Opprette tråd for oss som sliter med sosial angst

[Gjest Sunniva]

Det fins masse god selvhjelpslitteratur!! Kan bestilles på nett om man ikke føler for å gå i bokhandelen. Også på biblioteket, vil jeg tro. Kan anbefale "se deg rundt" skrevet av Asle Hoffart (om sosial angst, veldig god bok), "trange rom og åpne plasser" av Torkil Berge (om angst) og "lykketyvene" (depresjon) av Torkil Berge. Gode råd er mange, begynn i det små, legg merke til små forbedringer du gjør når du prøver ut ting i bøkene. Lykke til!!

[Envy]

Det fins masse god selvhjelpslitteratur!! Kan bestilles på nett om man ikke føler for å gå i bokhandelen. Også på biblioteket, vil jeg tro. Kan anbefale "se deg rundt" skrevet av Asle Hoffart (om sosial angst, veldig god bok), "trange rom og åpne plasser" av Torkil Berge (om angst) og "lykketyvene" (depresjon) av Torkil Berge. Gode råd er mange, begynn i det små, legg merke til små forbedringer du gjør når du prøver ut ting i bøkene. Lykke til!!

Har du hatt angst selv?

[sequin]

Da er det bare å sette i gang å skrive! Jeg for min del gir meg aldri. Har levert 2 manus til CappelenDamm, og har fått gode, konstruktive tilbakemeldinger som har formet meg til å skrive enda bedre, en vakker dag blir det bra nok

Oj oj så flott :D Det er virkelig gøy!

Jeg var hos fastlege forrige fredag og han ville jeg skulle tenke litt på om jeg ville begynne med noe kurs, så jeg ikke bare sitter i sofaen og gjør ingenting. Og da tenkte jeg kanskje litt på skrivekurs eller noe litteratur-greier

[Gjest idakaroline]

Det fins masse god selvhjelpslitteratur!! Kan bestilles på nett om man ikke føler for å gå i bokhandelen. Også på biblioteket, vil jeg tro. Kan anbefale "se deg rundt" skrevet av Asle Hoffart (om sosial angst, veldig god bok), "trange rom og åpne plasser" av Torkil Berge (om angst) og "lykketyvene" (depresjon) av Torkil Berge. Gode råd er mange, begynn i det små, legg merke til små forbedringer du gjør når du prøver ut ting i bøkene. Lykke til!!

Jeg har vært hos psykiater, hos psykolog, hos en psykatrisk sykepleier, helsesøster og lege, men det har ikke hjulpet på meg i det hele tatt. Hvis du eller noen andre har prøvd å lese og prøve ut av ting som står i forskjellige bøker, vil jeg veldig gjerne høre om erfaringer. Hvis det kan hjelpe, så skal jeg ihvertfall prøve det. Det eneste som har hjulpet hittil har vært det å skrive, men jeg er veldig åpen for å prøve andre ting også.

[Gjest Mina]

Jeg vet ikke helt om jeg har sosial angst eller om jeg bare er ekstremt sjenert av meg.Noe må det være. Føler meg ikke helt normal.

- Noe av det verste jeg vet er å gå på en full buss! For da stirrer alle på meg og jeg blir fryktelig nervøs og stesset. Hater det! Jeg går heller en halvtime hjem enn å gå på en full buss for å si det sånn.

- Jeg hater også å dra på butikken, senteret og å bare være i sentrum når det mange folk der. Altså på ettermiddagen spesielt. Jeg drar alltid på matbutikken enten tidlig på dagen eller rett før de stenger. For å unngå mange mennesker. Jeg takler heller ikke å skulle betale på en butikk mens det står folk bak meg. Høres kanskje dumt ut, men da blir jeg skikkelig nervøs.

- Jeg hater generelt å få oppmerksomhet. At folk ser på meg og jeg er i sentrum. Derfor så var fordrag på skolen et helvete! Det var bare helt grusomt. Husker jeg gjorde ALT for å slippe. Jeg kunne til og med dra den så langt at jeg sa jeg skulle i begravelse den dagen det var fremføring. Jeg ble super nervøs, kvalm og svimmel rett før jeg skulle stå foran hele klassen å snakke. Helt grusomt!!

- Jeg liker ikke å gå der det kjører biler (spesielt der det kjører mange biler) for da føler jeg meg beglodd av de som kjører forbi. Som sagt så hater jeg at folk ser på meg. Egentlig så liker jeg ikke å gå ute da. Tar alltid bilen uansett hvor jeg skal hen.

- Hater å ringe folk eller ta tlf. Det går greit når det er enten mamma eller søstra mi som ringer, men ellers tar jeg aldri tlf!! Kan tro mange har spurt hvorfor jeg aldri tar tlf osv. Men jeg takler det bare ikke. Å ringe å bestille legetime osv gjør jeg bare ikke. Må få mamma til å ringe for meg Ganske flaut at en jente på 20 år ikke klarer det selv. MÅ jeg ringe noen selv, så må jeg skikkelig manne meg opp og jeg utsetter helt til sist stund. Når jeg ringer så er jeg så nervøs at jeg så vidt klarer å prate.

- Dinger det på døra når jeg ikke vet hvem det er (at jeg ikke venter noen) åpner jeg aldri! Det er skummelt.

- Sosiale sammenkomster, fester osv går jeg aldri på. Det blir for mye. Jeg klarer ikke å sitte i et rom med mange mennesker. Da blir jeg fryktelig nervøs og føler meg utilpass. Vil bare hjem med en gang. Så jeg har ikke så mange venner akkurat. De vennene jeg hadde har egentlig bare latt hver å invitere meg med på ting siden jeg alltid avlyser De var ingen nære venner, så jeg kunne ikke fortelle de det følte jeg.

Dette var noen av tingene jeg sliter med da.

Unnskyld for skrivefeil hvis det var noen. Det gikk litt fort dette.

[Gjest gjest]

Jeg har det akkurat på samme måte som dere. Hadde alltid vært litt sjenert, innesluttet og slikt. Men det ble verre på ungdomsskolen da jeg ble mobbet psykisk i 2-3 år.

Nå liker jeg ikke gå alene noen plasser. Jeg er blandt annet redd for når jeg går ute at mobberene skal tenke negative ting om meg som de gjorde. Dum, stygg, taper osv.

Jeg føler meg tryggere når jeg er sammen med noen på butikken, byen og andre plasser.

Jeg blir nervøs når jeg skal plasser som det og folkemengder.

Jeg kan ikke gå noen plass uten at jeg tenker at andre dømmer meg. Tenker jeg er dum og alt mulig negativt. Det er slitsomt.

Jeg har også litt telefonskrekk. Jeg tar kun tlf hvis det er kjente som ringer. Er det et ukjent nr,så legger jeg på og sjekker nummeret på internett før jeg ringer opp igjen. Hvis jeg tør. Jeg må også mote meg opp lenge før jeg ringer.

Når det gjelder utseende, så har jeg det som ei anna skrev lengre opp. Jeg tenker at de synes jeg har dårlig klessmak, er ikke pen ++ .. Noe jeg er enig i.

Jeg prøver å kle meg på samme måte, finne like klær og sånt. Men jeg lykkes ikke. Ekstra deprimerende er det hvis jeg og noen andre skal ut på byen og har pyntet oss. Så sier noen andre til dem at de var veldig fin i kveld. Meg sier de ingenting til, selv om jeg også har pyntet meg for kvelden Jeg har heller ikke mange venner, for jeg er ikke alltid så livlig og munter som dem.

Jeg blir nervøs når jeg skal si noe og andre ser på meg. Jeg roter i setningene, stokker om på ordene, skjelver i stemmen og det høres ut som jeg er på gråten. Får ofte klump i halsen fordi jeg føler meg presset. Er dessuten forferdelig dårlig på tørrprat.

Bussen er også ille. Jeg er engstelig når jeg går av/på. Jeg føler alle følger med meg og dømmer(såklart).

[Gjest idakaroline]

Har dere andre som sliter med sosial angst fortalt det til deres nærmeste?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke klart å fortelle det til andre enn samboer, og jeg sendte en melding til storebroren min og sa at jeg hadde det. Vi har dårlig kontakt så hvorvidt han tok det seriøst vet jeg ikke. Foreldre, 3 andre søsken og svigerfamilien vet det ikke. Vet liksom ikke hvordan man skal ta det opp med dem.

Om noen har tips og erfaringer er det flott.

[Gjest stillness]

Har ikke fortalt det til andre enn samboer og ett par venninner jeg har/hadde.

Familien har jeg ingen interesse av å fortelle det til for vi har ikke et nært forhold og jeg vet jo hva de mener om sånne ting

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke å være i et rom med masse mennesker som f.eks klasserom. Å ta bussen gjør jeg aldri, hater det virkelig. Samme med å gå på butikken hvis jeg vet det er mye folk der. Det var en her som beskrev at hun ikke likte å gå på en gangsti og det kjørte mye biler forbi fordi da følte hun seg beglodd, akkurat sånn føler jeg det med det også.

Jeg har derimot ingen problemer med å ta telefonen eller ringe, og å holde foredrag synes jeg ikke er så skummelt, i alle fall ikke hvis jeg har forberedt meg godt, kanskje fordi jeg bare har positive opplevelser med dette.

Men jeg liker generelt ikke så mye fokus på meg selv, veldig ekkelt å stille et spørsmål på forelesningen f.eks og så stirrer alle på deg.

[Envy]

Jeg skjønner ikke at folk som føler seg tryggere når de har folk rundt seg skriver i en sosial angst tråd. Gjest lenger opp her som ble mobbet, om noe vil jeg tro du har noe slags traume fra mobbingen, skal ikke nekte på det. Men om du foretrekker å ha folk rundt deg har du ikke sosial angst.

Til deg som spurte om man fortalte det til noen, i mitt tilfelle visste alle som kjente meg at jeg hadde det. Følte det mer behagelig om folk visste, for om jeg fikk panikkanfall ville hvertfall folk jeg var med vite hvorfor. Jeg skrev også blogg om det. Ville vel egentlig sette et ansikt på angst. Synes ikke noe om at det er et så tabubelagt emne. Hvis folk har en somatisk sykdom har de jo aldri noe problem med å fortelle det, hvorfor skal de som sliter psykisk måtte gå og holde plagene sine hemmelig?

[Gjest Serena]

I blant så ser jeg at folk har ringt og jeg orker ikke å ringe de tilbake. Jeg har en slags frykt for at de skal se at jeg har trykket vekk tapt anrop, og lar derfor det stå tapt anrop uberørt, sånn at jeg kan late som jeg bare ikke har sett/hørt at de har ringt.

Jeg holder meg hjemme på denne lørdagens kvelden, jeg hadde egentlig planer, men det ble bare for mye for meg. I går var jeg hos en av mine få venninner hele kvelden, med alkohol klarte jeg å komme meg gjennom kvelden. Venninen min ville gjerne være sammen i dag også, men det blir for intenst for meg, etter kraftanstrengelsen i form av å være sosial i går, trenger jeg å hvile ut på en måte. Saken er at jeg ikke har noen god unnskyldning for at jeg droppet det, alt jeg gjorde var å ikke ta telefonen, så jeg er redd for at hun tror at jeg har avvist henne. Det er jo ikke overhode henne det er noe feil med, det er jeg som ikke takler sosial situasjoner for tiden.

[Gjest Lebewesen93]

Har dere andre som sliter med sosial angst fortalt det til deres nærmeste?

Nå bor jeg fremdeles hjemme så det er jo ganske vanskelig å ikke legge merke til at det er noe, hvertfall når det er så ille at jeg ikke kan gå på skole eller gjøre ting jeg egentlig vil.

Dessuten er det mamma som må ringe f.eks tannlegen, legen...

Men, tror ikke resten av familien vet noe. De vet nok at det er noe, men ja...

Har ikke noe særlig kontakt med vennene mine lenger, orker bare ikke. Er blitt nervøs for dem også...

[Gjest idakaroline]

Nå bor jeg fremdeles hjemme så det er jo ganske vanskelig å ikke legge merke til at det er noe, hvertfall når det er så ille at jeg ikke kan gå på skole eller gjøre ting jeg egentlig vil.

Dessuten er det mamma som må ringe f.eks tannlegen, legen...

Men, tror ikke resten av familien vet noe. De vet nok at det er noe, men ja...

Har ikke noe særlig kontakt med vennene mine lenger, orker bare ikke. Er blitt nervøs for dem også...

Jeg bor hjemme selv. I går knakk jeg sammen og alt bare fosset ut av meg. Hadde absolutt ikke tenkt å fortelle om det, fordi at jeg ville ordne opp selv. Det fungerte ikke, så nå vet vel hele familien om det. Har det også sånn at mamma må ringe tannlege, lege og fikse andre ting for meg nettopp fordi at jeg ikke klarer det selv. Har prøvd flere ganger, men jeg har feiget ut rett før noen har tatt telefonen o.l. Slitsomt er det! Jeg har kuttet ut alle "vennene" mine, for alle startet å mobbe meg og direkte plage meg både fysisk og psykisk. Nå har jeg to ordentlige venner jeg vet jeg vil ha resten av livet, men likevel klarer jeg ikke å slappe av nok når jeg er sammen med dem. Har absolutt ikke tillit til noen lenger. Ikke en gang mine nærmeste ...

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i noe her. Tror ikke jeg har sosial angst, men føler jeg er veldig sjenert av meg og at jeg overtenker ting noe helt sykt.

Noen av tingene jeg ikke liker er:

- Ta telefon med ukjent nummer

- Åpne døren når en ukjent ringer på

- Være på kjøpesenter hvis det er mye folk

- Fester der jeg ikke kjenner så mange

- Prate med fremmede mennesker, særlig hvis jeg er edru

Orker ikke ramse opp alt, men det er småting som dette over her. Også klarer jeg ikke slappe av når jeg prater med folk. Gjelder ikke så mye venner/familie, men bekjente og småvenner f.eks. Jeg føler at jeg ser dum ut når jeg prater, at jeg lesper og masse andre patetiske ting.

Noen vil kanskje si jeg har dårlig selvtillit, men jeg har egentlig ok selvtillit. Den går selvsagt opp og ned, men stort sett så føler jeg meg som en noenlunde pen jente som folk liker. Og jeg har ikke veldig mye imot oppmerksomhet heller, ikke altfor mye selvsagt, men ønsker ikke gjemme meg bort heller.

Det jeg derimot ikke takler, er å være alene på butikken eller på fester. Hvis de jeg er med forsvinner eller går på do og jeg blir igjen alene, så blir jeg fort usikker.

Kanskje jeg er for avhengig av andre eller overtenker ting? Noen som har noen tips for å bli kvitt dette eller bedre det? Det er veldig slitsom og ødelegger en del for meg.

[Gjest Serena]

Nå bor jeg fremdeles hjemme så det er jo ganske vanskelig å ikke legge merke til at det er noe, hvertfall når det er så ille at jeg ikke kan gå på skole eller gjøre ting jeg egentlig vil.

Dessuten er det mamma som må ringe f.eks tannlegen, legen...

Men, tror ikke resten av familien vet noe. De vet nok at det er noe, men ja...

Har ikke noe særlig kontakt med vennene mine lenger, orker bare ikke. Er blitt nervøs for dem også...

Syns også det slitsomt å ha masse kontakt med bekjente.

[AnonymBruker]

Jeg har sosial angst fordi jeg ble mobbet på skolen. Ikke fysisk mobbing, og jeg var ikke helt alene, men vi var "de flinke". Kombinert med en litt usikker personlighet gled det over fra å være sjenert til å ønske seg bort fra alle sosiale sammenhenger. Jeg har venner, men ikke mange. Jeg fungerer i jobb, og det har gått seg til så jeg er komfortabel med kollegene mine, men på skolen har jeg typisk "forelesningsstudie" hvor ingenting er obligatorisk. Jeg har ingen jeg kjenner gjennom studiet mitt. Jeg bare kommer og går til forelesninger, og leser for meg selv.

Den sosiale angsten min begrenser livet mitt, men jeg fungerer noenlunde normalt fra dag til dag, så for meg har det blitt en del av livet. Det har blitt en vane for meg å gå på butikken når det ikke er mange folk, vente til de tidspunktene det ikke er så fullt om jeg skal andre steder, utsette timebestillinger over telefon og frisøravtaler etc. Det er de gangene jeg sitter med ei venninne og innser hvor mye mer innholdsrikt hennes liv er pga. det sosiale at det gjør litt ekstra vondt. De gangene jeg havner i situasjoner jeg ikke takler, trekker meg tilbake og føler meg som den sjenerte trettenåringen jeg en gang var, de stikker litt ekstra hardt fordi jeg skulle ønske det ikke føltes slik.

For meg er det kombinert med dårlig selvtillit. Jeg kan le og kose meg med gode venner, men føler ofte at jeg burde gjort ting og sagt ting annerledes. At jeg burde oppført meg litt mer "sånn" og litt mindre "sånn", fordi det liksom aldri blir helt riktig og jeg aldri helt klarer å oppføre meg sånn som alle andre klarer. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne vært avslappet, hatt muligheten til å nyte å være rundt mennesker - uansett situasjon - og vært trygg på at det gikk bra. At ingen tenker tanker om hvor barnslig jeg var, eller hvor dum jeg var.

Det er trist når jeg tenker på hvor mye bedre ting kunne vært, selv om de ikke er så grusomme nå. Ting er på en måte "helt ok". Jeg har aldri hatt kjæreste, aldri hatt sex, har ingen kollokvie å gå til eller studievenner å drikke kaffe med i pausene. Hadde det ikke vært for jobb, hadde jeg gått hele helger uten å ha noen å finne på noe med. Ikke fordi jeg ikke har venner, men fordi de ikke er så mange, og det er ikke alltid det passer. Sånne ting er litt vondt å tenke på. Jeg går glipp av dem fordi jeg ikke tørr å være sosial. Jeg synes det er kleint å skulle bli kjent med nye, fordi jeg føler jeg ikke har noe å si. Jeg har ikke noe å komme med, og det hjelper ikke å hele tiden minne seg selv på at "jeg er ikke som alle andre fordi jeg er redd for å være sosial".

Buss og butikk og offentlig steder plager meg ikke fordi jeg synes det er ekkelt å være rundt folk, men fordi jeg er redd for å treffe kjente eller bekjente å være nødt til å småprate. Og det er ikke bare fordi jeg er redd de kommer til å tenke tanker om meg, men fordi jeg vet at jeg kommer til å ha det ubehagelig timene etter pga. ting jeg selv mener jeg sa og gjorde feil. Jeg unngår situasjoner like mye fordi jeg ikke orker å forholde meg til ubehaget som kommer etter en slik "konfrontasjon" med angsten.

[Gjest Serena]

Innlegg 57 beskriver så godt hvordan jeg også 'fungerer oppegående', men allikevel mangler det sosiale.

[AnonymBruker]

AnonymBruker #57 igjen

Jeg synes det er fint (misforstå meg rett) å lese at det finnes andre mennesker som har det på samme måte. Noen er trygge så lenge de bare er sammen med en eller to andre personer, mens andre er trygge når de får lov til å forsvinne i mengden. Jeg har litt av begge deler. Det tar lang lang tid for meg å bli trygg nok på et menneske til å være avslappet og ikke vurdere og tenke for mye i etterkant (gjerne også litt underveis mens jeg prater med folk), men jeg har mennesker i livet mitt som jeg trives veldig godt med på tomannshånd.

I de situasjonene hvor jeg ikke kjenner folk, sånn som på forelesningene mine sammen med oppimot 200 andre mennesker, så "liker" jeg å forsvinne i mengden. Da føler jeg at sjansen er mindre for at noen skal "oppdage meg", prate til meg og finne ut hvor utrolig dårlig jeg er til å prate og være sosial. Det er der det ligger hos meg nå. Jeg er ikke flink til å være sosial, og er redd for at folk skal finne ut nettopp det. Innerst inne vil jeg jo aller helst kunne klare å bli kjent med noen rundt meg og å rekke opp om jeg lurer på noe, men med "liker" så mener jeg at det er da jeg føler meg trygg. Når jeg kan gjøre mitt, og slippe å forholde meg til andre. Jeg er flink til å være alene. Når jeg må prate med andre er jeg ikke flink lenger, fordi jeg ikke har så mye trening i å være med nye mennesker.

Jeg var mye flinkere til å overanalysere og vurdere og tenke før. Nå tror jeg mange av følelsene og tankene er så kjente at jeg ikke "overtenker" på samme måten. Jeg liker ikke å gå fra forelesningssalen og gjennom den store hallen for å komme ut av skolebygget, fordi jeg føler meg liten og utrygg. De negative følelsene og tankene om at "nå må ingen komme, for nå klarer jeg ihvertfall ikke oppføre meg ordentlig, og de kommer bare til å tro at jeg er rar, fordi jeg kommer til å si noe feil" mens jeg er i en situasjon hvor jeg allerede føler meg liten eller usikker - de er bare der. Det er på mange måter en ond sirkel. Jeg vil ikke prate med noen, fordi jeg er redd de skal oppdage at jeg er usikker og utrygg. Men jeg er usikker og utrygg nettopp fordi jeg går med en liten frykt for at noen skal prate til meg.

Det blir litt rart å si, men jeg føler ikke det plager meg på samme måten som de gjorde for noen år siden, fordi jeg har blitt vant til at tankene og følelsene er der og retter meg etter dem. Jeg forter meg, prøver å unngå å oppdage noen jeg eventuelt kjenner eller at de skal oppdage meg, og vips - så er jeg ute av skolen, og alt er trygt igjen så lenge jeg slapp unna. Det er det jeg ikke liker, og jeg prøver å komme meg ut av det. Utfordre grensene jeg har blitt så godt kjent med. Men det er vanskelig, for det å sette seg selv i situasjoner man ikke takler er gjerne med på å forsterke frykten for å prøve igjen enda en gang. Jeg "vet" at jeg ikke er flink med nye mennesker, og derfor blir jeg så bundet av frykten og ukomfortabel rundt ukjente at jeg ihvertfall ikke klarer å oppføre meg normalt. Normalt etter min standard. Andre oppfatter meg gjerne som sjenert og beskjeden, og det liker jeg ikke det heller. For jeg er jo egentlig ikke sånn, og da blir det feil det også. Nok en bekreftelse på at jeg ikke klarer å slappe av og være meg selv.

Nå ble det veldig langt dette her, men min egen situasjon er noe jeg har tenkt så mye på at jeg vet hvor problemene ligger. Jeg vet bare ikke like godt hvordan jeg skal klare å gjøre det bedre. Livet mitt er ikke så trist, men det kunne vært så uendelig mye bedre med større frihet. Jeg tenker iblant på hvor deilig det hadde vært å være like fri fra følelsen av å bli vurdert og dømt som et "normalt" menneske er. Å bare være nervøs før et foredrag, eller bare litt nervøs for å treffe et nytt menneske. Ikke bundet av angsten, men bare litt nervøs. Det må være deilig, og det er der jeg håper jeg klarer å komme meg en dag

[Gjest stillness]

Kjenner meg også veldig igjen i det du skriver AB i innlegg 57 og 59.Jeg fungerer men samtidig så fungerer jeg ikke sosialt.Blir også sett på som beskjeden og sjenert selv om det ikke er meg.Klarer bare ikke å slappe av og være meg selv.

Har også den der frykten for at noen skal begynne og prate med meg og hver gang det skjer så stopper alt opp i meg og jeg blir bare sittende der og si ja,nei og svarer så kort jeg kan.

Føler at det er der skoen trykker mest for meg.Greier meg stort sett greit selv om jeg kan være veldig nervøs,men med en gang jeg skal prate med andre og da gjerne uformellt så stopper alt opp.

Håper jeg også en dag kan klare å komme meg ut av akkurat den biten.