Opprette tråd for oss som sliter med sosial angst

[Kosemose]

. Sist time gikk litt dårlig da jeg var veldig urolig så åh, vil ikke vise meg der i gjen. Har måtte avbestille to timer. Jeg gir så utrulig lett opp. Synes ikke det er så greit å snakke med psykologen heller, jeg klarer bare ikke å være meg selv. Blir bare så "falsk" og rar. Skal snart snakke med en annen psykolog-fyr å gruer meg noe så voldsomt.

Du, kjære deg, må bare kommentere dette med kjøretimene dine: Kjørelæreren din er profesjonell. Han eller hun er vant med alle slags folk. Rare, sære, morsomme, sinte, usikre, følsomme, angstfulle, morsomme, osv.

Han henger seg ikke opp i at du var litt rar en time. Og du vet, når man sliter med angst så blir man veldig selvbevisst og egosentrisk, man blir veldig bevisst seg selv hele tiden. Det er ikke sikkert kjørelæreren har tenkt på at du har vært rar i det hele tatt. Og det er uansett ikke noe som opptar ham i ettertid.

Du vet: Folk har meeeeeer enn nok med seg selv og sitt liv og sine egne rariteter. Kjørelæreren din har så mye annet å tenke på enn deg. Du er viktig for ham der og da, og neste time er det en annen elev som er i fokus. Kjørelæreren din har høyst sannsynlig stor empati med deg, han liker deg og han vil veldig gjerne lose deg fram til lappen. Og han vil at du skal ha det best mulig. Men utover det har han lite tanker og følelser om/for deg.

Så kjære deg: på mandag bestiller du deg en ny time som du går på. Også sier du til deg selv "kjørelæreren har sitt eget liv å tenke på, og om han bryr seg så er det kun gode tanker". Så går du til kjøretimen. Og uansett hvordan den går, uansett om du føler at du driter deg ut igjen, så skal du tenke at du har vært veldig flink, du har brutt et mønster og du har gjort noe du syntes var ekkelt. Da er du på riktig vei. Skal man bli frisk fra angst, må man gjøre ting som er ubehagelig. Dyrker man angsten blir den verre.

Jeg vet du klarer å dra på kjøretime igjen! Om den går bra eller dårlig er underordnet. Folk driter seg ut hver dag, men det ser du kanskje ikke fordi du har fokus på deg selv. Løft blikket og sett deg små mål, jeg er sikker på at du kan få det til, du må bare ikke forvente at du skal hoppe fra 10-metern med en gang. Klapp deg selv på skuldren hvis du klarer å hoppe fra kanten nå i starten!

[Gjest Lebewesen93]

Kosemose : Tusen takk Jeg vurderer å hoppe i det igjen, hadde hjulpet mye å få lappen. Lettere å en gang få jobb da.

Du har nok rett i at han driter i meg sånn sett, hadde han sett meg på gata er det ikke sikkert han hadde kjent meg igjen men gang, en er så vanskelig å overbevise seg selv om at en ikke er noe veldig spesiellt, rart og negativt i andres liv. Han har nok "verre" folk , ja. Jeg har gjort det ganske greit, men var den siste timen som "alt" gikk feil. Begynte med at det var noen folk på venterommet ( har alltid vært alene der) og ble redd etter det. Hadde ikke med meg mobilen så kunne ikke ringe noen eller fikle med den. Neste gang glemmer jeg IKKE mobilen å jeg skal hvertfall ikke komme noen min for tidlig.

I morgen er det psykologen i gjen men en annen en, den timen skulle vare lenger enn de andre og bare jeg får det overstått kan jeg fokusere på lappen igjen. Trudde egentlig ikke jeg var så "svak" men hadde ikke trodd at det skulle bli noen særlig problemer med øvelsekjøring og psykolog, men var litt vanskeligere enn jeg trodde

[Gjest CrazyCatlady]

Jeg har også sosial angst og angående kjøretimer så syns jeg Kosemose skriver veldig mye bra

Er nettopp ferdig med lappen selv og i begynnelsen når jeg begynte å ta kjøretimer så var det helt forferdelig.Jeg var dritredd for å gjøre feil og når man er nybegynner så er jo det uunngåelig at man gjør nettopp det Etterhvert så ble jeg mer trygg på kjørelæreren,men han gjorde det mye enklere for meg også ved å bruke humor og rett og slett godtok at jeg ikke var den mest snakksalige.

Jeg var jo fortsatt nervøs,men det er jeg jo omtrent alltid når jeg er i nærheten av folk jeg ikke kjenner.

Det er nok bare noe man må tvinge seg selv til å gjøre og det er ikke lett,men når man har gjort det så føler man seg jo bedre enn om man ikke gjorde det.Tenk på at når du er der så skal du fokusere på kjøringen og lytte til det kjørelæreren har å si.Alle gjør feil når de lærer seg å kjøre Ta det til deg når kjørelæreren sier noe positivt for når han sier noe positivt så er det ikke bare noe han sier

Noe som hjalp for meg og det trodde jeg egentlig ikke før jeg var midt oppe i det var når jeg kjørte på bykjøring med en annen elev.Da så jeg at han også gjorde masse feil og jeg har veldig lett for å tenke at det bare er jeg som ikke får ting til så det hjalp faktisk å se det.Høres vel litt teit ut på en måte,men når man har angst så virker det som man blir utrolig bevisst på sin egen utilstrekkelighet eller det man tror er det.

[Kosemose]

Lebewesen: Du er ikke svak, du har det bare litt vanskelig akkurat nå. Syns du høres sterk ut jeg. Og enda sterkere blir du hvis du hopper på kjøretimer igjen! Gjør det for deg selv, for å overkomme dine egne sperrer og for å komme deg et skritt nærmere lappen.

Og du - hva er det verste som kan skje deg på en kjøretime?

heier så veldig på deg!!

Endret 11. september 2011 av Kosemose

[Gjest Lebewesen93]

Lebewesen: Du er ikke svak, du har det bare litt vanskelig akkurat nå. Syns du høres sterk ut jeg. Og enda sterkere blir du hvis du hopper på kjøretimer igjen! Gjør det for deg selv, for å overkomme dine egne sperrer og for å komme deg et skritt nærmere lappen.

Og du - hva er det verste som kan skje deg på en kjøretime?

heier så veldig på deg!!

Det verste som kan skje er at jeg klarer å kjøre inn i en trailer og ender med å ha skyld for å ha tatt liv av både meg og kjørelæreren

Neida, DET kan ikke skje. Han sitter jo med bremser selv og tar jo tak i rattet når det er behov for det så Nei, det verste som kan er vel at jeg får lettere panikk å virker enda rarere enn jeg alt er. Men neste time skal jeg prøve å være mer fokusert på å kjøre enn å ikke virke dum, for det er vel heller da jeg virker dum.

Sist time så kjørte jeg alt for fort inn i rundkjøringa, gira feil, skjønte ikke så mye av bakkestart med håndbrekk og var nær ved å kjøre inn i bilen som stod parkert på parkeringsplassen...så alt gikk i grunn galt den dagen der. MEN, det har gått bra de andre gangene, og det har han heldigvis sagt også.

Vil bare få den skumle psykologtimen over i morra. Den skulle vare fra 2-3 timer, og med en annen enn den jeg pleier. Herregud, gruer meg veldig. Kommer til å være helt skutt når jeg er ferdig der.

[Kosemose]

Det verste som kan skje er at jeg klarer å kjøre inn i en trailer og ender med å ha skyld for å ha tatt liv av både meg og kjørelæreren

Neida, DET kan ikke skje. Han sitter jo med bremser selv og tar jo tak i rattet når det er behov for det så Nei, det verste som kan er vel at jeg får lettere panikk å virker enda rarere enn jeg alt er. Men neste time skal jeg prøve å være mer fokusert på å kjøre enn å ikke virke dum, for det er vel heller da jeg virker dum.

Sist time så kjørte jeg alt for fort inn i rundkjøringa, gira feil, skjønte ikke så mye av bakkestart med håndbrekk og var nær ved å kjøre inn i bilen som stod parkert på parkeringsplassen...så alt gikk i grunn galt den dagen der. MEN, det har gått bra de andre gangene, og det har han heldigvis sagt også.

Vil bare få den skumle psykologtimen over i morra. Den skulle vare fra 2-3 timer, og med en annen enn den jeg pleier. Herregud, gruer meg veldig. Kommer til å være helt skutt når jeg er ferdig der.

Lykke til med timen(e!), så bestiller du kjøretime i overimorgen!

Og du, de feilene du ramser opp er da ingenting, kjørelæreren din har vært borti mye verre og mer klønete enn som så. Og tenk så bra om han syns du er bittelitt rar - da er du i såfall et kjærkomment avbrekk i den monotone dagen hans Heia deg!

[Gjest uAnonymBruker]

Ååh jeg er så misunnelig på dere som kommer i gang med kjøretimene!! Bestemoren min har sagt at om jeg manner meg opp og begynner på lappen så skal hun spandere halve, og da har jeg både råd til lappen OG en halv bil siden jeg i utgangspunktet har hele summen spart opp.

Jeg har til og med psykologtimene mine i bilen til psykologen siden jeg øvelseskjører med henne. Er det mulig å være så pysete liksom. Frustrert!!

Der svarte jeg visst på hvordan psykologtimene mine er også, de er i bil Tok opp kontakten med den gamle psykologen istedetfor å finne meg en ny, orker ikke starte helt på nytt:)

[Gjest Anonym]

Det skjønner jeg, jeg hadde angst i 12 år, så har vært borti det meste. En psykolog som mente det beste var å forestille meg at det var en rosa elefant på brystet mitt med pusting (?), en psykiater som mente alt kunne kureres med vival (det kurerer ingenting, man blir bare avhengig og problemene blir større), en GAL tankefeltterapeut som egentlig gjorde alt verre (?), en psykolog som var REDD meg ogsåvidere ogsåvidere. Så det var ikke lett for meg, det var ikke det jeg mente heller.

Men ja, jeg skal ikke bosse denne tråden med råd eller noe, men HVIS noen har lyst til å snakke med meg eller noe, så kan dere sende en melding. Jeg kan skryte på meg at jeg har "kurert" en stk for sosial angst. Haha. Hobbypsykolog?

Neida, men ja, liker å snakke om det, for jeg kjenner liksom ingen som relaterer seg til noen av mine problemer.....

Kjenner meg igjen i det med psykologer med forskjellige meninger og metoder. Første jeg var hos tusjet bare litt på en tavle og snakket om familien min (ettersom jeg husker).

Så kom jeg til en som bare ga meg masse spørreundersøkelser og småklagde over at jeg ikke snakket nok til at hun kunne finne ut hva som var galt med meg, og hun kom fram til at siste alternativ måtte være innleggelse, trass i at hun ikke engang visste hva som var galt med meg.

Så kom jeg til en dame som mente jeg var veldig velloppdragen, men henne snakket jeg bare med en gang.

Så fikk jeg en som likte best å fokusere på at jeg var kristen, så han grilla meg i spørsmål om hva jeg mente synd var. Jeg var rundt 10-11 år den gangen. Og så ba han meg fortelle hva slags følelser personer viste på noen bildekort han hadde, og etter det var jeg visstnok friskmeldt.

Så kom jeg til en som det virket som ikke hadde så veldig mye erfaring med sosial angst. Men h*n prøve å jobbe kognitivt med meg. Jeg startet på et kurs, men følte jeg absolutt ikke passet inn der, i tilegg til at hele situasjonen der var et levende mareritt for meg. Så sluttet jeg, og det ble liksom enda et nederlag. Og så ble jeg anbefalt å gå til en annen psykolog.

Og det er her jeg er nå. Skal til den nye psykologen i morra. Gruer meg veldig, de fleste møter jeg har alene med fremmede ender opp i tårer, tomatfjes og utslett over hele brystet.

[Gjest Lebewesen93]

Ååh jeg er så misunnelig på dere som kommer i gang med kjøretimene!! Bestemoren min har sagt at om jeg manner meg opp og begynner på lappen så skal hun spandere halve, og da har jeg både råd til lappen OG en halv bil siden jeg i utgangspunktet har hele summen spart opp.

Jeg har til og med psykologtimene mine i bilen til psykologen siden jeg øvelseskjører med henne. Er det mulig å være så pysete liksom. Frustrert!!

Der svarte jeg visst på hvordan psykologtimene mine er også, de er i bil Tok opp kontakten med den gamle psykologen istedetfor å finne meg en ny, orker ikke starte helt på nytt:)

Du greier det:)

Kan man ha det i bilen ? Jøss Sitter på et litt for lyst rom jeg ( etter min mening) og egentlig ikke så koselig...Men er evig takknemlig for at vi ikke sitter mot hverandre liksom, hadde jeg ikke kunne sagt et pip.

Hvordan sier dere hadet liksom ? Haha, er alltid ekkelt å si hei / hadet. Uff, alt en må tenke på

[AnonymBruker]

Jeg har skikkelig fobi for å se psykolgen inn i øynene. Gjør dere det?

[Gjest idakaroline]

Nå har jeg endelig fått psykolog! Begynner med samtaler om ikke så fryktelig lenge. Det skal bli rart, men samtidig veldig godt. Jeg har også begynt å tenke på hva jeg skal gjøre når jeg blir frisk. Hva skal jeg fylle dagene med? Hva skal jeg ta meg til? Det føles som om at når jeg blir frisk så blir alt så fryktelig stille og kjedelig. Ikke at det er gøy med angst, altså. Det kommer til å bli så rart. Jeg må liksom starte på nytt med absolutt alt. Få nye venner, starte på nytt med studier og jobb og den type ting. På en måte har jeg veldig lyst til at alt skal bli bra igjen, men på en annen måte vil jeg ikke det. Angsten og det som følger med har liksom blitt meg og formet meg til den personen jeg nå er. Noen andre som kjenner seg igjen i det jeg skriver?

[Gjest uAnonymBruker]

Du greier det:)

Kan man ha det i bilen ? Jøss Sitter på et litt for lyst rom jeg ( etter min mening) og egentlig ikke så koselig...Men er evig takknemlig for at vi ikke sitter mot hverandre liksom, hadde jeg ikke kunne sagt et pip.

Hvordan sier dere hadet liksom ? Haha, er alltid ekkelt å si hei / hadet. Uff, alt en må tenke på

Vi har egentlig aldri vært på selve kontoret annet enn i begynnelsen. Hun er hundetrener på "fritiden" så da jeg fikk hund hadde vi timene våre i skogen mens vi trente hunder, vi har hatt timene på hyttetur, på cafè og kjørende rundt om kring. Siden jeg jo har sosialangst så er det på en måte både eksponeringstrening og vanlig psykologtime i ett, det er veldig hyggelig:)

Hvordan vi sier hadet... hun kjører meg til døra mi så sier jeg "da sees vi neste gang, hadetbra" så sier hun "hadet"

Er ganske enkelt egentlig Har aldri hatt problemer med hadet, syns det er verre med "Hei" for da får man alltid den derre "så hvordan går det med deg" etterpå.

[Gjest Lebewesen93]

Hørtes koselig ut da =)

Er nok ikke det veldig mange folk sliter med, nei. Hadet liksom...burde ikke være vanskelig! Men er bare så, vet ikke jeg. Er vanskelig å komme i gang med en samtale, og avslutte den "ordentlig"

I dag skal jeg til en helt annen fyr. Fysøren, jeg har ikke lyst. Skulle vare lenger enn en vanlig time og jeg vet helt ærlig ikke hva som skjer der. Kan ikke rømme i fra det når jeg først er oppi det heller, så blir det ille må jeg bare pine meg gjnnom hele greia. Og når det varer såpass lenge, tenk om jeg blir sulten? Tenk om magen begynner å rumle, tenk om jeg blir tørst og tørr i kjeften ? Tenk om han er sikkelig dømmende og lite snill? Jesus, når den dagen her er over blir jeg glad.

[Gjest uAnonymBruker]

Hørtes koselig ut da =)

Er nok ikke det veldig mange folk sliter med, nei. Hadet liksom...burde ikke være vanskelig! Men er bare så, vet ikke jeg. Er vanskelig å komme i gang med en samtale, og avslutte den "ordentlig"

I dag skal jeg til en helt annen fyr. Fysøren, jeg har ikke lyst. Skulle vare lenger enn en vanlig time og jeg vet helt ærlig ikke hva som skjer der. Kan ikke rømme i fra det når jeg først er oppi det heller, så blir det ille må jeg bare pine meg gjnnom hele greia. Og når det varer såpass lenge, tenk om jeg blir sulten? Tenk om magen begynner å rumle, tenk om jeg blir tørst og tørr i kjeften ? Tenk om han er sikkelig dømmende og lite snill? Jesus, når den dagen her er over blir jeg glad.

Det er klart du kan rømme om det blir for ille, det har jeg gjort mange mange ganger, og det hjelper på nervøsiteten min å vite at jeg har muligheten til å bare gå hvis det blir forferdelig. Det er også lov å be om en liten pause hvis du trenger det, du får garantert et ja:) Jeg er sikker på at det kommer til å gå helt fint! Legg ut et innlegg om hvordan det var når du er ferdig, jeg står klar med en klemmesmiley og masse skryt til deg:)

[Gjest anonym]

Jeg har skikkelig fobi for å se psykolgen inn i øynene. Gjør dere det?

Jeg har snakket i enerom med en del forskjellige folk, og det er noen jeg absolutt ikke klarer å ha blikkontakt i mer enn 5 sekunder med. Mens med andre så tenker jeg ikke over det en gang. Antar det har litt å gjøre med hvor "skummel" den andre personen er.

[AnonymBruker]

Nå har jeg endelig fått psykolog! Begynner med samtaler om ikke så fryktelig lenge. Det skal bli rart, men samtidig veldig godt. Jeg har også begynt å tenke på hva jeg skal gjøre når jeg blir frisk. Hva skal jeg fylle dagene med? Hva skal jeg ta meg til? Det føles som om at når jeg blir frisk så blir alt så fryktelig stille og kjedelig. Ikke at det er gøy med angst, altså. Det kommer til å bli så rart. Jeg må liksom starte på nytt med absolutt alt. Få nye venner, starte på nytt med studier og jobb og den type ting. På en måte har jeg veldig lyst til at alt skal bli bra igjen, men på en annen måte vil jeg ikke det. Angsten og det som følger med har liksom blitt meg og formet meg til den personen jeg nå er. Noen andre som kjenner seg igjen i det jeg skriver?

Jeg har hatt sosial angst, vanlig angst og depresjon så lenge at jeg ikke kan se for meg livet uten. Og nei, mener det ikke på noen sånn 'mørk' negativ måte. Mener det sånn som at en som aldri har forstått matte, plutselig skulle tatt mastergrad innenfor matte. Okay, håper at noen skjønte hva jeg mente:P selv om det var klumsete forumlert.

[Gjest Lebewesen93]

Det gikk ikke så bra i dag Meeen, det kunne gått verre så klart ! Ble bare litt "overasket" på en måte, ble litt annerledes enn jeg hadde tenkt. Var bare rart...men jeg tror de folka der nede tolker meg veldig feil, og ting har på en måte ikke kommet helt riktig fram. De eneste som vet hvordan jeg er i det daglige er jo mamma og søsteren min, så de skal prøve å forklare så godt de kan for psykologen ( siden jeg ikke klarer det...) Men, nå er det ikke bare på det sosiale jeg sliter litt, men ting henger vel ganske mye i sammen.

Det er bare så utrulig vanskelig å forklare seg, jeg ser ikke på meg selv som dum ( tro det eller ei) men vet at jeg fremstår som litt mindre intelligent der nede, enn når jeg snakker med folk jeg faktisk er litt trygg på. Begynner bare å stokke om orda, blir usikker på meg selv og klarer ikke helt å følge med på det som skjer, har på en måte nok med å huske på å puste og ikke rive av meg håret ( bokstaveligtalt, ikke bare-bare med extension om man har den uvanen ved å fikle med håret når man er nervøs)

Endte med at jeg stakk etter en time, hadde da en time igjen ca. Ble bare for rart i dag. Men jeg er faktisk ganske fornøyd med at jeg klarte å si i fra at det ble litt for mye nå, og at det føltes feil. Hadde sett for meg at jeg satt der til jeg hadde begynt å gråte eller noe, og DET hadde vært flaut ( sier ikke at det er galt å gråte offentlig, men jeg er ikke "typen" til det) Vil ikke tilbake til hun faste psykologen min, føler meg bare håpløs og joda, jeg kan innrømme at det kanskje er litt vanskelig å forstå meg når jeg sitter å smiler og kjeften egentlig går på automat, så vet jeg egentlig ikke helt hva jeg har sagt der nede.

[Gjest Lebewesen93]

Nå har jeg endelig fått psykolog! Begynner med samtaler om ikke så fryktelig lenge. Det skal bli rart, men samtidig veldig godt. Jeg har også begynt å tenke på hva jeg skal gjøre når jeg blir frisk. Hva skal jeg fylle dagene med? Hva skal jeg ta meg til? Det føles som om at når jeg blir frisk så blir alt så fryktelig stille og kjedelig. Ikke at det er gøy med angst, altså. Det kommer til å bli så rart. Jeg må liksom starte på nytt med absolutt alt. Få nye venner, starte på nytt med studier og jobb og den type ting. På en måte har jeg veldig lyst til at alt skal bli bra igjen, men på en annen måte vil jeg ikke det. Angsten og det som følger med har liksom blitt meg og formet meg til den personen jeg nå er. Noen andre som kjenner seg igjen i det jeg skriver?

Bra du har fått psykolog Håper du får en du trives sammen med!

Tenker litt som deg. Hvordan livet kommer til å bli, på en måte virker det umulig å få orden på ting, men er maaange som har klart det før oss, så vi skal nok det til vi også

Jeg tror ikke jeg vil gjøre så mye, men jeg vil f.eks kunne gå ut i butikken når jeg vil, uten å måtte stå leeeenge foran speilet å dømme meg selv før jeg går ut, og kanskje ende opp med å ikke gå.

Jeg vil kunne gå turer hvor jeg vil, uten å tenke på at alle som kjører forbi, eller ser ut av vinduet, tenker noe negativt om meg. Jeg vil få en jobb, flytte for meg selv, og bare gjøre det jeg vil rett og slett. Uten å føle at det er noe som hindrer meg.

[Gjest Lebewesen93]

Jeg har skikkelig fobi for å se psykolgen inn i øynene. Gjør dere det?

Jeg sliter med å se folk inn i øynene generellt, det gjelder vel i grunn alle mennesker. Noen verre enn andre så klart. Føler meg så rar bare, og føler at de da leiter etter feil ved meg, igjen, så gjelder det alle. Vet vel kanskje at ikke familien sitter å leter etter feil ved meg, men er ikke alltid like lett å overbevise seg selv om det.

[Gjest uAnonymBruker]

Det gikk ikke så bra i dag Meeen, det kunne gått verre så klart ! Ble bare litt "overasket" på en måte, ble litt annerledes enn jeg hadde tenkt. Var bare rart...men jeg tror de folka der nede tolker meg veldig feil, og ting har på en måte ikke kommet helt riktig fram. De eneste som vet hvordan jeg er i det daglige er jo mamma og søsteren min, så de skal prøve å forklare så godt de kan for psykologen ( siden jeg ikke klarer det...) Men, nå er det ikke bare på det sosiale jeg sliter litt, men ting henger vel ganske mye i sammen.

Det er bare så utrulig vanskelig å forklare seg, jeg ser ikke på meg selv som dum ( tro det eller ei) men vet at jeg fremstår som litt mindre intelligent der nede, enn når jeg snakker med folk jeg faktisk er litt trygg på. Begynner bare å stokke om orda, blir usikker på meg selv og klarer ikke helt å følge med på det som skjer, har på en måte nok med å huske på å puste og ikke rive av meg håret ( bokstaveligtalt, ikke bare-bare med extension om man har den uvanen ved å fikle med håret når man er nervøs)

Endte med at jeg stakk etter en time, hadde da en time igjen ca. Ble bare for rart i dag. Men jeg er faktisk ganske fornøyd med at jeg klarte å si i fra at det ble litt for mye nå, og at det føltes feil. Hadde sett for meg at jeg satt der til jeg hadde begynt å gråte eller noe, og DET hadde vært flaut ( sier ikke at det er galt å gråte offentlig, men jeg er ikke "typen" til det) Vil ikke tilbake til hun faste psykologen min, føler meg bare håpløs og joda, jeg kan innrømme at det kanskje er litt vanskelig å forstå meg når jeg sitter å smiler og kjeften egentlig går på automat, så vet jeg egentlig ikke helt hva jeg har sagt der nede.

Jeg syns du har vært kjempeflink jeg,

-du dro dit

-du ble en hel time

-du klarte å si ifra når det ble for mye

-håret ditt er fremdeles på hodet ditt

-OG du husket å puste, noe som jo er veldig veldig viktig

Jeg har ofte med meg moren min når jeg skal møte nye behandlere o.l for jeg klarer heller ikke å både bruke hjernen og munnen og samtidig prøve å få meg med hva jeg sier og hva andre sier, jeg har liksom nok med å bare være der

Så ja, du var superflink og du lever ennå, det vil jeg si er et godt utgangspunkt til neste gang