Gå til innhold

Opprette tråd for oss som sliter med sosial angst


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Jeg fikk tilbudet, mn tør ikke.

joda du tør! For du vil bli så veldig mye bedre av behandling ( må legge til at jeg ikke var i gruppeterapi)

Jeg hadde så kraftig sosial angst at jeg ikke turte gå ut.I dag har jeg fortsatt sa men tør å ta buss og tbane.Det er ubehagelig ja men jeg klarer det!

Kan jeg så kan du :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk tilbudet, mn tør ikke.

Om du sier til deg selv "jeg tør ikke" til alt som kan hjelpe så vil du ikke komme noe vei. Da sier du allerede til deg selv hvordan du skal reagere. Klarne tankene og si at "dette tør jeg, det er da ingenting å være redd for!". Jeg vet alt om hvor vanskelig det kan være, men prøv ihvertfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter å ha lest i denne tråden tror jeg kanskje at jeg har sosial angst.

Problemer med:

- Holde foredrag/presentasjoner for klassen, det er noe av det verste jeg kan tenke meg! Glemmer alt jeg skal si og blir veldig nervøs.

- Snakke med eller bli kjent med nye mennesker, tør/klarer ikke å åpne meg eller gi av meg selv

- Liker ikke snakke i telefonen, og tar aldri telefonen dersom jeg ikke vet hvem som ringer eller kan tenke meg hvorfor personen som ringer ringer meg

- Hater å ringe frisør, lege, hudpleier osv for å bestille time, så velger derfor utelukkende de som jeg kan bestille time hos på internett

- Ekstremt prøve- og eksamensangst! Det har hemmet meg veldig på skolen, og det koster meg mye krefter å få gjennomført en prøve. Er redd for å gjøre feil.

- Liker ikke å være alene med andre, redd for at jeg ikke er interessant nok eller at jeg skal ha noe å snakke om. Prøver å unngå dette.

- Liker ikke at oppmerksomheten er rettet mot meg

- Grua meg så veldig til hver gymtime fordi jeg var redd for å ikke være flink nok. Fikk til slutt fritak fra den praktiske delen av gym.

- Tåler dårlig å få kritikk, da føler jeg at jeg ikke er bra nok

- Det koster mye krefter å være med venner fordi jeg ikke klarer å slappe av. Redd for å si noe feil osv.

Ikke problemer med:

- Kollektiv transport

- Trene på treningssenter

- Gå i butikker

- Gå tur ute alene

Er dette symptomer på sosial angst?

Hmmmm.. Tror jeg vil prøve å få time hos en psykolog.

- Jente 19 år

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er den samme personen som AB over.

En annen ting er at jeg ikke vil søke jobb fordi jeg ikke tør å gå på jobbintervju. Redd jeg ikke skal klare å svare for meg osv..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg høres det mer ut som du mangel selvfølelse. Men snakk med fastlegen din ja, bedre å ta tak i det nå enn senere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

For meg høres det mer ut som du mangel selvfølelse. Men snakk med fastlegen din ja, bedre å ta tak i det nå enn senere.

Ja, er det jeg føler selv også. Men etter å ha lest om sosial angst, så føler jeg at det er en del av de samme "symptomene".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nå begynt med cipralex 5 mg. Nysgjerrig på om det vil hjelpe.. merker ikke stort ennå.

Føler meg så taper. Har ikke skole før tirsdag, og idag er min 3 dag på rad hvor jeg ikke har noe å gjøre. Det betyr at jeg ikke finner noen som vil tilbringe tid med meg. Misliker å gå flere dager å bare holde meg innendørs.

Noen andre som opplever å bli ignorert av venner? Fornuften sier jo at jeg skal drite i de, men så har jeg heller ingen andre venner her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nå begynt med cipralex 5 mg. Nysgjerrig på om det vil hjelpe.. merker ikke stort ennå.

Føler meg så taper. Har ikke skole før tirsdag, og idag er min 3 dag på rad hvor jeg ikke har noe å gjøre. Det betyr at jeg ikke finner noen som vil tilbringe tid med meg. Misliker å gå flere dager å bare holde meg innendørs.

Noen andre som opplever å bli ignorert av venner? Fornuften sier jo at jeg skal drite i de, men så har jeg heller ingen andre venner her.

Jeg ble 'glemt' av de fleste jeg kjenner straks jeg måtte ut i sykmelding, selv om jeg forsøkte å si ifra om hva jeg klarte å være med på og hva som ville bli for vanskelig. Jeg valgte å kutte dem helt ut - trenger virkelig ikke 'venner' som det der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest dengladegutt

Hei alle sammen!

Får ikke sove nå, så tok en rask tur inn hit. Har lest mange av innleggene, og kjenner meg veldig igjen i mange av dem. Jeg har selv slitt med sosial angst i rundt 1,5 år nå. Det kommer av stammingen min (som nesten ikke lenger er tilstedeværende). Men jeg var i en situasjon der jeg skulle introduseres for mange nye mennesker, så tok stammingen overhånd. noe som aldri før har skjedd meg. Jeg fikk panikk, kom på en unnskyldning og gikk med raske ben hjem hvor jeg la meg i sengen med en utrolig ekkel følelse. Dette var mitt første møte med angsten. Den manifesterte seg i tankene mine med en gang, og fikk større og større innflytelse på livet mitt. jeg følte jeg mistet kontrollen, og fikk dermed et mer aggresivt sinne enn jeg var vant med, og selvtilliten og selvverdsfølelsen sank som to steiner i havet. Jeg hadde en fantastisk, og forståelsesfull kjæreste da (det ble slutt av andre grunner, for litt siden hehe), og hun støttet meg veldig mye, og prøvde å sette meg i litt "utfordrende" situasjoner fra tid til annen, noe jeg er hun evig takknemlig for.

Jeg søkte straks hjelp, ikke mer enn en ukes tid etter angst"anfallet" kom første gang. jeg var da 21 år, er nå 23. JEg gikk til psykolog mot angsten, og andre typer terapi mot stammingen. Jeg holdt på med dette i et halvt års tid, og var besatt av det. Det gikk utover karakterer, da oppmøte i forelesninger til tider var uaktuelt for meg, og det sosiale livet mitt. Men så kom det en dag da jeg tenkte at det er behandlingen min som gjør at jeg er så besatt av dette og går å tenker og bekymrer meg hele tiden for dette. Det var ikke bare et pengesluk, men i mitt tilfelle også en byrde for å bli bedre. JEg sluttet i behandlingen og bestemte meg for å eksponere meg selv litt etter litt som jeg følte meg klar for det. Det tok ikke lang tid før min første "seier". Jeg gikk på et vorspiel der det var 5 stk jeg ikke kjente, og to stk jeg kjente. Klarte å overkomme den intense angsten, og fikk introdusert meg og kost meg den kvelden. (Jeg likte ikke at det var alkohol i bildet, da jeg var redd for en eventuell "avhengighetsskapende" effekt for takle sosiale situasjoner). Det var 9 måneder siden sirka. Jeg har kontinuelrig tatt babyskritt og utsatt meg mer og mer. Nå begynner jeg å føle at jeg endelig er på vei ut av det hele. Jeg har klart å få meg jobb og introdusere meg for hele min nye arbeidsplass. jeg har vært aktiv i forelesninger så langt i år, og kommet meg ut å møtt nye mennesker og vært mer sosial. Angsten ligger der som en mørk sky fortsatt, men den blir svakere og svakere for hver gang jeg eksponerer meg. Jeg leste en setning om dette med angst, og generelle mentale lidelser for lenge siden, i den perioden da alt så mørkt ut som har brent seg fast i pannebrasken min. Den er som følger:

"Normaltilstand er ingen permanent tilstand".

Det sier meg at det er ikke uvanlig eller noen "skam" i å oppleve angst av noen sort. Det den sier meg er at normaltilstanden kan svinge begge retninger. Når man er forelsket er man heller ikke i "normaltilstand", man er kanskje bare på andre siden av skalaen enn der sosial angst befinner seg. Nesten som at vi i 2008 opplevde finanskrisa som gjør at økonomien ikke var på normaltilstand, så kan det samme skje med hodet. Poenget mitt er at alt kan bli bedre! JEg vet hvor håpløst og skremmende mange her inne opplever det, og det med all grunn. men håper dette kanskje kan lyse opp litt for dem som ser det som verst. Ett siste tips, snakk med mange om det, venner kolleger, familie osv. Det er en stor terskel å gå over,men jeg ble overrasket over all støtten og forståelsen jeg fikk.

Håper alle her inne vil finne sin måte å bli bedre på, for sosial angst, og angst generelt er en følelse jeg ikke unner noen.

Mvh

En som ser dagene litt lysere nå enn i fjor

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest gladlaksen

Jeg er veldig usikker på om jeg faktisk har sosial angst eller om jeg bare er utrolig sjenert. Vet at dere ikke er leger, men kanskje noen kan hjelpe meg litt? For er veldig uaikker og kanskje noen vet symptomene.

Vel, jeg har vært veldig usosial hele livet mitt. Jeg ble mobbet gjennom hele barne og ungdomskolen pga jeg var så rar og stille. Jeg sa ingen ting og var fryktelig sjenert. Det er jeg fortsatt i dag. Jeg hater alt som er sosialt. Blir jeg invitert på en fest eller noe (ikke at det skjer så ofte) så kommer jeg bare på en unnskyldning for å ikke komme. Jeg liker ikke å møte nye mennesker eller være med mennesker jeg ikke kjenner så godt. Da blir jeg kjempe nervøs og flau. Klarer så vidt å ha øyekontakt og stammer som en gal. Er et nervevrak. jeg liker å bare være for meg selv. Bare sitte hjemme alene. Jeg liker ikke å gå ut døren noen ganger. jeg nesten gruer meg for å bare gå ned til butikken. Jeg går alltid til butikken tidlig eller rett før de stenger for å slippe mange folk.

Jeg hater å få uønsket oppmerksomhet. Som å gå på buss eller tog gjør jeg ikke. Da ser alle på meg når jeg går på og bare det gjør meg helt svett! Jeg går heller i en halv time enn å ta buss/tog liksom. Jeg hater også å gå der det kjører biler, for da føler jeg at alle som kjører forbi glor på meg. Hater egentlig alt hvor andre mennesker kan se meg. Derfor liker jeg å bare sitte hjemme, men kan ikke alltid bare holde meg hjemme heller.

Har kun 2 venninner som jeg stoler 110% på og som jeg har det greit med. De vet jo at jeg sliter med å være sosial og de respekterer det heldigvis. De ser ikke på meg som en freak som mange andre gjør. Siden jeg er så usosial. Var jo derfor jeg ble mobbet på skolen.

Kan også jeg si sliter mye med å ringe folk. Bare det å bestille en tannlege time eller noe sliter jeg med. Må skikkelig manne meg opp før jeg ringer. Synes det er så skummelt! :grine: Jeg blir helt klam og super nervøs. Jeg hater å ringe folk og ta tlf hvis noen ringer. Utenom de 2 venninnene mine og mamma da. Jeg ringer bare folk hvis jeg virkelig MÅ ringe. Har tlf skrekk deluxe. Dinger det på døren (når jeg ikke venter besøk av mamma f.eks) så tør jeg ikke å åpne.

Alt i alt, så er jeg veldig usosial og liker helst å bare sitte inne. Gruer meg til alt. ringe folk, bare gå ut døren osv. Synes det er fælt.

Er jeg bare veldig sjenert og flau eller kan dette være sosial angst jeg har?

Takk på forhånd.

Har selv hatt sosial angst (hatt, som i tilnærmet kvitt det). Løsningen for meg fant jeg når faren min og jeg stod på langrenn. jeg hadde ikke stått på år, og sa jeg skulle ønske jeg var bedre. Da sa han at "skal man bli god på noe, må men trene på det. Det gjelder alt i livet". JEg bet meg fast i det, og trente på å være sosial, og eksponerte meg litt etter litt. Nå er jeg på god vei ut av uføret som et resultat. Poenget mitt er at kuren ligger ikke i medisiner, eller det å isolere seg. man må jobbe for det, men trener du på det, alt ettersom hvor mye du tør, så vil du bli bedre på sosiale stuasjoner :) Ønsker deg all lykke til, for har selv vært i din situasjon og den unner jeg ingen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest otrivin

Det er mulig jeg er en alien eller noe..... Men jeg hadde sosial angst i 2 år og en dag var jeg bare DRIT LEI av å ikke kunne gjøre NOE som fuckings helst, så da bare bestemte jeg meg for å begynne å øve. Ok, først ut i trappen... Ok, helvete faen inn igjen. Ok, ned i posten. Ok helvete noen kom, inn igjen. Men å gjøre dette systematisk flere ganger hver dag HJELPER! Det er ikke greit å gi opp, det er ikke greit å leve med det.

Dere fatter sikkert at jeg var ganske ille. En periode turte jeg ikke gå på DO i mitt eget hjem alene. Jeg lå FESTET til sofaen og skalv og skalv og kastet i meg vival på vival på vival... Åååh jeg får sånn angst for deres del :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det er mulig jeg er en alien eller noe..... Men jeg hadde sosial angst i 2 år og en dag var jeg bare DRIT LEI av å ikke kunne gjøre NOE som fuckings helst, så da bare bestemte jeg meg for å begynne å øve. Ok, først ut i trappen... Ok, helvete faen inn igjen. Ok, ned i posten. Ok helvete noen kom, inn igjen. Men å gjøre dette systematisk flere ganger hver dag HJELPER! Det er ikke greit å gi opp, det er ikke greit å leve med det.

Dere fatter sikkert at jeg var ganske ille. En periode turte jeg ikke gå på DO i mitt eget hjem alene. Jeg lå FESTET til sofaen og skalv og skalv og kastet i meg vival på vival på vival... Åååh jeg får sånn angst for deres del :(

.. Troller du? Å ikke tørre å gå på do alene har vertfall ikke noe med sosial angst å gjøre, med mindre det var andre personer på badet og du måtte ha med deg en person for å føle deg tryggere, noe som høres veldig ulogisk ut med tanke på at det er snakk om å gå på do i sitt eget hjem.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ms_kwang

.. Troller du? Å ikke tørre å gå på do alene har vertfall ikke noe med sosial angst å gjøre, med mindre det var andre personer på badet og du måtte ha med deg en person for å føle deg tryggere, noe som høres veldig ulogisk ut med tanke på at det er snakk om å gå på do i sitt eget hjem.

Skulle nesten til å si Shizofreni, veit om ei, hun har sosial angst, shizofren, og egentlig en veldig merkelig skrue, en eldre dame litt oppi årene, hvor hun nærmest har hentet balltreet for å slå ihjelp postbudet, eller personer fra helse senteret for å få henne lagt inn.

Hennes greie er at hun alltid venter utfor en butikk, eller på hjørnet, til hun ser at det nesten er 0 biler igjen på parkerings plassen, om butikken stenger, så veit de ansatte hvem hun er og lar henne få handle det hun trenger ( liten by, alle vet hvem alle er)

Hun har satt opp piggtråder rundt huset, å skaffet seg den digre aggresive rottweileren, i frykt for at hun tror at sin ektemann er ute etter henne.. (hun har aldri vært gift, vært psykisk ustabil siden 20 åran sine)

Det er flere typer forskjellige angst, noe kan utløses av traumer, eller stress, depressjon. Flere år med mobbing, å av og til trenger det ikke å være noe, men plutselig blir man rammet av angst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest uAnonymBruker

Jeg bare lurer på noe, er det noen andre enn meg som har gitt opp å bli frisk/bedre?

Jeg har det, ihvertfall for nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

.. Troller du? Å ikke tørre å gå på do alene har vertfall ikke noe med sosial angst å gjøre, med mindre det var andre personer på badet og du måtte ha med deg en person for å føle deg tryggere, noe som høres veldig ulogisk ut med tanke på at det er snakk om å gå på do i sitt eget hjem.

Det har noe med angst å gjøre. Jeg får også slike ting for meg noen ganger at jeg ikke kan gå på do i mitt eget hjem.

Når man har angst er det lett at angsten går utover andre ting også, ikke bare innenfor en kategori.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bare lurer på noe, er det noen andre enn meg som har gitt opp å bli frisk/bedre?

Jeg gir opp hver dag, men fortsetter å prøve.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har noe med angst å gjøre. Jeg får også slike ting for meg noen ganger at jeg ikke kan gå på do i mitt eget hjem.

Når man har angst er det lett at angsten går utover andre ting også, ikke bare innenfor en kategori.

Joda, men trodde dette var en tråd for sosial angst, beklager at jeg misforstod.. :sjenert:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...