Opprette tråd for oss som sliter med sosial angst

[AnonymBruker]

I morgen skal jeg på jobbintervju! Kjenner jeg gruer meg helt vanvittig. Håper jeg klarer å slappe av og takle det. Trenger virkelig den jobben.

[AnonymBruker]

I morgen skal jeg på jobbintervju! Kjenner jeg gruer meg helt vanvittig. Håper jeg klarer å slappe av og takle det. Trenger virkelig den jobben.

Jeg fikk jobben. Jeg kjenner at panikken brer seg i hele kroppen. Jeg kjenner at jeg er usikker og ikke vil, men jeg må bare bite i det. Gruer meg helt enormt!

[AnonymBruker]

enkelt å greit: Livet suger

1 år med hard jobbing,har bare gjort sånn til at man er

mere depperimert enn noensinne...

å selvfølgelig utforstående lurer på hvorfor

å jeg svarer vet ikke,for jeg vet faktisk ikke

jeg bare kjenner meg helt tung å trist..å alt føles helt

unødvendig ut..

noen som kjenner seg igjen?å kan gi meg en klem

å si at det kommer til å bli bedre?

[AnonymBruker]

enkelt å greit: Livet suger

1 år med hard jobbing,har bare gjort sånn til at man er

mere depperimert enn noensinne...

å selvfølgelig utforstående lurer på hvorfor

å jeg svarer vet ikke,for jeg vet faktisk ikke

jeg bare kjenner meg helt tung å trist..å alt føles helt

unødvendig ut..

noen som kjenner seg igjen?å kan gi meg en klem

å si at det kommer til å bli bedre?

Jeg vet hvor tungt det er, men hvis du snakker med noen profesjonelle så blir det helt sikkert mye bedre! Det gjorde jeg, og nå har jeg det veldig, veldig fint

[AnonymBruker]

Jeg er under behandling hos DPS, og det er planlagt at jeg skal gå der enda ett år til, men jeg vil ikke sitte hjemme mer, jeg vil ha utdanning og jeg vil utdanne meg innenfor psykologi og tenkte på en bachelor i det, eller utdanning for å bli terapaut.

Q:

1.Syns dere det er dumt? At en som sliter psykisk med angst tar utdanning innenfor det?

2. Jeg tror man må jobbe som lærling for å bli terapaut, er det dumt tror dere?

[AnonymBruker]

Jeg er under behandling hos DPS, og det er planlagt at jeg skal gå der enda ett år til, men jeg vil ikke sitte hjemme mer, jeg vil ha utdanning og jeg vil utdanne meg innenfor psykologi og tenkte på en bachelor i det, eller utdanning for å bli terapaut.

Q:

1.Syns dere det er dumt? At en som sliter psykisk med angst tar utdanning innenfor det?

2. Jeg tror man må jobbe som lærling for å bli terapaut, er det dumt tror dere?

Jeg sliter med angst, depresjon og spiseforstyrrelse selv, men likevel har jeg en liten drøm om å bli lege. Jeg tror det blir altfor hardt for meg, men det er likevel en drøm jeg har.

Jeg tror det kan slå begge veier at en med angst tar en slik utdanning. Det som jeg ser på som positivt, er at psykologen da vil ha mer erfaring og klare å sette seg enda bedre inn i situasjonen til pasienten.

Det negative tror jeg vil være at når du da får høre om andre sine tanker og følelser, vil det vekke frem igjen minnene, tankene og følelsene dine.

[AnonymBruker]

Skulle så gjerne tatt meg en tur til legen og snakket med h*n om hva jeg går igjennom. Problemet er bare at jeg har vært der for så mye annet den siste måneden, at jeg ikke vil gå dit igjen. Tenk om h*n ikke tar meg seriøst!

[AnonymBruker]

Jeg fikk jobben. Jeg kjenner at panikken brer seg i hele kroppen. Jeg kjenner at jeg er usikker og ikke vil, men jeg må bare bite i det. Gruer meg helt enormt!

Hvordan gikk det?

[AnonymBruker]

Skulle så gjerne tatt meg en tur til legen og snakket med h*n om hva jeg går igjennom. Problemet er bare at jeg har vært der for så mye annet den siste måneden, at jeg ikke vil gå dit igjen. Tenk om h*n ikke tar meg seriøst!

Jeg har nettopp vært gjennom samme dilemmaet. Første gangen var det resept på p-piller, uka etterpå var det anti depressive. Begge gangene gikk fint. Og de tar deg seriøst.

Be om få sånn skjema som du kan fylle ut. Ett for depresjon og angst. Slik at du ser bedre hvilken medisin som fungerer for dine behov.

[AnonymBruker]

enkelt å greit: Livet suger

1 år med hard jobbing,har bare gjort sånn til at man er

mere depperimert enn noensinne...

å selvfølgelig utforstående lurer på hvorfor

å jeg svarer vet ikke,for jeg vet faktisk ikke

jeg bare kjenner meg helt tung å trist..å alt føles helt

unødvendig ut..

noen som kjenner seg igjen?å kan gi meg en klem

å si at det kommer til å bli bedre?

Du har alltid oss å snakke med på denne tråden.

[AnonymBruker]

Jeg er under behandling hos DPS, og det er planlagt at jeg skal gå der enda ett år til, men jeg vil ikke sitte hjemme mer, jeg vil ha utdanning og jeg vil utdanne meg innenfor psykologi og tenkte på en bachelor i det, eller utdanning for å bli terapaut.

Q:

1.Syns dere det er dumt? At en som sliter psykisk med angst tar utdanning innenfor det?

2. Jeg tror man må jobbe som lærling for å bli terapaut, er det dumt tror dere?

Dessverre, vet jeg om for mange som har påbegynt psykologi studier i håp om løse sine egne problemer. Det har ikke endt bra. Bli i alle fall 110& frisk før du startet et sånt studie.

[Gjest Gjest]

vil bare gi en stor til alle dere der ute

[AnonymBruker]

Hvordan gikk det?

Joda, det gikk greit. Kjente ingen der, så etter første dagen på jobb var jeg så sinnsykt sliten. Kom hjem, fikk et panikk/angstanfall (får det hver gang jeg har vært ute på noe), før jeg sloknet på sofaen. Slik har det vært de andre gangene jeg har vært på jobb også. Forhåpentligvis vil det bli bedre når jeg får den hjelpa jeg trenger.

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp vært gjennom samme dilemmaet. Første gangen var det resept på p-piller, uka etterpå var det anti depressive. Begge gangene gikk fint. Og de tar deg seriøst.

Be om få sånn skjema som du kan fylle ut. Ett for depresjon og angst. Slik at du ser bedre hvilken medisin som fungerer for dine behov.

Jeg har vært der fire-fem ganger den siste måneden med forskjellige ting hver gang, så å reise dit igjen føles helt rart for meg. Har lyst til å vente til det har gått en stund, men jeg vet ikke hvor bra det er og heller ikke hvor lenge jeg burde gå å vente. Har bare blitt verre og verre den siste tiden

[AnonymBruker]

Jeg har vært der fire-fem ganger den siste måneden med forskjellige ting hver gang, så å reise dit igjen føles helt rart for meg. Har lyst til å vente til det har gått en stund, men jeg vet ikke hvor bra det er og heller ikke hvor lenge jeg burde gå å vente. Har bare blitt verre og verre den siste tiden

Hva med å snu tankegangen? Sånn at du tenker: jeg har vært mye hos legen i det siste, og jeg har ikke lyst til å komme tilbake igjen, men jeg er modig og selv om jeg er redd og syns det ubehagelig så går jeg og spør om hjelp for et problem som jeg kan få bedret.

[AnonymBruker]

Hva med å snu tankegangen? Sånn at du tenker: jeg har vært mye hos legen i det siste, og jeg har ikke lyst til å komme tilbake igjen, men jeg er modig og selv om jeg er redd og syns det ubehagelig så går jeg og spør om hjelp for et problem som jeg kan få bedret.

Ja, kanskje det, men det er mye lettere sagt enn gjort. Vanskelig å snu tankegangen når de eneste tankene som surrer i hodet er negative.

Jeg leste en annen tråd her før idag om å få frykten på avstand, og da tenkte jeg å spørre her - hva gjør du for å få tankene over på noe annet? Selv tar jeg meg en snus og en kopp te mens jeg skriver i en dagbok uten å tenke. Har aldri snust før, men jeg fikk plutselig øynene opp for det da jeg merket at snusen fikk roet meg noe ned.

[AnonymBruker]

Ja, kanskje det, men det er mye lettere sagt enn gjort. Vanskelig å snu tankegangen når de eneste tankene som surrer i hodet er negative.

Jeg leste en annen tråd her før idag om å få frykten på avstand, og da tenkte jeg å spørre her - hva gjør du for å få tankene over på noe annet? Selv tar jeg meg en snus og en kopp te mens jeg skriver i en dagbok uten å tenke. Har aldri snust før, men jeg fikk plutselig øynene opp for det da jeg merket at snusen fikk roet meg noe ned.

Hva jeg gjør for å få tankene over på noe annet:

-Trening. Type hard trening som krever all konsentrasjonen

-Lese nyheter på nettet.

-Spille

-Sove

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg sliter med sosial angst... Etter å lest innleggene på denne tråden, så kjente jeg meg veldig igjen. Jeg har aldri hatt problemer med kollektiv trafikk, men jeg har problemer med å forholde meg til mennesker. Jeg har alltid eller så lenge jeg kan huske slitet med å forholde meg til mennesker. Jeg er med i en kristen orginisasjon der det er veldig normalt å være veldig sosial, og alle er med alle. Men jeg får alltid en indre uro eller "panikk" når jeg er sammen med mange mennesker. Jeg vil egentlig bare stikke eller så pine jeg meg igjenom det. Jeg for panikk hvis jeg skal være sammen alene med en person, for jeg aner ikke hva jeg skal si til h*n. Jeg for veldig presentasjonangst, og er redd for at jeg sier noe feil, eller at jeg ikke er interesang nok. På skolen har jeg aldri hatt noen venner egentlig. Jeg satt som regel bare på pulten og gjorde lekser og hørte hva læreren sa. Jeg klarer ikke å forholde meg til nye personer, redd for at de dømmer meg. Jeg går " omveier" i butikkene eller på gaten, hvis jeg ser noen jeg kjenner, for å unngå å snakke med de.

Lider jeg av sosial forbi? Hva skal jeg så gjør med det?

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg sliter med sosial angst... Etter å lest innleggene på denne tråden, så kjente jeg meg veldig igjen. Jeg har aldri hatt problemer med kollektiv trafikk, men jeg har problemer med å forholde meg til mennesker. Jeg har alltid eller så lenge jeg kan huske slitet med å forholde meg til mennesker. Jeg er med i en kristen orginisasjon der det er veldig normalt å være veldig sosial, og alle er med alle. Men jeg får alltid en indre uro eller "panikk" når jeg er sammen med mange mennesker. Jeg vil egentlig bare stikke eller så pine jeg meg igjenom det. Jeg for panikk hvis jeg skal være sammen alene med en person, for jeg aner ikke hva jeg skal si til h*n. Jeg for veldig presentasjonangst, og er redd for at jeg sier noe feil, eller at jeg ikke er interesang nok. På skolen har jeg aldri hatt noen venner egentlig. Jeg satt som regel bare på pulten og gjorde lekser og hørte hva læreren sa. Jeg klarer ikke å forholde meg til nye personer, redd for at de dømmer meg. Jeg går " omveier" i butikkene eller på gaten, hvis jeg ser noen jeg kjenner, for å unngå å snakke med de.

Lider jeg av sosial forbi? Hva skal jeg så gjør med det?

Egentlig, så er det uansvarlig av meg å diagnotisere sosial angst over nettet. Men, jeg må si at det høres veldig sånn ut. Spesielt det med å gå omveier hvis du ser noen du kjenner.

[AnonymBruker]

Jeg har bare alltid tenkt at jeg bare var sjenert, men etter å ha lest innleggene her, så var det mye jeg kjente meg igjen i. Så jeg begynner å tro at det kan være noe aennent som ligger bak. Men på en annen måte så liker jeg oppmerksomhet og. Jeg farger og klipper håret hele veien, slik at jeg vet at folk kommer bort å snakker til meg, men det er nå jeg må ta ordet og "svare tilbake" det er da jeg ikke vet hva jeg skal si, stamme og vil fortast mulig bort..