Opprette tråd for oss som sliter med sosial angst

[lilla¤]

hei, jeg har sosial angst, er fint å lese erfaring andre har. Er mye forskjellige former ser jeg, jeg hater å ha all oppmerksomheten på meg i grupper, på veldig dårlige dager holder jeg meg unna alt av mennesker, utenom samboeren min da. Fint å vite det er flere der ute:)

[Gjest Serena]

Jeg har diagnosen sosial angst, men ingen problemer med å snakke til et publikum eller snakke med fremmede:)

Samme med meg. Mye enklere første gangen jeg møter en person enn 10 gangen.

[Gjest stillness]

Finnes det plasser du kan møte andre med sosial angst?

Har aldri sett noe om det i Norge,men jeg har møtt noen når jeg var utvekslingsstudent.Veldig rart å møte noen som sliter med det samme som en selv gjør.

[AnonymBruker]

Har aldri sett noe om det i Norge,men jeg har møtt noen når jeg var utvekslingsstudent.Veldig rart å møte noen som sliter med det samme som en selv gjør.

jeg ble tilbudt plass på en angst ring, tror jeg de kalte det. Vis du kontakter den psykiatrisk poliklinikken med deg, så kanskje de har der?

[AnonymBruker]

Hva tenker dere hvis dere ser en person på gaten som kan se ut som har sosial angst?

Selv så syns jeg synd på personen. Jeg blir nesten litt lei meg egentlig, for jeg vet hvor vondt og vanskelig det er selv.

[sequin]

jeg tror ofte folk har det som meg, så jeg prøver å ikke gjøre mye ut av meg slik at andre skal bli støtt på en måte altså jeg unngår å gjøre slik at personen kan få inntrykk av at jeg tenker noe teit om h*n, fordi jeg vil ikke at denne personen skal bli lei seg.

Jeg syns fort synd på mennesker uten å egentlig ha noen grunn for det...

[AnonymBruker]

har alltid trodd at jeg har hatt veldig mild angst, men når jeg leser her blir jeg usikker.. jeg får panikkangst hvis noen bare spør meg hvor smøret står på butikken. tårene begynner å trille ukontrolert. har vent meg til at første setning jeg sier hvis noen snakker til meg er "jeg har sosialangst" før jeg svarer på det de spør om. om det er fremmede, kjente, voksne eller barn har ingen betydning. når jeg kommer hjem hulker jeg i timesvis. heldigvis har alle vennene mine skjønt at de bare skal late som de ikke kjenner meg hvis vi møtes tilfeldig.

har aldri brydd meg om folk liker meg eller ikke, dømmer meg eller ikke. om de gjør det gjør meg ingenting.

men jeg har venner som jeg liker å være med, men jeg må vite det på forhånd å jeg bør være den som foreslår det.

men alkohol hjelper vanligvis godt på angsten, jo fullere jo bedre for min del!

[Gjest stillness]

jeg ble tilbudt plass på en angst ring, tror jeg de kalte det. Vis du kontakter den psykiatrisk poliklinikken med deg, så kanskje de har der?

Kanskje det.Må man gå til behandling da?Skal begynne,men laaaaang ventetid.

[forum88]

jeg tror ofte folk har det som meg, så jeg prøver å ikke gjøre mye ut av meg slik at andre skal bli støtt på en måte altså jeg unngår å gjøre slik at personen kan få inntrykk av at jeg tenker noe teit om h*n, fordi jeg vil ikke at denne personen skal bli lei seg.

Jeg syns fort synd på mennesker uten å egentlig ha noen grunn for det...

Jeg har også en tendens til å synes synd på folk uten noe spesiell grunn, enkelte dager er jeg ekstra "følsom for andre".

Jeg har ikke direkte sosial angst, men blir lett lei meg/gråter uten noe egentlig grunn.. Kan holde på å begynne å gråte midt i en butikk uten grunn(kjemper mot gråten, men om noen feks sambo spør om det går bra så begynner jeg å gråte), eller mens jeg ser på en tegnefilm.. Er ikke så sosial av meg, trives best hjemme. Gjerne sammen med samboeren min.. Fungerer sosialt, men er ikke så fan av det, er ikke så utadvendt som jeg var før, og har ikke så mange venner lengre som en følge av dette.. Orker liksom ikke ta initiativ til å være sosial, og liker isåfall best å planlegge.. Blir av og til urolig og får vondt i magen ved tanken på å være sosial. Liker ikke å dra til venner uten samboer, da holder jeg meg helst hjemme..

Var deprimert for to år siden, sluttet på anti dep for et år siden, men føler jeg ikke har det så bra igjen nå.. Men antidep funket ikke særlig..

Trives generelt best hjemme, med eller uten samboer.. Gråter også av og til uten grunn hjemme.. Litt off topic, men måtte bare få litt utløp.. Lei av å gå med en klump i halsen, og den psykiske kvalmen..

Endret 27. mai 2011 av forum88

[Gjest uAnonymBruker]

Jeg er også rå på å grine. Det siste året så er det som om alle tårene jeg har tvunget tilbake i mange år plutselig har bestemt seg for å gjøre et come back. Men tar det med godt humør, jeg smiler og gråter om hverandre hele tiden nå, er så merkelig at jeg bare ler av det. I går gråt jeg fordi hunden min var søt når hun sov, fordi paprikaen var rynkete og fordi jeg oppdaget at isen min var for stiv, er det mulig liksom:D

[Gjest LiseMarie]

Var nede i butikken i dag, alene, for første gang på LEENGE. Det var utrolig ubehagelig. Gutten bak kassen satt å stirret på meg så veldig, samme med de andre. Jeg begynte å lure om sminken så rar ut eller håret. Jeg turte ikke å gå inn på doen å skjekke meg selv fordi når jeg ventet i kassen så var jeg så usikker og så rundt meg hele tiden.. Så jeg var redd de skulle tro jeg hadde stjelt noe :S Veien hjem var også forferdelig. Hun ene jenta sto bare stille å stirret.. Tror kanskje jeg kjente henne? Ugh..

[Gjest idakaroline]

Jeg er også rå på å grine. Det siste året så er det som om alle tårene jeg har tvunget tilbake i mange år plutselig har bestemt seg for å gjøre et come back. Men tar det med godt humør, jeg smiler og gråter om hverandre hele tiden nå, er så merkelig at jeg bare ler av det. I går gråt jeg fordi hunden min var søt når hun sov, fordi paprikaen var rynkete og fordi jeg oppdaget at isen min var for stiv, er det mulig liksom:D

Jeg er sånn selv! Helt håpløst. Jeg har egentlig alltid vært litt følsom, men ikke så følsom som det jeg har vært de siste årene. Mulig det ble sånn da jeg ble mobbet og var i startfasen med angsten. Det skjer nesten uansett hva det er. Syns det er pinlig, for jeg har ikke kontroll på det. 17.mai for eksempel, det var helt håpløst. Tårene trillet omtrent hele tiden fra jeg gikk ut av døren på morgenen til jeg kom inn igjen på kvelden. Folk begynte å lure på hvorfor jeg gråt og det skjønner jeg forsåvidt. Er ikke ofte man ser en voksen person gråte nesten konstant. Fant på en unnskyldning og sa at jeg bare var super allergisk og at det var derfor tårene trillet.

[Gjest Serena]

Jeg har et stort valg når det gjelder utdanning foran meg som kommer til å påvirke ganske mye. Men, jeg føler at det at jeg har sosial angst, gjør at jeg ikke klarer å ta det valget på den måten, jeg ville tatt hvis jeg var frisk. For det at jeg har sosial angst gjør at jeg går glipp av mye snikk snakk om hverdagen som kanskje kunne beroliget meg og fått meg til å føle bedre. Det er nesten som jeg ikke vet om det er Serena eller angsten som tar valget. Jeg føler at sosial angst ødelegger for så mye mer enn bare det å sosialisere med andre, det gjør tanker om utdanning veldig vanskelig.

Jeg tror at med mindre jeg blir frisk så kommer den sosial angsten til å hindre andre deler av livet mitt såpass at jeg kommer til å leve et liv som går på 'surviving instead of thriving' Og jeg vil at livet mitt skal inneholde mer enn kampen for å komme gjennom den sosiale delen av hverdagen.

Det er et slags punkt hvor jeg ikke vet om det faktisk er personligheten min eller den sosial angsten som gjør at jeg tenker og mener noe når det gjelder utdanning. Og det gjør meg så forviret og redd for at jeg tar valg på feil grunnlag. Enten så baserer jeg meg på en angst som forhåpentligvis en dag går over, eller så tar jeg et valg og baserer meg på noe jeg tror er angsten som snakker, men egentlig er personligheten.

I dag uttrykker jeg meg like klart som en drue, klarer ikke helt å sette ord på det jeg vil uttrykke, men håper at det er verdt noe bare å tømme hodet litt.

[AnonymBruker]

Jeg har fått livet totalt ødelagt av sosial angst, har ikke kunne forlatt huset på mange år.

Det eneste som hjelper er benzodiazepiner, men legene mener det er bedre å sitte innesperret i eget hus enn at man skal få leve litt.

Jeg hater legene dypt og inderlig!!

[AnonymBruker]

Er det noen av dere andre her som har sosial angst som sliter med sjalusi? Jeg kjenner selv at jeg er sykelig sjalu og i enkelte sammenhenger er det så ille at jeg får et kraftig sammenbrudd. Dere som sliter med dette, hva gjør dere når dere får et "anfall" av sjalusi?

[forum88]

Er det noen av dere andre her som har sosial angst som sliter med sjalusi? Jeg kjenner selv at jeg er sykelig sjalu og i enkelte sammenhenger er det så ille at jeg får et kraftig sammenbrudd. Dere som sliter med dette, hva gjør dere når dere får et "anfall" av sjalusi?

Jeg sliter en del med sjalusi (har ikke sosial angst, men er ikke så konfetabel i sosiale sammenhenger alltid). Jeg er ganske så sjalu ovenfor samboeren min, og han vet om det. Får han melding på mobilen lurer jeg alltid på hvem det er fra, nye venner på facebook spør jeg alltid hvem er (mest om det er hunkjønn da). Jeg har alltid vært en sjalu person av meg, men ble verre da han var "utro" over internett for noen år siden..

Jeg får ikke anfall av sjalusi, er heller jevnt over sjalu egentlig:p men kan ha dager da jeg reagerer ekstra sterkt, feks på en fest om han snakker lenge med andre jenter osv..

Er han på fest uten meg (noe som heldigvis er veldig sjeldent!) så blir jeg urolig av meg, selv om jeg kjenner flere som er der. Hadde nok ikke taklet det om jeg ikke kjente noen der..

Liker ikke når han drar på forretningsreiser.. Hater å ikke vite hvem han er med og hva han gjør.

Endret 31. mai 2011 av forum88

[Gjest rigelgutten]

Jeg fikk sosial angst for 5 år siden. Kraftig så jeg var ikke ut av huset på flere år. Toalt isolert. Jeg vet ikke hva som snudde det egentlig,men jeg bestemte meg for å dra på en 14 dagers sydentur med en venn og her bestemte jeg meg for å gi blaffen fordi ingen visste hvem jeg var. Ukjente folk plager meg ikke i samme grad. Turen viste seg å bli svært sosial ,da vi møtte et par og var sammen med hele tiden. Etter dette gikk ting bedre med meg. Når jeg kom hjem våget jeg å dra på kino. Etterhvert også på kjøpesenter og restaurant. Sakte men sikkert får man tilbake selvtilliten. Jeg sliter fortsatt med selskaper ,og får da panikk så jeg møter aldri opp. Her en dag bestemte jeg meg for å dra på tur,helt alene. Jeg hadde sett nok av husets fire vegger så jeg dro med colour line helt alene. Hadde det utrolig gøy,og traff utrolig nok endel folk. Har allerede bestilt en ny tur da dette virkelig er terapi og trening.

Alt er mulig. Jeg har aldri gått på medisiner og mener det ikke er en løsning på problemet. Jeg sliter enda med kjenfolk og selskaper og tviler på at det noen gang vil gå over.

[Gjest stillness]

..

Endret 30. mai 2011 av stillness

[Gjest stillness]

Ble litt for utleverende disse innleggene...

Endret 30. mai 2011 av stillness

[AnonymBruker]

Er det feil å tenke at man ikke vil bli frisk? Jeg har omtrent ikke fått noe som helst av oppmerksomhet fra noen i løpet av de siste ti årene. Derfor vil jeg ikke bli frisk i håp om at noen kanskje kan vise at de bryr seg om meg. Er det en feil måte å gjøre det på? Isåfall, hvordan kan det gjøres på en annen måte?