. Klarer bare ikke å gjøre noe med det. Lei av at "alle" sier jeg må spise sånn og sånn, gjøre noe annet og bare tenke på noe annet. For det kunne jeg liksom ikke klart å funnet ut selv...

[Gjest Bomullsdott]

Jeg er så sliten av denne angstdritten jeg aldri blir kvitt. Jeg har gått til psykolog snart et halvt år og jeg går på medisiner. Det hjelper ikke. Av og til får jeg bare lyst til å gi opp hele greia, og godta at angst er noe jeg bare må leve med, samtidig som jeg gjerne vil bli kvitt det.

Blir så sykelig misunnelig når jeg ser alle de i klassen min som snakker masse og er supersosiale, og ikke virker som om de er noe redde for å være i fokus, få oppmerksomhet eller prate når andre hører på. Alle tør å ta kontakt med folk. Jeg blir kvalm hvis jeg må sette meg ned i en gruppe og diskutere noe, jeg hater det.

Jeg klarer meg fint på skolen så lenge jeg slipper å prate, men jeg er livredd for å prate og ta kontakt med folk. Jeg syns det er flaut, fordi jeg føler meg så rar og teit uansett hva jeg sier og gjør. Jeg føler at alle må synes at jeg er utrolig merkelig. Jeg hatter disse tankene, jeg hater å føle meg slik!!!

Jeg hater sosiale settinger med mange folk tilstede. På juleverksted i fjor satt jeg meg på dassen og grein i en halvtime, mens alle satt oppe og bakte pepperkaker og hadde det hyggelig.

Det aller verste er at jeg føler absolutt ingen forstår. At noen mener jeg burde ta meg sammen.

Det irriterer meg at jeg ikke forstår hva det er jeg er så redd for. Jeg syns bare det er ubehagelig og jeg vil bort fra situasjoner der jeg føler at jeg må være sosial eller prestere noe sosialt.

Jeg er 17 år. Angstsymptomene begynte så smått å komme da jeg var 12 år, men det har bare blitt verre og verre med årene. Jeg har isolert meg selv i årevis og har blitt venneløs av det. Pådratt meg depresjon i tillegg til angsten.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg en dag på skolen bare kunne bestemme meg for å ta grep. Gjøre noe selv. TØRRE å snakke med folk. Slutte å tenke "hva hvis" til alt jeg har lyst til å gjøre.

Jeg har heller ingenting å snakke med folk om, fordi jeg er så kritisk til meg selv, så ingenting er godt nok i mitt hode til å si høyt.

Jeg skulle gjort omtrent hva som helst for å slippe og ha det slik. Det er forferdelig. Jeg gruer meg til alle årene framover, fordi jeg er så redd for at ting ikke skal ordne seg. Jeg gruer meg til russetida, for jeg har ingen å feire med og jeg kommer bare til å føle meg alene.

Jeg tør ikke å ta kontakt med noen. Føler at alle er opptatte med sitt eget. Dessuten hater jeg å gjøre ting jeg blir redd av. Redselsfølelse er vondt, og jeg vil helst unngå å bli redd. Psykologen min sier at jeg har angst for angsten. Jeg vet faen ikke.

Huff, for et langt innlegg.

[Gjest Lebewesen93]

Jeg skal til Nav om noen dager, herregud...gruer meg, jeg. Er de greie der ? Sikkert forskjellig fra sted til sted, da.

Men jeg er så redd for å ikke få til ting, jeg er redd for å ikke bli likt. Vil ikke sitte der om de ikke liker meg, vet ikke hva jeg skal si heller. Men er i sammenheng med oppfølgingstjenesten.

[Gjest uAnonymBruker]

Jeg skal til Nav om noen dager, herregud...gruer meg, jeg. Er de greie der ? Sikkert forskjellig fra sted til sted, da.

Men jeg er så redd for å ikke få til ting, jeg er redd for å ikke bli likt. Vil ikke sitte der om de ikke liker meg, vet ikke hva jeg skal si heller. Men er i sammenheng med oppfølgingstjenesten.

Jeg har aldri hatt problemer med at de ikke er greie, og jeg har hatt 9 forskjellige saksbehandlere i fire forskjellige kommuner. Alle har vært imøtekommende og trivelige. Det kommer til å gå helt fint

[Corvus]

Hva gjør dere når dere har avtaler med venner, men så blir angsten så ille at dere ikke klarer å gå ut allikevel, og "ikke har noe annet valg" enn å bryte avtalen? Og når dette gjentar flere ganger? Synes det er utrolig vanskelig å være ærlig med hvorfor jeg plutselig ikke kan allikevel, men hater også å komme med dårlige unnskyldninger/løgner.

[AnonymBruker]

Hva gjør dere når dere har avtaler med venner, men så blir angsten så ille at dere ikke klarer å gå ut allikevel, og "ikke har noe annet valg" enn å bryte avtalen? Og når dette gjentar flere ganger? Synes det er utrolig vanskelig å være ærlig med hvorfor jeg plutselig ikke kan allikevel, men hater også å komme med dårlige unnskyldninger/løgner.

Du bør fortelle sannheten. Jeg mistet kontakten med et par venner når jeg holdt på slik fordi de trodde jeg ikke brydde meg særlig om dem. I senere tid vet de hva som var/er galt, og da er alle forståelsesfulle. Men det var en lang og vond prosesss som kunne vært unngått.

[Gjest CrazyCatlady]

Om to uker skal jeg på min første time på den psykriatiske poliklinikken her.Gruer meg litt,for det er jo alltid litt skummelt å skulle utlevere seg på den måten,men samtidig er det jo akkurat det å gå i terapi igjen jeg har ønsket.

Håper det går bra,er over et år siden sist jeg gikk i terapi nå,men jeg trenger virkelig hjelp nå..

[AnonymBruker]

Jeg er så sliten av denne angstdritten jeg aldri blir kvitt. Jeg har gått til psykolog snart et halvt år og jeg går på medisiner. Det hjelper ikke. Av og til får jeg bare lyst til å gi opp hele greia, og godta at angst er noe jeg bare må leve med, samtidig som jeg gjerne vil bli kvitt det.

Blir så sykelig misunnelig når jeg ser alle de i klassen min som snakker masse og er supersosiale, og ikke virker som om de er noe redde for å være i fokus, få oppmerksomhet eller prate når andre hører på. Alle tør å ta kontakt med folk. Jeg blir kvalm hvis jeg må sette meg ned i en gruppe og diskutere noe, jeg hater det.

Jeg klarer meg fint på skolen så lenge jeg slipper å prate, men jeg er livredd for å prate og ta kontakt med folk. Jeg syns det er flaut, fordi jeg føler meg så rar og teit uansett hva jeg sier og gjør. Jeg føler at alle må synes at jeg er utrolig merkelig. Jeg hatter disse tankene, jeg hater å føle meg slik!!!

Jeg hater sosiale settinger med mange folk tilstede. På juleverksted i fjor satt jeg meg på dassen og grein i en halvtime, mens alle satt oppe og bakte pepperkaker og hadde det hyggelig.

Det aller verste er at jeg føler absolutt ingen forstår. At noen mener jeg burde ta meg sammen.

Det irriterer meg at jeg ikke forstår hva det er jeg er så redd for. Jeg syns bare det er ubehagelig og jeg vil bort fra situasjoner der jeg føler at jeg må være sosial eller prestere noe sosialt.

Jeg er 17 år. Angstsymptomene begynte så smått å komme da jeg var 12 år, men det har bare blitt verre og verre med årene. Jeg har isolert meg selv i årevis og har blitt venneløs av det. Pådratt meg depresjon i tillegg til angsten.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg en dag på skolen bare kunne bestemme meg for å ta grep. Gjøre noe selv. TØRRE å snakke med folk. Slutte å tenke "hva hvis" til alt jeg har lyst til å gjøre.

Jeg har heller ingenting å snakke med folk om, fordi jeg er så kritisk til meg selv, så ingenting er godt nok i mitt hode til å si høyt.

Jeg skulle gjort omtrent hva som helst for å slippe og ha det slik. Det er forferdelig. Jeg gruer meg til alle årene framover, fordi jeg er så redd for at ting ikke skal ordne seg. Jeg gruer meg til russetida, for jeg har ingen å feire med og jeg kommer bare til å føle meg alene.

Jeg tør ikke å ta kontakt med noen. Føler at alle er opptatte med sitt eget. Dessuten hater jeg å gjøre ting jeg blir redd av. Redselsfølelse er vondt, og jeg vil helst unngå å bli redd. Psykologen min sier at jeg har angst for angsten. Jeg vet faen ikke.

Huff, for et langt innlegg.

Vil bare si at jeg forstår veldig godt hvordan du har det. Det er ingenting som er verre enn "koselige" og sosiale situasjoner, som føles helt jævlig og uutholdelig for deg. Da føler man seg enda mer alene og ensom. Men du er ikke alene! Veldig mange har det som deg, sikkert også folk du kjenner og som utad virker selvsikker og glad....

Jeg har selv slitt veldig mange år med angst, noe som ødela det meste av mitt sosiale liv. I tillegg utviklet jeg angst for angsten, og da har man det gående. Men jeg klarte å bryte ut av det negative mønsteret! Det er mulig å bli frisk, men det krever innsats. Det første du må gjøre er å slutte å se sånn ned på deg selv! Foreslår at du leser gjennom innlegget ditt, og forestill deg at noen andre har skrevet det, gjerne en venn eller noen du kjenner. Ville du synes det var greit at noen du er glad i snakket så stygt og nedsettende om seg selv?

Ønsker deg masse lykke til!

Ønsker deg veldig mye lykke til videre på ferden, og håper

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp begynt å gå i behandling hos DPS her,og det vil jeg gjerne fortsette med,men har utrolig dårlig råd for tiden.

Vet jo at man kun skal betale egenandelen,men hva gjør man når man ikke engang har råd til dette?Det er kun ut året at jeg ikke har penger til dette,men hva gjør jeg?

Skal jo leve også,ikke bare betale regninger..

[Gjest Linda]

Kjempefin tråd.

Har ikke kommet meg gjennom hele tråden, men kom på noe som har vist seg å hjelpe meg noe med min angst, så jeg ønsker å dele det.

Når min angst lager store indre dramaer i meg over et eller annet, tenker jeg: IT DOESN'T MATTER! Jeg gjentar dette til jeg begynner å tro på det, det tar vanligvis ikke så mange sekunder. Så vokser angsten igjen, og jeg overdøver meg selv igjen med å tenke, eller si, eller omså rope eller SYNGE "it doesn't matter, it so doesn't matter"

Det har ingen betydning, det har ingen som helst betydning f.eks om man tror noen tenker negativt om seg - folk tenker og tror nøyaktig det de vil, og det er faktisk ingenting jeg kan gjøre med det, så hvorfor legger jeg så mye energi i det, og hvorfor gir jeg andre mennesker så mye makt over meg, makt de ikke har ønsket engang?

Et par runder med dette, så har jeg det bedre, og klarer stort sett å le litt av min egen angstreaksjon.

Jeg har ikke akkurat kurert min angst med dette, og skal nå begynne med medikamenter i tillegg til terapi. Men det er en god angstdemper å øve på å "motsi" sin angst. Jeg ser litt på angsten som en parasitt. Den gjør alt for å overleve, og har mange måter å trikse sin vert på. Man må bare øve seg på å følge med, og oppsøke hjelp hos fagfolk.

Jeg blir rasende om noen prøver å gi meg ansvar for deres angst eller på annet vis gi meg skylden for at DE føler seg mindre bra. For jeg har ikke bedt noen om makt over dem, og jeg vil ikke ha slik makt. Jeg pleier å ikke gi uttrykk for mitt sinne, men å si: "Jeg skjønner at det kan føles slik, og det var ikke meningen å såre deg om jeg har såret deg" Men da jeg var yngre ble jeg svært frustrert, for jeg hadde ikke fått definert min egen reaksjon og skjønte ikke hva som skjedde med meg, det eneste jeg skjønte var et overveldende sterkt ubehag.

Sinnet mitt er nok en angstreaksjon, for jeg får angst når mennesker plasserer meg i roller og prøver å holde meg i de roller som DE har plassert meg i. Jeg blir så sint!

Livet er en tegneserie og vi er alle tegneseriefigurer. Jeg skulle gjerne samlet alle talentene her inne og så kunne vi skapt en ny tv-serie f.eks om angst, som kunne fungert både som egenterapi, folkeopplysning, komedie, tragedie, og alt imellom.

Tror det ville blitt et interessant prosjekt, og mon tro hvordan vi skulle klart å gjennomføre det i praksis Det hadde vært et spennende behandlingstiltak...

Jeg har sterk angst, men jeg elsker å stå på scenen, i likhet med flere andre her ser jeg. Jeg er ikke redd for å stå på scenen, opptre, slike ting. Jeg har talent og evner på mange mange områder, både i kunstneriske og kreative fag, og i akademiske fag, men angsten hindrer meg i å få utløp for dem, fordi det er mange trinn fra A til B som involverer kontakt med mennesker, bygging av relasjoner osv. Sosiale ferdigheter rett og slett. Jeg er veldig glad i og fascinert av mennesker, men det er pga min angst svært vanskelig for meg å bygge relasjoner til andre.

Men jeg skjønner jo at jeg får bare fortsette å øve, for det hjelper jo. Øvelse gjør mester. Og jeg har øvet i 30 år på å ha angst, og bare øvet noen år på å ikke ha angst, så jeg ser ingen grunn til å være pessimist

Er svært optimistisk anlagt, og har vel i grunn greid å akseptere at jeg er den jeg er, angst og depresjoner og alt inkludert. Jeg liker meg. Jeg bare savner meg selv ganske mye, og gleder meg til å klare å uttrykke meg selv mer. Jeg elsker oppmerksomhet, men oppmerksomhet skremmer meg også.

På dette tidspunkt har jeg muligens mer angst for selve angsten enn jeg har angst for noe annet. Og lav selvtillit, redd for å mislykkes med det meste, osv... Så den planlagte behandlingen framover med medikament og eksponeringsterapi og kognitiv terapi tror jeg er nøyaktig det jeg trenger.

Ja, dette med hva man sier til seg selv.. En ting som har hjulpet meg er å si til meg selv, og å si til verden "I love you, I trust you"

Så enkelt, så "banalt", og til tider svært effektivt

Når man mangler tillit, så må man øve seg på å ha tillit igjen. Man må begynne å si ting man ikke tror på, og gjenta dem til de får fotfeste i tankemønstrene. Som f.eks å si til seg selv "jeg stoler fullstendig på deg".

Ikke ulikt den som har mistet førlighet i bena og må gjennom rehabilitering og mye hard trening med fysioterapi og all viljestyrke man kan oppdrive, for å gjenvinne sin evne til å gå igjen.

Det tar tid. Men det var det som ga angsten fotfeste en gang i tiden også. Jeg begynte på et tidspunkt å si ting til meg selv som jeg ikke trodde på, og etterhvert ble det min nye sannhet. Som at jeg var verdiløs, stygg, osv. Alskens negativ drit som man dyrker om seg selv.

Men man kan så positive frø og sørge for at de gis næring, så vil de spire etterhvert. Øvelse gjør mester, og alle vi med angst har øvet lenge på å ha angst, og vi er blitt mestere. Vi kan egentlig være stolt over hvor dyktige vi har blitt i å ha angst, det går helt automatisk.

[Gjest Gjest]

Må skrive litt her jeg, kanskje angsten slipper litt. Lov å håpe i vert fall! Sliter så med tanker og ensomhet at i skrivende stund renner det svette fra hendene :S Jeg er så frustrert over alt jeg vil, men som jeg ikke tør og har ikke så mange og savn etter flere å være med som kjæreste og venner er ekstremt vond. Lurer på om jeg er så heldig å finne meg noen å være med noen gang. Sukk!!!

[Gjest Lebewesen93]

Dere som har flyttet hjemmefra og har / har hatt jobb, hvordan fikk dere det egentlig til?

Jeg sliter med å klarer det har jeg funnet ut. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå, jeg er helt håpløs og tragisk. Jeg vet ikke hva det er, men jeg hater virkelig meg selv til tider. Og uansett hvor jeg går så føler jeg at alle misliker meg, at de vil ha meg vekk og ser på meg som et slags avskum eller noe. Er liksom ikke sånn at jeg bare er urolig der og da, men blir lei meg i etterpå. For jeg vil jo bare bli likt, liker ikke tanken på at mange kanskje har tenkt mass stygt om meg i dag.

Familien virker lei av at jeg " klager og er så sur hele tiden" jeg prøver faktisk å ta meg sammen men jeg er bare så lei. Jeg vil ikke ha det sånn men er for idiot og feig til å gjøre noe med situasjonen. Så er det den fordømte maten som styrer alt for masse. Skulle ønske jeg bare kunne slappe helt av, smile og være fornøyd med meg selv, men er alltid små nervøs for at det KANSKJE kan komme et eller annet menneske på døren. Eller at det skjer noe. Hva som helst egentlig. Uansett så må jeg alltid ha noe sminke på meg, alltid ha i extensionet osv.Hvis ikke slapper jeg ikke av i det hele tatt. Jeg er ikke fornøyd med kroppen og føler den bare blit verre og verre, og det gjør den vel også. Jeg vet mye ville vært bedre om jeg fikk gjort noe med den, så har kommet fram til at jeg SKAL ta fettsuging. Dessverre er jeg alt for feig til å tørre å oppsøke sånne folk. Jeg er livredd for å føle at de også mener noe negativt og stygt om meg, kanskje de til og med sier noe? De skal jo faktisk se på meg og legge opp en slags mening om hva de kan gjøre osv.

Uff...er ikke meningen å klage, ville bare få ut litt frustrasjon nå...

Er det egentlig noen som kjenner seg igjen? Hvordan klarer dere å gå ut å bare gjøre som dere vil ( om dere kan) bare prøve å overse det dere føler andre tenker og mener om dere osv? Jeg vil så gjerne få orden på ting og flytte hjemmefra.

[caro90]

vet ikke om dere kjenner dere igjen hva jeg skriver her, men får vel ta en sjamgse.

når det kommer til fremmende folk blir jeg veldig veldig redd å skyr meg vekk fra..

kan takle noen meldinger på telefon bra det er ikke problemet, problemet er å ha telefon samtale med noen altså snakke med annen person på andre enden.)

samme gjelder det også på åpne opp døra å svare på de som er uten for..

føler den magen stramme seg og blir fort kvalm og ekkel i magen.

har probleme å snakke med pappa/familie og noen av venner som jeg som jeg har kjent noen år men noen er litt lettere å snakke med enn andre.

og om det noe jeg skal gjøre som er avtalt f ex øve kjøring på bil og som er sosialt som må gå alene. så når det kommer dagen kommer noen ganger så blir den klumpen større og større føler at jeg må kaste opp og ser blek ut..

men hadde ikke noe godt barndoms ård siden jeg hadde det siden jeg var barn..

fikk diagnosen for tid tilbake i år, siden jeg tok en test på asperger syndrom med det ver en del faktorer som skilte seg ut.

har noen tegn på det + eplipsi aktivtet i hodet..

høres det kjent for noen av dere?

[MilesToGo]

Hei. Jeg laget en egen tråd for en stund siden, uten å vite at det allerede var en. Dere må gjerne ta del der og hvis dere ønsker: http://forum.kvinneguiden.no/?showtopic=605241